Hva Bibelen sier

Hva skal de kristne gjøre når de blir berøvet sine rettigheter?

MANGE gjør i dag høylytt krav på sine rettigheter. Men dessverre har en stor del av menneskeheten bare få rettigheter. Mange mener at de på en eller annen måte blir berøvet sine rettigheter. Etter hvert som kristendommen blir utbredt, vil noen av disse menneskene slutte seg til Jehova Guds sanne tilbedere. Hvordan skal så de kristne reagere når de blir berøvet sine rettigheter?

Når de blir utsatt for forbrytelser

De kristne kan bli utsatt for en forbrytelse. De kan bli ranet, slått eller bedratt. Hva skal de da gjøre? I de fleste land vil de først henvende seg til politiet. Men enkelte steder har politiet mistet kontrollen over kriminaliteten. Og i noen land vil politiet ikke gjøre noe uten bestikkelser.

Ta for eksempel det en kristen kvinne opplevde. Tilsynelatende uten grunn drepte en gruppe menn hennes mann. Hun mente at hun visste hvem som hadde gjort det, men appellerte forgjeves til de høyeste myndigheter. Hva skal de kristne gjøre i slike situasjoner?

Apostelen Paulus gir oss dette gode rådet: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, . . . Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (Rom. 12: 17—19) Selv om vi ønsker at politiet skal ta seg av slike saker, vet vi at denne verden aldri fullt ut vil bli rettferdig. De kristne vil derfor, som Paulus sa, ikke ta saken i sin egen hånd ved å hevne seg, men overlate den til Jehova og stole på at utfallet da vil bli rettferdig.

Sosiale problemer

Vi bor kanskje i et av de landene hvor kløften mellom rike og fattige er stor. Våre venner, ja, kanskje vi selv, blir undertrykt og utnyttet. Dette fyller oss med harme. Men hva skal vi gjøre?

Den kristne apostelen Paulus stod overfor dette problemet. Han var ofte i kontakt med en samfunnsgruppe som sårt trengte en forandring — slavene. En del slaver ble kristne, og de lengtet uten tvil etter frihet. Oppfordret Paulus dem til å gjøre opprør eller til å flykte? Nei, han sa: «Dere slaver skal adlyde deres jordiske herrer i alle ting. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren. Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn.» — Kol. 3: 22—24; se også 1. Peter 2: 18—20.

Hvis de kristne hadde mulighet til å bli løst fra slaveriet, ville de selvfølgelig benytte seg av den. Men dette måtte ikke oppta deres tanker i den grad at de glemte det viktigste i livet: å tjene Jehova. Paulus sa: «Ble du kalt som slave? La ikke det bekymre deg! Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det.» — 1. Kor. 7: 21—24.

Selv om det i dag er få som er slaver i ordets egentlige forstand, føler enkelte at de ikke er særlig bedre stilt på grunn av de økonomiske forholdene de lever under. Har de anledning til å forbedre disse forholdene, må de selvfølgelig benytte seg av den. Men de må passe seg for ikke å bli helt besatt av dette. Husk Paulus’ ord: «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær.» — 1. Tim. 6: 9.

Jesus Kristus kjente også til de fattiges problemer. Han sa: «Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matt. 6: 31—33.

Burde Jesus og Paulus ha vært opptatt med å forandre samfunnet, slik noen mener? Enkelte forsøkte å få i stand slike forandringer i Romerrikets lange historie. De oppnådde kanskje også noe godt med dette. Men som regel varte det de hadde oppnådd, bare en kort stund etter at de døde. Om ikke før, så ble det i hvert fall feid vekk når verdensriket gikk til grunne. Jesus og Paulus kunne også ha fått i stand mange forbedringer. Men disse forbedringene ville bare ha vart en tid, i hvert fall ikke lenger enn til Romerrikets ødeleggelse. Mer enn midlertidige forbedringer vil en ikke oppnå ved å forsøke å forbedre et system som er bestemt til å ødelegges.

I stedet for å forsøke å forandre samfunnet vitnet Jesus «om sannheten». (Joh. 18: 37) Som følge av det var det mange på hans tid som kom til troen på ham, og det har også mange gjort i vår tid. Han åpnet derved muligheten for dem til å oppnå evig liv i en ordning hvor alle deres «rettigheter» vil bli garantert. (Joh. 3: 16) Hvor mange vil oppnå slike varige resultater ved det harde arbeidet de utfører for å forandre samfunnet?

Hva med forfølgelse?

I mange deler av verden utsettes de kristne for forfølgelse, og de blir berøvet sin rett til å tilbe og til fritt å kunne gi uttrykk for sin tro. Noen blir torturert og til og med drept. Hvordan skal en reagere på en slik mishandling?

De kristne følger Jesu eksempel også i dette spørsmålet. Tenk over hvordan han urettmessig ble arrestert i Getsemane hage. Deretter fulgte en lovstridig rettergang og dom. Hans sak ble heller ikke riktig behandlet av Pilatus. Hvorfor bad ikke Jesus sine mange jødiske etterfølgere om hjelp, slik at han ikke ble utsatt for denne urettferdigheten? Han forklarer: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» — Joh. 18: 36.

Jesus bad derfor ikke sine etterfølgere om å iverksette et væpnet opprør for å beskytte hans rettigheter. Vår tids kristne følger hans eksempel. Men de vil selvfølgelig benytte enhver juridisk mulighet de kan ha, for å beskytte sin tilbedelsesfrihet. Apostelen Paulus innanket sin sak for selveste keiseren i et forsøk på å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Apg. 25: 11; Fil. 1: 7, NW) Men hvis det ikke er mulig å ta noen juridiske skritt, vil en kristen bevare sin trofasthet og stole på at Jehova vil sørge for et godt utfall. Det var det Jesus gjorde. Selv om han måtte lide døden, fikk dette et vidunderlig utfall, både for ham og hele menneskeheten. — Hebr. 2: 9, 14, 15.

Når de kristne blir berøvet sine rettigheter av en eller annen grunn, vil de derfor forstå at ingen fullt ut nyter godt av de såkalte «menneskerettighetene» i dag. Det er i virkeligheten slik at alle har behov for Guds lovte nye ordning, hvor rettferdigheten vil seire og alles «rettigheter» blir garantert. (2. Pet. 3: 13) Hvis våre rettigheter blir krenket, kan vi finne trøst i profetens inspirerte ord: «Men jeg vil speide etter Herren, vente på Gud som frelser meg. Min Gud vil høre meg!» — Mi. 7: 7.