Kapittel 11

Sørg for god kommunikasjon i familien

 1, 2. Hva er kommunikasjon, og hvorfor er kommunikasjon av så stor betydning?

KOMMUNIKASJON er noe mer enn bare det å snakke. Som apostelen Paulus uttrykte det: Hvis den som hører dere, ikke forstår hva dere sier, «da snakker dere jo bare ut i været». (1. Korinter 14: 9) Får barna dine tak i det du sier, og forstår du virkelig hva det er de prøver å fortelle deg?

² God kommunikasjon krever at en gir uttrykk for sine tanker, meninger og følelser. God kommunikasjon kan sies å være selve livsnerven i et lykkelig familieliv. Det er ille når det ikke er god kommunikasjon mellom ektefeller, men det er like ille — om ikke verre — når det ikke er god kommunikasjon mellom foreldre og barn.

PLANLEGG PÅ LANG SIKT

 3. I hvilken periode i barnas liv bør foreldrene vente at det vil oppstå problemer hva kommunikasjon angår?

³ De største problemene i kommunikasjonen mellom foreldre og barn oppstår ikke i barnas første leveår, men i tenårene. Foreldrene bør være klar over dette. Det vil være urealistisk av dem å vente at disse årene skal være uten problemer, bare fordi de første årene i barnas liv er forholdsvis problemfrie. Det vil helt sikkert oppstå problemer, men god kommunikasjon kan være av stor betydning når det gjelder å løse eller å redusere disse problemene. Når foreldrene er klar over dette, vil de ha det i tankene og treffe sine forholdsregler, for «enden på noe er bedre enn begynnelsen». — Forkynneren 7: 8.

 4. Må all kommunikasjon i familien bestå i snakking? Forklar.

⁴ Det er mye som er innbefattet i det å sørge for at det er god kommunikasjon i familien. I årenes løp kan en mann og hans hustru bygge opp en slik gjensidig tillit og forståelse at de kan kommunisere selv uten ord. Med et blikk, et smil eller et kjærtegn kan de si hverandre en mengde ting. De bør bestrebe seg på å skape et like godt grunnlag for kommunikasjon mellom seg og barna. Før et barn forstår det som blir sagt til det, kommuniserer foreldrene med det ved å gi det en følelse av trygghet og av å være elsket. Når barna blir større, kan god kommunikasjon oppnås ved at familiemedlemmene arbeider sammen, kobler av sammen og framfor alt er forent i tilbedelsen av Gud. Det krever imidlertid store anstrengelser og visdom å opprettholde en slik god kommunikasjon.

BARNET BØR OPPMUNTRES TIL Å UTTALE SEG

 5—7. a) Hvorfor bør foreldrene være forsiktige med å avbryte et barn når det snakker? b) Hvordan kan foreldrene lære barna å vise høflighet og ta hensyn til andre?

⁵ Et gammelt ordtak sier at «barn skal ses, men ikke høres». Det er sant til sine tider. Barn trenger å lære at det er «en tid til å tie, en til å tale», slik Guds Ord uttrykker det. (Forkynneren 3: 7) Men barn krever oppmerksomhet, og foreldrene må være på vakt, slik at de ikke unødig undertrykker barnas trang til å komme med spontane uttalelser. Vent ikke at et lite barn skal oppfatte alt på samme måte som en voksen. En voksen ser en enkelt begivenhet bare som en del av livets store panorama. Et barn kan bli så begeistret og så fullstendig oppslukt av noe som det blir interessert i, at det glemmer praktisk talt alt annet. Et lite barn kan komme stormende inn i stuen og begeistret fortelle faren eller moren et eller annet. Hvis foreldrene da avbryter barnet med et irritert: «Ta det rolig!», eller kommer med en annen sint uttalelse, kan barnets begeistring forsvinne. Det synes kanskje ikke å være så mye innhold i det et barn sier. Men hvis du oppmuntrer barna dine til å uttale seg på en spontan måte, kan du forhindre at de senere i livet holder ting for seg selv som du ønsker å vite, og som du bør vite.

⁶ Høflighet og vennlighet skaper grunnlag for god kommunikasjon. Barn bør lære å være høflige, og foreldrene bør sette et godt eksempel for dem også hva dette angår. Det vil være nødvendig med tukt, og barnet bør tuktes når det er påkrevd, også strengt om nødvendig. (Ordspråkene 3: 11, 12; 15: 31, 32; Titus 1: 13) Men hvis barna stadig blir avbrutt, korrigert eller — enda verre — kritisert eller endog latterliggjort av foreldrene når de snakker, vil de sannsynligvis bli tilbakeholdne, eller de vil gå til andre når de føler trang til å snakke. Jo eldre sønnen eller datteren blir, desto mer merkbart vil dette bli. Det kan være gagnlig at du når dagen er slutt, stopper opp og tenker over dine samtaler med din sønn eller datter og så spør deg selv: Hvor mange ganger i løpet av dagen har jeg vist at jeg setter pris på barnet, oppmuntret det eller gitt det ros? Hvor ofte har jeg på den annen side sagt noe negativt, noe som kunne gjøre ham eller henne nedtrykt, noe som ga uttrykk for at jeg var misfornøyd, irritert eller skuffet? Du vil kanskje bli overrasket over hva du finner ut. — Ordspråkene 12: 18.

⁷ Foreldrenes tålmodighet og selvkontroll kan ofte bli satt på en hard prøve. Barn har lett for å være impulsive. De plumper kanskje ut med hva de tenker på, og avbryter kanskje en samtale mellom voksne. En kan naturligvis straks irettesette barnet for det. Men av og til vil det være mer forstandig å lytte høflig og sette et rett eksempel ved å legge selvkontroll for dagen, for så, etter at en har svart barnet ganske kort, å minne det om å være høflig og ta hensyn til andre. Også her kan Bibelens veiledning om at en skal «være snar til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint», få sin anvendelse. — Jakob 1: 19.

 8. Hvordan kan foreldrene oppmuntre barna sine til å komme til dem for å få veiledning?

⁸ Du ønsker at barna dine skal komme til deg når de har problemer. Du kan oppmuntre dem til å gjøre det ved å vise at du også søker veiledning i livet, og at det finnes en som du ser hen til, og som du underordner deg under. En far fortalte hvordan han sørger for god kommunikasjon med barna mens de er små:

«Nesten hver kveld ber jeg sammen med barna når det er sengetid. De ligger vanligvis i sengen sin, og jeg kneler ved siden av den og holder dem i armene mine. Jeg ber en bønn, og ofte ber de så en etter meg. Det er ikke uvanlig at de kysser meg og sier: ’Pappa, jeg er så glad i deg’ og så forteller et eller annet som ligger dem på hjerte. Når de ligger der i den varme sengen og føler seg trygge i armene til faren sin, kan de fortelle om et eller annet personlig problem som de vil jeg skal hjelpe dem med, eller det kan være at de bare sier et eller annet som er et uttrykk for hengivenhet.»

Hvis dine bønner ved måltidene og ved andre anledninger ikke blir bedt på en rutinemessig måte, men er innholdsrike, kommer fra hjertet og gjenspeiler et virkelig personlig forhold til din himmelske Skaper og Far, kan de i høy grad bidra til å skape et godt forhold mellom deg og barna dine. — 1. Johannes 3: 21; 4: 17, 18.

PUBERTETEN

 9. Hva kan sies om de problemer og behov tenåringer har, sammenlignet med de problemer og behov mindre barn har?

⁹ Ungdomstiden er en overgangstid, en tid da sønnen din eller datteren din ikke lenger er et barn, men likevel ennå ikke er blitt voksen. I tenårene gjennomgår kroppen forandringer, og dette berører følelsene. De problemer og behov tenåringer har, er annerledes enn dem et barn har. Foreldrene må derfor gripe problemene an på en annen måte, for det som var til hjelp for barna før de kom i tenårene, vil ikke alltid være til like stor hjelp for en ungdom. En tenåring vil i større utstrekning vite hvorfor han skal følge en bestemt handlemåte, og dette krever mer, ikke mindre kommunikasjon.

10. a) Hvorfor er enkle forklaringer angående kjønnslivet ikke tilstrekkelige for tenåringer? b) Hvordan kan foreldre komme inn på kjønnslivet med barna sine?

¹⁰ De enkle forklaringene du for eksempel ga det lille barnet om kjønnslivet, vil ikke være tilstrekkelige for tenåringer. De merker at kjønnsdriften gjør seg gjeldende, men forlegenhet gjør ofte at de unnlater å spørre faren eller moren om dette. Foreldrene må ta initiativet, og dette vil ikke være lett hvis det ikke har vært god kommunikasjon mellom dem og barna fra før, ved at de har vært kamerater med barna og vært sammen med dem i arbeid og lek. Når en gutt får sin første sæduttømning eller en pike sin første menstruasjon, vil det virke mindre foruroligende på dem hvis de på forhånd er blitt forklart hva dette er. (3. Mosebok 15: 16, 17; 18: 19) En far kan kanskje mens han går en tur med sønnen sin, bringe spørsmålet om masturbasjon på bane og nevne at dette i hvert fall i en viss utstrekning utgjør et problem for de fleste unge menn, og så spørre: ’Hvordan er det med deg?’ Eller: ’Er det et problem for deg?’ Noen av de problemer som knytter seg til ungdomstiden, kan også tas opp i drøftelser med hele familien, og både faren og moren kan da i en avslappet atmosfære og på en likefram måte snakke om disse problemene.

NØDVENDIGHETEN AV Å FORSTÅ TENÅRINGENE

11. Hvordan skiller tenåringer seg ut fra voksne?

¹¹ «Vil du få visdom, så kjøp den, bruk alt du eier til å vinne forstand!» (Ordspråkene 4: 7) Dere foreldre bør legge visdom for dagen i deres omgang med de unge. Vær klar over hvilke følelser de har. Glem ikke hvordan du selv hadde det da du var ung. Husk også at mens alle voksne en gang har vært unge og vet hvordan det er, er det ingen tenåringer som vet hva det vil si å være voksen. En tenåring ønsker ikke lenger å bli behandlet som et barn, men han er ennå ikke voksen og har ennå ikke så mange av de interesser en voksen har. Han har fremdeles lyst til å leke og trenger også noe tid til det.

12. Hvordan ønsker tenåringer å bli behandlet av sine foreldre?

¹² Det er visse ting tenåringer spesielt ønsker av sine foreldre. De ønsker å bli forstått. De ønsker mer enn noen gang å bli behandlet som individer. De ønsker bestemte retningslinjer og konsekvent veiledning som tar i betraktning at de er i ferd med å bli voksne. De ønsker i høy grad å føle at noen trenger dem, og at det er noen som setter pris på dem.

13. Hvordan kan tenåringer reagere på restriksjoner foreldrene legger på dem, og hvorfor?

¹³ Foreldrene bør ikke bli forbauset over at tenåringene til en viss grad protesterer mot de restriksjoner som blir lagt på dem. Dette skyldes at de er i ferd med å frigjøre seg, og at de har et normalt ønske om å få større handlefrihet og større muligheter til selv å treffe avgjørelser. Hjelpeløse spedbarn trenger stadig tilsyn av foreldrene, og småbarn må hele tiden beskyttes, men etter hvert som barna blir eldre, blir deres virkeområde utvidet, og de knytter flere og sterkere vennskapsbånd utenfor familiekretsen. Disse famlende forsøkene på å oppnå større uavhengighet kan gjøre at en sønn eller datter blir noe vanskelig å ha med å gjøre. Foreldrene kan ikke tillate at deres myndighet blir ignorert, for det ville ikke være til barnas eget beste. Men de kan følge en forstandig handlemåte og sørge for at kommunikasjonen blir opprettholdt, hvis de husker hva som er årsaken til denne foruroligende oppførselen.

14. Hvordan kan foreldrene forholde seg når et barn ønsker større uavhengighet?

¹⁴ Hva skal foreldrene gjøre når sønnen eller datteren ønsker å oppnå større uavhengighet? Denne trangen er som en spent fjær som en holder i hånden. Hvis en slipper den plutselig, vil den fly ukontrollert i en eller annen retning. Hvis en holder den spent for lenge, vil en selv bli sliten, og fjæren vil bli svak. Men hvis en slipper den gradvis, på en kontrollert måte, vil den holde seg på plass.

15. Hva er det som viser at Jesus ble veiledet av sine foreldre i oppveksten?

¹⁵ Et eksempel på en slik kontrollert streben etter å oppnå uavhengighet har vi i Jesus da han var gutt. Den historiske beretningen i Lukas 2: 40 sier om hans barneår: «Gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.» Hans foreldre spilte uten tvil en viktig rolle i forbindelse med hans utvikling, for selv om han var fullkommen, fikk han ikke sin visdom automatisk. De sørget alltid for at han kunne få den rette åndelige opplæring, noe beretningen viser. Da Jesus var 12 år gammel og var sammen med familien sin i Jerusalem for å overvære påskehøytiden, gikk han til templet og samtalte med de religiøse lærerne der. Hans foreldre tillot tydeligvis at deres 12 år gamle sønn fikk så stor bevegelsesfrihet. De dro fra Jerusalem uten å være klar over at han var blitt igjen. De trodde kanskje at han var sammen med noen venner eller slektninger som også var på vei hjemover. Tre dager senere fant de ham i templet, hvor han oppholdt seg, ikke for å forsøke å belære de eldste, men for å ’lytte og stille spørsmål’. Hans mor forklarte for ham hvor engstelige de hadde vært, og Jesus svarte uten å vise mangel på respekt at han trodde de visste hvor de skulle finne ham når de var klar til å dra. Selv om Jesus hadde en viss bevegelsesfrihet, sier beretningen at han deretter ’var lydig mot foreldrene’. Han fulgte deres retningslinjer og rettet seg etter de restriksjoner de la på ham da han kom opp i tenårene, og han «gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker». — Lukas 2: 41—52.

16. Hva bør foreldre huske når de har problemer med en tenåring?

¹⁶ Foreldre i vår tid bør på lignende måte la sine sønner og døtre i tenårene få stadig større frihet etter hvert som de blir eldre. De bør la dem få treffe flere og flere avgjørelser selv, samtidig som de hele tiden gir dem veiledning og fører tilsyn med dem. Når det oppstår problemer og foreldrene forstår hva som er årsaken til det, vil de unngå å lage store stridsspørsmål av bagateller. Mange ganger er en tenåring ikke med vilje opprørsk mot foreldrene sine. Han forsøker bare å oppnå et visst mål av uavhengighet uten å vite hvordan han skal gjøre det. Foreldrene begår så den feil å gjøre et nummer av det gale han gjør. Hvis det ikke er et altfor alvorlig spørsmål det dreier seg om, kan en gå forbi det i stillhet. Men hvis det er alvorlig, bør en være bestemt. ’Avsil ikke myggen’, men ’sluk heller ikke kamelen’. — Matteus 23: 24.

17. Hvilke faktorer bør foreldre ta hensyn til når de pålegger barn i tenårene restriksjoner?

¹⁷ Foreldrene kan opprettholde et godt forhold til sine sønner og døtre i tenårene ved å legge likevekt for dagen når de pålegger dem visse restriksjoner. Husk at selv om ’visdommen ovenfra først og fremst er ren, er den også «rimelig» og «full av barmhjertighet», «ikke hyklersk». (Jakob 3: 17, NW) Det er enkelte ting som Bibelen viser på ingen måte kan godtas, slike grove synder som tyveri, utukt og avgudsdyrkelse. (1. Korinter 6: 9, 10) Når det gjelder mange andre ting, kan det være hvor langt en går, som er avgjørende for hvorvidt noe er riktig eller galt. Mat er bra, men hvis en spiser for mye, blir en en fråtser. På lignende måte kan det forholde seg med enkelte former for avkobling, for eksempel dans, spill, selskaper og så videre. Det som er avgjørende, er ofte ikke hva som blir gjort, men måten det blir gjort på, og i hva slags selskap det blir gjort. Akkurat som vi ikke vil fordømme det å spise, når det som egentlig er galt, er fråtsing, bør foreldre heller ikke ta fullstendig avstand fra et eller annet som ungdommene liker å gjøre, hvis den virkelige innvendingen er den ytterliggående form dette har fått blant enkelte, eller de lite ønskverdige omstendigheter som kan komme inn i bildet. — Jevnfør Kolosserne 2: 23.

18. Hvordan kan foreldre advare barna sine mot dårlig omgang?

¹⁸ Alle ungdommer vil gjerne ha venner. Svært få kan sies å være «ideelle», men du bør nok spørre deg selv om det ikke er slik at dine barn også har sine svakheter. Du ønsker kanskje likevel å begrense deres omgang med enkelte ungdommer på grunn av at du betrakter dem som dårlig omgang. (Ordspråkene 13: 20; 2. Tessaloniker 3: 13, 14; 2. Timoteus 2: 20, 21) Hos andre ungdommer ser du kanskje noe som du liker, og noe som du ikke liker. I stedet for helt og holdent å nekte barna dine å være sammen med dem vil du kanskje nevne for dem at du setter pris på de gode egenskaper deres venn eller venninne har, samtidig som du peker på at de bør være på vakt mot de svakere sidene. Du kan også oppmuntre din sønn eller datter til å øve en god innflytelse på disse områdene, noe som vil være til varig gagn for vennen eller venninnen.

19. Hvordan kan foreldre i samsvar med det prinsipp som kommer fram i Lukas 12: 48, hjelpe barna sine til å få det rette syn på frihet?

¹⁹ Når du forsøker å hjelpe din sønn eller datter i tenårene til å få det rette syn på økt frihet, kan du også hjelpe ham eller henne til å forstå at med større frihet følger større ansvar. «Den som har fått mye, ventes det mye av.» (Lukas 12: 48) Jo mer pålitelige barna viser seg å være, desto større tillit kan foreldrene vise dem. — Galaterne 5: 13; 1. Peter 2: 16.

VEILEDNING OG IRETTESETTELSE

20. Hva er viktig foruten at foreldrene utøver myndighet over barna, hvis det skal være god kommunikasjon mellom foreldre og barn?

²⁰ Hvis en person veileder deg, men ikke forstår din situasjon, vil du synes at den veiledning han gir, er lite realistisk. Hvis han har makt til å tvinge deg til å gjøre slik som han forlanger, vil du kanskje betrakte det som urettferdig. Foreldre bør huske at «den forstandige søker kunnskap», og at «den kyndige øker sin makt». (Ordspråkene 15: 14; 24: 5) Du har kanskje makt over barna dine, men hvis den blir forsterket ved kunnskap og forstand, vil du oppnå bedre resultater når du snakker med dem. Hvis en unnlater å vise forståelse når en irettesetter unge mennesker, kan det oppstå en «generasjonskløft», og kommunikasjonen kan bli ødelagt.

21. Hvordan bør foreldre behandle barn som begår en alvorlig synd?

²¹ Hva vil du gjøre hvis barnet ditt kommer opp i vanskeligheter, begår en alvorlig feil eller gjør noe urett som du overhodet ikke har ventet? Du bør aldri unnskylde det gale. (Jesaja 5: 20; Malaki 2: 17) Men du bør samtidig huske at din sønn eller datter nå mer enn noensinne trenger forståelsesfull hjelp og god veiledning. Du kan i likhet med Jehova Gud si: ’Kom, la oss snakke om dette. Situasjonen er alvorlig, men den er ikke håpløs.’ (Jesaja 1: 18) Vredesutbrudd eller fordømmende uttalelser kan ødelegge mulighetene for god kommunikasjon. Altfor mange tenåringer som har gjort noe galt, har senere sagt: ’Jeg kunne ikke snakke med foreldrene mine — de ville ha blitt rasende på meg.’ Efeserne 4: 26 sier: «Blir dere sinte, så synd ikke.» Hold dine følelser under kontroll mens du hører på hva din sønn eller datter har å si. Når du er villig til å lytte, vil du gjøre det lettere for ham eller henne å ta imot den rettledning du gir.

22. Hvorfor bør foreldrene aldri gi barna inntrykk av at de har gitt dem opp?

²² Det dreier seg kanskje ikke om et spesielt tilfelle, men det kan være at du har merket deg en lite ønskverdig tendens som har utviklet seg i løpet av en vanskelig periode. Selv om det er viktig med tukt, bør foreldrene aldri ved det de sier, eller ved den ånd de legger for dagen, antyde at de har gitt opp barnet. Din langmodighet vil vise hvor stor din kjærlighet er. (1. Korinter 13: 4, NW) Gjengjeld ikke ondt med ondt, men «overvinn det onde med det gode». (Romerne 12: 21) Hvis en tenåring blir ydmyket overfor andre ved å bli omtalt som «lat», «opprørsk», «udugelig» eller «håpløs», kan det bare få skadelige virkninger. Kjærligheten holder ikke opp med å håpe. (1. Korinter 13: 7) En tenåring går kanskje så langt at han gjør seg skyldig i noe kriminelt og forlater hjemmet. Selv om foreldrene på ingen måte godkjenner det han har gjort, kan de gjøre det mulig for ham å vende tilbake. Hvordan? Ved å vise at det de forkaster, ikke er ham, men hans urette handlemåte. De kan fortsette å gi uttrykk for at de tror at han også har gode egenskaper, og at de håper at disse vil seire. Hvis det viser seg å være tilfelle, kan han i likhet med den fortapte sønn i Jesu lignelse vende tilbake til hjemmet og være forvisset om at han ikke vil bli møtt med hardhet eller kulde når han viser anger. — Lukas 15: 11—32.

DE UNGE MÅ BLI ANERKJENT

23. Hvorfor er det viktig for tenåringer å føle at de er verdifulle medlemmer av familien?

²³ Alle mennesker trenger å bli anerkjent på en eller annen måte, å føle at de blir akseptert og godkjent, at de hører hjemme et sted. Hvis en person skal bli akseptert og godkjent, kan han naturligvis ikke bli altfor uavhengig. Han må holde seg innenfor grensene for den oppførsel som er godkjent av den gruppen han tilhører. Ungdommer i tenårene har et behov for å føle at de er en del av familien. La dem føle at de er verdifulle medlemmer av familien, at de bidrar til dens velferd, og at de kan ha en andel i de planer familien legger, og de avgjørelser den treffer.

24. Hva bør foreldre unngå for at ett barn ikke skal bli misunnelig på et annet?

²⁴ «La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet,» sier apostelen, «så vi egger hverandre og blir misunnelige.» (Galaterne 5: 26) Det at en sønn eller datter får ros av foreldrene når han eller hun gjør det bra, vil forhindre at en slik ånd utvikler seg. Men å sammenligne en ungdom med en annen som stadig blir framstilt som en som er dyktigere, kan skape misunnelse og sårede følelser. Apostelen sa at enhver skal «prøve sin egen gjerning. Han skal ha sin ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre». (Galaterne 6: 4) En ungdom ønsker å bli anerkjent på grunn av det han selv er, hvordan han er, og hva han er i stand til å gjøre, og å bli elsket av sine foreldre på grunn av dette.

25. Hvordan kan foreldre hjelpe barna sine til å få selvrespekt og bli respektert av andre?

²⁵ Foreldre kan hjelpe sin sønn eller datter til å få en følelse av å være til nytte ved å opplære ham eller henne til å påta seg forskjellige forpliktelser. De har helt siden barna var små, lært dem opp til å være ærlige og sannferdige og behandle andre på en rett måte, og de kan nå bygge videre på dette grunnlaget og vise hvordan disse egenskapene får sin anvendelse i det menneskelige samfunn. Dette innbefatter slike ting som å ta seg et arbeid og være pålitelig. Mens Jesus som tenåring ’gikk fram i visdom’, lærte han et yrke ved å samarbeide med sin fosterfar, Josef, for da han 30 år gammel tok opp sin offentlige gjerning i forbindelse med Riket, omtalte folk ham som «tømmermannen». (Markus 6: 3) Spesielt gutter bør i tenårene lære hva det vil si å arbeide og gjøre en arbeidsgiver eller en kunde tilfreds, for eksempel ved å være visergutt. De bør lære å forstå at ved å være flittige, ærlige og pålitelige vil de få selvrespekt og også bli respektert og satt pris på av andre, at de ved å ha en slik oppførsel ikke bare er til ære for foreldrene sine og hele familien, men at de derved også er en «pryd for Guds, vår frelsers lære». — Titus 2: 6—10.

26. Hvilken gammel skikk viser at en datter ble betraktet som et verdifullt medlem av familien?

²⁶ Døtrene kan ved å lære å utføre forskjellige huslige plikter oppnå anerkjennelse og ros både i og utenfor familien. Hvor stor verdi en datter hadde i familien, ble i bibelsk tid vist ved at det ble forlangt en brudesum eller brudepris når hun ble gitt som hustru til en mann. Dette ble uten tvil betraktet som en erstatning for det tap familien led ved ikke lenger å kunne nyte godt av hennes tjenester. — 1. Mosebok 34: 11, 12; 2. Mosebok 22: 16.

27. Hvorfor bør en gjøre god bruk av de muligheter som finnes til å skaffe seg en utdannelse?

²⁷ De unge bør benytte seg av de anledninger som byr seg til å få en utdannelse, slik at de kan møte de krav som livet i den nåværende tingenes ordning stiller. Følgende formaning, som apostelen kom med, gjelder også de unge: «Våre egne folk må lære å utføre ærlig arbeid for å skaffe til veie livsfornødenheter; de må ikke være uproduktive.» — Titus 3: 14, The New English Bible.

DEN BESKYTTELSE BIBELENS MORALNORMER GIR

28, 29. a) Hvilken veiledning gir Bibelen angående omgang? b) Hvordan kan foreldre hjelpe barna sine til å gi akt på denne veiledningen?

²⁸ Foreldre er naturlig nok bekymret når deres barn på grunn av forskjellige omstendigheter, kanskje på grunn av forholdene i nabolaget eller på skolen, må være sammen med enkelte ungdommer som gjør gale ting og har skadelige vaner. De er kanskje klar over sannheten i Bibelens uttalelse om at «dårlig selskap ødelegger gode vaner». De er derfor ikke villige til å godta barnas argument: ’Alle andre får lov til det! Hvorfor kan ikke jeg også få det?’ Sannsynligvis får ikke alle lov til det, men selv om det skulle være tilfelle, er det ikke noe argument for at barnet ditt skal få lov til å gjøre noe som er galt eller uforstandig. «Vær ikke misunnelig på onde mennesker [barn innbefattet], og ha ikke lyst til å være med dem! For de tenker bare på å øve vold og taler bare om ulykke. Ved visdom blir huset bygd, ved innsikt blir grunnvollen lagt.» — 1. Korinter 15: 33; Ordspråkene 24: 1—3, vers 1 fra EN.

²⁹ Du kan ikke leie barna dine gjennom skolen eller gjennom livet. Men ved å ’bygge ditt hus med visdom’ kan du gi dem gode moralnormer og rette prinsipper, som vil være til veiledning for dem. «Ord av vismenn er som brodder.» (Forkynneren 12: 11) De broddene som ble brukt i gammel tid, var lange, spisse kjepper. De ble brukt for å drive dyrene, slik at de beveget seg i riktig retning. Guds vise ord vil hjelpe oss til å vandre på den rette vei, og hvis vi kommer på avveie, vil vår samvittighet få oss til å forandre kurs. Hvis du har dine barns evige vel i tankene, bør du gi dem slik visdom med seg på veien. Det kan du gjøre både ved det du sier, og ved det eksempel du setter. Lær barna å sette pris på sanne verdier. Da vil de også se etter slike ting hos dem de velger som sine omgangsfeller. — Salme 119: 9, 63.

30. Hvordan kan foreldre gi barna sine guddommelige moralnormer?

³⁰ Husk framfor alt at det er lettere å innprente moralske verdier i barnas sinn hvis de rette prinsipper blir respektert og fulgt i hjemmet. Legg selv den innstilling for dagen som du ønsker å finne hos barna dine. Sørg for at barna i hjemmet, innen familiekretsen, finner forståelse, kjærlighet, villighet til å tilgi og et visst mål av frihet og uavhengighet forbundet med rettferdighet og rettskaffenhet foruten en følelse av å være godtatt og anerkjent. På den måten vil du kunne gi dem guddommelige moralnormer som de kan anvende også utenfor familiekretsen. Noen bedre arv kan du ikke gi dem. — Ordspråkene 20: 7.