De ’skinner som lys i verden’

HELE verden, ja, hele menneskeheten har behov for lys fra Gud. Uærlighet, forbrytelser, vold, undertrykkelse og urettferdighet forekommer overalt. Mange mennesker er nedslått og motløse. For dem er livet uten mål og mening. Andre prøver å flykte fra det hele ved å ty til alkohol, narkotika, forlystelser, alle slags seksuelle opplevelser eller hva som helst annet som kan få dem til å glemme virkeligheten. Atter andre blir helt oppslukt av sitt arbeid, sin familie eller sine samfunnsgagnlige oppgaver og skyver på den måten virkeligheten fra seg. Men når alvorlige vansker rammer dem, blir de tvunget til å se mer nøkternt på hvordan verden virkelig er.

Det er klart at folk trenger rettledning, opplysning, for å kunne bli klar over hvordan de kan gjøre det beste ut av sitt liv nå og få et sikkert framtidshåp. Men hvem kan i dag gi slik opplysning? Det kan selvsagt ikke være mennesker som selv er fylt av denne verdens ånd, som gir seg utslag i selviskhet, griskhet, lovløshet, mangel på omsorg for andre og uhemmet begjær etter sensuelle nytelser. De eneste som er i stand til å opplyse andres sinn, er de sanne kristne, som selv er blitt opplyst ved Guds Ord og hans ånd. Alle tjenerne av den Høyeste bør derfor skinne «som lys i verden». — Fil. 2: 15.

Ettersom alle sanne kristne skal tjene som lys, blir Guds folks menigheter framstilt som «lysestaker» i Åpenbaringsboken. Og gruppene av eldste, som skal være eksempler for resten av menigheten, blir sammenlignet med «stjerner». (Åpb. 1: 20) Apostelen Johannes, som skrev Åpenbaringsboken, beskriver hva han så, med disse ordene: «Jeg [så] sju lysestaker av gull, og midt imellom lysestakene en som lignet en menneskesønn . . . Og i sin høyre hånd hadde han sju stjerner.» — Åpb. 1: 12—16.

«STJERNER» I KRISTI HØYRE HÅND

Skal medlemmene i en spesiell menighet kunne tjene som en lysestake i en mørk verden, må de handle i samsvar med det som blir åpenbart i disse ordene. Hodet for hele den kristne menighet er Jesus Kristus, for det er han som står «midt imellom lysestakene». Ved å holde seg til sitt Hode og etterligne ham i ord og gjerning vil medlemmene av menigheten tjene som lys. Og når de eldste lojalt underordner seg Kristi stilling som overhode, får de fortsatt være «stjerner» i hans «høyre hånd», det vil si, i hans gunst. At grupper av eldste er i hans hånd, betyr at de er underlagt hans kontroll og ledelse. Dermed oppstår spørsmålet: Hva er det egentlig Jesus Kristus vil at de eldste skal gjøre for å hjelpe sine respektive menigheter til å tjene som lysestaker?

Her følger tre grunnleggende befalinger som Guds Sønn ga til sine disipler: 1) «I [skal] våke — for I vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om aftenen eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen — for at han ikke skal finne eder sovende, når han kommer uforvarende. Men det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk!» (Mark. 13: 35—37) 2) «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) 3) «Gå . . . og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.

Bør vi ikke da vente av de eldste at de setter et godt eksempel for hele menigheten ved lojalt å rette seg etter disse befalingene? De må holde seg åndelig våkne og nøye følge Guds Ords høye krav i alt som gjelder personlig oppførsel. I sitt forhold til de andre i menigheten bør de vise en selvoppofrende kjærlighet og sette andres interesser foran sine egne. Og deres ord og handlinger bør vise at de erkjenner betydningen av å gjøre disipler. Ja, de eldste bør ønske å være den slags brødre som den symbolske betegnelsen «stjerner» passer på. Dette krever at de ikke bare er et oppmuntrende eksempel for de svake medlemmer av menigheten, men for alle. Det er i harmoni med den inspirerte formaning som apostelen Paulus ga en medeldste, Timoteus: «Vær et forbilde for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!» — 1 Tim. 4: 12.

Hvor stor betydning et godt eksempel kan ha, blir sterkt framhevet i tilfellet med Nehemias. Det var voldsom motstand mot hans gjenoppbygging av Jerusalems murer. Men Nehemias satte sin lit til Jehova, og mens han stadig ba om framgang for arbeidet, ledet han fryktløst gjenoppbyggingen og tok også personlig aktivt del i arbeidet. Hva ble resultatet? Jo, bare 52 dager etter at byggearbeidet begynte, var verket fullført. — Nehemias, kapitlene 4, 6.

På samme vis var det med stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva. De ble oppmuntret til å gå til handling av Jehovas ord gjennom profetene Haggai og Sakarias og tok nidkjært ledelsen i gjenoppbyggingen av Jehovas tempel. Gjennom sine profeter ga den Høyeste dem sin ånd. Deretter ble Jehovas ånd gitt videre til hele det gjenreiste Israels folk gjennom stattholderen og ypperstepresten. Hvordan? Jo, ved at Josva og Serubabel holdt på med arbeidet helt til det var ferdig og oppmuntret tempelarbeiderne både ved sitt ord og ved sitt eksempel. — Sak. 4: 2—14.

PRAKTISKE TILTAK OG UNDERVISNING

Da templet og Jerusalems murer ble bygd opp igjen, var det nødvendig med godt organiserte tiltak for å få arbeidet utført. Nehemias måtte for eksempel ta initiativet og treffe tiltak som passet for en ny situasjon. Da gjenoppbyggingen var kommet godt i gang, økte Sanballat, Tobias og folkeslagene omkring Jerusalem sin motstand og planla å angripe Jerusalem. Nehemias la saken fram for Gud i bønn, oppmuntret folket til å stole på Jehova, væpnet arbeiderne, sørget for at andre sto på vakt, og organiserte et varslingssystem. Så fortsatte arbeidet, og fiendens planer ble gjort fullstendig til skamme. — Neh. 4: 7—20.

De eldste i dag kan også treffe tiltak som på hvert enkelt sted vil bidra til at det viktige arbeid med å gjøre disipler vil bli utført. Det ukentlige menighetsbokstudiet gir utmerkede muligheter for dette. Der kan det fastsettes passende tider da gruppen kan møtes for å ta del i kunngjøringen av Bibelens sannheter. Ettersom gruppen er liten, kan den eldste som leder studiet, ta seg personlig av de enkelte. Han vil kanskje konsentrere seg om å arbeide sammen med noen bestemte en tid, inntil de ikke har noen problemer med å gjøre det bibelske budskap kjent fra hus til hus. Han vil kanskje også sørge for at erfarne forkynnere av det «gode budskap» arbeider sammen med ungdommer eller andre som vil ha gagn av deres kunnskap og erfaring.

For at arbeidet skal kunne bli gjort, er det viktig at hver enkelt får bibelkunnskap som han kan dele med andre. Under studiet kan studielederen av og til be de andre fortelle hvordan et spesielt punkt som er oppe til drøftelse, kan brukes når man deler Bibelens sannhet med dem som ikke tror. Han kan også spørre om når slike opplysninger kan bli brukt til å gi åndelig hjelp til noen som man kommer i kontakt med i dagens løp, og hvordan dette kan gjøres. Når han sammen med gruppen repeterer det stoffet som er blitt studert, kan han spørre om noen vil demonstrere hvordan en bibelsk tanke som er blitt drøftet den dagen, kan brukes når man besøker folk i deres hjem.

Det er også nyttig å forberede gruppen på hva slags mennesker de kommer til å treffe. Apostelen Paulus sa om seg selv: «Jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, . . . for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen.» (1 Kor. 9: 20—22) Det som appellerer til ett menneske eller en spesiell gruppe i et lokalsamfunn, behøver ikke nødvendigvis å appellere til andre. Hvis vi derfor vet noe om de mennesker vi skal prøve å nå med Bibelens budskap, kan vi på forhånd tenke over hva vi skal si til dem. Det kan være nyttig at de som utgjør bokstudiegruppen, utveksler tanker om hva de har funnet virkningsfullt, og hvorfor det er virkningsfullt.

En annen sak som også med fordel kan drøftes av og til, er den innstilling vi bør ha til andre mennesker. Alle mennesker er blitt kjøpt med Guds Sønns dyrebare blod, og de trenger derfor å bli opplyst om hvordan de kan få gagn av dette. Jehova Gud ønsker at de skal komme til omvendelse, uansett hvilken innstilling de har til dem som kunngjør det «gode budskap». (2 Pet. 3: 9) Fra tid til annen kan det være bra å tenke over hvorvidt vår offentlige forkynnelse viser at vi erkjenner dette. Ville vi for eksempel være villig til å ofre livet dersom dette kunne føre til at mennesker på vårt hjemsted fikk nøyaktig kunnskap om Guds sannhet? Apostelen Paulus var villig til å gjøre det. I sitt brev til romerne skrev han: «Det jeg nå sier, er sannhet; jeg lyver ikke! For jeg taler i troen på Kristus, og min egen samvittighet bekrefter det i den hellige Ånd. Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.» — Rom. 9: 1—3, NTN.

Når vi drøfter slike uttalelser, kan det hjelpe oss til å granske vår egen innstilling til andre og se om vi virkelig tenker på en bibelsk måte. Når vi virkelig har omtanke for andre mennesker, vil det vise seg i den tiltalende måten vi henvender oss til dem på. Og som følge av det vil det falle lettere for dem som er ærlige, å ta imot det «gode budskap».

En eldste kan gjøre mer enn å sette et godt eksempel og gjøre god bruk av de anledninger som byr seg til å undervise dem han har i sin gruppe. Han kan også oppmuntre sine medtroende. Da profetene Haggai og Sakarias levde, kunne ikke jødene ved egen styrke ha greid å fullføre byggingen av templet. Hindringer så store som fjell reiste seg for dem. Det må derfor ha vært svært oppmuntrende for dem å høre disse ordene: «Vær frimodig, alt landets folk.» «Jeg [Jehova] er med eder.» «Frykt ikke!» (Hag. 2: 4, 5) Slik vil det også være når en eldste på grunnlag av virkelige erfaringer gir uttrykk for sin overbevisning om at Jehova støtter sitt folk, og selv handler i harmoni med denne overbevisningen. Det er meget oppmuntrende for andre. Hans glede ved å tjene Jehova kan også være meget stimulerende og oppmuntrende.

Det er imidlertid ikke sterke personligheter og heller ikke organisasjonsmessig effektivitet, men Guds ånd som er den virkelige kraft som setter de sanne kristne i stand til å skinne som lys i en fiendtlig verden. Det var den samme kraft som gjorde det mulig for stattholderen Serubabel og de jødiske arbeiderne å bli ferdig med gjenoppbyggingen av templet trass i motstanden fra folkene som bodde omkring dem. Gjennom sin profet Sakarias erklærte Jehova at det var «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved [hans] Ånd». — Sak. 4: 6.

Det er nødvendig at de eldste gir god undervisning, taler på en oppmuntrende måte og setter et godt eksempel, hvis Guds ånd skal kunne styrke medlemmene av menigheten. Hvorfor det? Jo, for i dag gir ikke Guds ånd mirakuløs kunnskap til de enkelte kristne. Den virker som en påminner og en lærer. Ånden påminner ved at den hjelper en kristen til å huske det han alt har lært fra Bibelen, og underviser ved at den setter ham i stand til å forstå hvordan de opplysninger han nå husker, bør brukes eller anvendes. (Joh. 14: 26) I samme utstrekning som en kristen vet hva som finnes i Bibelen, kan han følgelig, ved Guds ånds hjelp, gjøre sannheten kjent for andre og hjelpe dem til å leve i samsvar med sannheten. Og der det er få eldste, kan de oppfordre menighetstjenerne og andre modne kristne til å være med på å bygge opp menigheten med bibelsk kunnskap.

Alle menighetens møter bør tjene til å gi videre opplysninger som kan hjelpe alle til å ’skinne som lys’, både i ord og i gjerning. Møtene bør derfor forberedes omhyggelig, slik at de kan gi lærdom og holde interessen fanget hos dem som er til stede. De eldste kan også undervise når de besøker medlemmer av menigheten i deres hjem, når de snakker med dem før og etter møtene, og når de går sammen med dem og kunngjør det «gode budskap» offentlig.

Hvis altså en menighet skal kunne tjene som en «lysestake» i et lokalsamfunn, må dens medlemmer kjenne og forstå Bibelen, slik at Guds ånd kan være til størst mulig hjelp ved å påminne og ved å undervise. Ettersom Guds ånd er hellig, vil den naturligvis bare virke på dem som har en ren stilling innfor den Høyeste, på mennesker som holder seg åndelig våkne og har en ekte kjærlighet til sine medmennesker, især til sine medtroende. Gjør du ditt for at «lysestaken» på ditt hjemsted kan skinne klart, til pris for Jehova Gud og i lojal lydighet mot Jesus Kristus, overhodet for den kristne menighet?