Spørsmål fra leserne

● Hva betyr følgende bønn rettet til Gud: «Led oss ikke inn i fristelse»? — E. D., USA.

Disse ordene er en del av Jesu kjente mønsterbønn. Etter at Kristus hadde oppfordret sine disipler til å be om tilgivelse for sine synder, avsluttet han bønnen med å si: «Led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde.» — Matt. 6: 12, 13; Luk. 11: 4.

Noen har lurt på om dette betyr at Gud kommer til å friste oss til å synde hvis vi ikke ber ham om å la det være. Men det kan umulig være tilfelle, for Jehova lot Jesu halvbror Jakob skrive under inspirasjon: «Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.» (Jak. 1: 13) Jesu ord må forstås i lys av dette verset og slik at de stemmer overens med det.

Det som skjedde med Adam og Eva, belyser hva Kristus mente. Gud tillot dem å spise det de ønsket, av frukttrærne, som var «prektige å se til og gode å ete av». De skulle imidlertid ikke spise av treet til kunnskap om godt og ondt. — 1 Mos. 2: 9, 16, 17.

Dette var riktignok en prøve for dem, men hensikten med den var ikke at de skulle skade seg. Gud var ikke lik Kristi fiender, som prøvde ham ved å legge feller for ham for å få et påskudd til å få ham drept. (Matt. 22: 15—18; Mark. 11: 18; 12: 13; Joh. 11: 53) Ved hjelp av denne enkle prøven kunne Jehova finne ut hva som virkelig bodde i Adam og Eva, om de som skapninger med en fri vilje oppriktig ønsket å adlyde og tjene sin Skaper.

Men legg merke til hva Gud gjorde for at Adam og Eva ikke skulle gjøre noe galt, for ’ikke å lede dem inn i fristelse’: Han fortalte dem at det ville være urett av dem å være ulydige, og at det ville føre til døden for dem. Det å advare en person mot å gjøre noe ondt er på ingen måte å friste ham til å gjøre det. Var det ikke Djevelen som fristet de to første menneskene? Han så at han kunne friste dem til å gå utenfor de grenser som Gud hadde trukket opp for dem. Hans løgnaktige framstilling av hva det ville føre til for dem å spise av treet, framkalte et urett ønske hos dem, et ønske som fikk dem til å synde. — 1 Mos. 3: 1—6; Jak. 1: 14, 15.

Gud handler på samme måte overfor de kristne. Han leder dem «ikke inn i fristelse» ved å advare dem mot å gjøre onde ting og fortelle dem hva følgen vil bli hvis de gjør slike ting. Dette hjelper dem til å unngå å la seg friste til å gjøre noe som er galt.

Jehova har for eksempel gjort det klart at ekteskapsbrudd er synd og noe vi bør avsky. (2 Mos. 20: 14; Rom. 13: 9, 10) Dette er en advarsel som han har gitt oss for at vi ikke skal være uvitende om hva som er galt. Gud forteller oss også hva følgen blir for en kristen som bryter ekteskapet: Han besmitter ektesengen, og på grunn av det vil han få en ugunstig dom og ikke arve Riket. (Heb. 13: 4; 1 Kor. 6: 9, 10) Det er tydelig at Jehova ikke frister de kristne til å begå ekteskapsbrudd. Tvert imot. Legg merke til hvilket godt råd som blir gitt i 1 Korintierne 7: 5. Ektefeller som var blitt enige om å avholde seg fra seksuell omgang for en tid, fikk det råd at de skulle ’komme sammen igjen, for at ikke Satan skulle friste dem’ til å begå ekteskapsbrudd. Det ville ikke være Gud som fristet dem, for han hadde gjort dem oppmerksom på faren og advart dem, men det ville være Satan, som kunne framkalle et urett begjær i dem.

På lignende måte advarer Jehova i 1 Timoteus 6: 9, 10 om at pengekjærhet er farlig og en rot til alt ondt. Han sier at pengekjærhet og ønsket om å bli rik kan få et menneske til å fare vill fra troen og gjennomstinge seg selv med mange piner. Vi får på denne måten kjennskap til hva som er galt, og blir oppmerksomme på hvor farlig det kan være å gi etter for denne fristelsen. — 2 Kor. 2: 10, 11.

En som ber om at han ikke må bli ledet inn i fristelse, forplikter seg til å gjøre sitt beste for å unngå fristelser. Dette innebærer at han må unngå tanker som kan framkalle urette ønsker, og situasjoner hvor han lett kan bli fristet. Han må også hente styrke hos Jehova ved å studere hans Ord, slik at han kan skille mellom godt og ondt.

Jesu ord «led oss ikke inn i fristelse» betyr derfor ikke at Gud frister oss eller fører oss opp i situasjoner hvor vi blir fristet til å gjøre noe ondt, og at det på grunn av dette er nødvendig å be ham om ikke å gjøre det. De utgjør snarere en anmodning om at Gud ikke må la oss være uvitende om hvilke onde ting som kan utgjøre en fristelse for oss, men at han må advare og styrke oss for at vi skal kunne unngå eller motstå fristelser.