’Vi anbefaler oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn’
1. Hvorfor er samvittigheten ikke i seg selv en sikker veileder?
DET er ikke nok å ha en samvittighet. Den er ikke i seg selv en sikker veileder i livet. Det skyldes at den er en del av oss, er nær knyttet til vårt hjerte og blir berørt av den gjensidige påvirkning som hjertet og sinnet øver på hverandre. I samsvar med det vi er, med det som bor i vårt hjerte og sinn, vil samvittighetens stemme derfor enten være utydelig eller klar, og dens vitnesbyrd vil enten være pålitelig og sant eller mangelfullt og villedende, ja, til og med falskt.
2. Hvilket eksempel viser at samvittigheten kan gi et falskt vitnesbyrd?
2 Kristus Jesus advarte for eksempel sine disipler om at «det kommer en tid da hver den som slår eder i hjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse». (Joh. 16: 2) Saulus fra Tarsus var en av dem som gjorde dette. I sin nidkjærhet for det som han i samsvar med sin samvittighet trodde var rett, gjorde Saulus ’meget imot Jesu navn’ og forfulgte disiplene, og ’når de skulle slås i hjel, ga han sin stemme til det’. (Ap. gj. 26: 9, 10; se til sammenligning Galaterne 1: 13, 14.) Senere, da han selv ble forfulgt som den kristne apostelen Paulus, kunne han likevel si i retten: «Med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.» (Ap. gj. 23: 1) Selv om hans samvittighet hadde vært «god» da han kjempet mot kristendommen, hadde den gitt et mangelfullt og falskt vitnesbyrd og fått ham til å kjempe mot Gud. Hva var det som var galt?
Nødvendig med kunnskap og Guds ånd
3. Hvorfor er det nødvendig å ha bibelsk kunnskap hvis samvittigheten skal gi et godt vitnesbyrd?
3 Paulus sier selv: «Jeg gjorde det uvitende i vantro.» (1 Tim. 1: 13) Hvis vår samvittighet skal hjelpe oss på veien til evig liv, må vi studere Guds Ord, de hellige skrifter, flittig. Hvorfor? Fordi det er ved å ta til oss kunnskap fra Bibelen og anvende denne kunnskapen i vårt liv at vi lærer Jehova Gud, hans personlighet og hans veier og hensikter å kjenne. Hvis vi ikke har et klart syn av ham, kan vi ikke gjenspeile hans egenskaper og følge hans normer, og vår samvittighets stemme vil bli utydelig og usikker.
4. a) Hva er nødvendig foruten kunnskap? b) Belys dette ved hjelp av en illustrasjon. c) Hva kan vi lære av de skriftsteder som det er henvist til i slutten av avsnittet?
4 Vi må også stadig bli fylt med Jehova Guds ånd og uavlatelig be om å få den. Apostelen sa at hans ’samvittighet vitnet med ham i den hellige ånd’, og det er ved at Guds ånd virker på vårt sinn og hjerte, som er blitt opplyst av hans Ord, at vi kan være sikker på at dette vitnet i vårt indre avlegger det rette vitnesbyrd. (Rom. 9: 1) Dette kan illustreres med et barn som er blitt oppdratt av en kjærlig far som har lagt stor vekt på å lære sitt barn visse prinsipper og normer, ikke bare ved hjelp av ord, men også ved sitt eksempel. Sett nå at en annen ved en anledning da barnet er borte fra sin far, forsøker å få det til å gjøre noe som er i strid med farens prinsipper. Det kan være at faren aldri har nevnt den spesielle handling som blir foreslått. Den person som forsøker å få barnet til å gjøre det han foreslår, sier kanskje: «Har din far noen gang spesielt sagt at du ikke må gjøre dette?» Barnet svarer kanskje: «Nei, det har han ikke.» Og likevel vil det avslå å gjøre det og si: «Selv om min far aldri har nevnt det, så vet jeg at han ikke vil at jeg skal gjøre det — jeg vet at han ikke ville like det!» Selv om barnet ikke har fått et spesielt påbud, vet det hva det skal gjøre. Hvorfor? Fordi det har sin fars ånd; det kjenner farens innstilling til spørsmålet. På lignende måte kan vi ved hjelp av Guds Ord, hans Sønns uttalelser og den hellige ånd lære Jehovas innstilling å kjenne. — Se til sammenligning 1 Korintierne 2: 16; se også eksemplet med Paulus’ «ånd» som veiledet menigheten i Korint, noe vi kan lese om i 1 Korintierne 5: 3—5.
5, 6. a) Hvorfor er de kristne som blir drevet av ånden, «ikke under loven»? b) Hva omfatter den ’lov som er skrevet i de kristnes hjerte’?
5 Apostelen sier om dem som blir drevet eller ledet av Guds ånd: «Dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven. . . . Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; mot slike er loven ikke.» (Gal. 5: 18, 22, 23) Hvordan kan det sies at de er «ikke under loven»?
6 Kristus Jesus viste at hele den loven som ble gitt til Israel, hvilte på to grunnleggende påbud, nemlig at en skal elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel og styrke og sin neste som seg selv. (Matt. 22: 36—40) Apostelen Paulus sier at de lovene som forbød ekteskapsbrudd, mord, tyveri og begjær, «og hva andre bud det kan være, . . . samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse». (Rom. 13: 9, 10) Lar vi oss lede av en slik kjærlighet til Gud og til vår neste, og har vi en nøyaktig kunnskap om Guds Ord og en sterk tro? Da kan vi, selv om vi ikke har en omfattende samling av lover, regler og restriksjoner, holde oss på rettferdighetens vei, for vi har Guds lov ’skrevet i vårt hjerte’. (Heb. 10: 16) Ordet «lov» betyr i første rekke en ’regel for handlemåte’. Alt det vi lærer om Gud, både ved vårt studium og ved den måten han handler med oss på, blir vår regel for handlemåte eller vår «lov». Når dette er tilfelle, vil vår samvittighet gi et godt og pålitelig vitnesbyrd som kan veilede oss.
En svak og en sterk samvittighet
7, 8. I hvilken forstand hadde noen kristne i Korint en svak samvittighet, og hva var en grunnleggende årsak til dette?
7 Men det forholder seg ikke alltid slik, selv ikke når det gjelder døpte kristne. Som det framgår av Paulus’ første brev til menigheten i Korint, er det noen som har en ’sterk’ samvittighet, mens andre har en ’svak’ samvittighet. I Korint var det vanlig at dyr som de hedenske korintierne hadde ofret til en avgud, ble solgt som kjøtt i byens slakterboder. Samvittigheten til noen kristne tillot dem ikke å spise dette kjøttet uten at de følte seg skyldbetynget. Ga deres samvittighet dem et korrekt vitnesbyrd? Hvis ikke, hva var da grunnen til at den ikke gjorde det?
8 Disse kristne manglet nøyaktig kunnskap og forståelse av rette prinsipper. Paulus forklarte at de hedenske avgudene i virkeligheten ikke ’var til’, ettersom «det er ingen Gud uten én», nemlig Skaperen. Kjøttet kunne derfor i virkeligheten ikke tilhøre en avgud som ikke levde og var til, og derfor heller ikke hadde noen makt til å motta eller være i besittelse av slikt kjøtt. Kjøttet fortsatte å tilhøre Ham som med rette eier «jorden og alt det som fyller den», nemlig Jehova Gud. — 1 Kor. 8: 1—6; se til sammenligning 10: 25, 26.
9. a) Hvilke andre faktorer kan være årsak til en svak samvittighet? b) Hvorfor ville det å spise kjøtt som var ofret til avguder, besmitte slike menneskers samvittighet?
9 Men det var også noe annet som fikk deres samvittighet til å gi et ukorrekt vitnesbyrd. Etter at Paulus hadde sagt: «Men denne kunnskap har ikke alle», føyer han til: «Noen har hittil vært så vant til å dyrke avguder at de spiser kjøttet som avgudsoffer, og da får de samvittigheten tilflekket, svak som den er.» (1 Kor. 8: 7, UO) Dette viser at vår bakgrunn og våre omgivelser, de skikker og oppfatninger som gjør seg gjeldende på vårt hjemsted, og innstillingen til de mennesker vi har vokst opp blant, også kan ha en innvirkning på vår samvittighets vitnesbyrd. Mange av korintierne hadde dyrket avguder før de ble kristne. På grunn av vanens makt følte de tydeligvis fortsatt at det kjøttet som var blitt ofret til avguder, hadde tilknytning til gudsdyrkelse. Å spise av dette kjøttet ville besmitte eller ’tilflekke’ deres samvittighet, som Paulus uttrykte det. Når de med tiden fikk større kunnskap, kunne dette ha en sunn og opplysende virkning på deres samvittighet, for deres syn ville bli «korrigert», og de ville bli hjulpet til å overvinne sine tidligere fordommer, sin frykt og sine urette oppfatninger. — 2 Kor. 13: 11, NW.
’Vi er skyldige til ikke å være oss selv til behag’
10. Hvordan kan de som har en sterk samvittighet. ’bygge opp’ andres samvittighet på en urett måte?
10 Men hva skulle de kristne som ikke hadde en svak samvittighet, men som hadde kunnskap om de rette prinsipper og det rette syn på spørsmålet, gjøre i mellomtiden? Skulle de ignorere de betenkeligheter de som hadde en svak samvittighet, hadde? Skulle de bare gjøre det som deres egen samvittighet tillot dem, uten å ta hensyn til andres svake samvittighet, idet de trakk den slutning at deres egen frimodighet ville tjene til å styrke de andres svake samvittighet? Paulus sier at de skulle la seg lede av kjærlighet, for «kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger» dem som viser kjærlighet. (1 Kor. 8: 1) De skulle passe på at deres «frihet» eller rett (til å spise kjøtt som ikke lenger hadde noen tilknytning til avgudsdyrkelse) ikke ble «til anstøt for de skrøpelige» eller svake. Ja, hvis de spiste kjøtt som de visste var blitt ofret til avguder, kunne det ’oppbygge’ dem som hadde en svak samvittighet, ikke på en sunn måte, men på en slik måte at deres samvittighet fikk dem til å gå til den andre ytterlighet. Hvilken? Til den ytterlighet at de virkelig spiste kjøtt under en religiøs seremoni som hadde tilknytning til avgudsdyrkelse, eller i det minste spiste det trass i at de følte at det hadde tilknytning til avgudsdyrkelse. Dette hadde det styrende råd for den kristne menighet fordømt under ledelse av den hellige ånd. — 1 Kor. 8: 9, 10; Ap. gj. 15: 28, 29.
11. Hvorfor er en person som ikke handler i samsvar med sin tro, allerede «dømt»?
11 Selv om en person har en svak eller snever samvittighet, bør ikke noen ignorere den eller forsøke å overtale vedkommende til å handle i strid med sin samvittighet. Som apostelen viser i sin drøftelse av spørsmålet i brevet til romerne, er den som spiser kjøtt trass i at han tviler på at det er rett å gjøre det, allerede «dømt, fordi det ikke er gjort av tro». En kristen som handler i samsvar med sin tro, har en ren samvittighet, men hvis han ikke tror at det han gjør, er rett, har han ikke en ren samvittighet, for han handler som han gjør, til tross for at han føler at det er i strid med Guds vilje. — Rom. 14: 5, 14, 23.
12. Hvorfor er tro en viktig forutsetning for å kunne ha en samvittighet som gir rett veiledning?
12 En sterk tro skaper en pålitelig samvittighet, en samvittighet som frimodig og korrekt sier ifra og ikke unnlater å komme med det nødvendige vitnesbyrd i en kritisk situasjon. Tro inngyter ikke bare en kristen tillit; den frambringer også en lojal innstilling til sannhet og rettferdighet. En kristen som gjennom kunnskap har bygd opp en sterk tro og anvender den i oppriktighet ved å vise ekte verdsettelse og tillit, vil være lojal. Selv om hans samvittighet tillater ham å gjøre ting som noen med en svak tro har betenkeligheter med å gjøre, vil han ikke finne på noen unnskyldning for å handle galt. — Gal. 5: 13.
13. Hvorfor er det så viktig for oss å vise kjærlighet og ta hensyn til andres samvittighet?
13 Det må imidlertid alltid bli vist kjærlighet. Dette prinsipp blir understreket av Paulus når han sier: «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag; enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!» (Rom. 15: 1, 2) Paulus viser hvor alvorlig det er for en som har en sterk tro, å unnlate å ta hensyn til dem som er skrøpelige eller svake når det gjelder spørsmål som angår deres samvittighet, og sier advarende: «Dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet; før ikke ved din mat den i fortapelse som Kristus er død for!» «Når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.» (Rom. 14: 15; 1 Kor. 8: 11, 12) Det som sies angående spising og drikking, kan også sies angående klesdrakt, underholdning, arbeid og alle andre sider ved tilværelsen. — Rom. 14: 21.
14. Hvorfor må både de som har en skrøpelig samvittighet, og de som har en sterk samvittighet, ha en likevektig innstilling? Hva bør begge grupper alltid huske?
14 Akkurat som det er galt av en som har en sterk tro, å ringeakte dem som har en svak samvittighet, eller å forsøke å påtvinge dem sin samvittighet, er det galt av dem som har en svak samvittighet, å fordømme eller kritisere dem som handler i samsvar med sin kristne frihet. «Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol,» sier Paulus, og da skal «hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv». «Hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet?» (Rom. 14: 3—12; 1 Kor. 10: 29, 30) En kristen som lar seg lede av kjærlighet, vil likevel ikke ’søke sitt eget’ og insistere på sin rett og behage seg selv når det vil være til skade for andre, selv om han er overbevist om at han ifølge Guds Ord har visse ’friheter’, men han vil etterligne Kristus, som ikke var «seg selv til behag» på en selvisk og ubetenksom måte. — 1 Kor. 8: 9; 13: 4, 5; Rom. 15: 3.
En besmittet samvittighet
15, 16. Hva er forskjellen mellom en svak samvittighet og en besmittet samvittighet? Nevn et eksempel fra Bibelen.
15 Én ting er å ha en svak samvittighet som følge av mangel på kunnskap. En helt annen ting er å ha en tilflekket eller besmittet samvittighet fordi en forkaster sannheten eller følger en handlemåte som er i strid med ens samvittighet.
16 Paulus oppfordret menighetene til å ta hensyn til de kristne i Roma og Korint som hadde en svak samvittighet, som var ’svake i troen’. Men han ga Titus beskjed om å ’tale strengt til rette’ noen på Kreta som ikke var «sunne i troen». Hvorfor? Fordi det ikke var av mangel på kunnskap at disse hadde en svak samvittighet. De satte seg selv opp som lærere og framholdt sine egne oppfatninger, idet de motsatte seg den avgjørelse som det styrende råd under den hellige ånds ledelse hadde truffet angående omskjærelsen. De hadde både et urent sinn og en uren samvittighet. Deres gjerninger viste dette. — Rom. 14: 1; Tit. 1: 9—15.
17. a) Hvilke alvorlige følger kan det få å unnlate å bevare en ren samvittighet overfor Gud? b) Hvordan viser Efeserne 4: 20 hvem som ellers hjelper oss til å være mennesker i Jehovas ’bilde og etter hans lignelse’?
17 Hvis en med overlegg følger en gal handlemåte, kan det føre til at en blir «brennemerket i sin egen samvittighet». (1 Tim. 4: 2) På Paulus’ tid var det noen som hadde «kastet fra seg» troen og en god samvittighet og «lidt skibbrudd på sin tro». De spottet Guds trofaste tjenere og hans sannhet. (1 Tim. 1: 19, 20) En kristen kan komme til igjen å bli lik menneskene i verden, som er «i mørke åndelig sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til». På grunn av sin uvitenhet og sitt hjertes følelsesløshet har de «tapt all moralsk sans», idet deres samvittighet tillater dem å gi seg av med løsaktig oppførsel, urenhet og begjærlighet. Men, som Paulus tilføyer: «Dere har ikke lært at Kristus er slik.» (Ef. 4: 17—20, NW) Guds Sønn har satt et eksempel, og ved å gi akt på det kan vi oppøve vår samvittighet, slik at den gir oss det rette vitnesbyrd.
Appellér til andres samvittighet
18—20. a) Vis hvordan Paulus på forskjellige måter appellerte til samvittigheten til dem han tjente. b) Var Paulus ifølge det han skrev til tessalonikerne og korintierne, av den oppfatning at det var tilstrekkelig når Gud ’kjente hans hjerte og visste at det han gjorde, var rett’? Forklar.
18 For ikke å skade oss selv og andre bør vi i sannhet ønske å unngå å besmitte vår samvittighet. I likhet med apostelen Paulus bør vi kunne si: «Dette er vår ros: vår samvittighets vitnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.» — 2 Kor. 1: 12.
19 Tenk over noen av de måter hvorpå Paulus appellerte til samvittigheten til dem han tjente. Han forsøkte ikke å oppnå en fremtredende stilling, å bli æret eller å herske over andre. Ingen av apostlene arbeidet hardere enn han gjorde, men likevel tenkte han ikke på å tilta seg spesielle privilegier eller å forsøke å oppnå det beste i materiell henseende som ’noe som tilkom ham’. På mange områder avsto han til og med fra å benytte seg av sine rettigheter. — 1 Kor. 9: 3—18; 15: 10.
20 Han tenkte ikke: ’Jeg er hedningenes apostel og utnevnt av Guds egen Sønn, så jeg bryr meg ikke om hva andre tenker. Hva jeg gjør, blir en sak mellom meg og Gud. Jeg vet at jeg har rett; andre må derfor godta det uten å komme med innsigelser.’ Selv om han hadde myndighet, var han ikke autoritær. I stedet for å prøve å overtale folk ved å gjøre sin sterke personlighet gjeldende appellerte han på en kjærlig måte til deres samvittighet. Han minnet de kristne i Tessalonika om at han og hans medarbeidere var ’milde iblant dem, liksom en mor som varmer sine barn ved sitt bryst’, og at de i inderlig kjærlighet ville gi dem ’ikke bare Guds evangelium, men også sitt eget liv, fordi de var blitt dem kjære’. Han og hans medarbeidere arbeidet villig dag og natt i et verdslig arbeid for ikke å bli en økonomisk byrde for andre. Tessalonikerne ble derved, sier han, ’vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig de ferdedes iblant dem’. (1 Tess. 2: 5—10) Selv om Paulus var sikker på at hans hjerte var åpenbart for Gud, sa han til de kristne i Korint: «Jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.» — 2 Kor. 5: 10—12.
21, 22. a) Er det nok at vi anbefaler oss til Gud og til våre brødres samvittighet? b) Hvorfor er det viktig at vi appellerer til samvittigheten til de mennesker vi forkynner det gode budskap om Riket for?
21 I det samme brevet til korintierne sier Paulus om seg selv og sine medarbeidere: «Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.» Foruten at vi som kristne bør ha en ren samvittighet overfor Gud og våre brødre, bør vi også bestrebe oss på å ha en ren samvittighet overfor «alle menneskers samvittighet», også overfor verdslige menneskers samvittighet. (2 Kor. 4: 2) Gjør vi det?
22 Vi bør være klar over at den framgang forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike har, for en stor del avhenger av at vi ’anbefaler oss til alle menneskers samvittighet’ ved selv å bevare en god samvittighet, både som enkeltpersoner og som menighet betraktet. Det er ikke nok å forkynne for andre og lære dem Bibelens sannheter. En del av vår forkynnelse og undervisning består i virkeligheten i at vi appellerer til deres samvittighet. De kan ikke ransake vårt hjerte slik som Gud kan, men vi kan bestrebe oss på å gi uttrykk for hva som bor i vårt hjerte — vår oppriktighet og ærlighet, vårt rene motiv og vår uselviske kjærlighet. Men kan vi gjøre dette hvis vi ikke selv praktiserer det vi forkynner?
23. Hva bør tilskynde oss til å forsøke aldri å være til anstøt for dem vi forkynner for?
23 Hvor interessert er vi i andre mennesker, ikke bare vår familie eller våre åndelige brødre, men også våre naboer og de mennesker som bor i samme by eller på samme sted som oss? Paulus skrev: «Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner med meg i den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte . . . for mine brødre, mine frender etter kjødet, de som er israelitter.» (Rom. 9: 1—4) Han viste sin omsorg og interesse for jødene ved å bestrebe seg på å følge en handlemåte som ville appellere til deres samvittighet, og han gjorde dette ved aldri unødig å gjøre noe som var i strid med den. (Se til sammenligning Romerne 10: 1; 1 Korintierne 9: 20.) Hvor sterkt ønske har vi om å hjelpe menneskene i det landet hvor vi bor, til å oppnå liv? Hvor langt er vi villig til å gå for å unngå å være til anstøt for andre? — 1 Kor. 10: 32, 33.
24. a) Hva har mange av Guds tjenere i vår tid gjort for å kunne anbefale seg til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn? b) Hvilke spørsmål vil bli drøftet i neste nummer av Vakttårnet?
24 For å kunne ha en god samvittighet overfor Gud og alle mennesker har mange av Guds tjenere i vår tid foretatt store forandringer i sitt liv — både i sin daglige livsførsel og i sin tale, i sin innstilling til og behandling av andre mennesker og i sitt arbeid og sine forretningsmetoder. De ’legger vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker’. (Ap. gj. 24: 16) Gjør du dette? Hvilke ting kan føre til at det oppstår spørsmål som berører Guds tjeneres samvittighet i dag? Når de kristne må foreta visse forandringer for å kunne appellere til andres samvittighet, er det da nødvendig med spesielle lover, påbud eller regler for å få dem til å foreta slike forandringer? Disse spørsmålene vil bli besvart i neste nummer av Vakttårnet.