Gifte troende kalt til fred og frelse
«Broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting, men Gud har kalt oss til fred.» — 1 Kor. 7: 15.
1. Hva var hensikten med ekteskapet, ettersom det ikke var godt for Adam å være alene?
HENSIKTEN med ekteskapet fra begynnelsen av var at det skulle være en fredelig ordning. Det skulle tjene til menneskets lykke og beste, for det første menneske Adams Far og Skaper så at det ikke var godt for mennesket å fortsette å være alene.
2. Hvordan fikk ekteskapet en gunstig start for Adam og Eva, og hvordan kunne det ha fortsatt å være fredelig og lykkelig?
2 Alt var lagt til rette for å gjøre ekteskapet fredelig og harmonisk. Mannens partner i ekteskapet var en fullkommen kvinne som skulle være hans medhjelp, hans motstykke. Hun var i bokstavelig forstand en del av ham, for som mannen selv sa, var hun ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Noe som var av meget stor betydning, var at mannen og hans hustru hadde samme religiøse tro. De var begge Jehova Guds barn, idet de hadde samfunn med ham og tilba ham. De hadde sin himmelske Fars velsignelse og fikk klar beskjed om hva de i fellesskap skulle gjøre i sitt paradisiske hjem. De hadde ikke motstridende plikter, for de skulle oppfylle en felles hensikt i samsvar med Guds vilje, og til dette krevdes det fredelig samarbeid. De hadde evnen til å elske hverandre, og det falt helt naturlig for dem å gjøre det. Framfor alt må de ha elsket sin Gud og Far, til tross for at de ikke kunne se ham. Hvis de i kjærlighet hadde rettet seg etter Guds vilje, kunne deres ekteskap, som hadde fått en så gunstig start, ha fortsatt å være fredelig og lykkelig. — 1 Mos. 1: 26 til 2: 25.
3. Hva viser forbudet mot å gifte seg et frafall fra, og hvordan viser tilfellet med Kristi apostler hvorvidt Bibelen forbyr kristne av en hvilken som helst rang å gifte seg?
3 Den kristne apostel Paulus, som er en autoritet for de troende angående ekteskapsspørsmål, skrev mange viktige ting i forbindelse med ekteskapet. Til tilsynsmannen eller menighetstjeneren i en kristen menighet skrev Paulus: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de . . . forbyr å gifte seg.» (1 Tim. 4: 1—3) Bibelen inneholder imidlertid ikke noe forbud mot ekteskapet, ikke engang for de 12 grunnsteinene i den kristne menighet, de 12 apostler. Etter å ha tilbrakt en hel natt i bønn til Gud utvalgte Jesus sine 12 apostler, deriblant Simon, som Jesus kalte Peter eller Kefas. Peter var på den tiden en gift mann og hadde en svigermor som Jesus helbredet for en legemlig sykdom. (Luk. 6: 12—16; Joh. 1: 42; Matt. 8: 14, 15) Paulus forsvarte en apostels rett til å gifte seg med en søster i troen og skrev: «Er jeg ikke fri? er jeg ikke apostel? har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? . . . Dette er mitt forsvar mot dem som dømmer meg. Har vi ikke rett til å ete og drikke? Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru, liksom de andre apostler og Herrens brødre og Kefas?» (1 Kor. 9: 1—5) Guds Ord sier Jo.
4. Hvordan viser Paulus’ instrukser til Timoteus og Titus hvorvidt såkalte «biskoper», «diakoner» og «prester» har bibelsk rett til å gifte seg?
4 Paulus skrev til Timoteus og Titus at de som svarer til det kristenheten kaller «biskoper» og «diakoner» og «prester», kan gifte seg. For å sitere Titus 1: 5—7 fra den katolske norske oversettelsen: «Du skulle . . . innsette eldste [prester og biskoper, fotn.] i alle byer slik som jeg påla deg, der hvor det finnes noen som er ulastelig, en hustrus mann med troende barn som ikke har dårlig rykte for utsvevelser eller er ulydige. For en biskop skal som en Guds husholder være ulastelig.» Og i 1 Timoteus 3: 2—4, 12 (kat. norsk overs.) sies det: «En biskop [skal] være ulastelig, en hustrus mann, . . . en som styrer sitt eget hus godt, og har barn som lyder ham etter gode seder. Diakonene skal være en hustrus mann og lede sine barn og sitt hus vel.»
5. Hva mener noen bibeloversettere og kommentator:er at uttrykket «en hustrus mann» betyr, og hvem kunne ifølge det kanskje bli utelukket fra å ha en tjenerstilling i en menighet?
5 Legg merke til det kravet som nevnes flere ganger: «en hustrus mann». Noen bibeloversettere og kommentatorer mener at dette betyr «gift bare én gang», ikke flere ganger, og utelukker således fraskilte som giftet seg på nytt, og enkemenn som gifter seg igjen. Men den jødiske oversetter H. J. Schonfield gjengir 1 Timoteus 3: 12 slik: «De som har ledelsen [diakonene], bør vedbli å være gift med én kvinne og styre sine barn og sitt eget hus vel.» Og den arameiske oversetter G. M. Lamsa gjengir det samme verset slik: «Diakonene bør tas ut blant dem som ikke har vært polygame, og som styrer sine barn og sitt eget hus vel.» Den katolske monsignor R. A. Knox gjengir det omstridte uttrykket med «trofast mot én hustru» og kommer med følgende fotnotekommentar til dette uttrykket: «’Trofast mot én hustru’ kan bety, men ikke nødvendigvis, at en enkemann som hadde giftet seg igjen, ifølge bestemmelsene i den første menighet ikke kunne velges til bispeembetet.»
6. Hvorfor var dette kravet passende på apostlenes tid?
6 Grunnbetydningen av det greske uttrykket for «én kvinnes mann» er ektemannen til én levende hustru. På apostlenes tid ble polygami praktisert blant de ikke-kristne, og også blant hebreerne eller jødene (som de første medlemmene i den kristne menighet var tatt fra) var det atskillige tilfelle av polygami.
7. Hvilke bemerkelsesverdige eksempler på polygami kjenner vi til i Israel og i Afrika, og hvilken norm for ekteskap gjelder for de kristne i Guds nye pakt med sitt folk?
7 Ingen polygam mann kunne bli menighetstjener eller tilsynsmann eller en assisterende tjener for en slik tilsynsmann. Ingen polygam person kunne bli en kristen og som sådan et medlem av den kristne menighet, som besto av innvigde, døpte medlemmer. Under den mosaiske lovpakt som Gud opprettet med jødene, var polygami tillatt, men det var underlagt strenge regler i den førkristne nasjon Israel. Den største polygamist i hele Israels historie var kong Salomo i Jerusalem. Han hadde 700 hustruer og 300 medhustruer, men dette førte til at han til sist sviktet i religiøs henseende. (1 Kong. 11: 3) Hva polygame ekteskap angår, er Salomo blitt overgått av to høvdinger i Afrika nå i vårt århundre. Disse to, høvdingen i Loango (i den nåværende Republikken Kongo) og høvdingen i Mutesa i Uganda, hadde om lag 7000 hustruer hver. (New York Times Magazine, 24. april 1960, side 114) Den mosaiske lovpakt med Israel ble imidlertid avskaffet i og med Kristi offerdød, og ved hjelp av Jesus Kristus som mellommann opprettet Jehova Gud en ny pakt med menigheten av Kristi etterfølgere. Under denne nye pakt er bigami eller polygami ikke tillatt i den innvigde, døpte kristne menighet. Den paradisiske norm som gjaldt for den første mann og hans ene hustru, er blitt gjeninnført. I denne henseende må menighetens tilsynsmenn være gode eksempler.
8. Hva må en polygamist gjøre for å kunne bli et døpt medlem av den nye verdens samfunn?
8 Hvordan kan en polygamist bli en innvigd, døpt kristen og deretter slutte seg til den nye verdens samfunn av Jehovas vitner? Han kan gjøre det ved å skille seg av med alle sine hustruer unntatt én. Han kan ikke desto mindre bli nødt til fortsatt å sørge for sine tidligere hustruer og de barn han har med dem, men han kan ikke ha kjønnslig omgang med dem som hustruer eller medhustruer. Han må anerkjenne bare én kvinne som sin hustru, og gjøre sin ekteskapelige skyldighet bare mot henne.
9. Hva må en polygamist gjøre for å få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden, og hvor finnes det mange troende som består denne prøven?
9 Dette kan bli en stor prøve for en polygamist som gleder seg over Bibelens budskap om den nye, rettferdige verden hvor Guds rike bare vil tillate ekteskap med én hustru på den paradisiske jord. Polygamisten må imidlertid bestå denne prøven hvis han ønsker å få overleve Guds forestående universelle Harmageddon-krig og bli en del av den ’nye jord’ under de «nye himler», Guds rike ved Kristus. Denne prøven forklarer hvorfor det meddeles at muhammedanismen har større framgang i Afrika enn kristenhetens religion. Muhammedanismen tillater polygami i en viss utstrekning, og en av kristenhetens evangelister som for kort tid siden kom tilbake fra en forkynnelseskampanje i Afrika, sa: «For hver tre som omvender seg til kristendommen, er det sju som omvender seg til islam.» (New York Times, 30. mars 1960) Men enda det i mange tilfelle betyr at polygami må oppgis, er det hvert år mange tusen innfødte afrikanere som blir innvigde, døpte vitner for Jehova.
10. Hvilken uttalelse og instruks fra Paulus viser at det ikke var forbudt for kristne som hadde mistet sin ektefelle, å gifte seg igjen?
10 Hva det å ha én levende ektefelle angår, kommer det klart fram at Kristus og hans apostler ikke forbød kristne som hadde mistet sin ektefelle, å gifte seg igjen. Angående de unge enkene hvis kjønnsdrift gjorde seg sterkt gjeldende, sa Paulus følgende til tilsynsmannen Timoteus: «Derfor vil jeg at unge enker skal gifte seg, føde barn.» (1 Tim. 5: 14) Det var bedre å gifte seg igjen enn å begå utukt på grunn av at lidenskapen fikk makten over en. Paulus fortsatte følgelig med å si: «Nå sier jeg til de ugifte og til enkene at det er godt for dem at de fortsetter å være som jeg er. Men hvis de ikke har selvkontroll, la dem da gifte seg, for det er bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap.» — 1 Kor. 7: 8, 9, NW.
11. Hvorfor ville det bli til gagn for unge enker å gifte seg igjen, og hvorfor ville en enkemann som gifter seg igjen, ikke være uskikket til å være tilsynsmann?
11 Ekteskapet ville således bidra til at de ikke ble distrahert og hindret i å tjene Gud på en effektiv måte. Det ville beskytte dem mot utukt, som ville gi ’motstanderen leilighet til å baktale’ den kristne menighet som de enkene som var opptent av lidenskap, tilhørte. Det som var tillatt for enker, måtte også med rette være tillatt for enkemenn. Det er ikke noe umoralsk ved dette, for Paulus forklarer: «Derfor skal [en kvinne] kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.» (Rom. 7: 3) Er det da noen grunn til å hevde at en enkemann som gifter seg igjen, skulle være uskikket til å være tilsynsmann?
Ærbare forpliktelser
12. Da Paulus sa at man skulle bli i den stand enhver ble kalt i, mente han da at man må forbli ugift, eller hva siktet han i virkeligheten til, og hvorfor?
12 Det foregående må tas i betraktning når vi leser følgende ord av Paulus: «I den stand enhver ble kalt i, brødre, i den bli han hos Gud!» (1 Kor. 7: 24) Paulus mente ikke at en person som blir kalt mens han fremdeles befinner seg i en enslig stand, må forbli ugift, eller at en person som har mistet sin ektefelle, ikke kan gifte seg igjen. Han sier at det ville være bedre for dem som kristne å forbli ugift, men visse forhold eller situasjoner som kunne oppstå, kunne av moralske grunner gjøre det tilrådelig for dem å gifte seg. Paulus siktet i virkeligheten til visse uforanderlige forhold, stillinger eller kall som de troende befant seg i da Gud kalte dem til å bli Kristi etterfølgere. Hvis dette som det ikke lot seg gjøre for den troende å forandre på, var uten betydning i Guds øyne, behøvde ikke den troende å gjøre seg noen sorg av å bli i en slik stilling. Hvis han ble utvalgt av Gud til å bli en kristen mens han befant seg i en slik stilling eller stand eller i et slikt kall, da kunne han fortsette å være en kristen i denne stillingen.
13. Hvilken særlig stilling eller stand eller hvilket kall omtaler Paulus i 1 Korintierne 7: 17—23?
13 For å gjøre dette klart sier Paulus: «Dog vandre hver således som Herren har gitt ham, som Gud har kalt ham! Og således foreskriver jeg i alle menigheter. En ble kalt som omskåret [fordi han var jøde, samaritan, proselytt eller egypter], han dra ikke forhud over; en er blitt kalt som uomskåret, han la seg ikke omskjære! Det kommer ikke an på omskjærelse, og det kommer ikke an på forhud, men på å holde Guds bud. Hver bli i det kall han ble kalt i! Ble du kalt som trell, da gjør deg ingen sorg av det; men kan du også bli fri, så gjør heller bruk derav! For den trell som er kalt i Herren, er Herrens frigitte; likeså er også den frie som er kalt, Kristi trell. I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller!» — 1 Kor. 7: 17—23.
14. Hva sa Paulus i 1 Korintierne 7: 25—28 til dem som er gift, og til dem som aldri har vært gift?
14 Men hva sier så Paulus om dem som blir kalt mens de er gift, eller om dem som ikke er gift? «Om jomfruene har jeg ikke noe bud av Herren, men jeg sier min mening som en som har fått miskunn av Herren til å være troverdig [og som derfor ville vise miskunn og være troverdig når han sa sin mening]. Jeg mener da dette at det for den nærværende nøds skyld er godt for et menneske [hva ekteskap angår] å leve således [å fortsette å være som han er, NW]. Er du bundet til en kvinne, da søk ikke å bli løst fra henne; er du ikke bundet til en kvinne, da søk ikke en kvinne! Men om du også gifter deg, synder du ikke, og om jomfruen gifter seg, synder hun ikke; men de som det gjør, vil få trengsel for sitt kjød.» — 1 Kor. 7: 25—28.
15. I hvilken utstrekning løser ekteskapet ens problemer?
15 Det er ingen synd å inngå et ærbart ekteskap, og det kan være en hjelp til å unngå å begå utukt. Det er imidlertid ’trengsel i kjødet’ forbundet med det «for den nærværende nøds skyld» utenfor Edens paradis. Ekteskapet løser ikke alle ens problemer. Selv om det løser ett problem, skaper det flere under de nåværende forhold.
16. Hvorfor sikter ikke uttrykket «i den stand enhver ble kalt i», til ens ugifte stand eller til ens umoralske eller urette livsførsel?
16 En mann kan gjøre en forandring med hensyn til sin jomfruelige eller ugifte stand uten å forandre sin stilling, sin stand eller sitt kall som en omskåret eller uomskåret person, som en slave eller som en fri mann. Han kan fortsette å være som han er hva det angår. Det som bestemmer hvorvidt en kan bli i den stilling eller stand en befinner seg i, har med det å bli kalt av Gud å gjøre. Legg merke til at Paulus sier: «I deri stand enhver ble kalt i, brødre, i den bli han hos Gud!» (1 Kor. 7: 24) Han sier ikke: I den stand enhver var i da han hørte sannheten eller det gode budskap om Riket, i den bli han. Hvis det var det han sa, måtte det jo være slik at hvis en hørte sannheten for første gang mens en var en skjøge, en undertrykkende toller (skatteoppkrever) eller levde i konkubinat eller sedvanelovs-ekteskap, så hadde en lov til å fortsette i denne stillingen og samtidig erklære seg for å være en sann kristen.
17. Hvordan forklarte Paulus Jesu ord om at tollere og skjøger skulle komme før prestene og de eldste inn i Guds rike?
17 Det er sant at Jesus sa til yppersteprestene og de religiøse eldste i Jerusalem: «Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.» Men de kom ikke inn i Guds rike som griske skatteoppkrevere som utsuget folk, eller som skjøger, for Paulus sier: «Hverken utuktige mennesker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som blir brukt til unaturlige formål, eller menn som ligger med menn, eller tyver eller griske personer eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike. Og enda var det dette noen av dere var. Men dere er blitt vasket rene, dere er blitt helliggjort, dere er blitt erklært rettferdige i vår Herre Jesu Kristi navn og med vår Guds ånd.» (1 Kor. 6: 9—11, NW) Nei, disse skjøgene og skatteoppkreverne måtte først begynne å leve et rent liv og innvie seg til Gud gjennom Kristus og så la seg døpe, før Gud i det hele tatt ville kalle dem.
18. Kaller Gud skjøger og tollere, slik Jesu ord til Johannes døperen kunne tyde på, og på hvilke betingelser har umoralske personer i dag anledning til å bli kalt?
18 Det var derfor Jesus tilføyde: «For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tollerne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham.» (Matt. 21: 31, 32) Gud kaller ikke skjøger og skatteoppkrevere og den slags mennesker, men han har kalt dem som tidligere var slike mennesker, men som ikke fortsatte å være det. De som i dag lever i utukt, hor, konkubinat eller sedvanelovs-ekteskap, må derfor først slutte med å leve på den måten, eller også inngå ekteskap i lovlige former. Da først kan de foreta en antagelig innvielse til Gud, la seg døpe og bli kalt inn i hans tjeneste.
19. I hvilken stilling kommer en kvinne når hun gifter seg, med hensyn til sin uavhengighet og det å underordne seg et hode?
19 Når man gifter seg, pålegger man seg alvorlige restriksjoner og forpliktelser. Disse forpliktelser må man respektere. Når en kvinne gifter seg, betyr det at hun kommer i en stilling som medfører at hun blir uavhengig av sine foreldre, men det betyr også at hun kommer i en stilling som medfører at hun blir underordnet sin mann. Hun må underordne seg et hode, sin mann.
20. Hva må en kvinne som gifter seg, anerkjenne for å være en kristen hustru, ifølge Paulus’ ord i 1 Korintierne 11: 3, 7—12?
20 Dette er noe hun bør ta i betraktning før hun gifter seg, i stedet for å gjøre opprør mot denne ordningen etter at hun er gift. Hun bør ikke prøve å ignorere mannens lederstilling eller la være å ta hensyn til den. «Men jeg vil at I skal vite,» sier apostelen Paulus, «at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode.» Gud har ikke noe hode over seg. Dette er grunnen til at en kvinne ved bestemte anledninger, i visse situasjoner og når hun fungerer i spesielle stillinger, bør tildekke sitt hode på en eller annen måte som et tegn på sin undergivenhet under mannen. «For en mann skal ikke tildekke sitt hode, ettersom han er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke av kvinnen [idet mannen ble skapt først], men kvinnen er av mannen; mannen ble jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. Derfor bør kvinnen ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld. . . . kvinnen er av mannen.» (1 Kor. 11: 3, 7—12) Hvis en ung pike ikke ønsker at noen annen mann enn hennes far skal være hode over henne, bør hun ikke gifte seg. Hvis hun skal være en kristen hustru, må hun anerkjenne mannens stilling som hode.
21. Hvorfor kaller de hebraiske skrifter en gift kvinne «beulah» og en ektemann «baal»?
21 Ifølge Bibelen er en hustru sin manns eiendom, særlig i de tilfelle da det er gitt festegave for henne. Det er grunnen til at Bibelen kaller en gift kvinne «beulah», som betyr «eid» som hustru. Hankjønnsformen av dette ordet er «baal», som også i dag i det moderne Israel er det hebraiske ordet for «ektemann», og betyr «eier, mester herre».
22. Hvilke skriftsteder blir nevnt som taler om ektemannen som eier og hustruen som en kvinne som eies?
22 Det tales for eksempel i 5 Mosebok 22: 22 (NW) om en «kvinne som eies [beulah] av en eier [baal]». Ordspråkene 30: 23 (NW) taler om en «kvinne når hun blir tatt i besittelse som hustru». I 2 Mosebok 21: 3 (NW) tales det om «eieren [baal] av en hustru». Jehova sa til fortidens Israels folk: «Jeg selv er som deres ektefelle blitt deres eier [baal].» (Jer. 3: 14, NW) Til sin symbolske «kvinne», den lovte messianske Ætts mor, sier Jehova: «Du skal kalles ’Min lyst er i henne’, og ditt land ’Eid som en hustru [Beulah]’. For akkurat som en ung mann tar til eie [baal] en jomfru som sin hustru, skal dine sønner ta deg til eie [baal] som en hustru.» (Es. 62: 4, 5, NW) Det er også grunnen til at Boas, Davids oldefar, sa følgende i vitners nærvær i Betlehem: «Rut . . . kjøper jeg meg som hustru.» — Rut 4: 10, NW; se også 2 Mosebok 20: 17.
23. Under hvilken ny lov kommer ifølge Paulus en kvinne som gifter seg?
23 En kvinne som gifter seg, kommer under en ny lov. Hvilken lov, eller hvis lov? Apostelen gir følgende svar: «En gift kvinne er for eksempel bundet ved lov til sin ektemann så lenge han lever; men hvis hennes ektemann dør, blir hun løst fra sin ektemanns lov. . . . Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra hans lov.» (Rom. 7: 2, 3, NW) Den samme apostoliske autoritet gir i harmoni med denne ordningen følgende påbud: «[Underordne] eder under hverandre i Kristi frykt. I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! for mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser. Men liksom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. . . . hustruen skal ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann.» — Ef. 5: 21—24, 33.
24. Hvorfor gjelder denne regelen om at hustruen skal underordne seg sin mann, til tross for at det ikke er mann og kvinne i Kristus?
24 Hustruene bør gjøre dette i frykt for Kristus. Denne teokratiske regel gjelder side om side med følgende storslagne sannhet: «For I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle en i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» (Gal. 3: 26—29) Det er med hensyn til den nye personlighet at de alle er like: «Kle dere med den nye personlighet . . . der det hverken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle.» Fordi dette ikke opphever det forholdet ektefellene står i til hverandre, og det at hustruen bør underordne seg under sin mann på en tilbørlig måte, tilføyer Paulus senere: «I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren!» — Kol. 3: 10, 11, 18, versene 10 og 11 fra NW.
Den rette hevdelse av stillingen som hode
25. Hvordan verner en kristen kvinne som gifter seg, om sine åndelige interesser i betraktning av ektemannens stilling som hode og hans lov, og hvorfor?
25 Hvis en innvigd, døpt kristen kvinne er forstandig og teokratisk og følger apostelens råd om å gifte seg ’bare i Herren’, verner hun om sine åndelige interesser. Hun gjør det lettere for seg selv som hustru fordi hun gifter seg med en mann «i Herren», en mann som er forpliktet til å hevde sin eiendomsrett som ektemann, sin stilling som hode og sin lov i samsvar med den kristne «nye personlighet». Han har eiendomsrett over sin hustru, men som en kristen kan han ikke misbruke denne sin eiendomsrett, da hustruen også tilhører Kristus som kjøpte henne med sitt fullkomne menneskeliv. På grunn av dette er hun etter løftet medarving med sin mann til evig liv i Guds nye verden. Hennes mann ville derfor begå en stor urett ved å hindre henne i å vinne denne dyrebare arv, ved så å si å kvele hennes framtidige evige liv.
26. Hva slags kar sammenligner Peter hustruene med, som ektemennene skal vise ære, og hvordan vil derfor en kristen ektemann behandle sin hustru?
26 Den gifte apostel Peter (Kefas) sier følgende til kristne menn angående deres hustruer: «I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, for at eders bønner ikke skal hindres. Til slutt: Vær alle likesinnede og vis samfølelse og broderkjærlighet, vær ømme og ydmyke av sinn.» (1 Pet. 3: 7, 8, vers 8 fra NW) Hvis en ektemann ærer sin hustru som et fysisk sett svakere kar fordi hun er et kvinnelig kar, vil han behandle henne med omsorg og ømhet, slik at hun kan være av vedvarende verdifull nytte for ham. Han vil ikke ønske å knuse henne eller bryte henne i stykker og ødelegge sin dyrebare medhjelp. Han vil prøve å bevare hennes liv, ikke bare hennes nåværende liv i denne verden, men — og det er det viktigste — også hennes arverett til liv i den nye, rettferdige verden som ligger foran oss. Han vil be sammen med henne og for henne.
27. Hvordan vil en kristen ektemann i sin stilling som hode behandle sin hustru ettersom han er «Guds bilde og ære», og hun er «mannens ære»?
27 En kristen ektemann vil sørge for at hans hustru står på høyde med ham selv når det gjelder bibelkunnskap, forståelse og praktisk visdom. Han vil vise samfølelse. Når han hevder sin stilling som hode i hjemmet, vil han ikke bli egensindig, men han vil holde seg ’ydmyk av sinn’. Ettersom mannen ikke må ha sitt hode tildekket fordi «han er Guds bilde og ære», vil han bestrebe seg på å hevde sin stilling som hode på samme måte som Gud hevder sin, slik at han i sin stilling som hode kan være et bilde av Gud og derved herliggjøre Gud overfor sin hustru. Ettersom «kvinnen er mannens ære», vil ikke ektemannen degradere henne til en vanærende stilling hvor hun ikke vil være til noen ære for ham, men han vil behandle henne slik at hun gjenspeiler hvilken god og gudfryktig ektemann han er for henne både hjemme og i menigheten. Hvis han er en menighetstjener eller en assisterende tjener, vil han i særlig grad ønske at hun skal gjenspeile hans «ære».
28, 29. a) Hvordan vil en kristen bestrebe seg på å være til ære for ham som er hans åndelige hode, i forholdet til sin hustru? b) Hvordan tilskynder Paulus i Efeserne 5: 25—33 troende ektemenn til å behandle sin hustru for å hjelpe henne til å vinne frelse?
28 «Kristus er enhver manns hode», og ektemannen vil være redd for å ’vanære sitt hode’. (1 Kor. 11: 3, 4) Han vil derfor bestrebe seg på å være til ære for ham som er hans åndelige hode. Som ektemann kan han gjøre dette ved å behandle sin hustru, især hvis hans hustru er innvigd og døpt, på samme måte som Jesus Kristus behandler menigheten, den jomfru han er trolovet med. Apostelen Paulus bruker denne sammenligningen for å tilskynde troende ektemenn til å behandle sin hustru på en måte som vil hjelpe henne til å vinne frelse, når han sier:
29 «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, for at han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig. Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, liksom Kristus gjør med menigheten; for vi er hans legemes lemmer. Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som seg selv.» — Ef. 5: 25—33.
Når ektefellene drar i ulikt åk
30. Hvordan bør ektemannen og hustruen gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot hverandre, og hva sier Paulus til gifte troende som en tillatelse hva dette angår?
30 Når ektemannen trofast og lojalt elsker sin hustru på en kristen måte, og hustruen på sin side viser dyp respekt for sin mann, fører dette til fred, harmoni og lykke i hjemmet. De vil på en ærbar og ren måte i kjærlighet og som ett kjød gjøre sin ekteskapelige skyldighet mot hverandre. «Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen, og likeså hustruen mot mannen; hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen. Hold eder ikke fra hverandre uten etter samråd, for en tid, for å leve i bønn, og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste eder, fordi I ikke makter å være avholdende! Dette sier jeg som tillatelse, ikke som påbud.» (1 Kor. 7: 3—6) Paulus sa dette som tillatelse fordi utukt var svært utbredt i datidens hedenske verden.
31. Hva bør gifte kristne bestrebe seg på å gjøre i stedet for å forlate sin ektefelle, og hvordan bør begge parter oppføre seg hvis de er blitt enige om å være fra hverandre en tid?
31 Innvigde, døpte ektepar bør alvorlig bestrebe seg på å holde sammen med ett hjerte og ett sinn og i én hensikt. «Til dem som er gift, gir jeg de instrukser,» fortsetter Paulus, «dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke bør forlate sin ektemann; men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være enslig eller også forlike seg med sin ektemann igjen; og en ektemann bør ikke forlate sin hustru.» En hustru som forlater sin ektemann, må til tross for at hun bor atskilt fra sin ektemann, huske følgende guddommelige lov: «En hustru er bundet hele den tiden hennes ektemann er i live. Men hvis hennes ektemann skulle sovne inn i døden, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren.» (1 Kor. 7: 10, 11, 39, NW) Fordi hun er bundet av sin ektemanns lov, vil hun ikke føle seg fri til å opptre på samme måte overfor det motsatte kjønn som en ugift kvinne kan gjøre eller gjør, slik at hun derved setter sin moralske renhet i fare. Hvis hun kommer på andre tanker, vil hun prøve å finne et grunnlag for og muligheter til å forlike seg med sin ektemann og komme tilbake til ham. Hun vil være forsiktig så hun ikke oppfører seg på en slik løsaktig eller umoralsk måte mens hun er atskilt fra ham, at han vil bli fylt med avsky for henne og ikke vil være ivrig etter og lengte etter å få henne tilbake igjen. Hun vil oppføre seg slik at han ikke får noen grunn til å laste henne eller være mistenksom overfor henne. Samme regel gjelder også for en ektemann som forlater sin hustru uten rettslig skilsmisse.
32. Hvilke høye ting bør kristne ektepar som lever atskilt, huske at de representerer, og hvilken handlemåte må de derfor sky?
32 Når ektefellene lever atskilt, bør de begge huske at de representerer noe som er høyere, større og mer betydningsfullt enn deres ekteskapelige forening. De representerer den kristne menighet som de er tilknyttet, og i hvilken de er forpliktet til å være aktive forkynnere av Guds Ord. De bør derfor sky enhver handlemåte som vil kunne resultere i at det blir ført forhånelse over Guds opphøyde organisasjon.
33, 34. a) Må den troende forlate den vantro ektefelle når de drar i ulikt åk religiøst sett? b) Hva må den troende huske med hensyn til virkningen av at han har tatt imot sannheten og innvigd seg?
33 Hvordan stiller så saken seg når et ektepar drar i ulikt åk religiøst sett ved at den ene er en innvigd, døpt troende, en ordinert Ordets tjener for Jehova Gud, og den andre er en vantro like overfor den nye verdens samfunn av Jehovas vitner på grunn av at han er ateist eller har en annen religiøs tro? En slik religiøs ulikhet skulle man i alminnelighet kunne vente ville skape disharmoni.
34 Må den troende forlate den vantro i sine bestrebelser for å søke fred? Ikke nødvendigvis. Den troende er heller ikke automatisk fri til å forlate den vantro. Vi må huske på at det at man tar imot sannheten og blir en troende ved at man innvier seg til Gud og lar seg døpe, ikke oppløser eller bryter det ekteskapsbånd som tidligere er blitt knyttet. Det at man er blitt en troende og har tatt imot Rikets sannhet, kan kanskje forårsake en splittelse i hjemmet, akkurat som Jesus Kristus forutsa i Matteus 10: 34—36. Men det betyr ikke at ekteskapet oppløses. Jesus er ingen ekteskapsødelegger. Paulus viste hvilken handlemåte som er mest forstandig og mest optimistisk for den troende å følge når ektefellene drar i ulikt åk:
35. Hvilken forstandig og optimistisk handlemåte holder Paulus fram for ektefeller som drar i ulikt åk?
35 «Til de andre [andre gifte mennesker] sier jeg, ja jeg, ikke Herren: Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, skulle han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun skulle ikke forlate sin ektemann. For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred. For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» — 1 Kor. 7: 12—16, NW.
36. Hva bør den vantro ønske å gjøre på grunn av den virkning sannheten har hatt på ektefellen?
36 En innvigd, døpt tilbeder av Gud bør ikke gi sin vantro hustru noen annen grunn til å ønske å forlate ham enn den som har med hans religion å gjøre. I betraktning av at ektemannens tro har gjort ham til en bedre ektemann, burde det gi henne desto større grunn til å samtykke i å bo hos ham på samme måte som før han ble en ordinert Ordets tjener. Det skulle bli på samme måte i de tilfellene hvor hustruen er troende og ektemannen vantro.
37. Hvordan viste Timoteus’ mor Eunike respekt for sin hedenske ektemann, og hvordan oppfylte hun likevel sin religiøse plikt overfor sin sønn?
37 Ta for eksempel tilfellet med den jødiske hustru Eunike og hennes hedenske greske ektemann. De hadde en sønn ved navn Timoteus. Omkring år 44 forkynte apostelen Paulus og Bamabas i deres by, og Eunike og hennes mor Lois trodde og ble kristne. Forlot nå Eunike sin greske ektemann fordi han fortsatte å være hedensk? Nei, for han samtykket fremdeles i å bo sammen med henne. Eunike var sin mann underdanig, og fordi han protesterte mot at deres sønn Timoteus skulle omskjæres, lot hun ham ikke bli det. Beretningen sier ikke noe om hvorvidt Timoteus’ far tok ham med seg til hedenske templer. Timoteus’ mor Eunike og hans mormor Lois sørget imidlertid for at han fikk den religiøse opplæring som var i samsvar med Bibelen, for de underviste ham selv hjemme. Helt fra barndommen av kjente således Timoteus, som var halvt jøde, de hellige skrifter som kunne gjøre ham vis til frelse ved troen på Messias. (2 Tim. 3: 14, 15; 1: 5; Ap. gj. 14: 4—18) Denne religiøse undervisning som Timoteus fikk i hjemmet, seiret over enhver hedensk innflytelse fra hans greske far, så da Paulus kom til byen for første gang, ble Timoteus en kristen som sin jødiske mor og mormor. Paulus kunne følgelig omtale Timoteus som «et ekte barn i troen» og «et elsket barn». — 1 Tim. 1: 1, 2; 2 Tim. 1: 1, 2, NW.
38. Hvordan stilte Eunike seg til at hennes sønn skulle bli misjonær, og hvorfor ble Timoteus først da omskåret?
38 Da Paulus kom tilbake til denne byen, fant han at Timoteus var en «disippel . . . han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium». Timoteus’ mor Eunike var selvfølgelig velvillig stemt for at hennes sønn skulle bli misjonær, og hans hedenske far satte seg ikke imot det, og Paulus ordnet det derfor slik at Timoteus skulle bli med ham og Silas. For å rydde av veien noe som ville være en snublestein for jødene på de stedene de ville komme til å forkynne, omskar Paulus Timoteus, som nå var en ung mann, «for de visste alle at hans far var greker». (Ap. gj. 16: 1—3) Hvorvidt Eunike, hans mor, noensinne vant sin hedenske greske ektemann for kristendommen ved å fortsette å bo sammen med ham så lenge han var villig til det, vet vi ikke. Like før Paulus led martyrdøden, skrev han imidlertid et siste brev til Timoteus og omtalte den tro som bodde i hans mor Eunike. — 2 Tim. 1: 5.
39. Særlig for hvilke kristne kvinner er Eunike et eksempel, og hvordan behandler den troende sin vantro ektefelle som helliggjort i forholdet til seg, og sine barn som hellige?
39 Eunike er således et eksempel for innvigde, kristne troende som er gift med en vantro eller en som tilhører en annen religiøs tro. Det at den vantro ektefelle velger å fortsette å bo sammen med et innvigd kristent vitne for Jehova, gir den troende en enestående anledning til å prøve å «frelse» sin ektefelle, i og med at de bor sammen. Den troende må derfor følge en positiv handlemåte ved å behandle den vantro ektefelle som «helliggjort i forholdet til» den troende. Dette betyr at alt det den troende gjør for den vantro, må være som for Herren. Herren Gud er hellig. (Ef. 6: 7; Kol. 3: 22—24) Alle mindreårige barn i ekteskapet, barn under ansvarlig alder, skal også nå betraktes som «hellige» og følgelig behandles som rene. Den troende vil følge Eunikes eksempel og forsøke å gi slike «hellige» barn bibelsk undervisning, slik at de kan fortsette å være hellige og muligens til sist foreta en personlig innvielse til Gud gjennom Kristus. Det er ikke bare barnas frelse det gjelder, men også den vantro ektefelles frelse. Det er derfor hensiktsmessig å fortsette å bo sammen med ektefellen.
40, 41. a) Hvordan bør den troende stille seg hvis en vantro ektefelle er vanskelig å gjøre til lags? b) Hvilke råd gir Peter kristne hustruer med vantro ektemenn, i samsvar med dette prinsippet?
40 Ikke engang når ektefellen er motstander og vanskelig å gjøre til lags, bør den troende føle seg nødsaget til å forlate ham. Den troende bør utholde forfølgelsen og motstanden, akkurat som han tåler forfølgelse og motstand fra menneskene i det distriktet hvor han forkynner fra hus til hus. Ved å følge en slik handlemåte åpner han en mulighet for den vantro til å bli frelst. Det er dette argumentet apostelen Peter kommer med når han skriver til forfulgte kristne. Han sier:
41 «I tjenere! vær eders herre undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! . . . om I er tålmodige når I gjør det gode og likevel må lide, da finner dette nåde hos Gud. For dertil ble I og kalt [til å lide urettferdig], fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, . . . Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn [baals, hebraisk overs.], så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [dyp respekt (for deres ektemenn), NW]. Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon [ytre pryd som ikke kan vinne ektemenn som ennå ikke er lydige mot Guds Ord], men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. For således prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, liksom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre. Og hennes barn er I [hustruer] blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noe [fra ektemannens side].» — 1 Pet. 2: 18 til 3: 6.