Hva kan en hustru gjøre?
HUSTRUER stiller ofte fortvilt dette spørsmålet. Deres ekteskapelige problemer har tydeligvis vokst dem over hodet.
Disse hustruene hører dessverre ikke med til unntagelsene. Det later til at de er i flertall i vår tid — som en følge av det som psykologen Israel Charny kaller «den kritiske tilstand de fleste ekteskap befinner seg i».
Det burde derfor glede mange å høre at det finnes en måte å løse familieproblemene på selv om de er alvorlige. En vurdering av ekteskapets opprinnelse kaster godt lys over både problemene og hvordan de kan løses.
Ekteskapets opprinnelse
Mange tror at ekteskapet er et menneskelig påfunn, at det på en eller annen måte ble innstiftet av mennesker i en fjern fortid. I denne forestillingen ligger selve roten til våre dagers katastrofale sammenbrudd i familielivet. Hvorfor påstår vi dette? Jo, fordi de som har en slik oppfatning, skyver til side den beste veiledning i ekteskapssaker og betrakter den som verdiløs. Ekteskapet skriver seg i virkeligheten fra en høyere kilde. Det var den allmektige Gud selv som skapte den første mann og den første kvinne, ga dem evnen til å formere seg og forente dem i ekteskap. I Bibelen har Gud også gitt veiledning som viser hvordan et ekteskap kan bli vellykket. De som følger denne veiledningen, vil oppnå et lykkelig ekteskap.
Kan Bibelen virkelig være til hjelp?
Enkelte kommer med innvendinger mot dette og sier at folk har hatt Bibelen lenge, men at deres ekteskap likevel har vært ulykkelige. De mener at det økte antall skilsmisser kommer av at færre ektepar avfinner seg med et ulykkelig ekteskap.
Det er noe i denne påstanden. Millioner av ulykkelige ektepar har virkelig Bibelen. Men har de lest den? Og hva viktigere er, har de etterlevd dens prinsipper? Det er et faktum at Bibelens veiledning allerede har hjulpet mange ektepar til å løse sine familieproblemer.
Hvis du ønsker å oppnå et lykkelig ekteskap, bør du iallfall granske familieproblemene i lys av hva denne boken, Bibelen, sier.
Når det er problemer på det seksuelle område
Mange hevder at en vesentlig del av problemene i ekteskapet ligger på det seksuelle plan. Dette skyldes ofte de urealistiske synspunkter som kommer til uttrykk i massemediene. Populære bøker, blad og filmer beretter om folk som blir forelsket i hverandre og deretter ’lever lykkelig alle sine dager’. Det er også vanlig at forfatterne stiller den seksuelle nytelse i fokus og skaper forventninger som overgår erfaringene i det virkelige liv.
En ung, gift kvinne sa for eksempel: «Jeg ønsket vel nærmest at det seksuelle skulle være som å vinne den store gevinsten, som ville gjøre hele verden rosenrød. Det var vel og bra, men jeg tenkte stadig: ’Er dette det hele? Er det virkelig ikke noe mer?’»
Denne kvinnen var først og fremst opptatt av sin egen seksuelle nytelse. Hun ble ikke tilfredsstilt. Det er mange kvinner som klager over at deres menn ikke tilfredsstiller dem seksuelt. Hva kan en hustru gjøre i et slikt tilfelle? Er det mulig for henne å oppnå større tilfredsstillelse? Sier Bibelen noe som kan være til hjelp?
Legg merke til hvilken omsvøpsfri oppfordring den kommer med: «Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen, og likeså hustruen mot mannen . . . Hold eder ikke fra hverandre uten etter samråd.» — 1 Kor. 7: 3, 5.
Hvem bør partene ifølge denne bibelske veiledning først og fremst være opptatt av å tilfredsstille? Seg selv, i likhet med den ovennevnte kvinnen? Nei, sin ektefelle. Det prinsipp som ligger til grunn for denne uttalelsen i Bibelen, er at en bør være villig til å gi. Det er rett å være mer opptatt av ektefellens ve og vel enn av sitt eget. Dette stemmer med et annet bibelsk prinsipp: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» «Kjærligheten . . . søker ikke sitt eget.» — 1 Kor. 10: 24; 13: 4, 5.
Men hvordan kan en kvinne oppnå større tilfredsstillelse ved at hun søker å behage sin mann? Jo, gleden ved det seksuelle samvær avhenger for en stor del av sinnet og hjertet. Når en kvinne ser på den seksuelle forening som en anledning til å gi uttrykk for den dype kjærlighet hun nærer til sin mann, er det svært vanlig at dette også medfører at hun selv har større glede av foreningen. En kvinne som ikke først og fremst er opptatt av sine egne sanseopplevelser, er gjerne mer avslappet. Da forsvinner også eventuell uvilje som hun kan ha følt, og den tilfredsstillelse hun egentlig ønsker å oppnå i det ekteskapelige samliv, kommer som en naturlig følge av dette.
Den største lærer som har vært her på jorden, Jesus Kristus, gjorde det klart at det å gi av seg selv vil bety tilfredsstillelse også for giveren. Han sa: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» Dette prinsipp har gang på gang vist seg å være sant i forbindelse med intime ekteskapelige forhold. — Ap. gj. 20: 35, NW.
Dessuten er det sannsynlig at det å følge Bibelens veiledning vil bidra til større tilfredshet for hustruen på grunn av den virkning dette vil ha på mannen. Det vil i høyere grad enn noe annet påvirke ham til å begynne å opptre uselvisk overfor henne og ta mer hensyn til hennes behov og ønsker. Dette har vært tilfelle i mange ekteskap. Den som tar initiativet til å gi, får selv tilbake på samme måte. — Luk. 6: 38.
Bibelen oppfordrer altså til å vise uselviskhet og kjærlighet i forbindelse med oppfyllelsen av den ekteskapelige skyldighet. Prøv å praktisere dette. Se om det ikke fører til at du oppnår større tilfredsstillelse i ekteskapet.
Når mannen mangler initiativ
Dr. Rebecca Liswood, som har vært ekteskapsrådgiver i over 20 år, gjør oppmerksom på noe annet som utgjør et stort problem i mange ekteskap: «Mange av mine klienter beklager seg over sine menns svakhet og ubesluttsomhet.»
Kanskje dette er ditt problem. Kanskje din mann ikke innfrir sine forpliktelser overfor familien slik som du synes at han burde. Hva kan du gjøre med det?
Også i dette tilfelle har Bibelen hjelp å gi. Den viser at mannen og kvinnen fikk litt forskjellige egenskaper og ulike plikter i den hensikt at foreningen mellom dem skulle føre til gjensidig lykke for dem. Etter å ha skapt mannen sa Skaperen: «Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like [motstykke, NW].» — 1 Mos. 2: 18.
De to ble altså skapt til å høre sammen — deres egenskaper harmonerte med eller utfylte hverandre. Hver av dem ble skapt med et behov som den andre kunne dekke. Kvinnen ble således dannet som en medhjelp for sin mann, og i overensstemmelse med dette kommer Bibelen med følgende formaning: «I hustruer! underordne eder under eders egne menn . . . for mannen er hustruens hode.» (Ef. 5: 22, 23) Dette er en praktisk ordning, for når det ikke er noe overhode i familien, blir det vanligvis uenighet og forvirring.
’Men det er jo nettopp det som er problemet,’ sier du kanskje. ’Min mann fyller ikke oppgaven som overhode — han tar ikke ledelsen.’ Men har du tenkt over hvorfor han ikke gjør det? Kan det være at din egen holdning bidrar til å skape dette problemet?
I vår tid er det blitt ganske alminnelig at kvinner er aggressive og gjerne vil konkurrere med menn. Er du i noen grad blitt påvirket av denne ånd, slik andre hustruer er blitt? Dr. Liswood sa for eksempel at hennes klienters «egne aggressive metoder» ofte er en kilde til familieproblemer, i mange tilfelle uten at de selv er klar over det.
Mange menn resignerer når deres koner er dominerende. De reagerer kanskje på denne måten: ’Hvis hun ønsker å dirigere, så får hun bare gjøre det.’ Egentlig har du kanskje ikke til hensikt å handle uavhengig av din mann, men han oppfatter det kanskje slik.
Kanskje føler du det også slik at du er nødt til å ta ledelsen, ettersom din mann rett og slett ikke vil gjøre det. Men kan det tenkes at du kunne gjøre mer for å oppmuntre ham til å fylle sin rettmessige plass i familien? Ber du ham om råd og veiledning? Viser du at du ønsker å la deg lede av ham? Passer du på at du ikke på noen måte nedvurderer det han gjør? Når han i det små viser vilje til å treffe avgjørelser eller ta ledelsen i familien, gir du da uttrykk for takknemlighet? Eller protesterer du mot hans avgjørelser?
Hvis du virkelig anstrenger deg for å fylle den plass Gud har gitt deg i ekteskapet, er det sannsynlig at din mann vil prøve å fylle den plass Gud har gitt ham. Og dette vil bidra til å skape virkelig fred og lykke i familien.
Når ektefeller ikke snakker sammen
En annen klage, kanskje den vanligste som kommer fra gifte kvinner, lyder omtrent slik: ’Min mann var omtenksom i forlovelsestiden, men det er han ikke nå. Han er nesten aldri hjemme, og når han er det, gidder han ikke å snakke med meg.’
Truer et problem av denne art med å ødelegge hyggen i din familie? Det behøver ikke være slik, for Bibelen hjelper ektefolk til å se realistisk på forholdene.
Bibelen understreker for eksempel at vi alle er ufullkomne. «Vi snubler alle sammen i mange ting,» sier den. «Den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann.» (Jak. 3: 2) Er det da realistisk å vente fullkommen ekteskapelig harmoni i ord og gjerning? Tenk tilbake på den tiden da du ikke var gift. Var det da et fullkomment forhold mellom deg og dine brødre og søstre, skolekamerater og mennesker du eventuelt delte hybel med? Hendte det aldri at det falt et hardt ord mellom dere? Hvis det gjorde det, hvorfor venter du da at forholdet mellom deg og din ektefelle skal være fullkomment?
Bli ikke overrasket hvis det oppstår problemer på grunn av motstridende oppfatninger eller uttalelser. Gå ikke ut fra — slik enkelte gifte kvinner tydeligvis gjør — at ’han er ikke glad i meg lenger’, bare fordi det oppstår en trette eller et lite sammenstøt. Prøv å ta deg av problemet på en nøktern måte. Du føler deg kanskje dypt såret, men prøv om du kan la være å tenke på dine egne sårede følelser, eller på hvordan du kan gjøre gjengjeld. Dette vil bare gjøre problemet større. Tenk heller over hva du kan gjøre for å bringe vanskelighetene ut av verden. Gjør det med det samme. Husk Bibelens råd: «Kjærligheten . . . blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.» — 1 Kor. 13: 4, 5.
Analyser din egen væremåte. Kan det tenkes at du selv har en del av skylden? Kan det for eksempel tenkes at du på en eller annen måte har unnlatt å gi akt på denne bibelske formaning: «Hustruen [bør] ha dyp respekt for sin mann»? (Ef. 5: 33, NW) «Dyp respekt» vil få en hustru til å unngå alt som hennes mann misliker. Når en slik respekt mangler, fører det ofte til at mannen blir fjern og utilnærmelig.
Mange ektemenn blir støtt bort av en trettekjær kones stadige gnål. (Ordspr. 25: 24; 27: 15) I ett tilfelle uttalte en fraskilt mann: «Vet du hva som gjorde at alt ble slutt mellom meg og Estelle? Det var at hun på død og liv måtte ha rett bestandig. . . . Når et eller annet gikk galt, het det alltid: ’Det var det jeg sa!’» Er du omhyggelig med å unngå slike uttalelser som er et uttrykk for manglende respekt for din mann?
«Dyp respekt» er noe som også kan framgå av den måten en hustru steller seg på. Prøver du å virke tiltrekkende på din mann? Ville han ha fortsatt med å oppsøke deg før dere ble gift, hvis du ikke hadde ofret mer oppmerksomhet på ditt ytre og din personlige hygiene den gang enn du gjør nå? Og hva med ditt hjem? Er det rent og velstelt? Er maten velsmakende? Tar du imot ham med virkelig hengivenhet når han kommer hjem? Hvis du har respekt for din mann, er du nøye med alt dette.
Med hensyn til den utbredte beklagelse: ’Han snakker ikke med meg lenger,’ var det en kvinne som sa: «Den viktigste grunnen til at menn ikke snakker med sine koner, er ganske enkelt at vi er så dårlige tilhørere.» Er dette tilfelle med deg? Når din mann snakker, pleier du da å avbryte ham, bla i en avis eller la din oppmerksomhet være rettet mot andre ting? Det er klart at du ikke viser ham «dyp respekt» hvis du unnlater å interessere deg for hans meninger og følelser.
Ved at du analyserer din væremåte i lys av Bibelens veiledning, kan du komme til klarhet over hva du kan gjøre for å løse familielivets problemer på en bedre måte. Tusenvis av familier hvor det har vært mange vanskeligheter og problemer, har oppnådd tilfredshet og lykke ved å følge Guds veiledning.
Når mannen ikke reagerer positivt
Men sett at en mann fortsetter å gjøre livet vanskelig for sin kone, uansett hvilke anstrengelser hun gjør seg. En kristen hustru kan likevel føle en viss tilfredshet, for Bibelen sier jo: «Når dere gjør det gode og likevel lider tålmodig, da har dere Guds velsignelse.» — 1 Pet. 2: 20, UO.
Når det gjelder slike lidelser, var Jesus Kristus selv et godt eksempel, for Bibelen sier videre: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig . . . Likeså I hustruer, underordne eder under eders egne menn.» — 1 Pet. 2: 23—3: 1.
Det skal innrømmes at dette ikke er lett, like lite som det var lett for Jesus å utholde forfølgelse i lydighet. Det at din mann er «vantro», er likevel ingen skilsmissegrunn. (1 Kor. 7: 13) Men på samme måte som i Kristi tilfelle kan en hustru få kraft til å holde ut i sin rettferdige løpebane som følge av at hun vet at hun gjør det som behager den allmektige Gud. Og hun kan være forvisset om at Gud vil huske og belønne hennes troskap i sin rettferdige, nye tingenes ordning. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4.
Det er altså en grense for hva en hustru kan gjøre for å løse problemer i familien. Hvis problemene skal bli løst mer fullstendig, er hun avhengig av at hennes mann samarbeider med henne.