17. del: ’Skje din vilje på jorden’

Etterat Jesus var blitt døpt i Jordan-elven av døperen Johannes, døpte Jehova Gud ham fra himmelen med hellig ånd og salvet ham således til å være «den konge som skal gjennomtvinge den Høyestes vilje» i den nye, rettferdige verden. Han ble den symbolske «klippe» som hans menighet av etterfølgere skulle bygges på. Han begynte å samle om seg etterfølgere som skulle bli «de hellige som skal regjere» sammen med ham i hans himmelske rike over den nye verden. Torsdag aften, påskeaften, den 14. nisan år 33 e. Kr. feiret han først den jødiske påske sammen med sine elleve trofaste apostler. Derpå innstiftet han det som kalles «Herrens aftensmåltid». Han brøt et usyret brød og ga det til dem forat de skulle spise av det, og han sa at det representerte hans fullkomne menneskelige legeme som skulle ofres til gagn for syndere. Deretter rakte han dem et vinbeger forat de skulle drikke av det, og han forklarte at vinen representerte hans blod, idet han sa: «Dette betyr mitt ’paktens blod’ som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.» — Matt. 26: 27, 28, NW.

10. Hvilken pakt var det Jesus omtalte i forbindelse med sitt blod, og hva viste han dermed var nær forestående?

¹⁰ Den pakt som Jesus her omtalte for apostlene, gjorde det nødvendig at dette blodet ble utgytt. Men hvilken pakt var dette? Det var ikke den gamle lovpakten med Gud som profeten Moses hadde vært mellommann for på Sinai berg. På det tidspunkt da Herrens aftensmåltid ble innstiftet, hadde denne lovpakten vært i virksomhet i over 1500 år, for den var blitt satt i kraft ved at blodet av dyreoffer var blitt utgytt. Apostelen Paulus sier angående dette: «Følgelig ble heller ikke den første pakt innstiftet uten blod. For da alle bud etter Loven var blitt forkynt av Moses for hele folket, tok han blodet av de unge oksene og av gjetene sammen med vann og skarlagenrød ull og isop og stenket det på selve boken og på hele tolket, og sa: ’Dette er den pakts blod som Gud har pålagt dere.’ Og han stenket også teltet og alle den offentlige tjenestes kar med blodet. Ja, nesten alt blir etter Loven renset med blod, og uten at blod blir utgytt, skjer det ikke tilgivelse.» (Heb. 9: 18—22, NW) Da Jesus omtalte sitt eget livsblod som «paktens blod», betydde derfor det at innstiftelsen av en ny og herligere pakt som bygde på hans fullkomme menneskeblod, var umiddelbart forestående. Ifølge Lukas 22: 20 sa Jesus: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.»

11. Hvilken profeti må apostlene ha blitt minnet om da Jesus nevnte den nye pakt, og hvilket grunnlag må denne pakten bygge på for å kunne tilveiebringe tilgivelse for synder?

¹¹ Da Jesus fortalte om denne «nye pakt», benyttet han de samme ordene som Moses hadde brukt da han innstiftet den gamle lovpakten med det kjødelige Israel, nemlig: «paktens blod». Jesu omtale av en ny pakt må ha fått apostlene til å huske på Jehovas løfte i Jeremias 31: 31—34: «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, . . . Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mer lære hver ’sin neste og hver sin bror og si: Kjenn [Jehova]! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» Denne nye pakten kunne ikke tilveiebringe noe grunnlag for Jehova til å tilgi mennesker deres synder og feil og aldri huske dem mer uten at den bygde på det utgytte blod av et fullkomment menneskelig offer som svarte til det fullkomne mennesket Adam i det hellige Eden. Ved å la sitt syndfrie blod bli utgytt i døden handlet det fullkomne mennesket Jesus som mellommann for denne nye pakt mellom Gud og mennesker.

12. Hvem blir tatt inn i den nye pakt, som en motsetning til dem som var i den gamle lovpakten, og på hvilken måte blir deres enhet og likhet i privilegier vist?

¹² Det folk som var blitt tatt inn i den gamle lovpakten gjennom Moses, var israelitter, kjødelige jøder. De som blir tatt inn i den nye pakt, må være åndelige israelitter, jøder i det indre, som har hjertets omskjærelse og ikke en kjødelig forhuds omskjærelse, og som således tilhører det åndelige Israels hus og det åndelige Judas hus. (Rom. 2: 28, 29) Slike israelitter eller jøder etter ånden utgjør den menighet som Jesus Kristus sa han skulle bygge på seg selv, «klippen» eller petra. Fordi det er én menighet i den nye pakt, viser slike åndelige israelitter eller jøder sin enhet og sin likhet hva privilegier angår, ved at de spiser og drikker av de samme spesielle tingene, akkurat som Jehovas folk under Moses gjorde, for «de åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk». — 1 Kor. 10: 3, 4.

13. Hvordan viser menigheten sin enhet i forbindelse med Herrens aftensmåltid, til tross for at den består av mange medlemmer, og hvordan uttrykker Paulus det?

¹³ Paulus benytter dette som et argument for den enhet de åndelige israelitter har med hverandre og med sin Gud Jehova, ved at han fortsetter med å si følgende om feiringen av Herrens aftensmåltid: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke delaktighet i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet.» (1 Kor. 10: 16, 17, NW) Til tross for at det åndelige Israels menighet består av mange medlemmer — det endelige antall er på 144 000 — utgjør de likevel ett fullstendig, forent legeme. Denne enhet som et legeme viser de ved å ha del i eller spise av det ene usyrede brødet som blir servert ved den årlige feiring av Herrens aftensmåltid. Dette ene brødet er et symbol på Jesu Kristi ofrede legeme, som de nærer seg av i fellesskap ved sin virksomme, fruktbringende tro hver dag i året. Begeret, med dets symbolske betydning, som de velsigner Gud for, representerer på samme måte noe som de har del i sammen, og det er Jesu Kristi dyrebare livsblod. Ved sin tro på hans blod får de tilgivelse for synder og blir rettferdiggjort eller oppnår en rettferdig stilling innfor Jehova Gud. «Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Så meget mer skal vi da, etterat vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, bli frelst ved ham fra vreden.» (Rom. 5: 8, 9, NW) Forskjelligheter når det gjelder rase, hudfarge, jordisk nasjonalitet, språk eller sosial rang splitter ikke denne menighet. — Gal. 3: 28, 29.

14. Hva henleder brødet og begeret oppmerksomheten på, hvem har deltagerne faktisk fellesskap med, og hvorfor må de derfor ikke praktisere avgudsdyrkelse?

¹⁴ Herrens aftensmåltid henleder på en kraftig måte oppmerksomheten på Jesu Kristi offer, særlig slik det virker til gagn for hans menighet av åndelige israelitter. På grunn av dette fullkomne menneskelige offer som ble ofret til Jehova Gud, og som de tar del i å spise av ved tro, kan de ikke befatte seg med noen form for avgudsdyrkelse, men må vise Gud udelt hengivenhet. Bordet ved Herrens aftensmåltid med dets vinbeger er et symbol på «Jehovas bord» med «Jehovas beger». Dets beger var et bilde på Jesu ’paktens blod’. Hans blod ble forbilledlig framstilt ved blodet av de dyreofrene som Moses benyttet til å innstifte den gamle lovpakten med på et langt tidligere tidspunkt. Ifølge beretningen i 2 Mosebok 24: 3—8 var det slik at det blodet som ble brukt til å sette den gamle lovpakten i kraft, også omfattet blodet av takkofrene eller «fellesskapsofrene til Jehova» (NW). Når et takkoffer eller fellesskapsoffer ble frambåret, ble blodet, fettet og offerdyrets viktigste organer ofret til Jehova; den prest som forrettet ved alteret, fikk en foreskrevet del; og det gjenværende spiste den ofrende og de som var sammen med ham. (3 Mos. 3: 1—17; 7: 11—15, 28—34) Ved sine fellesskapsoffer spiste fortidens israelitter på denne måten i fellesskap med Jehova Gud ved hans alterbord. På samme måte har de åndelige israelitter, når de feirer Herrens aftensmåltid, fellesskap ikke bare med hverandre, men også med Gud, og det er meget viktig. De kan ikke samtidig praktisere avgudsdyrkelse og således ha fellesskap med demoner. Paulus sier:

15. Hvordan påpeker Paulus dette for dem som feirer Herrens aftensmåltid?

¹⁵ «Se på det som er Israel i kjødelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret? Hva skal jeg da si? At det som blir ofret til en avgud, er noen ting, eller at en avgud er noen ting? Nei, men jeg sier at det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg ønsker ikke at dere skal få fellesskap med demonene. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord.» — 1 Kor. 10: 18—21, NW; Mal. 1: 6—8, 12, AS.

16. Hva burde dette årlige aftensmåltid hjelpe deltagerne til å holde seg borte fra, og hva er det de feirer minnet om?

¹⁶ Feiringen av Herrens aftensmåltid hvert år den 14. nisan ifølge jødenes månekalender burde styrke deltagerne til å holde seg borte fra enhver form for avgudsdyrkelse og til å gi udelt hengivenhet til den eneste levende og sanne Gud, Jehova, som tilveiebrakte sitt Lam, Jesus Kristus, for oss. Jesus ga ikke sine etterfølgere beskjed om å feire hans fødselsdag, en dag som det ikke oppgis noen nøyaktig data for i Bibelen, for feiringer av menneskenes fødselsdager var en hedensk skikk. Det var imidlertid en feiring som han påla sin trofaste menighet av åndelige israelitter, og det var «Herrens aftensmåltid», som ham innstiftet i Jerusalem på påskeaftenen. Han «tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ’Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.’» Og apostelen Paulus kommer med følgende kommentar til dette: «For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» (1 Kor. 11: 23—26, NW) På denne måten ga Jesus oss beskjed om å feire hans død, ikke hans fødsel.

17. Når og hvor ofte har Jehovas vitner i vår tid feiret Herrens aftensmåltid, og siden hvilken dato ifølge rapporter?

¹⁷ I lydighet mot denne ordningen og Herren Jesu Kristi befaling har Jehovas innvigde, åndsfødte folk, som han har ført inn i sin nye pakt, feiret Herrens aftensmåltid hvert år på årsdagen for Jesu innstiftelse av det, den 14. nisan. Siden 1870-årene foreligger det offentliggjorte rapporter om at de har gjort det.a

18. Hvordan har de forsøkt å ta del i emblemene uten å føre fordømmelse over seg selv?

¹⁸ I det usyrede brødet og i vinen som blir brukt ved denne anledning, har de med inderlig takknemlighet skjelnet Herren Jesu fullkomne menneskelige legeme og blod. De har beflittet seg på å vise den rette respekt og verdsettelse for disse dyrebare frelsesmidler, slik at de ikke tar del i emblemene på en måte som viser at de undervurderer disse tingene. De har husket på apostelen Paulus’ formaning: «Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke skjelner legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden. Men hvis vi ville skjelne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Men når vi blir dømt, blir vi tuktet av Jehova, forat vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.» — 1 Kor. 11: 27—32, 20, 21, NW.

19. Hvilken stor skare har vært til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid særlig siden 1932, og hvorfor er den til stede?

¹⁹ Særlig siden feiringen av Herrens aftensmåltid søndag den 20. mars 1932 etter solnedgang, har store skarer av fårlignende mennesker, den gode hyrde Jesu Kristi «andre får», vært til stede ved den årlige feiring, ikke for å ta del i emblemene, men for å se på. Ved feiringen torsdag den 3. april 1958 etter solnedgang var det ifølge rapporter 1 150 000 til stede på Jehovas vitners møtesteder over hele verden. Av dette samlede antall var det bare 15 000 som forsynte seg av brødet og begeret. Den ’store skare’ av andre får tok ikke del, for de innser at de ikke tilhører menigheten av åndelige israelitter i den nye pakt som ble gjort gyldig ved Jesu blod. De vet også at Jesus innstiftet dette aftensmåltidet for dem som skulle bli tatt inn i pakten om Riket. I den samtale som fulgte ved bordet etter det nye aftensmåltidet, sa Jesus til de elleve trofaste apostlene: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» (Luk. 22: 28—30, NW) De «andre får» som er til stede og ser på, har personlig bibelsk støtte for at de ikke er tatt inn i denne pakten om Riket.

20. Hva gjorde Jesus for de elleve apostlene som flyktet fra ham da han ble forrådt, og når ble de ført inn i det åndelige Israel?

²⁰ Det var nok så at disse elleve apostlene flyktet og forlot Jesus da han ble arrestert i Getsemane-hagen senere på natten. Men etterat Jesus var blitt oppreist fra de døde om morgenen den 16. nisan, viste han seg for sine fryktsomme disipler, som kom hemmelig sammen. Førti dager senere viste han seg for dem for siste gang. Han fortalte dem at Guds rike ikke skulle bli gjenreist for den jordiske Israels nasjon, og han bød dem at de skulle holde seg i Jerusalem til Guds hellige ånd kom over dem. Like for deres øyne for han så opp mot himmelen og forsvant ut av syne for dem. To engler som viste seg for dem, sa så til dem: «Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» (Ap. gj. 1: 1—11) Ti dager senere, på pinsefestens dag i Jerusalem, begynte Jesus Kristus, som satt ved sin Fars høyre hånd i himmelen, å døpe med den hellige ånd. Ved en mirakuløs demonstrasjon utgjøt han den over de 120 forsamlede disiplene. De ble på denne måten avlet av ånden til å være Guds åndelige barn og ble ført inn i det åndelige Israel, en nyfødt nasjon.

21. Hvilken pakt ble de tatt inn i ved Jesu blod, og i hvilken hensikt ble de salvet og helliggjort?

²¹ Som åndelige israelitter ble de tatt inn i den nye pakt ved mellommannen Jesu Kristi utgytte blod og ble gjort til et folk for Jehovas navn, hans vitner. De ble salvet til å være arvinger til Riket sammen med Jesus Kristus og ble således tatt inn i pakten om Riket sammen med ham, kong Davids arving og herre. Ved denne salvelse med ånden ble de også utnevnt eller ordinert til å forkynne det gode budskap om Riket til alle folkeslag. Ved den hellige ånds helliggjørende kraft ble de gjort til «de hellige», til «et hellig folk». — Ap. gj. 2: 1—38; Rom. 8: 15—17; 1 Joh. 2: 20, 27; 1 Pet. 2: 9.

Menigheten organiseres på klippen

22. Når begynte Jesus å bygge sin menighet på klippen, og hvem brukte han som sekundære grunnvoller?

²² På denne pinsedagen da Jesu etterfølgere på jorden ble døpt med hellig ånd, begynte Jesus å bygge sin menighet på seg selv, klippen (petra). Lenge før dette tidspunkt hadde Jehova brukt de tolv sønnene til Jakob (Israel) til å være grunnvoller for Israels nasjon, som besto av tolv stammer. (1 Mos. 49: 1, 2, 28) Med dette som et forbilde brukte Jesus Kristus sine tolv trofaste apostler som sekundære grunnvoller som var bygd på ham selv. Han framstilte billedlig sin menighet som en by med tolv grunnvoller: «Stadens mur hadde tolv grunnstener, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.» (Åpb. 21: 14) Men for å vise at den herliggjorte Jesus i himmelen er den alt bærende grunnvoll, sa apostelen Paulus til menigheten: «Dere er de helliges medborgere og medlemmer av Guds husstand, og dere er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunn-hjørnestenen. I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. I forening med ham blir dere også bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden.» — Ef. 2: 19—22, NW.

(Forutsettes)

[Fotnote]