og i sin tid utfridde han dem fra trelldommen. (2 Mos. 2: 23) Tro og bønn vil derfor kunne hjelpe oss til å bli ydmyke på grunn av det onde og til ikke å bli forherdet. Ja, vis tro på at «om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, . . . Men de saktmodige skal arve landet». — Sl. 37: 10, 11.

I vår tid er det mange som lider urettferdig på grunn av onder som skyldes politiske, økonomiske og sosiale forhold, men som ikke lar noe av dette forherde seg. De blir ikke bitre, slik at de bruker hele sitt liv til å bekjempe disse ondene, men de blir ydmyke og ser hen til Gud etter hjelp. Når hans vitner så besøker dem, er de rede til å ta imot det gode budskap om Guds rike, og til tross for at de fremdeles må utholde slike onder, blir de lykkeligere enn om de var blitt befridd for dem, men måtte leve uten håpet om Guds rike.

Noe som hjelper oss til ikke å bli forherdet på grunn av det onde, er ydmykhet. Hvis vi er ydmyke, er vi også milde, føyelige, underdanige og villige til å bøye oss. Det onde gjør de stolte harde, slik at de ikke kan bøye seg, men i likhet med Farao knekker under presset. Det onde berøver de stolte all glede ved livet. Hvor uforstandig er ikke dette! De ydmyke derimot forstår at livet er verdt å leve selv om de må utholde visse onder, og derfor følger de den forstandige handlemåten å gjøre det beste ut av forholdene. De fortsetter å være medgjørlige, milde og underdanige.

Noe som vil hjelpe oss til å være ydmyke til tross for de onder vi blir utsatt for, er å framelske de fine egenskapene tålmodighet, utholdenhet og langmodighet. Tenk over hvor langmodig Jehova Gud var med de egensindige menneskene som levde før vannflommen, hvor langmodig han var med Israels folk og hvor langmodig han er med den nåværende onde verden. Hvis den allmektige Gud, som er i stand til å gjøre slutt på det onde med det samme, er villig til å tåle det, han som må være mer bedrøvet over det enn noen av sine ufullkomne, jordiske barn, da bør vi virkelig legge vinn på å framelske tålmodighet, utholdenhet og langmodighet, slik at vi kan tåle det onde uten å klage. Hvis vi forstår de gode grunner Gud har for å tillate det onde, nemlig for at hans navn skal bli herliggjort, og for at mennesker kan bli frelst, kan vi unngå å bli forherdet på grunn av det onde.

Men framfor alt må vi ha kjærlighet hvis vi vil at det onde skal gjøre oss ydmyke og ikke forherde oss. Hvis vi elsker Gud, vil vi tåle alt det onde han tillater å komme over oss. Hvis vi elsker vår neste, vil vi tåle det onde han kan gjøre mot oss. Og hvis vi skal ’elske våre fiender og be for dem som forfølger oss’, kan vi naturligvis ikke forherde oss overfor dem. La oss derfor huske at «kjærligheten er langmodig, er velvillig; . . . gjemmer ikke på det onde». — Matt. 5: 44; 1 Kor. 13: 4, 5.

Den forstandige handlemåte vi bør følge, er å la det onde gjøre oss ydmyke. Det fører til at vi blir tilfredse, får fred i sinn og hjerte og oppnår å leve i fred og enhet med våre medmennesker. Å la det onde forherde oss er derimot uforstandig, for det skader både oss selv og andre. Det er en stolt, overmodig og selvisk handlemåte. Tro, bønn, tålmodig utholdenhet og kjærlighet til Gud og vår neste vil hjelpe oss til å være ydmyke. Hvis vi er ydmyke, vil Gud velsigne oss både nå og i den nye verden, hvor det ikke skal være noe ondt.

Blandede moralnormer

«Kirken priser nok Jesu moralbud med leppene, men de moralnormer den protestantiske kirke stort sett følger, de normer som kirkens medlemmer dømmer hverandre etter, er i virkeligheten en merkelig blanding av hedenske moralbud, primitive folks skikker og det den borgerlige middelklasse betrakter som sømmelig, samt noen få grunnsetninger fra Bibelen.» — Sitat fra The Apostolic Preaching, gjengitt av Taito Kantonen i The Theology of Evangelism.