Kjærligheten gir ingen grunn til anstøt
«Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere.» — 2 Kor. 6: 3, 4, NW.
1. a) Hvordan er kjærligheten blitt definert? b) Hvorfor er det viktig å framelske den?
KJÆRLIGHETEN er blitt definert som en uselvisk interesse for andre basert på prinsipper. I den foregående artikkel behandlet vi hvordan det å legge kristen kjærlighet for dagen vil hjelpe oss til å løse de personlige problemer som oppstår, men kjærligheten kan gjøre mer enn det. Denne uselviske interessen for andres åndelige velferd kan i mange tilfelle til og med hindre at det oppstår slike problemer. Når kjærligheten blir lagt for dagen på rette måte, kan den dessuten fjerne anstøtsstein er fra andres vei allerede før de har gitt andre grunn til anstøt. Samtidig vil kjærligheten til Gud og til vår neste hjelpe oss til å få det rette syn på oss selv og andre, slik at vi erkjenner at vi alle er født ufullkomne, og at vi er underlagt alle former for menneskelige svakheter og har våre begrensninger, og dette vil hjelpe oss til å unngå å ta anstøt av hva andre sier eller gjør. Som en av Guds ånds frukter er kjærligheten noe som det er viktig å framelske, ikke sant?
2. a) Hvordan kan det sies at en kristens oppførsel har innvirkning på andre? b) Hvorfor er det en alvorlig sak å være til anstøt for andre?
2 Innvigde kristne er mer enn noen andre klar over nødvendigheten av å frambringe denne åndens frukt i sitt daglige liv. De er opptatt i et verdensomfattende forkynnelsesarbeid som kan innvirke på mange menneskers liv, og det er deres ønske at de gjennom sin forkynnelse skal øve en god innflytelse som vil føre til livgivende gagn for dem de kommer i kontakt med. De ønsker at deres oppførsel skal ha en god innvirkning på andre, og ikke være slik at den får dem til å ta anstøt. Apostelen Paulus var klar over betydningen av dette, og derfor skrev han: «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere.» (2 Kor. 6: 3, 4, NW) Jesu ord i det 18. kapittel i Matteus’ evangelium, et kapittel hvor forholdet mellom kristne brødre blir tatt opp til behandling, viser tydelig at det å være til anstøt for andre ikke er noe som kan tas lett. Han sa: «Men enhver som får en av disse små som tror på meg, til å ta anstøt, for ham ville det være til større gagn at det om hans hals ble hengt en slik kvernstein som blir trukket rundt av et esel, og at han ble senket i det store, åpne hav. Ve verden på grunn av anstøtssteinene! Anstøtssteinene må riktignok nødvendigvis komme, men ve det menneske som anstøtssteinen kommer gjennom!» — Matt. 18: 6, 7, NW.
Ta ikke anstøt
3. a) Hvilke to sider av dette spørsmålet angående anstøt vil bli behandlet? b) Hva vil hjelpe oss til å unngå å ta anstøt av andre?
3 Dette spørsmålet angående anstøt har naturligvis to sider, nemlig at en kristen kan ta anstøt av andre, og at han gir andre grunn til å ta anstøt. La oss først se på hvordan en selv kan unngå å ta anstøt av hva andre sier eller gjør. Vi nevnte i begynnelsen av denne artikkelen at kristen kjærlighet vil hjelpe en hva dette angår, for den hjelper en til å få det rette syn på andres begrensninger, og på nødvendigheten av å tilgi dem mindre forseelser som de begår mot oss. Er det ikke slik at vi i Fadervår ber: «Forlat [tilgi, NW] oss vår skyld, som vi og forlater [har tilgitt, NW] våre skyldnere»? Etter at Jesus hadde lært sine disipler denne mønsterbønnen, fortsatte han med å si: «For dersom I forlater [tilgir, NW] menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate [tilgi, NW] eder.» (Matt. 6: 12, 14) Hvilket forhold vi skal stå i til Jehova Gud, er således avhengig av vår evne til å tilgi andre de mindre forseelser som de begår mot oss. For ytterligere å innprente dette i vårt sinn fortalte Jesus ved en annen anledning en lignelse som er gjengitt i Matteus 18: 23—35.
4, 5. a) Gjengi ganske kort den lignelsen Jesus fortalte for å vise nødvendigheten av å tilgi andre b) Hva var det han ville understreke overfor sine tilhørere?
4 Før Jesus fortalte denne lignelsen, hadde apostelen Peter stilt et spørsmål som mange av våre lesere kanskje selv har stilt en eller annen gang i sitt liv. Han sa: «Herre! hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det? så meget som sju ganger?» Sa Jesus at vi bør være villig til å tilgi vår bror så meget som sju ganger? Hør hva han svarte: «Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» Deretter understreket han sine ord ved å fortelle en lignelse om en konge som ville holde regnskap med sine tjenere. En av de tjenerne som ble ført fram for kongen, skyldte ham 10 000 talenter (om lag 70 millioner kroner), men da tjeneren ba kongen om å vise ham langmodighet og barmhjertighet, lot han seg ikke bare formilde, men etterga ham hele gjelden! Forestill deg den glede det må ha vært for tjeneren å bli ettergitt en slik kolossal gjeld. Men hva gjorde han? Han gikk ut og fant en av sine medtjenere som skyldte ham 100 penninger (om lag 120 kroner), og «tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og sa: Betal det du skylder», i stedet for å vise den samme tilgivelsens ånd som han var blitt vist av sin herre. Da kongen fikk høre dette, ble han vred og overga den ubarmhjertige tjeneren i rettens hånd, inntil han betalte alt det han skyldte. Jesus avsluttet med å si: «Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.»
5 Tenker du nå: «Hvordan kan noen være så ubarmhjertig at han krever å få tilbakebetalt en gjeld på 120 kroner, når han selv er blitt ettergitt en gjeld på 70 millioner»? Forviss deg da om at du virkelig forstår betydningen av de ordene Jesus avsluttet med. For uansett hvilken forseelse vår bror begår mot oss, vil den være som 120 kroner sammenlignet med den gjeld Gud har ettergitt oss på grunnlag av sin Sønns gjenløsningsoffer. I betraktning av den store syndeskyld han har ettergitt oss, bør ikke vi da være villige til å tilgi vår bror enhver mindre forseelse han gjør seg skyldig i overfor oss, ja, bør vi ikke tilgi ham sytti ganger sju ganger i stedet for å ta anstøt? «Lykkelige er de barmhjertige, for dem skal det bli vist barmhjertighet.» — Matt. 5: 7, NW.
Av skikker, vaner eller ord
6. Bør andres vaner og skikker gi en kristen grunn til å ta anstøt?
6 Føler du deg av og til ille berørt av eiendommelige vaner og skikker eller av særegenheter hos en annen rase eller nasjonalitet? Noen steder kan det være skikk og bruk å drikke vin til maten, og en fremmed føler seg kanskje ille berørt av denne skikken. Det motsatte kan også være tilfelle. Det kan være at en fremmed som er vant til å drikke vin til maten, synes at en familie går til ytterligheter når den ikke gjør det. Hva bør en da gjøre? Så lenge det ikke dreier seg om en ubibelsk skikk eller vane, er det ikke noe du bør la forurolige deg unødig. Ikke i noe tilfelle bør en tillate seg å ta anstøt av det. I det første århundre oppsto det tydeligvis lignende situasjoner. Paulus nevner hvordan noen spiste alt, mens andre bare spiste grønnsaker, og hvordan noen aktet en dag framfor en annen, mens andre aktet alle dager like. Han sa derfor til dem: «Enhver være fullt sikker i sitt eget sinn! Den som akter på dagen, gjør det for Herren . . . og den som ikke eter, gjør det for Herren . . . Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede.» (Rom. 14: 5, 6, 17) Slike spisevaner og andre lignende ting er ikke det viktigste; de er av underordnet betydning. La ikke noe slikt være årsak til at du tar anstøt, og la det heller ikke gripe forstyrrende inn i din forkynnelse av det gode budskap om Guds rike.
7. a) Hvilken urett tenkemåte har ført til at noen har tatt anstøt? b) På hvilken måte er det urett?
7 Det kan være at du mener om en annen at han følger en urett handlemåte, for eksempel i forbindelse med den form for atspredelse han søker, hans arbeid eller måten han kler seg på, men heller ikke når det gjelder slike ting, bør en la seg forurolige i en slik grad at en tar anstøt. Hvis det virkelig er noe som er galt, vil Jehova rette på det gjennom sin organisasjon. Løp derfor ikke foran, og ta ikke saken i din egen hånd, men vent på Jehova. En umoden person vil kanskje i en slik situasjon si: «Så lenge den personen er knyttet til menigheten, vil jeg hverken komme på møtene eller ta del i forkynnelsen.» En slik holdning ville være urett, og den ville være ensbetydende med at en har tatt anstøt. Det vil ikke være noen løsning på problemet. Det at en annen følger en urett handlemåte, gir ikke oss grunn til å slutte å studere Guds Ord og forlate Guds organisasjon. Hvis en gjør det, tjener en i virkeligheten Satans hensikt, for det er hans ønske at vi skal slappe av eller ta anstøt og til slutt forlate Guds folk.
8. Hvordan la Peter for dagen en rett innstilling for å unngå å ta anstøt av det han hørte?
8 Hvor mye bedre vil det ikke være å følge apostelen Peters eksempel! Ved en anledning forkynte Jesus for en skare mennesker i Kapernaum, og i sin preken sammenlignet han sitt kjødelige legeme med livgivende brød og sa: «Den som eter dette brød, skal leve evinnelig.» Mange av dem som hørte det, sa: «Dette er en hård tale; hvem kan høre den?» Det var mange som forlot ham på grunn av dette og «gikk ikke lenger omkring med ham». Hvor uforstandig var det ikke av dem å ta anstøt bare fordi de ikke forsto betydningen av det som ble sagt! Jesus spurte derfor sine apostler: «Vil også I gå bort?» Men Peter svarte: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Joh. 6: 53—69) Selv om Peter heller ikke fullt ut forsto Jesu ord, så han likevel i ham en kilde til visdom og liv. Når du står overfor en lignende situasjon, så «la ikke din vrede opptennes over de onde» (Ordspr. 24: 19), og ta ikke anstøt.
9. Hvilke skriftsteder vil hjelpe en kristen til å unngå å være snar til å ta anstøt?
9 Det er sant at noen mennesker av natur er svært nærtagende, og de kan ha lett for å bli fornærmet. Det er alltid ’noen som tråkker dem på tærne’. Slike mennesker bør gjøre sitt ytterste for å ikle seg den nye personlighet som er i samsvar med det eksempel deres Herre satte, og frambringe åndens frukter som blant annet er mildhet og selvkontroll. En som har ikledd seg den nye personlighet, vil ikke ha lett for å være nærtagende eller bli irritert over bagateller eller bli opphisset eller rasende på grunn av virkelige eller innbilte krenkelser. «Sukk ikke mot hverandre, brødre, . . . ta profetene . . . til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» (Jak. 5: 9, 10) Med mindre det dreier seg om en alvorlig forseelse som krever at du tar slike skritt som ble behandlet i forrige artikkel, er det mye bedre å la din kjærlighet til din bror dekke over hans overtredelse, enten den nå er virkelig eller innbilt. Husk hvor mye Guds kjærlighet slik den kommer til uttrykk gjennom hans Sønns gjenløsningsoffer, har gjort for deg. «Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» — Ordspr. 17: 9; 19: 11; Pred. 7: 9.
Gi ikke grunn til anstøt
10, 11. a) Hvilken selvransakelse vil hjelpe en til å unngå å gi andre grunn til å ta anstøt? b) Vis hvordan ens handlemåte kan gi grunn til anstøt.
10 La oss se på en annen side av dette spørsmålet angående anstøt, nemlig hvordan vi kan unngå å gi andre grunn til å ta anstøt. Paulus sa: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» (1 Kor. 10: 24) Det er klart at nettopp de ting som vi har drøftet ovenfor, og som en kristen bør bestrebe seg på å overse eller tilgi hos andre, er ting som, hvis en selv gjør dem, kan få andre til å ta anstøt. Hvordan kan en unngå disse ting, slik at en blir «uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet»? — 1 Kor. 10: 32.
11 Det vil være bra å granske seg selv hva dette angår. Du kan for eksempel stille deg selv følgende spørsmål: Praktiserer jeg en eller annen uvanlig skikk som kan få mine kristne brødre, særlig de nye og umodne blant dem, til å ta anstøt? Holder jeg fast ved min kristne rett til å gi meg av med bestemte former for verdslig arbeid, underholdning, hobbyer eller selskapelig samvær så lenge det ikke betyr at jeg bryter kristne prinsipper? Er det mulig at en umoden person kan misforstå min oppførsel eller handlemåte eller mine ord slik at det blir en anstøtsstein for ham? Hvis vi må svare bekreftende på disse spørsmål, da kan vi være sikker på at vi ikke ’søker den annens beste’, men at vi snarere søker vårt eget beste, og at vi kan bli årsak til at andre tar anstøt. Du mener kanskje for eksempel at du har full rett til å se et bestemt fjernsynprogram eller en bestemt film som regnes for å være litt våget, og at ingen har rett til å si noe om det. En moden kristen vil imidlertid ikke tenke på hvorvidt han har rett til å gjøre det, men han vil spørre seg selv om det er oppbyggende. Vil det såre samvittigheten til en åndelig svak person som ser meg gå inn på den kinoen hvor det vises en slik film? Paulus sa: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære! . . . liksom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.» — 1 Kor. 10: 23, 31—33; Rom. 14: 21; 15: 1, 2.
12. Hvilken innstilling bør en moden kristen ha til nye, mindre modne medlemmer av menigheten?
12 Noen vil kanskje være tilbøyelig til å si at ’det er bare en person som er umoden i kunnskap fra Guds Ord, som vil ta anstøt av hva jeg gjør’, og det er nok så at det kan være tilfelle. Men det er en slik umoden person vi særlig er interessert i. En kristen har ansvar for de umodne. Han ønsker ikke at de skal ta anstøt, men er interessert i deres evige frelse, og derfor vil han på en vennlig og kjærlig måte ta hensyn til dem. Var det ikke nettopp dette Paulus hadde i tankene da han skrev til korintierne? Han sa: «Om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.» Ja, hvis en slik person ikke la for dagen den uselviske interesse for andre som kjærligheten er, ville han være lik «en lydende malm eller en klingende bjelle». (1 Kor. 13: 1, 2) I det samme brevet sammenlignet apostelen den kristne menighet med det menneskelige legeme og viste hvordan noen av legemets lemmer, for eksempel øynene, synes å være av større betydning enn andre lemmer, men det betyr ikke at øyet kan si til et annet lem, for eksempel lilletåen, at den ikke er nødvendig. Nei, til og med lilletærne på føttene har sin funksjon og bidrar til kroppens likevekt og en naturlig gang. Betrakt derfor ikke et nytt, svakt eller umodent medlem av menigheten som en som ikke har behov for eller trenger den oppmerksomhet og ære som blir vist andre i menigheten. Paulus sa: «Tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære.» (1 Kor. 12: 19—25) De svake medlemmer av menigheten krever derfor større oppmerksomhet og hensynsfullhet enn de mer modne medlemmer.
13. a) Hvorfor er det viktig å vokte sin tunge når en skal unngå å gi grunn til anstøt? b) I hvilken forstand skal ens tale være «krydret med salt»?
13 Hvor nødvendig er det ikke også i denne henseende å holde tungen i tømme! Den kan nemlig lett gi grunn til anstøt. Tungen bør brukes til oppbyggelse ved å overbringe andre en nøyaktig kunnskap om Guds nedskrevne hensikter. Bibelskribenten Jakob sammenlignet tungen med bisselet i hestens munn, med et lite ror på et stort skip og med en liten gnist som kan sette en stor skog i brann. Ja, den er et lite lem, men i stand til å utrette mye, både godt og ondt. Kjærlighet til dine brødre og til din neste vil hjelpe deg til å unngå å bruke dette lille lemmet på en urett måte. Enhver tilbøyelighet til sladder som lett kan føre til ødeleggelse av en annens gode navn og rykte, bør unngås. Vi får også den formaning at «skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig», bør «ikke engang nevnes iblant eder, . . . men heller takksigelse». (Ef. 5: 3, 4) I stedet for å komme med uttalelser som kan vekke anstøt, bør vi oppgløde andre til kjærlighet og gode gjerninger ved å la vår tale være oppbyggende. (Heb. 10: 24) «Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» (Kol. 4: 6) Det at ens tale skal være krydret med salt, betyr ikke at den skal være grov, tvetydig eller grense opp til det uanstendige, men snarere at den skal være behagelig og innbydende. Salt er et konserveringsmiddel, det tjener til å bevare noe. La derfor også din tale tjene til å bevare i live og hjelpe inn i Guds nye ordning dem som hører på deg, ved at du lar din tale bli inspirert av en kjærlig og uselvisk interesse for andre.
14. Hva kan føre til at andre tar anstøt?
14 En kristen vil også gjøre sitt ytterste for at hans livsførsel skal være i samsvar med hans sunne og oppbyggende tale. Han vil være sikker på at det ikke kan reises noen anklagende finger mot ham, slik det ble mot de jødiske fariseere på Jesu tid, om hvem det ble sagt: «[I skal] gjøre og holde alt det de byder eder; men etter deres gjerninger skal I ikke gjøre. For de sier det, men de gjør det ikke.» (Matt. 23: 3) Overdreven bruk av alkohol, upassende omgang og det å søke atspredelse på tvilsomme steder kan lett føre til at andre tar anstøt. Bibelen fordømmer ikke dans i seg selv, men usømmelig, seksuelt opphissende dans ligger utenfor rammen av den form for underholdning som en kristen kan tillate seg, for han ønsker å vise kjærlighet ved å unngå å vekke anstøt hos andre. Ved å begrense sin omgang til dem som tilhører Jehovas nye verdens samfunn, og ved å søke atspredelse som både er avslappende og oppbyggende, kan han være sikker på at han følger den handlemåte som apostelen Paulus anbefalte i Romerne 14: 19: «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse!»
15. Hvordan kan tilsynsmennene unngå å vekke anstøt hos andre i menigheten?
15 Sanne kristne er de travleste mennesker på jorden i vår tid, opptatt som de er med sine menighetsmøter, sitt forkynnelsesarbeid og personlige studium og lesning av Bibelen, foruten de mange andre ting som må gjøres i det daglige liv. De bør imidlertid aldri ha det så travelt at de ikke har tid til å gi kjærlig hjelp til en som trenger det. Dette gjelder særlig dem som har påtatt seg større ansvar i menigheten, for eksempel tilsynsmannen. Hvis han ignorerer en anmodning som en av menighetens medlemmer kommer med, eller feier hans problem til side som noe uvesentlig og ubetydelig, kan det føre til at en svak og umoden person tar anstøt. Tilsynsmannen er derfor alltid villig til å høre på og hjelpe dem som kommer til ham med et personlig problem. Det er hans oppgave å ’vokte den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte’. (1 Pet. 5: 2) Hans kjærlighet til de får-lignende mennesker som er overgitt i hans varetekt, vil gi ham styrke til ’å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være seg selv til behag’. — Rom 15: 1, 2.
16. Hva bør alle modne kristne i vår tid bestemme seg for å gjøre, og hva vil det føre til hva deres forhold til Gud og mennesker angår?
16 Sanne kristne i vår tid blir akkurat som Jesu Kristi apostler ’vist fram’ og ’er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker’. (1 Kor. 4: 9) Det er derfor viktig at alle vokter sine skritt, gir akt på sin oppførsel, sin tale og sitt daglige levesett, slik at de ikke vekker anstøt hos andre. Oppriktig kjærlighet til Jehova Gud og til ens kristne neste vil hjelpe en til å gjøre det. En slik kjærlighet vil også hindre at en selv tar anstøt på grunn av det andre sier eller gjør. Det blir til stadighet, ja, hver dag krevd av slike kristne at de skal følge dette store kjærlighetens bud i sin kristne tjeneste. De ønsker å kunne si det samme som apostelen sa: «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men på alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget.» (2 Kor. 6: 3, 4, NW) Ved iherdige anstrengelser, ved regelmessig studium av Guds Ord og ved å anvende dets prinsipper i sitt liv, ved regelmessig å komme sammen med Jehovas nye verdens samfunn av vitner og gjennom bønn gransker de seg selv i lys av Bibelens krav for å bli mer i samsvar med det fullkomne eksempel som ble satt av deres Herre og Forbilde, Jesus Kristus. Samtidig vil de fortsette å hjelpe og oppmuntre hverandre, idet de sier: «Fell . . . den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror. Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd; for den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker.» — Rom. 14: 13, 17, 18.