Ordinerte Guds tjenere

«Derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksomt i eder som tror.» — 1 Tess. 2: 13.

 1. Hvilken forskjell er det mellom ordinasjonsseremoniene i kristenheten og Jesu ordinasjon?

RELIGIØSE organisasjoner som for eksempel de protestantiske og de katolske gjør stort vesen av sine presteordinasjoner. En pastor for en menighet må først ha studert ved et teologisk fakultet i noen år, og når han så har avlagt eksamen der, blir han ansett for å være klar til å tre inn i prestestanden. Nå følger en høytidelig seremoni med megen pomp og prakt. Mange dignitærer er til stede for å forrette og bivåne seremonien. Ordinanden blir vigslet eller satt til side til tjenesten for og tilbedelsen av sin Gud. Etter hvert som vedkommende prest klatrer oppover på den religiøse rangstige og blir biskop eller erkebiskop, må han gjennom flere seremonier med enda større praktutfoldelse og et enda større oppbud av geistlige ledere. Mange av kristenhetens prester blir ordinert eller overgitt prestelige funksjoner i store, kostbare katedraler og i forbindelse med en så overdådig seremoni at det hele blir et storslått offentlig skuespill. Den sanne kristendoms grunnlegger ble derimot ordinert med hellig ånd fra himmelen etterat han var blitt dukket under Jordan-elvens vann av en mann som «hadde kledebon av kamelhår og lærbelte om sin lend», og hvis «mat var gresshopper og vill honning». — Matt. 3: 4.

 2, 3. Hva viser at Jesus var godt kvalifisert til å være en Ordets tjener til tross for at han ikke hadde noen teologisk utdannelse?

² For en forskjell i ordinasjonsmåte! Jesus gjennomgikk slik en enkel handling for å bli Jehovas ordinerte tjener. Dessuten sies det ikke noe i Bibelen om at Jesus gikk på noen bestemt skole for å bli opplært til tjenesten, selv om han naturligvis som ung mann studerte Guds Ord, De hebraiske skrifter. Det er helt innlysende at han ikke ble opplært ved noen spesiell skole av de skriftlærde og fariseerne, de religiøse ledere på hans tid. Det står imidlertid om at Jesus da han var 12 år gammel, viste interesse for sin Fars gjerning ved å stille spørsmål til slike mennesker, det vil si, til de skriftlærde og fariseerne. Historikeren Lukas forteller at hans foreldre savnet ham etter påsken da de var på vei hjem fra Jerusalem, og at de «lette etter ham blant slektninger og kjenninger; og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. Og det skjedde tre dager deretter, da fant de ham i templet; der satt han midt iblant lærerne og hørte på dem og spurte dem, og alle som hørte ham, var ute av seg selv av forundring over hans forstand og svar». — Luk. 2: 44—47.

³ Denne unge gutten, som bare var 12 år gammel, sa til sine foreldre: «Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?» Han reiste imidlertid hjem med sine foreldre, og beretningen sier: «Jesus gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» — Luk. 2: 49, 52.

 4, 5. a) Hvilken avgjørelsens tid kom for Jesus, og hvordan viste hans Far at han godkjente hans valg av arbeid? b) Var hans ordinasjon en seremoni som var forbundet med stor praktutfoldelse?

⁴ Den tid kom imidlertid da Jesus skulle skjøtte sin Fars gjerning til stadighet, og da han nådde en alder av 30 år, oppsøkte han døperen Johannes, en Jehovas profet som døpte i Jordan-elven. På dette avsides sted var det at ’en manns røst ropte ut i ørkenen: «Rydd Jehovas vei, gjør hans veier rette.»’ Denne mann var døperen Johannes, og han dukket Jesus fullstendig ned under vannet og reiste ham opp av det igjen. På denne måten lot Jesus sin innvielse til å gjøre sin Fars vilje symbolisere, og Jehova anerkjente ham som sin elskede Sønn som han fant behag i. «Etterat Jesus var blitt døpt, kom han straks opp av vannet; og se! himlene ble åpnet, og han så Guds ånd senke seg ned som en due og komme over ham. Og se! det kom en røst fra himlene som sa: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.’» (Matt. 3: 3, 16, 17, NW) Jesus var nå Kristus, den salvede. Han var ordinert av Gud og måtte begynne sin storslagne forkynnergjerning som en ordinert Ordets tjener. «Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning.» — Luk. 3: 23.

⁵ Ingen kan si at Jesu ordinasjon var noe skuespill som en hel del prester deltok i. Ingen prosesjon fant sted i denne forbindelse. Heller ikke hadde han tatt eksamen ved noen velrenommert teologisk skole. Han var en tømmermanns sønn og var også selv tømmermann, men nå trådte han fram for å gi seg i kast med forkynnertjenestens kall.

 6. Hvordan ble Jesu disipler ordinerte Ordets tjenere, og hvor mange av den tids kristne ble ordinert til å delta i tjenesten?

⁶ Alle Jesu disipler ble likeledes døpt, dukket fullstendig ned i vann, og etterat Jesus hadde undervist dem om Guds rike som var nær, sendte han dem ut forat de skulle forkynne budskapet om Riket, slik han selv gjorde. De hadde fått god opplæring. De kjente Guds ord og vilje og levde slik Jesus bød dem å leve. De hadde ikke studert ved noe teologisk fakultet; men like fullt var de ordinerte Guds tjenere. Jehova benyttet dem senere til å organisere de første kristne i menigheter, og de utnevnte tilsynsmenn som skulle vokte Guds hjord, ikke spille herrer over den. På den tiden var det slik at alle som ble kristne, ble ordinerte Ordets tjenere, for Jehova gjorde dem til ’ambassadører som var stedfortredere for Kristus, som om Gud bønnfalt gjennom dem’. — 2 Kor. 5: 20, NW.

 7. Hvilken befaling som Jesus kom med, viser at hans disipler var ordinert til å tjene?

⁷ Det var etterat Jesus sto opp fra de døde at han talte til sine forsamlede disipler og sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Når det gjaldt det å døpe sanne etterfølgere av Kristus Jesus, fikk ikke apostlene beskjed om å gjøre noe annet enn det som var blitt gjort med dem selv, eller noe som avvek fra det eksempel Kristus Jesus foregikk med. Det finnes derfor ikke noe formalistisk religiøst ritual man må gjennomgå for å bli en av Guds ordinerte tjenere. Kristus Jesus fastsatte det enkle mønster som skulle følges.

 8. Hvem er det egentlig som ordinerer Guds tjenere, og hvilken forbindelse har vanndåpen med denne saken?

⁸ Det at man blir døpt i vann, gjør en selvfølgelig ikke til en ordinert Ordets tjener. Det er Gud som ordinerer den som blir døpt, og som allerede har erkjent at Jehova Gud er den høyeste hersker og at Kristus Jesus er frelser, og som videre erkjenner at han selv er en synder som trenger å nyte godt av Kristi offer for å kunne komme i et rett forhold til Gud. Det å la seg døpe i vann er en meningsfylt handling, for derved gir man offentlig til kjenne at man er innvigd eller satt til side til tjenesten for og tilbedelsen av Jehova. Man må selvfølgelig vite hva man gjør, og man må fortsette å vise seg verdig til å tjene dette meget høye formål. I og med at Gud aksepterer den som blir døpt, ordinerer han ham til den guddommelige tjeneste.

 9, 10. a) Hva vil det si å bli ordinert? b) Hvordan viste Jesus hva han dermed var bemyndiget til å gjøre?

⁹ Å bli ordinert vil si å bli betrodd oppgaver i forbindelse med tjenesten for Gud, eller å bli utnevnt av den rette myndighet. Jesus ble utnevnt på gyldig måte av Gud til å utføre en bestemt tjeneste som det var Guds vilje at han skulle gjøre. I synagogen i Nasaret leste Jesus om sine tjenesteoppgaver i Esaias-bokrullen: «Herrens Ånd [Jehovas ånd, NW] er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren. Og han lukket boken og ga den til tjeneren og satte seg, og alle som var i synagogen, hadde sine øyne festet på ham. Han begynte da med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» — Luk. 4: 18—21.

¹⁰ I Esaias 61: 1, 2 var det profetert om at Kristus skulle gjøre denne gjerning, og derfor kunne Jesus sitere dette skriftsted og si at han oppfylte det. Jesus ble ordinert eller utnevnt til å utføre denne tjenesten da han befant seg ved Jordan-elven dengang han ble døpt. Der kom Jehovas ånd over, ham, og han var nå bemyndiget til å gjøre Guds gjerning. Nå var tiden inne til at han skulle tale og komme med en offentlig bekjennelse. Jesus gjorde i sannhet dette!

11. Hva får vi vite om Jesu gjerning når vi leser De kristne greske skrifter, og ble det oppdrag han fikk, gitt videre til andre? I tilfelle til hvem?

¹¹ Alle mennesker som har lest De greske skrifter, kjenner til det omfattende forkynnelses- og undervisningsarbeid Jesus utførte i de tre og et halvt år hans tjeneste varte. De kjenner også til det arbeid apostlene utførte, det arbeid apostelen Paulus siktet til da han sa: «For med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» (Rom. 10: 10, NW) Det kan ikke være annerledes med de kristne i vår tid. Det oppdrag Jesus fikk, og som gikk ut på at han skulle forkynne et godt budskap, kunngjøre fanger at de skulle få frihet, gi blinde syn og forkynne Jehovas velbehagelige år, ble gitt videre til hans trofaste kristne etterfølgere. Jesus selv uttalte seg på en lignende måte og meget positivt om dette da han var på Oljeberget og sa følgende med henblikk på vår tid: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Apostlene og alle Jesu etterfølgere skulle gjøre forkynnelsen av det gode budskap til sin livsoppgave.

Hva tjenesten innebærer

12. Hvor viktig er tjenestegjerningen, og hvilke betimelige spørsmål blir stilt?

¹² Dette å stå for Gud eller for verdslige myndigheter som en ordinert Ordets tjener er ikke en sak man kan ta lett. Det har betydning for hvert ord en ytrer, og for alle ens tanker og handlinger; det betyr at man virkelig må følge de prinsipper Kristus Jesus knesatte, ja, at man må vandre i hans fotspor. Nøyaktig hvor inngripende er så et kristent menneskes ordinasjon i Guds øyne? Er en Ordets tjener en som bare er ordinert i løpet av den tiden han forkynner det gode budskap for en eller annen? Eller gjelder hans ordinasjon 24 timer i døgnet etter som han er innvigd til Jehova Gud? Kan et menneske for en kort tid forlate det han regner som sitt kall, og gjøre noe helt annet, eller er han forpliktet til å beholde sine tjenesteklær på til enhver tid? Bibelen viser at Jesus i sin ungdom var tømmermann, men han gikk over til et annet kall. Han ville ha likt å gå over til et annet kall tidligere i livet, men det var ikke Guds vilje. Han måtte først bli 30 år og dermed oppnå den alder en levitt måtte ha for å kunne bli fullbefaren prest under jødenes lov. Da han så ble ordinert av Gud, var han først og fremst innstilt på å gjøre sin Fars vilje, som gikk ut på at han skulle forkynne at himlenes rike var nær. Han lærte opp sine disipler til å gjøre den samme gjerning, eller følge det samme kall.

13. Hva vil ordet kall si teologisk sett? Hvem må følge en slik handlemåte?

¹³ Teologisk sett vil ordet kall si «et kall til å tjene Gud i en bestemt stilling i livet, spesielt som prest eller i det religiøse liv, og dette kall viser seg i at en er skikket for oppgaven, i ens naturlige tilbøyeligheter og ofte i en overbevisning om at man har fått en guddommelig innbydelse. Ordet kall brukes også om den stilling i livet man blir kalt til på denne måten, og om en offisiell innbydelse til en spesiell kirkelig funksjon, som for eksempel til et presteembete». Jesus hadde i sannhet fått «et kall til å tjene Gud». Han var blitt innbudt til en spesiell virksomhet eller løpebane. Hans kall var nå å søke «først Guds rike og hans rettferdighet». (Matt. 6: 33) Ethvert menneske som blir en ordinert Kristi Jesu etterfølger, må likeledes fra sin ordinasjon av leve et kristent liv på denne måten. Jesu apostler måtte gjøre dette for å godtgjøre at de tjente i et kall som ordinerte Ordets tjenere i Guds øyne, selv om de i sitt forhold til verdslige myndigheter ble betraktet som fiskere, skatteoppkrevere eller teltmakere.

14. a) Når kommer ens stilling som snekker, murer, ingeniør, lege eller lignende i annen rekke? b) Hvorfor må vi aldri forlate tjenesten når vi er blitt ordinert?

¹⁴ Det å være en innvigd kristen er likså lite en deltidsbeskjeftigelse i dag som det var på den tiden. Det er et heltidskall. En sann kristen er ikke en kristen bare noen få timer hver søndag mens han er i sin kirke eller på et bønnemøte. Et virkelig innvigd menneske, en ordinert Guds tjener, må være en kristen hele sitt liv fra den stund han begynner å følge Kristus Jesus og vandre i hans fotspor. I verden kan et menneske si at han er snekker, murer, ingeniør eller lege, og at dette er hans levebrød. Men hvis dette menneske innvier sitt liv til Jehova Gud og blir døpt i vann, kommer hans verdslige yrke i annen rekke, og hans kristne tjeneste må bli det som er av størst betydning, ja, hans kall, for han er blitt kalt til å tjene Gud. Jesus sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» En kristens hovedoppgave og viktigste interesse er altså hans kall til å leve et kristent liv. Det må være slik. Hans kall må være det å virke som en ordinert Jehova Guds tjener. Han kan slutte i sitt verdslige arbeid, men han må aldri forlate sitt guddommelige kall til å tjene Gud. Hvis en kristen forlater tjenesten, taper han det evige liv. Hva er da viktigst?

15. Hva erklærer en som innvier seg, og hvordan betrakter han Guds Ord?

¹⁵ Det å innvie seg til å tjene Jehova og la denne innvielse symbolisere ved vanndåp er ikke å slutte seg til en jordisk religiøs organisasjon. Det er ikke en så lite betydningsfull handling. Det er det største man har gjort i hele sitt liv. Det at man blir dukket ned i vannet, utgjør en erklæring overfor alle ens medkristne og menneskene i verden om at man fra nå av er innvigd til Gud, til å virke som hans tjener. Dette er ens kall, og fra nå av må hele Guds ord slik det kommer til uttrykk i Bibelen, være ens ledesnor. En har som en sann kristen gjort som Paulus sa: «Da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneskeord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksomt i eder som tror.» — 1 Tess. 2: 13.

16, 17. a) Hva blir berørt av det at man tar imot Guds Ord? b) Hvordan viste Paulus dette?

¹⁶ Du har ’fått Guds ord og tatt imot det’, ikke sant? Hva blir så berørt av dette? Apostelen Paulus sa at til og med ens spisevaner og drikkevaner ble berørt av det. Dette lyder kanskje meningsløst, men la oss lese hva han skrev til korintierne: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære! Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet, liksom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.» (1 Kor. 10: 31—33) Paulus var interessert i å frelse liv ved sin ’spising og drikking og hva han gjorde’. Men hvordan kan ens spising og drikking bidra til å frelse liv? Paulus forklarer dette i åttende og tiende kapitel i 1 Korintierne.

¹⁷ Paulus visste at de kristne skulle ’avholde seg fra avgudsoffer’ (Ap. gj. 15: 29), men han forklarte følgende for korintierne: «Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det; for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til. Og dersom noen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes fram for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det. Men dersom noen sier til eder: Dette er avguds-offer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld! Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men nestens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet? Dersom jeg nyter det med takk, hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for?» (1 Kor. 10: 25—30) Det kan ha vært at det kjøttet som ble solgt i slakterbodene, var blitt ofret til avguder, men hvordan skulle et menneske kunne vite det? Han hadde kanskje ikke forhørt seg om hvorvidt dyret eller til og med den delen av det som han kjøpte, var blitt ofret til en avgud. Derfor sier Paulus at man kan spise det som blir satt fram for en, hvis man blir innbudt til å spise middag hos noen. Paulus visste «at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten en». (1 Kor. 8: 4) Men hvis noen som spiser med deg, sier: «Dette er avgudsoffer,» da bør du av hensyn til hans samvittighet ikke spise noe av det. Av hensyn til din egen samvittighet? Nei, av hensyn til den annens samvittighet. Du kunne få ham til å snuble ved at du spiste av det.

18, 19. a) Hvorfor tok Paulus i så høy grad hensyn til sine brødres samvittighet? b) Burde Kristi etterfølgere i våre dager vise en lignende omtanke? Begrunn svaret.

¹⁸ Paulus hevdet at en kristens frihet eller kunnskap ikke måtte bli «til anstøt for de skrøpelige». Hvis du spiser mat som er ofret til avguder, etter å ha takket Gud for den, kan du likevel ødelegge et annet menneske. «Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus. Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt.» (1 Kor. 8: 9, 12, 13) Paulus’ ordinasjon, det at han var blitt satt til side til å tjene Gud, berørte også hans spisevaner og drikkevaner. Det berørte alle hans handlinger i det daglige liv. Paulus var interessert i å frelse liv. Han sa derfor: «Bring ikke ved din mat den i fordervelse som Kristus døde for! . . . Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den hellige ånd.» «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» — Rom. 14: 15, 17, LB; 1 Kor. 10: 23, 24.

¹⁹ Kan de kristne i våre dager se annerledes på saken og la sine spisevaner eller drikkevaner få en jøde eller en greker eller en bror i menigheten til å snuble? Nei! Vi befinner oss i samme stilling som Paulus gjorde. Han foretrakk å ’tekkes alle i alt og ikke tenke på sitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst’. (1 Kor. 10: 33) Vil du gjøre det samme? Hvis du er en ordinert Ordets tjener i likhet med Paulus, vil du det.

Spising, drikking, tale og arbeid

20. a) Det oppstår kanskje ikke problemer blant de kristne i forbindelse med nytelse av mat nå for tiden, men i forbindelse med hva kan det oppstå problemer? Hvilke argumenter blir ført i marken for at det er rett å nyte slikt? b) Hva må vi likevel ta hensyn til når det gjelder våre drikkevaner?

²⁰ Nå vil noen innvende at slik forekommer ikke i dag. Folk frambærer ikke mat for avguder. Men hvordan er det med dine drikkevaner? Det drikkes meget i vår tid, og Paulus nevner at drikking er noe en bør vise forsiktighet med. Folk tyller i seg alle slags drikkevarer, men den drikking som foruroliger enkelte mennesker mest, er konsumering av alkoholholdige drikkevarer. En som ønsker å drikke vin, vil kanskje komme med det argument at Paulus rådet Timoteus til å drikke litt vin for sin maves skyld. En annen vil kanskje si at Jesu første mirakel besto i at han laget vin. En tredje vil si at vin gleder hjertet. Alt dette er sant, og i de fleste land og stater er det tillatt å ha og bruke alkoholholdige drikker, men er det til gagn for en annen bror? Vil det at du drikker slikt, tjene til å «oppbygge»? La oss ikke tenke på vårt eget gagn, men på vår nestes.

21, 22. a) Hvordan kan en tankeløs tilsynsmann være et dårlig eksempel for brødrene? b) Hvem foruten brødrene kunne ta anstøt?

²¹ Sett at en tilsynsmann i en av Guds folks menigheter, en innflytelsesrik mann, en som blir sett opp til, en kveld går ut sammen med noen venner, men ikke holder kontroll med sin nytelse av rusdrikker og blir drukken. Bibelen sier meget bestemt at drankere ikke skal arve Riket. «Vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere . . . eller tyver eller havesyke eller drankere . . . skal arve Guds rike.» (1 Kor. 6: 9, 10) Og Paulus sier at selv om det var på denne måten med noen av dere før dere kom i sannheten, så ble dere vasket rene. Hvorfor da gå tilbake til en slik handlemåte igjen og få din bror til å snuble? En bror får kanskje se denne berusede tilsynsmannen sjangle nedover gaten. Denne tilskueren blir rystet, foruroliget og støtt over at en ordinert Ordets tjener i hans menighet tenker så lite på sin ordinasjon for Gud at han blir en dranker. Hans likegyldighet når det gjelder drikking, har fått en bror i Guds menighet til å ta anstøt.

²² La oss følge denne berusede mannen enda litt lenger. Når han kommer litt nærmere hjemmet sitt, får en av hans naboer, en som han studerer Bibelen med, se at han er drukken, og også denne mannen tar anstøt, for han hadde trodd at denne ordinerte Ordets tjener førte et kristent liv. Naboen beslutter nå at han ikke lenger vil studere Bibelen med dette menneske, og sier til sin kone: «Hvis det er slik Bibelen har virket på ham, så finnes det da bedre mennesker å omgås selv blant dem som ikke tror på Gud. Hvorfor skulle jeg vel forandre min levemåte og begynne med noe nytt når en av de· fremste i menigheten, en som påstår at han er en ordinert Ordets tjener, er drukken?»

23. På hvilken måte er Paulus’ ord i brevene til korintierne og romerne svært betimelige?

²³ Hvor rett Paulus hadde da han sa: «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» (1 Kor. 10: 31) Var dette til Guds ære? Et kristent menneske ønsker selvfølgelig ikke å få en jøde, en greker, en nabo, en venn eller en av sine brødre i Guds menighet til å snuble. Det alle ordinerte Ordets tjenere må være interessert i, er å frelse alle mennesker til liv i Guds nye verden. «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld! Alt er vel rent, men det er ondt for det menneske som eter med samvittighets-anstøt; det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.» — Rom. 14: 19—21.

24, 25. På hvilke andre måter må en kristen vokte sine skritt?

²⁴ En kristen må vokte sine skritt i andre spørsmål også. Paulus legger fram denne sannhet i sitt brev til kolossenserne: «La Kristi ord bo rikelig i dere i all visdom. Vær stadig opptatt med å undervise og formane hverandre med salmer, lovprisninger av Gud, åndelige sanger med glede, idet dere synger i deres hjerte for Jehova. Og hva dere enn gjør i ord eller i gjerning, så gjør alt i Herren Jesu navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham.» — Kol. 3: 16, 17, NW.

²⁵ Paulus sier at vi må være påpasselige med våre ord og i vår gjerning, som opptar en god del av vår tid hver dag. Hvordan snakker vi egentlig til folk, og hvordan arbeider vi for vår arbeidsgiver? Ens kristne opplæring gir seg i sannhet til kjenne i disse to ting.

26. Hva slags ord bør ordinerte Ordets tjenere bruke, og hvorfor er det til sine tider vanskelig å øve kontroll med sin tale?

²⁶ Er de ordene som kommer ut av vår munn, anstendige, rene, gagnlige og respektable? Ville vi være tilfreds med å ha Gud som tilhører til alt vi sier? Jakob skrev følgende om våre ord: «Gir vel kilden av samme oppkomme søtt og beskt vann? . . . Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.» Om det lille lem i vårt legeme sier han: «Tungen er en ild; . . . tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.» En ordinert Ordets tjeners munn bør undervise og formane andre på en velbehagelig måte. Skryt og løgn imot sannheten skulle ikke forekomme. Munnen burde alltid prise Jehova. «Rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.» — Jak. 3: 6—12, 18.

27. Kan en ordinert Ordets tjener ha to ordforråd? Hva sier Paulus og Peter i denne forbindelse?

²⁷ Ordinerte Jehovas tjenere kan ikke ha en dobbelt personlighet med to forskjellige ordforråd, et rent og redelig og et skittent og dårlig. En kristen kan øve seg opp til å benytte gode ord som uttrykker hans tanker klart og effektivt. Kristne mennesker har ikke ett ordforråd som de bruker i Guds folks menighet, og ett forråd av rå, stygge og skitne ord som de bruker der de arbeider. Husk hva Paulus sier: «Hva dere enn gjør i ord . . ., så gjør alt i Herren Jesu navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham.» Peter bekrefter dette ved hjelp av noen gode og uttrykksfulle ord: «For den som vil elske livet og se gode dager, han må holde sin tunge fra det som er urett, og sine lepper fra å tale svikefullt; han må vende seg bort fra det som er urett, og gjøre det som er godt. Han må søke fred og jage etter den. For Jehovas øyne er på de rettferdige, og hans ører er vendt til deres bønn, men Jehovas åsyn er imot dem som gjør urett.’» — 1 Pet. 3: 10—12, NW.

28. a) Hvordan bør ordinerte kristne Ordets tjenere betrakte sitt verdslige arbeid? b) Hvordan kan man være en tyv foruten ved direkte å bemektige seg andres eiendeler?

²⁸ Så har vi den andre delen av de kristnes liv — deres gjerning eller arbeid. Atskillig tid går med til et eller annet slags arbeid, og hvordan er det så man skjøtter sin dont og tjener til sitt daglige brød? Alle inngår i realiteten en kontrakt eller en overenskomst med sin arbeidsgiver. Når en arbeidsgiver ansetter en mann til å utføre et bestemt arbeid, går han med på å betale arbeideren en bestemt lønn. Arbeidstageren må ikke skulke unna sitt arbeid og gjøre mindre enn han har gått med på å gjøre. Han må være ærlig og gi sin arbeidsgiver fullt mål. Hvis en mann er ansatt som snekker med så og så lang arbeidstid hver dag og han får så og så meget betalt for disse timene, da er det klart at han i sin arbeidstid bør være flittig opptatt med å utføre godt snekkerarbeid i alle disse timene. Han blir ikke betalt for å drive dank. Han blir betalt for å arbeide. Hvis et kristent menneske arbeider i en forretning som innehas av en rik mann, har han ingen rett til å stjele fra denne rike mannen fordi han er velstående, og han har heller ingen rett til å stjele fra kundene ved å kreve mer av dem enn varene er verdt, og beholde differansen. Dette er tyveri. En mann kan også stjele fra sin arbeidsgiver ved å drive dank i arbeidstiden. Vedkommende venter å få betaling av sin arbeidsgiver. Hvorfor kan så ikke arbeidsgiveren vente at arbeidet skal bli gjort for de penger han utbetaler? «Hva dere enn gjør . . . i gjerning, så gjør alt i Herren Jesu navn.» Gjør du dette?

29. Hvordan stilte apostelen Paulus seg til slaven Onesimus da han ble en kristen?

²⁹ Paulus mente ikke at Onesimus, Filemons slave, burde holdes vekk fra sin arbeidsgiver. Da Onesimus ble kristen, fant Paulus ut at han var slave, og sendte ham tilbake til hans eier. Slaven, som nå var en kristen, tilhørte fremdeles Filemon selv om også Filemon var en kristen. Paulus skrev følgende om Onesimus: «Som den jeg er, . . . ber jeg deg [Filemon] for det barnet jeg har fått i mitt fangenskap: Onesimus. Han var ikke til gagn for deg før, men nå er han nyttig både for meg og deg; og når jeg nå sender ham tilbake til deg, er det som jeg skulle sende mitt eget hjerte.» Enda Paulus selv hadde svært god nytte av Onesimus, som hadde rømt fra sin eier, ville han at Onesimus skulle dra tilbake til sin eier, for det var rett, og det var der han hørte til etter loven, og på den måten kunne Filemon «få ham igjen for alltid, og nå ikke lenger som trell, men som noe mye mer: som en elsket bror. Det er han ikke minst for meg; men hvor mye mer må han ikke være det for deg, både rent menneskelig og i Herren». (Filem. 9—12, 15, 16, UO) Bibelen viser at uansett hvilken stilling en kristen befinner seg i, enten han er slave eller en fri arbeider, så bør han gjøre sin gjerning som om han gjorde den «i Herren Jesu navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham».

30. Hva må derfor de kristne være?

³⁰ De kristne må være ærlige. De må være sannferdige. De må godtgjøre at de er ordinerte Ordets tjenere, ikke bare når de forkynner det gode budskap, men i alt de gjør, slik at alle slags mennesker kan bli frelst. På denne måten godtgjør de at ’Guds ord viser seg virksomt i dem som tror’. Er du en kristen som gjør gode gjerninger med hensyn til spising, drikking, tale, arbeid, forkynnelse og hva du enn foretar deg, slik at du gjør alt til Guds ære forat noen skal kunne bli frelst? Er du blant dem som ’søker fred og jager etter den’? En kristen vet at «Jehovas øyne er på de rettferdige», på hans ordinerte tjenere. — 1 Pet. 3: 11, 12, NW.