’Dere er alle brødre’

«Én er deres lærer, mens dere alle er brødre.» — Matt. 23: 8, NW.

 1. Hva omfatter kjærligheten, og hva kan bli oppnådd ved at denne egenskapen blir lagt for dagen?

KJÆRLIGHET er ikke bare en egenskap som omfatter alle i Guds organisasjon generelt. Det er en egenskap som nærer brorskapsfølelsen i hver enkelt av oss og ikke bare tar alt som en selvfølge. Når denne egenskapen kommer til uttrykk, føler vi oss nær knyttet til hverandre i troens brorskap. Vi bør derfor som brødre framelske agápe, den kjærlighet som er basert på prinsipper, «i gjerning og sannhet». — 1 Joh. 3: 18; Joh. 21: 15—17.

2, 3. a) Hvem omfatter ordet «brødre»? b) Hvilken følelse bør gjøre seg gjeldende blant brødre?

² Blant de første kristne var «brødre» en godkjent tiltaleform som ikke bare ble brukt om menn. (Ap. gj. 1: 14—16; Rom. 1: 13) Ordet brukes om alle de kristne, både menn og kvinner, i alle så nær som fire av de inspirerte kristne brevene, nemlig Titus, Filemon, 2 Johannes og Judas. Apostelen Paulus skriver også: «Vær ømhjertete mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Også i 1 Korintierne 15: 7 er det tydelig at ordet «brødre» blir brukt om både menn og kvinner. Paulus taler der om Jesu oppstandelse og sier: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang.» Da Peter formante de kristne til å innta et fast standpunkt mot fienden, tilføyde han: «De samme lidelser er lagt på eders brødre i verden.» (1 Pet. 5: 9) Det er innlysende at han tenkte på både mannlige og kvinnelige kristne.

³ Vi bør virkelig føle oss nær knyttet til dem som er våre brødre i Kristus. Denne følelsen må omfatte en følelse av å være avhengig av Kristus Jesus og verdsettelse av det forhold vi står i til ham. — Joh. 15: 5.

 4. Hva kan vi lære av Jesu ord i Matteus 23: 5—12?

⁴ Jesus understreket sterkt sitt messianske lederskap under Jehova som den himmelske Far som grunnlaget for kristent brorskap. En gang da han talte til folket og til sine disipler, henledet han for eksempel oppmerksomheten på de skriftlærdes og fariseernes hykleri og sa om dem: «De gjør alle sine gjerninger for å ses av menneskene . . . de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene og få hilsninger på torgene og kalles rabbi av menneskene.» De ønsket å bli æret og opphøyd. Men Jesus viste at kristne brødre ikke skulle ha en slik innstilling. Han sa: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Og dere skal heller ikke kalle noen på jorden for far, for én er deres Far, den himmelske Far. Heller ikke skal dere la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus.» Han understreket videre: «Den største blant dere må være deres tjener. Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» — Matt. 23: 5—12, versene 8—12 fra NW.

 5. Hva må de kristne være på vakt mot?

⁵ Jesus fordømte så fariseerne som «hyklere». Han viste at deres selvforherligelse var avskyelig i Guds øyne — at det var noe som aldri ville bli tillatt blant kristne brødre og søstre. En urett innstilling vil besmitte menigheten hvis dens medlemmer ikke har innbyrdes kjærlighet. Samtidig som kristne brødre anerkjenner Jehovas stilling, må de alltid passe på at de ikke undervurderer den aktive rolle Kristus nå spiller i menigheten.

Anerkjenn Kristus som menighetens hode

 6. a) Hvordan kan vi vise at vi anerkjenner Kristus som hode? b) Hvilken formaning kommer Paulus med til beskyttelse for oss?

⁶ Hver enkelt som anerkjenner Kristus som hode, bør bestrebe seg på å etterligne ham ved å være ømhjertet og medfølende og vise alle i menigheten kjærlighet. (Fil. 2: 1, 2) Det er viktig at dette samholdet blir framelsket mens vi bestreber oss på å nå fram til «Kristi fylde», for det tjener som en beskyttelse. Apostelen Paulus gjør oss oppmerksom på dette når han sier «at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster». Legg merke til hva han så sier som en kontrast til dette: «Men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.» — Ef. 4: 11—16.

 7. Hva må vi erkjenne i forbindelse med Kristus?

⁷ Vi må derfor erkjenne at Kristus Jesus leder sin menighet og drar omsorg for den nå i det 20. århundre, akkurat som han gjorde i menighetens første tid. Alle må erkjenne at Kristus Jesus er den som formidler verdien av gjenløsningsofferet, og at han skal være konge i det framtidige millennium. — Heb. 2: 10, NW; Åpb. 20: 6.

 8. Hvordan bør alle vise den rette undergivenhet?

⁸ Når vi holder oss nær til Kristus som hode, blir vi beskyttet mot å ha et feilaktig syn på oss selv og våre kristne brødre og kanskje opphøye mennesker. Apostelen Paulus påpekte dette da han sa: «[Underordne] eder under hverandre i Kristi frykt.» Paulus fortsetter så med å beskrive den ordning Gud har truffet for kristne familier og for menigheten: «I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! for mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser.» Kjærlighet og enhet må være framherskende i disse forhold, noe Paulus videre viser: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den . . . Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer.» (Ef. 5: 21—28) Både brødre og søstre i menigheten er derfor satt i sine respektive stillinger under Kristi lederskap. De eldste i menigheten og menighetstjenerne bør ikke føle at de står over de andre, men ydmykt tjene menigheten, for det var det Kristus ga dem i oppdrag å gjøre. Dette bidrar til at menigheten blir oppbygd i kjærlighet. — Rom. 14: 19; 15: 1, 2.

 9. a) Hvordan bør alle kristne betrakte seg selv? b) Hvordan kan de som har vært lenge i sannheten, oppmuntre andre?

⁹ Ettersom Jesus har universell myndighet, er det ingen grunn til at vi skal føle at vi har noen spesielle fortrinn eller er spesielt betydningsfulle på grunn av våre personlige evner og anlegg. De kristne anerkjenner Jesus som sin lærer. Alt det vi kan lære andre som en del av det gode budskap, kommer fra Kristus gjennom den «tro og kloke tjener» og kan ikke tilskrives noe menneske. (Matt. 24: 45—47) Dette viser videre at ’én er vår Leder’, og at menigheten og ledelsen av den ikke er avhengig av noe menneske, uansett hvor dyktig vedkommende kan være. Mye avhenger følgelig av hvordan de kristne ser på seg selv. Mener de at deres stemme bør bli hørt, eller at deres mening bør bli fulgt, fordi de har vært mange år i sannheten og kanskje har hatt eller har en fremtredende stilling? Eller gleder de seg oppriktig når andre viser at de kan forklare eller anvende skriftsteder og planlegge og ta initiativet til å få ting gjort? Oppmuntrer de dem? Dette vil vise hvorvidt de har kjærlighet til brødrene og anerkjenner Kristus som autoriteten, han som er blitt så høyt opphøyd av Jehova Gud. — Matt. 28: 18.

10. a) Hvordan kan en vise at en har en ydmyk innstilling? b) Hva kan de enkelte i menigheten gjøre for å unngå å bli irritert på hverandre?

¹⁰ De kristne må være ydmyke. Da vil de ikke føle at de står over sine brødre. Paulus skrev til filippenserne at de ikke måtte ’gjøre noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akte hverandre høyere enn seg selv, og ikke se på sitt eget men enhver også på andres beste’. Samtidig skulle de gjøre alt «uten knurr og tvil [tretting, NW]». (Fil. 2: 3, 4, 14) Disse ordene viser igjen hvor viktig det er at vi i ydmykhet viser våre brødre kjærlighet. Når vi følger denne veiledningen, vil vi ikke være tilbøyelige til å skape strid bare fordi det er noe spesielt vi selv foretrekker. Eldste som legger ydmykhet for dagen, vil dessuten kunne samarbeide og holde sine møter uten at det oppstår trette og heftige diskusjoner.

11. Hvilken holdning bør alle i menigheten innta til hverandre?

¹¹ Hvordan bør de kristne legge ydmykhet for dagen samtidig som de går inn for å tjene andre? Er det ikke innlysende at de vil gjøre det ved å være omtenksomme og interessert i alle, også i de små og ringe? Vil de ikke også tillegge alle det rette verd? Paulus svarer: «Vær ømhjertete mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre! Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende! Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høye, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!» (Rom. 12: 10, 15, 16) Dette viser hvor hjelpsomme vi bør være, og hvordan vi kan vise at vi er villige til å arbeide for og sammen med våre kristne brødre. Det er alltid fint å vise en slik interesse uten å vente til noen ber oss om det. — 1 Kor. 10: 24, 33; 13: 4, 5.

12. Hva kan søstrene lære av beretningen om Tabita?

¹² Søstre kan også sette et godt eksempel for andre. Tenk på Tabita (eller Dorkas), som bodde i Joppe like etter at den kristne menighet var blitt opprettet. «Hun var rik på gode gjerninger og ga mange almisser. Men det skjedde i de dager at hun ble syk og døde.» Da disiplene der i byen fikk høre at Peter var i Lydda, som lå like i nærheten, sendte de bud til ham og ba ham om å komme til Joppe. Hva skjedde da han kom dit? «Peter bød alle gå ut, falt på kne og ba, og han vendte seg til liket og sa: Tabita, stå opp! Hun slo øynene opp, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Og han rakte henne hånden og reiste henne opp; og han kalte de hellige og enkene inn og stilte henne levende fram for dem.» (Ap. gj. 9: 36—41) Tabitas gode gjerninger var på en vidunderlig måte blitt belønnet! Dette burde oppmuntre søstrene til å følge hennes eksempel, også i vår tid! Dette er for øvrig det første tilfellet da en apostel ifølge Bibelens beretning oppreiste noen fra de døde.

Å påta seg ansvar

13. Hvordan bør brødrene se på det å påta seg ansvar?

¹³ I menigheten bør særlig brødrene være villige til å påta seg ansvar. De bør av hele sitt hjerte ønske å tjene på en god måte i den menigheten de tilhører. De har mange muligheter hva dette angår. Vi bør foreta en oppriktig vurdering av oss selv og spesielt tenke på ønsket om å bli nær knyttet til våre kristne brødre og hjelpe dem på alle mulige måter. Det er bra for brødre å prøve å kvalifisere seg med tanke på å bli eldste eller menighetstjenere. — 1 Tim. 3: 1.

14. Hvordan kan disse brødrene hjelpe andre i menigheten?

¹⁴ Ingen bør trakte etter en slik stilling i den hensikt å få en tittel eller en stilling. Hver enkelt bør i sitt hjerte ha et inderlig ønske om å hjelpe andre, om å arbeide til gagn for menighetens medlemmer og om å fortsette å framelske åndelige egenskaper. Det er innlysende at du vil ha et sterkt ønske om å hjelpe andre i menigheten. Du bør spesielt bestrebe deg på å ta deg av de nye og de svake. Du kan hjelpe dem på menighetsbokstudiet eller i forkynnelsen fra hus til hus, som er av største betydning. Det vil også være en stor oppmuntring for dem hvis du hjelper dem med deres oppgaver på den teokratiske skolen. Din interesse for dem er oppbyggende og er naturligvis også et bevis for at du elsker dine kristne brødre. — 1 Tess. 2: 7, 8; 1 Kor. 12: 12, 25.

Framelsk brorskapets ånd

15. a) Hvordan kan vi foreta en oppriktig selvransakelse? b) Hvorfor bør vi ikke være selviske og sammenligne oss med andre?

¹⁵ Vi bør alle oppriktig ransake oss selv for å se hvordan vi kan bli sterkere knyttet til andre i menigheten. Hver og en bør begynne med å granske seg selv og ikke prøve å opphøye seg selv og sammenligne seg med andre. Når vi sammenligner oss med våre brødre, framelsker vi en konkurranseånd, som kan føre til «fiendskap». (Gal. 5: 20) Dette understreker i seg selv betydningen av å være ydmyk og beskjeden — en rosverdig innstilling som bidrar til at brorskapets ånd framelskes. (1 Pet. 5: 5, 6) Vi må ransake oss selv for å kunne se på hvilke punkter vi kan framelske større hengivenhet for våre kristne brødre. — 2 Kor. 13: 5.

16. a) Hvorfor må vi framelske en brorskapets ånd i menigheten? b) Hva vil bli resultatet av at vi følger Paulus’ formaning i Kolossenserne 3: 15—17?

¹⁶ Vi ønsker naturligvis alle å framelske brorskapets ånd. Dette kan bringe virkelig lykke og fører også til at våre åndelige brødre elsker oss, noe som naturligvis gir stor tilfredsstillelse. (Ef. 6: 23) Når vi har den rette innstilling, kan vi se hvor mye vi kan gjøre for å framelske en brorskapets ånd i menigheten. (Luk. 22: 26) Som enkeltpersoner vil vi arbeide iherdig for å komme i et nærere forhold til alle de andre i menigheten. Vi vil ta del i felttjenesten sammen med dem og derved styrke kjærlighetens bånd og følelsen av at vi virkelig er brødre. (Ap. gj. 20: 18—21) Apostelen Paulus la stor vekt på dette, og det framgår tydelig av Kolossenserne 3: 15—17: «Kristi fred råde i eders hjerter, den som I og ble kalt til i ett legeme, og vær takknemlige! . . . så I lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i eders hjerter for Gud, og alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham!» Måtte også vårt hjerte bli fylt av kjærlighet, som er det fullkomne enhetens bånd, slik at andre kan se at vi alle er kristne brødre. — Joh. 13: 35; Kol. 3: 14.