Guddommelig helbredelse til fullkomment liv
«Alle dine sykdommer helbreder han, han frelser ditt liv fra døden.» — Salme 103: 3, 4, Mo.
1. Hva er det som nå utgjør et problem for lægevitenskapen, men ikke for Gud?
JEHOVA Gud kan skape en sunn verden uten bistand fra våre dagers atomforskere og vitenskapsmenn. Jo større framskritt lægevitenskapen påstår å gjøre i sin kamp mot sykdommene, desto flere sykdommer blir den stilt overfor og desto flere komplikasjoner ser den ut til å skape for seg selv. Ondartede sykdommer sprer seg i land som regnes som de mest siviliserte, og de krever hvert år et fryktelig bytte. Tegnet på enden på denne tingenes ordning er også kommet til syne som en oppfyllelse av Jesu Kristi profeti. Vi ser hvordan det er «farsotter og matmangel på det ene stedet etter det andre». Matmangelen fører til underernæring, og åpner vegen for sykdommer. (Luk. 21: 7, 11, NW; Matt. 24: 3, 7) Dette utgjør et uløselig problem for menneskene, men ikke for Jehova Gud, den Allmektige. Med uryggelig ro går han videre med å virkeliggjøre sitt løfte om å skape en ny verden som er fri for sykdom, en verden hvor alle lydige mennesker kan nyte et fullkomment liv i all evighet.
2. Hva førte til at dårlig helse og død kom inn i verden? Hva viser dette?
2 Det var en helt sunn verden Gud opprettet for Adam og Eva og deres «kjerub med dekkende vinger» i Eden. Hva var det da som gjorde at det oppsto noe sånt som sykdom, skrøpelighet og dårlig helse, med døden som det endelige resultat? Det var brudd på Guds ubøyelige lov! Ingen skapning kan prøve å forandre Hans lov og vente å holde seg frisk. Nå mener vi ikke bare den fysiske naturens lov, men også den moralske lov og særlig den.
3, 4. Hvordan ble forbindelsen mellom det å holde loven og det å holde seg frisk vist av Jehovas handlinger overfor Israel og av hans pakt med dem?
3 Jehova Gud førte fryktelige plager over undertrykkerens land for å frigjøre sitt utvalgte folk fra den gamle egyptiske militærmakt. Ute i den frie ørkenen viste han hva han kunne gjøre for nasjonens helsetilstand da han til gagn for sitt frigjorte folk renset vann som ikke kunne drikkes, og sa: «Dersom du hører på [Jehova] din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er [Jehova], din læge.» (2 Mos. 15: 22—26) Han inngikk en pakt eller overenskomst med Israels folk på sine egne kloke betingelser. Han forlangte absolutt lydighet av dem, men lovte også uvanlige velsignelser. Han ga dem ikke bare lover som var svært hygieniske og som sikret deres helse, men også bud som gjaldt deres moralske oppførsel overfor Gud, mennesket og dyrene.
4 For å advare dem mot den tanke at de kunne prøve å forandre hans lov uten å lide under de uunngåelige følger, sa han til dem: «[Jehova] skal slå deg med Egypts byller, med svuller [svulster] og med skabb og utslett, så du ikke skal kunne læges. [Jehova] skal slå deg med onde byller på knær og legger, så du ikke skal kunne læges, fra fotsåle til isse. Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne bok — dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn [JEHOVA] DIN GUD, da skal [Jehova] sende uhørte plager over deg og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og vedholdende sykdommer. Han skal la alle Egypts sykdommer, som du gruer for, komme over deg, og de skal henge ved deg. Og alle andre sykdommer og alle andre plager, som der intet står skrevet om i denne lovens bok, skal [Jehova] la komme over deg, til du er ødelagt.» (5 Mos. 28: 27, 35, 58—61) Det, å holde Skaperens lover, og vår helse og vårt velvære er derfor knyttet til hverandre. Den frie nye verden, der det ikke skal være noen sykdom, vil bestå av lykkelige skapninger som holder sin Skapers lover til fullkommenhet.
5, 6. Hvilke kjensgjerninger angående Jehova og hans sønn taler til fordel for Hans kunnskap og dyktighet som Læge?
5 Jehova sa til sin medarbeider, sin enbårne Sønn, som ble den jødiske Messias: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» (1 Mos. 1: 26) Skaperen, Jehova, og hans Sønn Kristus Jesus vet derfor alt om den menneskelige organisme, som de i fellesskap har skapt. De visste hvordan de skulle få den til å funksjonere i begynnelsen. De vet hva som fram til i dag har holdt den i uorden, og de vet også hva som må gjøres for å fri den fra alt som virker forstyrrende og få den til å virke som den skal igjen. I den rettferdige nye verden som nå er så nær, skal de fullt ut bevise at de har denne kunnskapen. Men Jehova har også gjennom hele menneskets historie, helt fra det falt i sykdom og død, vist at han er den guddommelige Læge. Han viste særlig sin makt til å helbrede ved sin elskede Sønn da denne var på jorden som «mennesket Kristus Jesus».
6 I den tiden da han var på jorden, var jødene i Palestina plaget av mange fysiske lidelser, og vi leser: «Jesus dro ut på en tur til alle byer og landsbyer, og lærte i deres synagoger og forkynte det gode budskap om riket og helbredet all slags sykdom og all slags skrøpelighet.» (Matt. 9: 35, NW) Det var Guds ånd eller virksomme kraft som gjorde dette ved at den virket gjennom Jesus. Det vitner apostelen Peter om når han sier: «Jesus som var fra Nasaret, hvordan Gud salvet ham med hellig ånd og makt, og han gikk rundt i landet og gjorde godt og helbredet alle dem som var undertrykt av Djevelen, for Gud var med ham.» (Ap. gj. 10: 37, 38, NW) Ingen legemlig plage hos andre kunne motstå hans behandling, ikke engang døden. Det er berettet om en hel del tilfelle da han til og med oppreiste de døde, og derfor kunne han si som bevis for at han var Messias eller Kristus: «De døde blir oppreist, og de fattige får det gode budskap kunngjort for seg.» — Matt. 11: 5, NW.
LEGEMLIGE HELBREDELSER UTSATT I MANGE HUNDRE ÅR
7. Beholdt Jesus den helbredende makt for seg selv? Hva sier kjensgjerningene?
7 Jesus ga denne kraft videre til enkelte av sine disipler. Vi leser: «Så sammenkalte han sine tolv disipler og ga dem myndighet over urene ånder, forat de kunne drive dem ut og helbrede all slags sykdom og all slags skrøpelighet. Disse tolv sendte Jesus ut, og ga dem følgende befalinger: ’.... Helbred syke mennesker, oppreis døde, gjør spedalske rene, driv ut demoner. Dere har fått det gratis, gi det gratis.’» (Matt. 10: 1, 5—8, NW) Da han senere sendte ut sytti etterfølgere til, ga han dem lignende instrukser: «Helbred de syke i den, og fortell dem så: ’Guds rike er kommet nær til dere.’» (Luk. 9: 1—6; 10: 1—10, NW) Etterat Jesus vendte tilbake til himmelen, fortsatte hans apostler å ha denne helbredende kraft. Ja, fra og med pinsefesten utgytte den herliggjorte Jesus Guds hellige ånd over alle sine innvigde etterfølgere, og han lot noen av dem få den gave som ga kraft til å helbrede og endog til å oppreise de døde. (Ap. gj. 2: 1—18; 5: 16) Den siste legemlige helbredelse ved kraften av Guds ånd som den inspirerte skrift beretter om, er da apostelen Paulus omkring år 59 e. Kr. på øya Malta ba, la sine hender på en mann og helbredet ham for feber og dysenteri. — Ap. gj. 28: 7, 8, NW.
8. Hvem legger nå stor vekt på guddommelig helbredelse? Hvilke spørsmål oppstår derved?
8 I dag, etter nitten hundre år, finnes det religionsledere i kristenheten som praktiserer noe de kaller «guddommelig helbredelse». Det er en hel del sekter som legger stor vekt på dette. Deres medlemmer vil gi et ytre skjær av at de nekter å ta noen medisiner og hevder at de utelukkende stoler på bønn, faste og psykisk konsentrasjon. Visse evangelister sørger for at de trykte plakater de bruker, blir gjort tillokkende for offentligheten ved at de averterer med slike ting som: «Mirakler ved Guds kraft» og «bønner for de syke». På offentlige møter blir det utført tilsynelatende inirakuløse helbredelser, og tilskuerne sitter helt overveldet. Er dette «guddommelig helbredelse», og blir det utført ved den hellige ånds gave? Dette blir påstått, men er det sant? Og skal vi forkaste alle de goder som den moderne lægevitenskap har gitt oss, og i stedet søke helbredelse fra Gud ved hans makt til å utføre mirakler? Forkaster man den kristne tro hvis man bruker medisiner og tar operasjoner?
9. Hvilken viktig kjensgjerning hjelper oss til å besvare disse spørsmålene? Hva er det som beviser det?
9 Det er en viktig kjensgjerning som hjelper oss å besvare disse spørsmålene, og det er: Guddommelig helbredelse av legemet var ett av trekkene ved Kristi første nærvær og ved hans menighets barndom, men den skulle opphøre når apostlene og deres medarbeidere døde. Myndighet til å helbrede var en av de åndens gaver som etter pinsedagen bare ble gitt gjennom apostlene eller i deres nærvær. Ingen av oss burde unnlate å se det trollmannen Simon fra Samaria kunne se, nemlig at «ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse». Derfor var Simon så listig at han tilbød Peter penger for å kjøpe hans apostoliske makt, men dette ble indignert avslått. (Ap. gj. 8: 17, 18) Apostelen Peter var også til stede og forkynte for den italienske høvedsmann Kornelius og hans hus da den hellige ånd falt «på alle dem som hørte ordet» og de begynte å «tale med tunger og lovprise Gud». Dette hendte uten at Peter la sine hender på disse hedningene. (Ap. gj. 10: 44—46) Av samme grunn var det også at det først var da de tolv menn i Efesus hørte på apostelen Paulus og ble døpt igjen, denne gang i Herren Jesu navn, og «Paulus la hendene på dem», at den hellige ånd kom «over dem, og de talte med tunger og profetiske ord». — Ap. gj. 19: 1—7.
10. Hvorfor er det nå nytteløst å be om helbredelse eller om makt til å helbrede?
10 Menn som fikk den mirakuløse helbredelses gave gjennom apostlene eller i deres nærvær, kunne ikke gi ånden til andre. Derfor kunne de heller ikke gi gaven med makt til å helbrede videre til andre. Den åndelige gave til å helbrede folk legemlig på mirakuløs måte opphørte følgelig å bli gitt eller brukt da apostlene og de som var sammen med dem, døde. I dag lever vi nitten hundre år etter apostlene. Det er derfor et temmelig langt tidsrom som skiller oss fra apostlene, som gavene til å helbrede ble gitt gjennom. Når Jesus og hans apostler nå ikke er legemlig til stede, er det derfor nytteløst for en kristen å be om den åndelige gave til å helbrede andre eller å be om mirakuløs helbredelse for seg selv.
11. Ble det forutsagt at gaven til å helbrede skulle forsvinne? Hvor? Hvordan?
11 Nei, vi hevder ikke at Guds hellige ånd ikke er blitt utgytt over levningen av Kristi trofaste menighet i disse siste dager. Vi mener bare at disse særlige mirakuløse gaver ikke er blitt gitt sammen med den. Men «åndens frukt», som er kjærligheten, har ikke unnlatt å komme for dagen. Det er rikelig med den i den sanne kristne menighet i dag. Paulus viste tydelig at kjærligheten skulle bli tilbake etterat åndens mirakuløse gaver var forsvunnet. Han skrev: «Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er gaver til å profetere, så skal de legges vekk, om det er tunger, så skal de opphøre, om det er kunnskap, så skal den legges vekk.» Gaven til å utføre mirakuløse helbredelser kjennetegnet den kristne menighet i dens spede barndom, og ble gitt forat dens tro kunne bli oppbygd og forat den kunne bli identifisert som Guds utvalgte folk fra da av. Men nå da den etter nitten hundre års kristen erfaring er kommet til manns modenhet, benytter ikke den sanne levning av Kristi etterfølgere seg av denne gaven. «Da jeg var et spebarn, pleide jeg å snakke som et spebarn, å tenke som et spebarn, å resonnere som et spebarn; men nå da jeg er blitt en mann, har jeg lagt vekk det som kjennetegner spebarnet.» (1 Kor. 13: 8—11, NW) Nå har vi kristne noe større og mer storslagent enn den legemlige helbredelse, og hva det er, skal vi nå forklare.
12, 13. a) Hvorfor går det ikke an å hevde at guddommelig helbredelse er en nødvendig kvalifikasjon? b) Hva beviser at de som benytter guddommelig helbredelse nå, er bedragere?
12 De som forfekter at det skal være guddommelig legemlig helbredelse nå i «de siste dager», vil hevde at hvis vi ikke har og bruker denne mirakuløse kraft, beviser det at vi ikke er Guds sanne organisasjon. Men vi spør: Måtte alle kristne som fikk den hellige ånd, bli utstyrt med gaven til å utføre mirakuløse helbredelser? Eller mirakuløse tunger? Eller mirakuløs oversettelse av tunger? Nei, ikke mer enn alle kristne skulle være apostler, eller skulle forutsi framtidige begivenheter eller utføre mirakler. «Alle er da vel ikke apostler? Alle er da vel ikke profeter? Alle er da vel ikke lærere? Alle utfører da vel ikke kraftige gjerninger? Alle har da vel ikke gaver til å helbrede? Alle taler da vel ikke i tunger? Alle er da vel ikke oversettere? Men fortsett å strebe etter de større gaver. Og likevel viser jeg dere en enda bedre veg. Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt et klingende messingstykke eller en klirrende cymball.» (1 Kor. 12: 29 til 13: 1, NW) Det finnes mange såkalte «helbredere» rundt omkring både i kristenheten og i den hedenske verden. Og tenk på hvordan de alle sammen viser mangel på kjærlighet ved at de trakter etter økonomisk vinning, berømmelse, ry, en fremtredende stilling og selvisk makt over menneskene! Derfor er de ingenting i Guds øyne, trass i sine undergjerninger.
13 Slike heibredere utfører ikke sitt arbeide for å støtte den guddommelige sannhet, men for å opprettholde religiøse løgner. Tilsynelatende helbreder de fysisk sett, men de unnlater å gi den viktigste helbredelse, som er åndelig, og som fører til liv i den nye verden. De frir menneskene fra en legemlig sykdoms makt, men frigjør dem ikke fra den makt Djevelen og hans organisasjon, denne verden, har over dem. Når vi bedømmer deres helbredelser i lys av disse fakta, ser vi at de ikke er tilkjennegivelser av Guds ånd.
14. Hva viser at helbredelse ikke var åndens viktigste tilkjennegivelse?
14 I stedet for å legge stor vekt på mirakuiøse helbredelser, bør vi legge merke til hvor Guds ord plaserer dem i rekken: Ikke først, men på femte plass. Tell etter: «Gud har satt de respektive i menigheten: Først apostler; for det annet profeter; for det tredje lærere; så kraftige gjerninger, så gaver til å helbrede.» (1 Kor. 12: 28—30, NW) Og da Jehova Gud forutsa at han skulle utgyte sin ånd over alt slags kjøtt, satte han ikke gaven til å helbrede fram i første rekke forat den skulle være beviset for at hans folk hadde fått denne ånd. Han sa: «Jeg [skal] utgyte noe av min ånd over alt slags kjøtt, og deres sønner og deres døtre skal profetere, og deres unge menn skal se syner, og deres gamle menn skal drømme drømmer; og selv over mine mannlige og kvinnelige slaver skal jeg i de dager utgyte noe av min ånd, og de skal profetere .... Og enhver som da påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (Ap. gj. 2: 16—21, NW; Joel 3: 1—5) Profetering, eller forkynnelse av det ord som inneholder Jehovas profetier! Det er det som først og fremst beviser at Hans ånd er utgytt over alt kjøtt som er innvigd til ham som hans vitner og slaver. Denne profetering av den guddommelige sannhet utretter mye mer enn ren legemlig helbredelse gjør.
15. Hvordan blir dette støttet av Jesu avskjedsformaning til oss? Hvorfor motsies det ikke av Markus 16: 9—20?
15 Da Jesus sto i ferd med å fare tilbake til himmelen og ga sitt avskjedsoppdrag til sine etterfølgere, satte han følgelig ikke helbredelsens gave på førsteplassen. Den ble jo nevnt som nummer fem i rekken. Det han la vekt på, var forkynnelse, vitnearbeid og undervisning. Les hans ord om dette i Matteus 28: 19, 20; Lukas 24: 46—48; Apostlenes gjerninger 1: 6—9. Dette blir ikke motsagt av de ord som står i Markus 16: 17, 18 i Kong Jakob oversettelsen, Douay-oversettelsen, den norske oversettelsen og mange gamle bibeloversettelser. Der sies det: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.» Disse ordene, ja, alle versene fra Markus 16: 9—20, mangler i de eldste og mest autentiske greske manuskripter. De blir derfor stemplet som falske. De beste moderne bibeloversettelser merker dem ut som det, eller de utelater dem fullstendig. Selv jesuitten Latteys oversettelse, Westminster-oversettelsen fra 1948, er i en fotnote til Markus 16: 9—20 nødt til å innrømme: «Disse vers har ikke den samme støtte fra teksten som resten av evangeliet.» Det samme nevnes i anmerkningene bak i vår norske oversettelse. De ord apostelen Paulus kommer med i 1 Korintierne 12: 28 til 13: 11, som ovenfor er sitert, og som det ikke finnes tvil om er inspirert, setter derfor en grense for hvor lenge og i hvor stor utstrekning disse tilføyde ordene i Markus’ evangelium kunne gjelde. De kunne ikke gjelde etterat apostlene og deres personlige medarbeidere var døde.
IKKE AVSKÅRET FRA Å BENYTTE NATURLIGE HELBREDELSES-METODER
16. Handler vi lik Kristus hvis vi tyr til guddommelig helbredelse?
16 I vår tid, da det er gjort så store medisinske framskritt, vil de som forfekter guddommelig legemlig helbredelse, insistere på å benytte seg av den istedenfor å benytte alle de vanlige helbredelsesmetoder som i dag er tilgjengelige. De påstår at dette er et bevis for deres tro på Gud og for at de stoler på ham. Men en slik egoistisk anvendelse av den guddommelige helbredelse finner ingen støtte hos Jesus Kristus og hans apostler. Det finnes ikke tvil om at disse menn virkelig brukte gaven til å helbrede mirakuløst ved Guds ånd. Men brukte de denne mirakuløse kraft til sitt eget legemlige gagn? Aldri! Ved slutten av en 40-dagers faste stanset ikke Jesus sin store sult ved å gjøre steiner om til brød. Forslaget om at han skulle bruke sin makt på en slik selvisk måte kom fra Satan Djevelen, ikke fra Gud. Når Jesus ble trett på grunn av reiser, satte han seg ned for å hvile, som tilfelle var ved brønnen i Samaria. Når han ble søvnig, la han seg til å sove for å samle krefter igjen, slik som han gjorde på en hodepute bak i båten den gang de dro over Genesaret-sjøen. Da hans apostler vendte tilbake fra en anstrengende misjonsreise og rapporterte til ham, tok han deres kropp og nervesystem i betraktning og innbød dem å bli med ham til et øde sted så de kunne ’hvile seg en stund’. (Joh. 4: 6; Mark. 4: 38; Luk. 8: 23; Mark. 6: 30—32, LB) Jesus benyttet seg altså ikke av mirakuløse handlinger til gagn for seg selv og sine disipler.
17, 18. Hvorfor fulgte ikke Jesus nasaréernes ordtak: «Læge, læg deg selv»?
17 I denne henseende fulgte ikke Jesus ordtaket: «Læge, læg deg selv!» Da han i sin hjemby Nasaret forkynte for sine gamle kjente i deres synagoge, sa han: «Sikkert vil dere vende mot meg dette ordtaket: Læge, læg deg selv! Så store ting som vi har hørt’ det er skjedd i Kafarnaum — gjør dem nå også her i din fedreneby!» Med dette mente hans tidligere bysbarn at han skulle bruke sine mirakuløse krefter på sine gamle naboer, menneskene i den byen der han var vokst opp. De sa faktisk som så: Helbredelsen må begynne hjemme, den bør først og fremst komme dine egne til gode. «Men han sa: Sannelig, det sier jeg dere: Ingen profet blir vel mottatt i sin fedreneby. Og jeg sier dere for sant: Det var mange enker i Israel i Elias’ dager, dengang himmelen ble lukket i tre år og seks måneder, så det kom en svær hungersnød over hele landet; men ikke til noen av dem ble Elias sendt — bare til Sarepta i Sidons land, til en enke der. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisas tid: men ikke noen av dem ble rene — bare syreren Naiman.» Jesus prøvde å appellere til sine egne bysbarn ved sin forkynnelse istedenfor ved mirakuløs befrielse fra sykdom. Hadde han fulgt den idéen de hadde, «Læge, læg deg selv», ville de ikke ha drevet ham ut av byen og truet med å steine ham i hjel. — Luk. 4: 16—30, LB.
18 Derfor forteller Matteus 13: 58 oss: «Han gjorde ikke mange kraftige gjerninger der, for deres vantros skyld.» Sine mirakuløse helbredelser utførte han på utenforstående, i likhet med profeten Elias. Han visste at makten til å helbrede ikke skulle brukes til personlig fordel, men var til et tegn for de utenforstående, akkurat som gaven til å tale i tunger: «Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro; den profetiske tale [forkynnelsen] derimot er ikke for de vantro, men for de troende.» (1 Kor. 14: 22) Den som fikk gaven til å utføre guddommelige helbredelser, skulle ikke bruke den til å helbrede seg selv.
19, 20. Hva viser Elisas handlemåte angående det å helbrede seg selv og ta imot lønn for mirakuløs helbredelse?
19 Hvis en som hadde fått denne gaven, skulle bruke sin makt på en egoistisk måte for å holde seg selv frisk bestandig, og forhindre ulykker eller forfølgelse å komme over seg, når ville han da bestemme seg for å dø eller la seg selv dø? Profeten Elisa etterfulgte Elias, og Elisa ble brukt til å oppreise en død gutt til livet igjen, til å helbrede utlendingen Naiman eller Na’aman for hans spedalskhet og til å gjøre andre mirakler. Men helbredet han seg selv, eller ba han om en mirakuløs helbredelse for seg selv? Den pålitelige beretning forteller oss: «Da Elisa var falt i den sykdom som han døde av, kom Israels konge Joas ned til ham og bøyde seg gråtende over ham.» På sitt dødsleie brukte Elisa sin profetiske makt til gagn for kong Joas, men han prøvde ikke å oppnå en mirakuløs helbredelse for sin egen del. «Så døde Elisa, og de begravde ham.» Hva hendte så? «Så hendte det mens de var i ferd med å begrave en mann, at de fikk se en herjeflokk; da kastet de mannen ned i Elisas grav, og med det samme mannen rørte ved Elisas ben, ble han levende igjen og reiste seg opp på sine føtter.» — 2 Kong. 13: 14—21.
20 Alt dette bekrefter at den helbredende kraften skulle brukes til gagn for andre, ikke for helbrederens personlige velvære. Den som helbredet, skulle heller ikke berike seg ved sin virksomhet og ta imot lønn i penger eller materielle belønninger for de mirakler han utførte. Elisa avslo å ta imot en belønning fra Na’aman fordi han hadde renset ham fra hans sykdom. Han ga æren til Gud. Og da hans tjener Gehasi ved list og bedrag prøvde å få den lovte belønning og misbrukte Elisas navn, ble han slått med den sykdom Na’aman var blitt renset for. (2 Kong. 5: 1—27) De som foregir å utføre guddommelig helbredelse og som tar imot betaling eller belønninger eller foretar en innsamling av penger, gjør seg urene overfor Gud. Den rettledning Jesus ga sine apostler som hadde fått gaver, var: «Dere har fått det gratis, gi det gratis.»
21, 22. Hva blir vist av Eutykus’, Epafroditus’ og Trofimus’ tilfelle?
21 For å få flere illustrasjoner, kan vi vende oss til apostelen Paulus. En gang holdt han på å forkvnne til midnatt, og Eutykus, som satt i et vindu, ble overmannet av søvn, falt ut fra tredje etasje og ble tatt død opp. Paulus fridde seg fra enhver skyld han kunne ha hatt i det, ved å gjenreise Eutykus til livet. Dette var et mirakel som ble utført i et nødstilfelle for en innen menigheten som hadde vært utsatt for en ulykke. — Ap. gj. 20: 7—12.
22 Men ble andre medlemmer av menigheten gjort friske? Hvordan forholder det seg med det? Vi har Epafroditus fra Filippi, som Paulus skriver dette om: «For han ble virkelig syk, døden nær; men Gud miskunnet seg over ham, dog ikke bare over ham, men også over meg, forat jeg ikke skulle ha sorg på sorg. .... for det var for Kristi gjernings skyld han kom døden nær, da han våget sitt liv for å utfylle savnet av eder i tjenesten mot meg.» (Fil. 2: 25—30) Men her finnes det ikke den minste antydning om at Paulus utførte guddommelig helbredelse for å frelse Epafroditus fra å dø. Han hindret heller ikke at han kom nær dødens porter, enda denne Paulus’ medarbeider var til stor hjelp for ham. Men Gud velsignet de midler som ble brukt for å gi ham helsa igjen, og derved miskunnet Gud seg over den syke broren. Med det samme vi er inne på dette, kan vi forresten spørre: Hvis Epafroditus ikke skulle sove i døden, men øyeblikkelig skulle komme til himmelen når han døde, ville det da vært en miskunn mot ham å spare ham så han kunne leve lenger på jorden? Foruten ham har vi Trofimus. I det siste brevet Paulus skrev før han døde i Roma, forteller han til Timoteus: «Trofimus lot jeg syk etter meg i Milet.» (2 Tim. 4: 20) Hva kom det av at Paulus, med de gaver han hadde, lot Trofimus syk etter seg, og hvorfor hadde ikke Trofimus bedt Paulus bruke sin åndsgave på ham for å gjøre ham frisk? Fordi mirakuløs makt ikke skal brukes til vårt personlige velvære eller til hjelp for innvigde kristne i menigheten.
23. Brukte eller anbefalte Paulus guddommelig helbredelse for Timoteus?
23 Det var en annen av Paulus’ ledsagere og medarbeidere som var plaget av kronisk sykdom. Det var Timoteus. Han hadde magevanskeligheter og hyppige sykdomsanfall. Brukte Paulus sin gave på ham? Drev han vekk hans skrøpeligheter ved et mirakel, så de ikke kunne komme igjen? Eller sa han: «Timoteus, vis tro og be om at Gud skal gripe inn og gi deg bedre helse, så du kan arbeide mer i tjenesten for det gode budskap»? Hør hva Paulus foreskrev Timoteus: «Drikk ikke vann lenger, men bruk litt vin for din mages og dine hyppige sykdomstilfelles skyld.» (1 Tim. 5: 23, NW) Det kan være at Timoteus totalt avholdt seg fra alkoholiske drikker. Vi vet ikke noe sikkert om det. Men det kan være drikkevannet var dårlig, og derved bidro til at Timoteus var syk. Paulus ga ham et fornuftig råd. Han sa ikke at han skulle gå til et apotek og få en farmasøyts spesiallagde vin for fordøyelsesbesværligheter (som avholdsfolk hevder), men han sa bare: «bruk litt vin», uten å nevne noe spesielt om hva slags vin det skulle være.
24. At Lukas fulgte med Paulus, hva tyder det på?
24 Hva Paulus selv angår, var han ikke helt frisk etter det som framgår av forskjellige steder i Bibelen. Lukas skriver om seg selv at han fulgte Paulus på hans misjonsreiser fra Troas i Lilleasia av. Og hvilket yrke hadde denne Lukas? Paulus forteller oss det når han skriver: «Lægen Lukas, den elskede, hilser eder.» (Kol. 4: 14) Det var ikke i åndelig forstand Lukas var læge, men i bokstavelig, medisinsk forstand. Den logiske slutning er at Paulus hadde ham med seg på grunn av de medisinske tjenester han kunne gi både Paulus og de misjonærene som var med ham. Hvis sanne kristne var forpliktet til å holde seg til helbredelse ved tro og til guddommelig helbredelse, ville det vært inkonsekvent av Lukas å arbeide i sitt yrke, og særlig å praktisere blant sine medtjenere.
25. Hva kan vi, på grunnlag av ovennevnte kjensgjerninger, slutte oss til at vi kan og ikke kan gjøre?
25 På grunnlag av disse kjensgjerninger trekker vi med rette den slutning at vi, enten vi blir syke eller visse skrøpeligheter kommer over oss med alderen, kan benytte oss av naturlige helbredelses-metoder eller lægemidler. Vi kan benytte læger av den retning innen lægekunsten vi finner å være den beste. Vi kan legge oss inn på et sanatorium eller et sykehus eller ta en operasjon. En troende kristen er ikke avskåret fra å benytte den slags helbredelses-metoder. Vi behøver ikke å utsette en korrekt behandling eller pleie av oss selv ved å be og vente på mirakuløs guddommelig helbredelse. Det ville være uriktig å be og vente å få svar på en slik bønn. Hvorfor? Jo, for det første fordi den slags helbredelse ikke er for de troende selv, og for det annet, fordi en slik gave til å helbrede ved den hellige ånd er opphørt. Å gå til folk som helbreder ved tro, vil gjøre oss åndelig skade, for de driver ikke sin virksomhet ved Guds ånds kraft, men ved Bedragerens kraft. Deres lære og deres gjerninger beviser at de gjør det. Hadde de forstått Bibelen, ville de ikke vært opptatt i den geskjeften.