Ekteskapet i paradiset

«Og Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud [Jehova] bygde av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.» — 1 Mos. 2: 15, 22.

 1. Hvor begynte ekteskapet mellom mann og kvinne, og hvor vil hensikten med det bli oppfylt?

EKTESKAPET mellom mann og kvinne begynte i paradiset. Når paradiset blir gjenopprettet på jorden under Guds rike, vil det bli inngått ekteskap mellom menn og kvinner, inntil den guddommelige hensikt med en slik forening er oppfylt.

 2. a) Hvordan bør ekteskapet bli betraktet, og hvorfor? b) Hvilket spørsmål oppsto i forbindelse med Guds uttalelse om at han ville skape mennesket, og hvorfor oppsto dette spørsmålet?

² Ekteskapet bør med rette bli æret og aktet. Å leve i ekteskap var et privilegium som ble gitt mannen og kvinnen i paradiset. Det brakte skjønnhet og glede til det jordiske paradis. Menneskets ekteskap hadde sitt utspring fra en i høy grad ærefull og aktverdig kilde. Dets innstifter var himmelsk, den høyeste Gud, som aldri gjør feil og aldri synder. Han var menneskets Skaper. Henimot slutten på den sjette skapelsesdag gjorde denne hellige og opphøyde Skaper forberedelser til å skape sin fornemste jordiske skapning. «Og Gud sa [i himmelen]: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» (1 Mos. 1: 26) Ved å si til sin himmelske Sønn som han benyttet som sitt redskap ved skapelsen av himmel og jord: «Og DE skal råde,» antydet Gud overfor sin skapende Sønn at det skulle være to eller flere eller mange mennesker på jorden som skulle råde over dyrene. Hvordan skulle disse mennesker bli frambrakt? Gud viste sin Sønn hvordan det skulle skje.

 3. Hva brukte Gud som byggemateriale da han skapte mennesket, og hvordan bekrefter Paulus beretningen i 1 Mosebok om dette?

³ Hva brukte Gud som byggemateriale? I sin bok, Bibelen, sier han: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel. Og Gud [Jehova] plantet en hage [en park, et paradis, NW, fotnote] i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.» (1 Mos. 2: 7, 8) Denne inspirerte bibelske beretning i 1 Mosebok, det annet kapittel, blir bekreftet av den kristne apostel Paulus, når han sier: «Således er det og skrevet: Det første menneske Adam, ble til en levende sjel. . . . Det første menneske var av jorden, jordisk.» — 1 Kor. 15: 45—47.

 4. Hvorfor har mennesket åndelige, moralske og følelsesmessige egenskaper som apene ikke har, og hvorfor var det på sin plass at mannen skulle ha forrang framfor sitt jordiske motstykke?

⁴ Til å begynne med skapte Jehova Gud bare én menneskelig skapning, men ikke som et forsøk. I hvis bilde skapte Gud mennesket? Var det i en apes bilde? Nei, det var som Gud sa til sin skapende Sønn: «I vårt bilde, etter vår lignelse.» (1 Mos. 1: 26) Dette er grunnen til at det første menneske, som var en fullkommen mann og en «Guds sønn», hadde åndelige, moralske og følelsesmessige egenskaper, noe selv høyerestående dyreskapninger ikke har. (Luk. 3: 38) Apostelen Paulus bekrefter den inspirerte uttalelsen i 1 Mosebok, det første kapittel, som vi siterte fra, ved å si: «En mann skal ikke tildekke sitt hode, ettersom han er Guds bilde og ære.» (1 Kor. 11: 7) Det første menneske, Adam, var hodet for den menneskelige familie. Han hadde derfor forrang framfor den neste menneskelige skapning som ville framstå på jorden. Gud, det første menneskes Skaper og himmelske Far, var interessert i at hans sønn, Adam, fikk et passende jordisk motstykke. Hvordan tilveiebrakte Gud et slikt motstykke?

 5. Hvorfor ga ikke Gud mannen en ape til make, og hvordan har derfor vantro vitenskapsmenn gjort seg latterlige?

⁵ Gud valgte ikke en stor hunnape som make til den fullkomne mann, Adam. Det ville ha vært det samme som å la sin sønn ha unaturlig seksuell omgang med et dyr. Den suverene biolog Jehova Gud visste at Adam ikke kunne parre seg med en hunnape for å få avkom, ikke engang et avkom av bastarder, og på den måten oppfylle jorden med etterkommere. Vantro vitenskapsmenn har derfor gjort seg latterlige ved sine mislykte forsøk på å frambringe en krysning mellom en mann eller en kvinne og en ape i den hensikt å bevise sin teori om at mennesket er i slekt med apene. — 2 Mos. 22: 19, NW; 3 Mos. 18: 23—25.

 6. Hva var resultatet av Adams biologiske studium i Eden, og hvordan ble Guds skaperevne videre lagt for dagen?

⁶ I egenskap av far hadde Gud ønske om å glede sin jordiske sønn, Adam. Han gjorde Adam kjent med dyrene og fuglene og overlot ham oppgaven å gi dem navn. Adam følte imidlertid ikke noe kjønnslig begjær etter å ha omgang med en ape eller et annet dyr og på den måten ha unaturlig omgang med en laverestående skapning. Ingen av dem var lik den fullkomne mann, Adam, «Guds sønn». Resultatet av Adams biologiske studium av dyrene og fuglene framgår av uttalelsen i 1 Mosebok 2: 20: «For et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like [motstykke, NW].» Hva ville Gud nå gjøre, ettersom han hadde sagt: «Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like [motstykke, NW]»? Ville Gud kunne frambringe en skapning som behaget Adam, og som han ville finne attråverdig, selv om han ikke hadde sett denne skapning før? Som en vis Far visste han hvordan han skulle frambringe den rette make til sin sønn, en som han ville være tilfreds med. — 1 Mos. 2: 18.

 7, 8. a) Hvordan tilfredsstilte Gud sin jordiske sønn med hensyn til en make? b) Hvordan reagerte Adam da Gud førte hans framtidige medhjelp og motstykke fram for ham? Hvorfor?

⁷ Forestill deg hvordan det ville være for en mann å bli vekket av en dyp, drømmeløs søvn og se foran seg en fullkommen, skjønn kvinne fra samme menneskelige familie som han selv, den første han noensinne hadde sett! Det var dette Adam opplevde. «Da lot Gud [Jehova] en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud [Jehova] bygde av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket.» — 1 Mos. 2: 21, 22.

⁸ Jehova Gud gjør ingen feiltagelser. Som den nøyaktige vitenskapsmann han er, bedømmer han ingenting feilaktig. Han er ingen dårlig ekteskapsformidler. Hvordan reagerte hans menneskelige sønn da han fikk se denne kvinnen? Gud forklarte Adam hvem hun var, og hvordan hun var blitt frambrakt. Adam visste derfor at hun ikke var beslektet med dyrene og fuglene, som han tidligere hadde studert og gitt navn. Han forsto at det var hans himmelske Fars vilje at han skulle inngå ekteskap med denne kvinnelige skapning. Han hverken kunne eller ville si nei til sitt eget kjøtt og ben. Han var meget glad for å få henne til hustru og føre henne inn i sitt hjem som sin medhjelp og sitt motstykke. Til sin himmelske Fars glede var han fullstendig tilfreds med henne. «Da sa mennesket [ish]: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne [ish·shah’] for av mannen [ish] er hun tatt.» — 1 Mos. 2: 23.

 9. Hva slags familiegrupper skulle det være i Eden, og hvordan bekreftet Jesus Kristus den inspirerte overensstemmelse mellom første og annet kapittel i 1 Mosebok?

⁹ Derfor sies det i 1 Mosebok 1: 27: «Til mann og kvinne skapte han dem.» Etter Adams poetiske utbrudd slo Gud fast det teokratiske prinsipp som skulle følges i paradiset, ved å si i 1 Mosebok 2: 24: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.» Fire tusen år senere bekreftet Jesus Kristus, Guds himmelske Sønn, at første og annet kapittel i 1 Mosebok er inspirert og ekte. Ved sin uttalelse til de religiøse mennesker som forkastet Guds Ord for sine overleveringers skyld, viste han at det ikke var noe motstridende i disse kapitler, men at de stemte overens. Jesus siterte fra begge kapitler, og sa: «Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? . . . Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 4—6) I overensstemmelse med dette skulle det være uavhengige, men likevel beslektede familiegrupper i Eden.

Ektefellenes forhold til hverandre

10. a) Hvordan forklarer Paulus det innbyrdes forhold mellom mann og kvinne hva ære og herlighet angår? b) Hvorfor var den fullkomne kvinne en god gave for den fullkomne mann?

¹⁰ Det kostet Adam et av hans ribben å få en hustru. Fordi den første kvinne ble skapt av noe som ble tatt fra den første mann, Adam, som var skapt i Guds bilde, etter Guds lignelse, ble denne kvinnen mannens ære og herlighet. Det er denne betydning den inspirerte apostel Paulus legger i forholdet mellom mann og kvinne, når han sier: «Han er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen; mannen ble jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.» (1 Kor. 11: 7—9) Fordi mannen var skapt i Guds bilde og lignelse, hadde kvinnen grunn til å vise dyp respekt overfor sin mann. På denne måten kunne hun best gjenspeile mannens ære og herlighet, sin ektefelles ære og herlighet. Hun var således en god gave for Adam. «Den som har funnet en [god, NW] hustru, har funnet lykke og fått en nådegave av [Jehova],» sier Ordspråkene 18: 22. Kvinnen var en god gave fra den himmelske Far, for det står skrevet: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader.» — Jak. 1: 17.

11. Hva slags ekteskap var Eden stedet for, og hvorfor er ekteskapet hellig?

¹¹ Derfor var paradiset stedet for det fullkomne ekteskap mellom den fullkomne mann, som var skapt i Guds bilde og lignelse, og den fullkomne kvinne, som trofast kunne gjenspeile mannens fullkomne ære og herlighet, til Guds pris. Ekteskapet er hellig, for det ble innstiftet av hellighetens Gud. Det er ikke syndig i seg selv, men det kan bli syndet mot det.

12, 13. Hvorfor kunne Gud velsigne det menneskelige ektepar, og hvorfor var ekteskapet noe av det som Gud så var godt?

¹² Det var Skaperens hensikt at ekteskapet skulle være til velsignelse for mannen og kvinnen, at de skulle leve sammen i fred og oppfylle Jehova Guds fullkomne hensikt. Derfor kunne deres Skaper og himmelske Far velsigne dem etter at Adam hadde tatt kvinnen til seg som sin hustru.

¹³ Hans velsignelse og hans vilje med dem kommer fram i disse ordene: «Til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos 1: 27, 28) Gud kunne ikke velsigne noe som var dårlig, like lite som han kunne skape noe som var syndig og upassende. Da han skapte den fullkomne kvinne, gjorde han noe som var godt, for det var ikke godt for mannen å være den eneste av sitt slag på jorden, og alene kunne han ikke frambringe noen av sitt eget slag. Ekteskapet mellom den fullkomne mann og kvinne i paradiset var likeledes noe som var godt, for det ville tjene den himmelske Fars hensikt ved å oppfylle jorden med fullkomne menneskeskapninger og gjøre hele jorden til et paradis og menneskenes evige hjem. Bibelens omtale av den sjette skapelsesdag gjelder også det fullkomne ekteskap i paradiset når den sier: «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det ble morgen, sjette dag.» — 1 Mos. 1: 31.

14. Traff Gud noen bestemmelse om skilsmisse for dette paret engang i framtiden, og hvordan var Adams stilling overfor skilsmisse i Eden?

¹⁴ Dette var den første form for ekteskap på jorden, og det 20. århundres ledende etnologer søker forgjeves etter beviser for tidligere former som er forskjellig fra dette. Da Jehova Gud innstiftet ekteskapet mellom den fullkomne mann og kvinne i paradiset, traff han da noen bestemmelse om skilsmisse for dette unge par engang i framtiden? Nei, hvorfor skulle han det? Han la fram for dem den mulighet å være evig forent i fred og harmoni sammen med en fullkommen, lykkelig familie av etterkommere som fylte et paradis som omfattet hele jorden. På sin lykkelige bryllupsdag hadde ikke Adam noe slikt som skilsmisse i tankene, for han visste ikke hva det var. Hvorfor skulle han ønske å skille seg fra en som var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, en som var «ett kjød» med ham, en som Gud hadde gitt ham for at de skulle være forent? Både han og hans hustru var fast bestemt på å fullføre den kjærlige hensikt med dette fullkomne ekteskap.

15. Hva var dette ekteskap et bilde på, og hva var derfor det at det ble tatt et ribben fra Adam for å danne en hustru til ham, et bilde på?

¹⁵ Deres uoppløselige ekteskap var et jordisk bilde på det større ekteskap, nemlig deres himmelske Fars ekteskap med sin himmelske, hustrulignende medhjelp, hans usynlige himmelske organisasjon av hellige, åndelige sønner. Lenge før Gud skapte mannen og kvinnen, hadde han skapt en himmelsk organisasjon av sønner. Fra sitt usynlige himmelske tilholdssted hadde de iakttatt jordens skapelse. Jehova Gud henviste til denne organisasjon av sønner da han sa til den gudfryktige Job som bodde i landet Us: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? . . . mens alle morgensjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?» (Job 38: 4, 7) Saken er den at Jehova Gud talte til den fremste av sine sønner i den himmelske organisasjon, da han sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» (1 Mos. 1: 26) Hele denne organisasjon av englesønner utgikk fra Jehova Gud idet de ble frambrakt ved hjelp av hans virksomme kraft eller ånd. Det er dette som ble billedlig vist ved at det ble tatt et ribben fra Adam, og at det av dette ble dannet en hustru til ham.

16. a) Hvordan omtalte Gud i Eden sin himmelske organisasjon, og hvorfor? b) Hvorfor ble den sammenlignet med Sara i Esaias 54: 1—6?

¹⁶ Gud knyttet denne himmelske organisasjon av engler til seg med uoppløselige bånd som i et ekteskap, og derfor omtaler han denne universelle, himmelske organisasjon av hellige engler som sin hustru. Det var denne symbolske, himmelske kvinne Gud siktet til da han sa til den store Slange som innførte synden i paradiset: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Det gikk imidlertid lang tid fra dette løfte ble gitt, og til den himmelske organisasjon av engler frambrakte denne lovte ætt, Kristus eller Messias. Hun ble derfor sammenlignet med patriarken Abrahams hustru, Sara, som lenge var ufruktbar, men som i en alder av 90 år fødte Abraham deres første og eneste sønn, Isak. Jehova Gud talte til sin himmelske organisasjon, som er billedlig framstilt ved Sara, og forsikret i en profeti sin «kvinne» eller «hustru» om at hun i sin tid skulle føde den lovte ætt, Kristus. Gud sa: «Rop med fryd, du ufruktbare, som ikke fødte! . . . For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles han. For som en forlatt kvinne med sorg i hjertet kaller [Jehova] deg, og en ungdomshustru — skulle hun forskytes? sier din Gud.» — Es. 54: 1, 5, 6.

17. Hva ble billedlig framstilt ved at Abraham aldri skilte seg fra Sara, og hva er dette et mønster for?

¹⁷ Abraham skilte seg aldri fra sin hustru Sara. Da hun døde, 37 år etter deres eneste sønns, Isaks, fødsel, var hun fremdeles hans hustru. (1 Mos. 23: 1, 2) Jehova Gud vil aldri skille seg fra sin «hustru» eller «kvinne», som ble billedlig framstilt på jorden ved Sara. Dette er det rette himmelske mønster for alle ekteskap blant mennesker, hvorav Adams og Evas ekteskap i det jordiske paradis var det første. — Gal. 4: 26—28.

18. Hvorfor og hvordan ville ekteskapene i Edens hage ha vært monogame som følge av fortsatt trofasthet?

¹⁸ Adams ekteskap var monogamt, for Gud ga ham bare én hustru. Hvis Adam og Eva hadde vedblitt å være trofaste i paradiset og hadde frambrakt fullkomne sønner og døtre, ville de ha fulgt det guddommelige forbilde. De ville ha gitt hver av sine sønner bare én av sine døtre til hustru som jomfru. Disse ekteskap ville ha vært uoppløselige. Alle ville ha fortsatt å være trofaste mot sin Gud, og ingen ville ha lidd straffen for synd, som er døden. Ingen ville ha dødd, og ingen av ekteskapene ville ha blitt oppløst ved døden. Det ville ikke ha vært noen enker eller enkemenn der som giftet seg.

19. Hvordan ville det ha vært å få barn i Eden, og i hvilken utstrekning ville formeringen ha fortsatt?

¹⁹ Alle ekteskap ville ha vært fruktbare, og det ville ha blitt frambrakt mange barn i fullkommenhet. En fødsel ville ha vært en vidunderlig opplevelse, noe å se fram til med glede og uten noen som helst frykt, og formålet med det hele ville være å virkeliggjøre den guddommelige hensikt å oppfylle jorden med fullkomne mennesker, som dyrket og tok vare på det verdensomspennende paradis, menneskenes evige hjem. Når denne hensikt var blitt gjennomført, ville de fullkomne ektepar utøve fullstendig selvbeherskelse og avholde seg fra en ytterligere frambringelse av barn. I overensstemmelse med Guds vilje og ordning ville deres evne til å formere seg ha tjent sin hensikt, og formeringen ville opphøre. For ektepar i paradiset ville ekteskapet ikke bety «trengsel i sitt kjød», slik som apostelen Paulus forutsa ektepar ville ha nå. — 1 Kor. 7: 28, NW.

20. Hva er fremdeles Guds hensikt, uansett forholdene i forbindelse med ekteskapet og tidligere døde barn, og hva sier han til den store motstander av denne hensikt?

²⁰ Guds hensikt, som var å ha en paradisisk jord fylt med fullkomne, gudfryktige menn og kvinner som priser den store Skaper, vil bli fullført til hans fastsatte tid, uansett hvordan det forholder seg med ekteskapet blant menneskene nå, ja, uansett den kjensgjerning at milliarder av barn fra tidligere, men nå oppløste ekteskap ligger døde i jordens muld. Gud er i stand til å gjennomføre sin kjærlige hensikt med jorden, slik han åpenbarte den for Adam og Eva i paradiset. Til den store motstander av denne hensikt sier han: «[Jehova], hærskarenes Gud, har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje, og det jeg har besluttet, det skal stå fast. . . . For [Jehova], hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utstrakt, og hvem kan vende den bort?» — Es. 14: 24—27.

21. Hvor mange ekteskap ble inngått i paradiset, og hva ville menneskene ha vært spart for hvis alle ekteskap hadde funnet sted der?

²¹ Hvor mange ulykkelige og mislykte ekteskap, hvor mye lidelser og nedsettende omtale av Guds hellige navn og ord ville ikke menneskene ha vært spart for hvis alle ekteskap mellom menn og kvinner hadde funnet sted i paradiset, ikke bare i det opprinnelige paradis i Midt-Østen, men i et paradis som strakte seg over hele jorden og var underlagt lydige, rettferdige, fullkomne ektepar og deres hellige barn! Gud hadde åpnet muligheten for at alle ekteskap blant menneskene skulle finne sted i en utvidet Edens hage. Slik som det utviklet seg, var det bare ett ekteskap i det jordiske paradis for nesten 6000 år siden.

22. a) Hvorfor førte dette ekteskapet i paradiset til en slik familievanskelighet og ulykke? b) Hva hadde Eva med rette tatt hensyn til?

²² Den fullkomne, lykkelige forening av Adam og Eva begynte i deres fullkomne hjem og hadde Guds velsignelse. Hvorfor førte den til en slik familievanskelighet og ulykke? Det var fordi mannen og hans hustru, til tross for at de var fullkomne, kom til kort når det gjaldt deres ekteskapelige ansvar, og fordi de unnlot å holde fast ved det rette forhold overfor hverandre da de ble utsatt for den første prøven. Det dukket opp en som blandet seg i deres private saker, en ekteskapsforstyrrer og ødelegger av deres hjem, en person som hadde planer om å vende hele den guddommelige ordning til sin egen selviske fordel. Det var en ærgjerrig, egoistisk og opprørsk åndelig sønn av Gud, en skapning som gjorde seg fortjent til navnet Satan Djevelen. Han drøftet ikke saken med begge ektefellene samtidig. Nei, han begynte å snakke til Eva gjennom en slange mens hun var alene, borte fra sitt ekteskapelige hode, sin mann Adam. Eva fortalte slangen helt korrekt hva hennes mann hadde fortalt henne, nemlig at Gud hadde forbudt dem å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Hun hadde fulgt sin manns ord og eksempel og ikke spist av dette treet. Hennes mann tjente som Jehova Guds profet overfor henne, og var derfor en sann profet. Hun tok hensyn både til sin manns ledelse og til Guds ord som ble gjort kjent for henne gjennom hennes mann.

Lederstillingen i ekteskapet ignoreres

23. Hva sa slangen nå, og hva beskyldte den derved Adam og Gud for å være?

²³ Nå sa slangen (eller den usynlige skapning som sto bak den) imidlertid til Eva at hennes mann var en falsk profet. Den baktalte Jehova Gud og sa at han var en løgner, at han ikke var allmektig og ikke kunne håndheve straffen for å bryte hans lov. «Da sa slangen til kvinnen: I [både du og din mann] skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det [det forbudte tre], skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» — 1 Mos. 3: 4, 5.

24. Hvordan gjorde Eva seg nå skyldig i brudd på sin rette stilling i ekteskapet, og hvordan ville hun bruke den visdom hun trodde hun hadde?

²⁴ Eva følte seg tiltalt av tanken på å bli lik sin himmelske Far, og hun tok av den forbudte frukt. Men for en måte å prøve å bli lik sin Far på — en måte som innebar at hun var ulydig mot ham! Hun gjorde seg skyldig i brudd på sin rette stilling i sitt teokratiske ekteskap; hun rådførte seg ikke med sin mann i hans egenskap av Guds profet. Hun gjorde det samme som israelittene, hennes etterkommere, gjorde i en kritisk tid lenge etter: «[Jehovas] ord har de forkastet; hvor skulle de da ha visdom fra?» (Jer. 8: 9) Og hva som verre var — hun ville nå gjøre sin innflytelse gjeldende overfor sin mann og få ham til å følge den visdom hun trodde hun selv hadde!

25. a) Hvordan kom Adam nå til å stå overfor sitt første ekteskapsproblem? b) Kunne Adam skille seg fra Eva? Begrunn svaret.

²⁵ Adam kom senere tilbake igjen til Eva. Han sto nå ikke lenger overfor den samme kvinnen som han hadde kjent tidligere. Han sto overfor en kvinne som hadde høyere tanker om seg selv enn hun burde ha. Han sto overfor en lovbryter som hadde vært ulydig mot deres Gud og Far. Som en bekreftelse på sin synd tilbød hun ham den forbudte frukt. Adam sto nå overfor sitt første ekteskapsproblem. Gud var ikke der så han kunne spørre ham. Adam visste imidlertid at hans hustru hadde begått en alvorlig synd og hadde kommet under den dødsstraff som Gud hadde kunngjort: «På den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 17) Dødsstraffen kunne komme til å oppløse Adams ekteskap med den skjønne Eva. Adam hadde ingen myndighet til å skille seg fra Eva; hun var ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Hun var «ett kjød» med ham, forent med ham av Jehova Gud selv.

26, 27. a) Hvordan kunne Adam ha tatt avstand fra Evas lovbrudd og hva kunne han derved ha lagt for dagen? b) Hvordan var ektemannens lederskap fastsatt i Israels lov, og hvordan kunne Adam ha fortsatt å være Guds profet?

²⁶ Adam kunne imidlertid med en gang ha tatt avstand fra Evas lovbrudd ved å nekte å ta imot den forbudte frukt, da hun forsøkte å overtale ham. Det er sant at deres Gud og himmelske Far hadde sagt: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru.» Men han skal ikke forlate sin Gud. Hvem elsket Adam høyest, sin hustru eller sin Gud og livgiver? For å kunne handle rett overfor sin hustru var det ikke nødvendig for Adam å vente inntil han «hørte Gud [Jehova] som vandret i hagen [paradiset], da dagen var blitt kjølig». Han kunne ha lagt for dagen teokratisk lederskap i ekteskapet, slik israelittiske ektemenn blant Guds utvalgte folk gjorde lang tid senere. Gjennom mellommannen og profeten Moses kom israelittene ved en høytidelig pakt i et forhold til Gud, mens Adam og Eva sto i et direkte forhold til Gud som hans fullkomne barn som ikke hadde behov for noen mellommann. — 1 Mos. 2: 24; 3: 8.

²⁷ Guds lov gjennom Moses hadde følgende bestemmelse for israelittiske kvinner: «En enkes eller en fraskilt hustrus løfte skal stå ved makt for henne, hva hun [uten en mann som sitt hode] enn har forpliktet seg til. Men dersom hun i sin manns hus har lovt noe eller med ed har forpliktet seg til avhold i en eller annen ting, og hennes mann fikk høre om det, men tidde og ikke sa nei til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt seg, stå ved makt. Men har hennes mann gjort dem ugyldige den dag han hørte om det, da skal intet stå ved makt av det som er kommet over hennes lepper, enten det er et løfte hun har gjort, eller det er en forpliktelse til avhold; hennes mann har gjort dem ugyldig, og [Jehova] skal tilgi henne. Ethvert løfte og enhver forpliktelse til avhold og faste som hun med ed har pålagt seg, kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig. Men gjør han dem først ugyldige en tid etter at han har fått høre dem, da skal han bære ansvaret for hennes misgjerning.» (4 Mos. 30: 10—14, 16) Hadde Adam tatt avstand fra sin hustrus overtredelse ved å avslå å ta imot frukten fra hennes hånd, ville han ha fortsatt som Jehovas profet overfor menneskene. Han ville ikke ha følt seg skyldbetynget og skjult sine lender med et dekke da Jehova Gud nærmet seg da dagen var blitt kjølig.

28. Hvorfor kunne ikke Adam spise med god samvittighet av den frukten Eva tilbød ham?

²⁸ I dette tilfelle dreide det seg ikke om en hustru som tilberedte et måltid, og at hennes mann spiste det han fikk, uten å stille spørsmål av hensyn til sin samvittighet. Adam fikk dårlig samvittighet fordi han visste hva slags frukt han ble oppfordret til å spise, nemlig den frukt som deres Gud og Skaper, eieren av paradiset, hadde forbudt.

29. a) Hvordan sviktet Adam med hensyn til sitt lederskap? b) Hvordan viser Paulus hvem som var den mest ansvarlige av disse overtrederne?

²⁹ Tiden var inne for Adam til å vise hvem som hadde den teokratiske lederstilling i ekteskapet. Men istedenfor å gjøre det ble han grepet av frykt ved tanken på å miste sin hustru når Gud håndhevde dødsstraffen, og det ble en snare for ham. Han tillot sin hustru å lære ham ulydighet mot Guds høyeste lov. Han lot seg lede av sin syndige hustru, som var blitt villedt av slangens listige og falske uttalelser. Han stadfestet hennes synd ved selv å spise av den forbudte frukt. Han levde ikke opp til sine ekteskapelige forpliktelser som overhode, til beskyttelse for den familie som han var blitt bemyndiget til å oppfylle jorden med. Følgelig var det han som i egenskap av overhode var den mest ansvarlige av de nå syndige ektefeller. I overensstemmelse med dette skrev Paulus: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller å ha myndighet over en mann, hun skal være i stillhet. For Adam ble dannet først, deretter Eva. Og Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble fullstendig bedratt og kom ut i overtredelse.» — 1 Tim. 2: 12—14, NW.

30. På hvem la Gud det største ansvar for ødeleggelsen av dette ekteskapet, og hvilken straff påla han denne overtrederen?

³⁰ Da Gud avsa dommen over det syndige par, la han det største ansvar for at ekteskapet i paradiset var blitt ødelagt, på den usynlige, åndelige opprører som sto bak slangen. Gud sa til slangen: «Du gjorde dette.» Gud dømte deretter Satan Djevelen til å bli tilintetgjort engang i framtiden av Guds himmelske ’kvinnes’ eller ’hustrus’ ætts hæl. — 1 Mos. 3: 14, 15.

31, 32. a) Hvordan blir det vist hvem av ektefellene Gud la det største ansvar på? b) Hvordan hadde Eva unnlatt å gjenspeile «mannens ære», og hvilken straff la Gud på henne?

³¹ Hva det jordiske ektepar angår, la Jehova Gud imidlertid det største ansvar på mannen. Det var mannen, Adam, Gud dømte til å nære seg av den jord som Gud forbannet, inntil han døde og ble til en del av jordens støv.

³² Guds dom over hustruen, Eva, forutsa at hun skulle føde barn med smerte og være underordnet sin mann. Hun hadde ikke gjenspeilet «mannens ære», hennes fullkomne manns ære og herlighet. Hun hadde ringeaktet sin manns lederstilling, han som både var hennes ektefelle og profet, og hadde ignorert hans advarsel fra Gud og tatt ledelsen i å synde under falsk tilskyndelse fra en fremmed, en som baktalte både Gud og hans profet. Fra nå av måtte hun derfor komme til å få føle sin manns lederstilling. I sin dom over hustruen, Eva, sa Gud: «Og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mos. 3: 16) Fra nå av og inntil sin død, det vil si hvis Adam, som først døde da han var 930 år gammel, overlevde henne, måtte hun tåle at en ufullkommen mann, som hadde syndet med vitende og vilje, rådet over henne.

33. Hvilke forholdsregler tok Gud nå som endte det ekteskapelige liv i paradiset, og hva var årsaken til alt som skjedde?

³³ Det ekteskapelige liv i den fredelige Edens hage hadde endt. Alt skjedde på grunn av synd, som er brudd på Guds hellige lov. Gud ønsket ikke at Adam og Eva, som nå var syndige, skulle spise mer av frukten i Edens hage, noe som de ikke lenger var berettiget til, og noe som Adam muligvis under innflytelse av og etter forslag fra sin hustru ville forsøke å spise av. «Og Gud [Jehova] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid! Så viste Gud [Jehova] ham ut av Edens hage [paradiset] og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.» — 1 Mos. 3: 22—24.

34. Hvordan vil menneskene snart kunne glede seg over ekteskap i paradiset, og hvilket privilegium vil de da få med hensyn til ekteskapets store innstifter?

³⁴ Det ble derfor slutt med ekteskapet i paradiset på denne sørgelige måten fordi mannen og hans hustru ikke holdt fast ved sitt rette forhold til hverandre, slik som Gud hadde bestemt det. Til pris for ekteskapets store innstifter vil menneskene snart på en vidunderlig måte kunne glede seg over det ideelle ekteskap i paradiset. Dette vil imidlertid ikke skje ved at de som er glad i hverandre, dør og kommer til himmelen for å leve sammen der i et himmelsk ekteskap. Det vil skje ved at de overlever Harmageddon-slaget, som nå er nær. Etter at denne universelle krigen har ødelagt alle dem som ødelegger jorden i dag, vil Guds rike ved Kristus, Jehovas ’kvinnes’ ætt, gjenopprette paradiset på jorden og utvide det inntil det omfatter hele kloden. Trofaste ektepar som overlever Harmageddon, vil fortsette sitt ekteskap i det gjenopprettede paradis. Enslige som overlever, vil glede seg over det privilegium å kunne gifte seg med en teokratisk partner, og vil oppnå den lykke å oppfostre barn under paradisiske forhold, mens Satan Djevelen er bundet. Alle disse vil få det privilegium å opphøye Jehova Guds navn ved å bevise at ekteskapet i et paradis kan være en velsignelse og en suksess.