Kjærlighet i praksis
«Kjærligheten faller aldri bort.» — 1 Kor. 13: 8.
1. Hvorfor bør det ikke overraske oss at det er lite virkelig kjærlighet i verden?
I DENNE verden ser og hører vi ofte ordet «kjærlighet». Det forekommer i sanger, bøker og filmer og på plakater og lignende. Men likevel er det tydelig at vi befinner oss i en verden hvor det ikke er mye selvoppofrende kjærlighet til stede. Dette burde ikke overraske oss, for mange mennesker begår den feilen å snakke om kjærlighet når de mener lidenskap og sentimentalitet. De kjenner ikke til den kjærlighet som kjennetegner Jesu Kristi sanne disipler. Denne kjærligheten innebærer mer enn å elske sin neste som seg selv. Den innebærer også at et menneske om nødvendig er villig til å gi sitt liv for sine kristne brødre. Dette er å etterligne Jesus Kristus, som frivillig ga sitt liv for menneskene. — 1 Joh. 3: 16—18.
2. Hvilket emne blir behandlet i 1 Korintierne, kapittel 13?
2 Den kristne kjærlighet er virksom og kommer til uttrykk ved det positivt gode den utretter for andre. Fordi en slik kjærlighet er en egenskap som har med følelser å gjøre, er det ikke lett å gi en definisjon av den. Men det er mulig å beskrive hvordan den kommer til uttrykk. I kapittel 13 i 1 Korintierne finner vi en mesterlig beskrivelse av den kjærlighet som de kristne bør ha. Dette kapittel retter ikke søkelyset mot Guds kjærlighet til menneskene eller vår kjærlighet til Jehova Gud. Det dreier seg spesielt om hvordan vår kjærlighet bør komme til uttrykk overfor våre medmennesker
3. Nevn noen av de problemer som menigheten i Korint hadde.
3 De kristne i Korint trengte å få en slik veiledning, for de sto ikke i det aller beste forhold til hverandre. Når vi undersøker hele det første brev til korintierne, er det tydelig at menigheten i Korint hadde problemer med misunnelse, stridigheter, splid, skryt, umoral og uærlighet og med at noen tok seg utilbørlige friheter. Enkelte i menigheten i Korint ville gjerne oppnå prestisje. De ønsket å overgå hverandre når det gjaldt evner og gaver. — 1 Kor. 1: 10, 11; 3: 2, 3; 4: 6, 7; 5: 1, 2; 6: 7, 8; 8: 1, 2, 7—13; 11: 18, 19; 12: 14—18.
«EN ENDA BEDRE VEI»
4. Hadde alle de kristne i det første århundre de samme gaver?
4 Det var selvfølgelig ikke galt å se på åndens store gaver som noe ønskverdig, og det var heller ikke galt av en mann å ønske å få tjene menigheten som apostel, profet eller lærer. Men apostelen Paulus sa: «Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger? har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?» (1 Kor. 12: 29, 30) Det var imidlertid noe som alle i menigheten kunne gjøre. Det var noe som til og med var bedre enn å strebe etter de «største nådegavene». Dette framgår av apostelens oppfordring: «Vær ivrige etter å få de største nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei.» — 1 Kor. 12: 31, NTM.
5, 6. a) Hva mente apostelen Paulus med uttrykket «en enda bedre vei»? b) Hvordan viste han at det ikke var evner og gaver som var det viktigste for sanne kristne?
5 Hva er denne enda bedre vei? Det er kjærlighetens vei. Ja, de kristne i Korint trengte å forandre sin måte å vurdere ’gaver’ på, og de trengte å la kjærligheten komme til uttrykk. Paulus pekte på at kjærligheten er av større verdi enn evner og gaver: Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle [et larmende bekken, LB]. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — 1 Kor. 13: 1—3, NTN.
6 Det er selvfølgelig en verdifull gave for en kristen å kunne tale andre språk enn sitt eget morsmål. En enda større gave ville det være å kunne tale samme språk som englene, skapninger som er høyere enn menneskene. Men hvis noen brukte denne gaven til å framheve sin egen betydning, eller hvis de på noen annen måte handlet ut fra et urett motiv, ville det ikke være til oppbyggelse for deres kristne brødre og deres medmennesker for øvrig. Det ville være som støy og larm fra et messinginstrument eller et bekken. Hvis kjærligheten manglet, ville heller ikke profetiske gaver, mirakuløs kunnskap og mirakuløs tro kunne tjene til oppmuntring for andre. Disse gaver ville da ikke bli brukt på en rett måte. Det ville heller ikke være til gagn for et menneske å gi rundhåndet av sine eiendeler hvis han bare gjorde det for å kunne skryte av det. Han ville da ikke få noen belønning. Hva om han frivillig utsatte seg for lidelser og til og med ofret livet, kanskje i den hensikt å bli en helt i menneskenes øyne? Ønsket om å bringe et slikt stort offer ville ikke være til varig gagn for ham hvis han ikke hadde en virkelig kjærlighet til Gud eller til sine medmennesker. Bortsett fra dødelige menneskers anerkjennelse ville han ikke ha noe som helst igjen for det. (Se Matteus 6: 1—4.) Ettersom kjærligheten er så viktig, gjør vi klokt i å tenke over om vi holder mål når det gjelder å legge denne fine egenskap for dagen. Streber vi virkelig etter å følge den «bedre vei»?
HVORDAN KJÆRLIGHETEN BØR KOMME TIL UTTRYKK I HANDLING
7. Hvordan kan vi vise kjærlighet når vi blir utsatt for prøvelser?
7 Første Korintierne 13: 4 sier: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig [vennlig, NW].» Hva forplikter dette oss til? Hvordan bør vi reagere når vi blir provosert, undertrykt, irritert eller baktalt? En som er langmodig, unngår overilte handlinger og følelsesutbrudd. Han vil tålmodig holde ut under prøvelser i håp om at de som er ansvarlige for den ubehagelige situasjonen, derved kan bli hjulpet til å forandre sin handlemåte. Av samme grunn bør vi være vennlige, ikke krasse, harde eller hatefulle, men ømme, milde, vennlige og hjelpsomme. (Se Romerne 12: 20, 21; 1 Peter 2: 18—23.) Fordi vi er oppriktig interessert i våre medtroende, bør vi med glede avfinne oss med deres særegenheter og eventuelle utslag av at de har en svak samvittighet. Vi bør ikke insistere på våre rettigheter, men være tilbakeholdne med å gjøre full bruk av vår kristne frihet. På den måten kan vi unngå at vi støter andre og gir dem et påskudd til å forlate den sanne tilbedelse. — Rom 14: 1—4, 19—21.
8. Hvorfor er det ukjærlig å skryte og være misunnelig?
8 Videre heter det om kjærligheten: «Den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig.» (1 Kor. 13: 4, NTN) Hvis vi virkelig elsker våre kristne brødre, hvordan kan vi da på noen måte være avindsyke eller misunnelige på grunn av noe de har utrettet, velsignelser de har fått, eller evner de har? Vi bør heller glede oss med dem og fryde oss over den andel de har i å bygge opp menigheten. (Rom. 12: 15, 16) Hvorfor skulle vi til stadighet framheve oss selv og henlede oppmerksomheten på våre egne bedrifter og opplevelser? Dette kunne virke nedstemmende på dem som hørte på oss. De kunne få en følelse av at de har utrettet så lite sammenlignet med oss. Hvis vi skryter, vil det bare virke nedbrytende på andre og føre til at Jehova Gud ikke får den ære som tilkommer ham. Hvor ukjærlig det ville være! Det ville være langt bedre å stille vår egen innsats i skyggen. Vi er bare slaver for Gud, og han bør få all ære og pris for veksten i den kristne menighet. (1 Kor. 3: 5—9) Ydmykhet vil hindre oss i å ha overdrevent høye tanker om oss selv og i å prøve å imponere andre ved å tillegge oss selv stor betydning.
9. Hva fordres det av oss i betraktning av at kjærligheten ’ikke gjør noe usømmelig’?
9 Videre: Kjærligheten «gjør intet usømmelig». (1 Kor. 13: 5) Når vi har sann kjærlighet, hater vi alt som er ondt. Men det innebærer også noe mer. Uttrykket «gjør intet usømmelig» kan også bety «er ikke uforskammet». (Se The New English Bible.) I alle forhold frambringer kjærligheten den rette oppførsel. En som har kjærlighet, ser ikke ned på de fattige og trengende og unngår ikke deres selskap. Han begrenser ikke sin omgang til bare noen få utvalgte. (Se Jakob 2: 1—9.) En sømmelig oppførsel innebærer også å vise respekt for dem som har myndighet. Hvis vi har sann kjærlighet, vil vi ha respekt for andres liv og eiendom. Dette innbefatter naturligvis også våre møtesteder. Hvor upassende er det ikke at barn skriver på stolene eller løper omkring og kanskje til og med river folk overende! En slik usømmelig oppførsel bør ikke forekomme i den kristne menighet. Den gir et dårlig inntrykk, for den tyder på at foreldrene ikke er i stand til å holde styr på barna sine.
10. Hvordan kan vi vise at vi ikke søker våre egne interesser?
10 Apostelen Paulus fortsetter sin beskrivelse av kjærligheten med disse ord: «[Kjærligheten] søker ikke sitt eget.» (1 Kor. 13: 5) Nei, den viser aktiv interesse for alle menighetens medlemmer — unge og gamle, syke og uføre og slike som arbeider hardt med å undervise, forkynne og gjøre disipler. Kjærligheten er våken for medtroendes behov og er rask til å tre støttende til. Den insisterer ikke på å få alt på sin egen måte. (1 Kor. 10: 23, 24) Denne fine egenskapen er noe helt annet enn den alminnelige «jeg først»-innstillingen. Den er fullstendig uselvisk.
11. Hva bør vi unngå ettersom kjærligheten ’ikke blir oppbrakt’?
11 Kjærligheten «blir ikke oppbrakt», og av den grunn vil det selvfølgelig være galt av oss å prøve å finne unnskyldninger for å fare opp i sinne. (1 Kor. 13: 5, NTN) Vi bør være «sen til vrede» og unngå raseriutbrudd. (Jak. 1: 19) I familien betyr dette at alle må bestrebe seg på å være tålmodige og overse hverandres ufullkommenheter. Og i menigheten må spesielt de eldste foregå med et godt eksempel og vise tålmodighet når brødre og søstre glemmer seg, er forsømmelige og ikke tar sine kristne forpliktelser alvorlig.
12. Hvordan kan vi vise at vi ikke ’holder regnskap med krenkelser’?
12 Hvis vi ønsker å leve i samsvar med Bibelens beskrivelse av kjærligheten, bør vi heller ikke ’holde regnskap med krenkelser’. (1 Kor. 13: 5, NW) Det ville være ukjærlig å gå omkring og bære nag til noen og stadig tenke på den urett enkelte har begått mot oss, og holde regning med det. Vi bør legge fortiden bak oss, og hvis noen har forurettet oss, bør vi likevel ikke unnlate å vise dem godhet. — Ordspr. 20: 22; 24: 29; 25: 21, 22.
13. Hvilke urettferdige forhold er det kjærligheten ikke gleder seg over?
13 Hva annet er det kjærligheten ikke gjør? «Den gleder seg ikke over urettferdighet.» (1 Kor. 13: 6) Kjærligheten gleder seg derfor ikke når andre følger en urett handlemåte og fører vanære over seg selv og ødelegger seg. Sanne kristne gleder seg ikke over dette og sier ikke at det er til pass for vedkommende å høste vanskeligheter. (Ordspr. 17: 5; 24: 17, 18) Dessuten bør vi heller ikke glede oss når en eller annen behendig manøvrerer seg ut av et forhold som han fortjener å bli straffet for. (Sl. 50: 18) Vi bør ikke engang ha glede av å se urettferdige handlinger bli skildret i filmer eller fjernsynsprogrammer. Det vil også være urett å holde med uregjerlige medlemmer av menigheten og kritisere den irettesettelse de får. Dette hjelper ikke overtrederen til å treffe positive tiltak for å overvinne den åndelige svakhet som var årsaken til hans feiltrinn.
14. Hva er det kjærligheten gleder seg ved?
14 Hva bør vi glede oss over? Kjærligheten «gleder seg ved sannhet». (1 Kor. 13: 6) Ettersom sannhet her står som en motsetning til urettferdighet, må dette tydeligvis bety at vi må glede oss over å se den kraftige innflytelse som sannheten øver på folk når den får dem til å følge rettferdige normer i sitt liv. Vi bør finne behag i alt som bringer velsignelser, som er gagnlig og har en oppbyggende virkning på andre, og som tjener til å fremme sannhetens og rettferdighetens sak.
«KJÆRLIGHETEN FALLER ALDRI BORT»
15. Hvilken forsikring gir Bibelen oss om at sann kjærlighet aldri skal falle bort?
15 Denne kjærligheten, som er den aller beste vei, kommer aldri til å ta slutt eller falle bort. Dette kommer fint til uttrykk i disse ordene: «Den utholder alt, ,tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.» — 1 Kor. 13: 7, 8.
16. Hvordan kan vi si at kjærligheten «utholder alt»?
16 I og med at sann kjærlighet «utholder alt», er det ikke så lett å feie den til side, svekke den eller vende seg bort fra den. Den er ikke overdrevent nærtagende og er heller ikke rask til å trekke den slutning at det ikke er noe håp om å få se framgang hos andre. Hvis vi elsker, vil vi fortsette å gjøre godt mot våre medmennesker selv om de ikke viser takknemlighet. — Matt. 5: 44—48.
17. I hvilken forstand kan vi si at kjærligheten «tror alt»?
17 Hvordan skal vi forstå det utsagnet at kjærligheten «tror alt»? Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal være godtroende og for eksempel unnlate å oppfatte hva som virkelig er urett. Det betyr snarere at kjærligheten ikke er mistenksom. Selv om våre åndelige brødre gjør og sier noe som sårer oss, vil vi derfor ikke straks gå ut fra at de nettopp ønsker å forurette oss. Når vi ser hvordan andre oppfører seg, vil vi ikke øyeblikkelig tro det verste, men forsøke å se situasjonen i det gunstigste lys. Vi vil la en eventuell tvil komme vår kristne bror til gode og ikke tillegge ham onde hensikter eller motiver. — Pred. 7: 21, 22.
18. Hva vil kjærligheten sette oss i stand til når det gjelder håp og utholdenhet?
18 Kjærligheten håper likeledes at det skal gå bra. Dette vil ikke si at kjærligheten er naiv, men at den venter på og ber om den beste utgang på enhver sak. Kjærligheten er optimistisk. Når vi besøker folk i et vanskelig distrikt, kan vi for eksempel gjøre det med det håp at noen i sin tid vil ta imot sannheten. (Se Romerne 9: 1—3.) En troende ektefelle gjør også rett i å håpe at den vantro til slutt vil ta imot det gode budskap. (1 Pet. 3: 1, 2) Samtidig med at kjærligheten hjelper oss til å håpe det beste, setter den oss også i stand til å tåle alle former for forfølgelse, prøvelser, mishandling og baktalelse.
19. Hvorfor vil vi aldri behøve å angre på noe vi har gjort av kjærlighet?
19 I enhver tenkelig situasjon vil det være til hjelp for oss å vise kjærlighet. Vi vil aldri angre handlinger som utspringer fra kjærlighet. Kjærlighet, sann og selvoppofrende kjærlighet, har aldri forverret noen dårlig situasjon. Har vi så ikke god grunn til å etterligne den mest fremtredende egenskap hos vår himmelske Far? — 1 Joh. 4: 7, 8.
20. a) Hvor lenge kommer kjærligheten til å være ’en bedre vei’ ifølge 1 Korintierne 13: 8—13? b) Hva kan Kristi sanne disipler fremdeles kjennes på, selv om åndens mirakuløse gaver har opphørt?
20 Ikke bare i denne tingenes ordning, men i all evighet kommer kjærligheten til å være den aller beste vei. Den faller aldri bort. Apostelen Paulus gjorde dette klart da han sa: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende. . . . Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» (1 Kor. 13: 8—13) Den kristne menighets historie bekrefter at de mirakuløse gaver opphørte, tydeligvis innen det annet århundre etter Kristus. Men Jesu Kristi sanne disipler kan likevel til denne dag kjennes på den kjærlighet de har til hverandre.
21. Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv i betraktning av kjærlighetens store betydning?
21 Hvordan er det med oss som enkeltpersoner? Vokser vi i kjærlighet til våre kristne brødre? Gjør vi framskritt i å vise kjærlighet i samsvar med apostelen Paulus’ beskrivelse? Det er selvfølgelig dette vi ønsker å gjøre. Ettersom kjærligheten er en frukt av Guds ånd, ber vi da om å få mer av denne ånd, slik at vi kan la kjærligheten komme enda bedre til uttrykk i vårt liv? (Gal. 5: 22) Måtte kjærligheten fortsette å være virksom i vårt liv, slik at vi kan legge denne egenskapen for dagen i all evighet som lojale tjenere for kjærlighetens Gud, Jehova. — 1 Joh. 4: 20 til 5: 3.
[Bilde på side 15]
Vi bør vise sann kjærlighet på kristne møter ved å holde styr på barna våre
[Bilde på side 16]
Kjærlighet i praksis innebærer å hjelpe andre