Vår største og varigste egenskap

 1. Hva er den største egenskap menigheten har, og hva beviser det?

DEN største egenskap som den sanne kristne organisasjon i dag kan være i besittelse av, er kjærligheten. Denne kjærligheten, som ved Guds ånd ble plantet i hans menighet i det første århundre, må finnes uforandret i den i dag, som bevis for at den er den samme teokratiske organisasjon. Hans menighet er den organisasjon Gud bruker til å uttrykke og framvise denne fortreffelige egenskap for hele verden. At menigheten i nitten hundre år har eksistert midt i en selvisk verden, har ikke forandret den noe hva dette angår. Den har denne gudlignende egenskapen, og lar den komme til uttrykk nettopp på den måten som Paulus så vakkert beskriver i 1 Korintierne, 13. kapitel.

 2. Hva er tilbake selv om profetering, tunger og kunnskap er forsvunnet?

² Det var å vente at noen forandringer ville inntreffe etter apostlenes tid, og slik gikk det også. Paulus var oppmerksom på dette, og han viser hvorfor menigheten i bunn og grunn er den samme nå som den var på hans tid, idet han sier: «Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) Nei, kjærligheten kan ikke falle bort eller ende mer enn Gud kan det, for «Gud er kjærlighet». Framfor alt annet er det derfor denne varige egenskapen vi bør framelske, forat vi kan ligne på Gud. Etter som Gud er den Høyeste i universet og han alltid kommer til å vise kjærlighet, vil universet alltid bli regjert i kjærlighet. Dette er en garanti for hele det levende skaperverks velferd og lykke. Profetering, tunger og kunnskap, disse mirakuløse gaver som Guds ånd ga, er forsvunnet fra den sanne menighet. Men Guds egen profetiske kraft forsvinner aldri, og i Guds skrevne ord har vi alt vi nå trenger hva profetier angår. Kunnskap om frelsens veg finnes i dette hans ord, og gjennom det drar vi nytte av Hans gave til Kristi apostler. Det er slutt med de mirakuløse åndens gaver, men ikke med selve ånden. I dag er Jehovas folk fylt av den og bærer rikelig av dens frukt. Denne ånd er viktigere enn alt det andre.

 3. Hvorfor var kunnskapen og profetiene oppstykket, så de måtte opphøre?

³ Intet menneske har visst alt som er å vite om Gud og om hans hensikt. Intet menneske har profetert alt det som er å profetere. Gud brukte tvert imot omtrent fem og tredve menn til å nedtegne all den kunnskap som finnes i Bibelen og alle de profetier den inneholder. Kunnskapen står aldri stille, særlig ikke når profetiene fortsetter å gå i oppfyllelse og Guds ånds opplysende kraft utgrunner alle de hellige hemmeligheter og hele det dyp av visdom og kunnskap som finnes i Bibelen. De mirakuløse åndens gaver måtte da nødvendigvis opphøre på grunn av sin delvise eller ufullstendige natur. «For,» sier apostelen, «vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.» (1 Kor. 13: 9, 10) De profetier som ble gitt, behandlet ikke alle detaljer, og profetiene ble heller ikke gitt bare gjennom én profet. Hver profet bidro til å avdekke et stykke av framtiden, og visste ikke engang fullt ut hva han profeterte om. Men nå er vi ikke i den tiden da profetiske gaver gis, nå er tiden for oppfyllelsen kommet. Litt etter litt blir den fullstendige forståelse av profetiene utfylt av alle de detaljer som den virkelige oppfyllelse gir. På grunn av oppfylte profetier vet vi at vi lever i «endens tid», i den tiden da Gud har lovt at «kunnskapen skal bli stor». (Dan. 12: 4) Vi er derfor i ferd med å komme til fullkommen kunnskap.

 4. Hvem legger av det barnslige, og hvordan og hvorfor?

⁴ Med de privilegier vi i dag har til å iaktta og forstå, ønsker vi oss ikke tilbake til den tiden da det ble gitt mirakuløse gaver til å profetere, tale i tunger og ha kunnskap. Alt dette passet for den kristne menigheten i dens begynnelse, i dens spede barndom, men etter hvert som organisasjonen vokste til modenhet, fant Gud at den ikke hadde behov for slike ting. Modne kristne i menigheten i dag, i dens alderdom, føler ikke behov for dem og ville ikke gå tilbake til dem. Vi kan elske og tjene Gud uten disse gavene, og vi gjør det med de gaver vi har i dag. Apostelen beskriver den vekst og framgang menigheten som et hele har erfart, når han sier: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» (1 Kor. 13: 11) Et barn arbeider eller leker etter den kunnskap, erfaring og det åndelige og fysiske utviklingstrinn det står på, men det har et begrenset mål av alt dette. Følgelig kan det bøyes hit og dit, lik et spebarn som gynges i en vugge. En mann er derimot mer utviklet både åndelig og fysisk. Han har større erfaring og øvelse i å bruke sine åndelige krefter, er mer stø og rolig og lar seg ikke så lett rokke. Han legger derfor bort barndommens innstilling, tankegang, engstelser og handlemåte. Han tar uforferdet fatt på alvorligere saker, mer ansvarsfulle oppgaver og slikt som er til større nytte. Han har en bedre forståelse og evne til å bedømme verdier. Han vil ha det beste.

 5. Hvordan kommer vi til å se og kjenne, og hvorfor det?

⁵ I menighetens spede barndom for nitten hundre år siden sa apostelen: «For nå ser vi i et speil, i en gåte [dunkelt, Aut. eng. overs.; speilene var den gang av blankpusset sølv eller kopper]; men da skal vi se åsyn til åsyn; nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, liksom jeg også fullt ut er kjent.» (1 Kor. 13: 12) Vi som lever i dag beveger oss fram mot det punktet da vi skal komme lenger enn til speilbildet og skal se tingene nøyaktig, like tydelig som når vi står ansikt til ansikt med noen. Det vil skje når oppfyllelsen stirrer forbilder, skygger og profetier like i ansiktet. Nå er det Guds tid for åpenbarelsen, og vi er derfor meget nær tidspunktet da den stykkevise kunnskapen skal opphøre, for meget snart skal vi kjenne fullt ut liksom Gud fullt ut kjenner oss. Dette vil gjøre hans menighet moden, forent og stø som aldri før.

 6. Hvordan er kjærligheten den største blant egenskaper som ennå varer?

⁶ Mirakuløse åndens gaver i dag eller ikke, ett gjelder fremdeles etter nitten hundre års framgang mot Guds rike: «Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» (1 Kor. 13: 13) Menigheten i dag har en mer fullstendig og fremskreden kunnskap til tross for at den mangler de mirakuløse gavene med stykkevis kunnskap. Den har derfor grunn til å være rikere på tro, håp og kjærlighet nå enn noensinne før. Den må vise tro helt til slutten på sin jordiske løpebane, men visse trekk av dens tro kommer til å forsvinne etter hvert som det som er forutsagt og lovt i Guds ord, blir virkeliggjort. Tro er full visshet om det som håpes, og visse trekk av vårt håp kommer til å forsvinne, fordi vi skal få se og erfare det vi har ventet på med håp. Kjærligheten skal imidlertid alltid bestå helt og fullt. I stedet for å avta må den i all evighet vokse seg dypere og sterkere. Når vi da har et riktig begrep om tingenes verdi, så la oss strebe etter bestemte åndelige privilegier og ferdigheter, men først og fremst ta sikte på kjærligheten, for den er vår største og varigste egenskap.