Er tungetale et bevis for sann tilbedelse?
EN REKKE av kristenhetens religiøse organisasjoner har gitt tungetale en framstående plass i sin tilbedelse, og deres medlemmer sier: «Ja, tungetale er absolutt nødvendig for å utøve sann tilbedelse.» Tilhengerne av en slik organisasjon hevder i sitt organ, Manual: «Vi tror på dåp med den Hellige Ånd slik den fant sted på pinsedagen. Vi tror at alle som mottar den Hellige Ånd, kan tale i fremmede tunger.»
Stort sett stammer de forskjellige samfunn innen pinsebevegelsen i De forente stater fra en bevegelse som hadde sin begynnelse omkring århundreskiftet, og hvis vekkelser ble karakterisert ved «tale i fremmede tunger». I løpet av 1906 fant de mest iøynefallende vekkelsene sted i Los Angeles i California, og ifølge boken Suddenly from Heaven, som er den offisielle beretning om det amerikanske trossamfunnet Assemblies of God, ble en gruppe tilbedere i denne byen 9. april samme år rammet som «av et lyn», og «hele forsamlingen ble kastet av stolene og ned på gulvet. Sju begynte å tale i forskjellige slags tunger og priste Gud. Ropene var så glødende og så høye at en folkemasse samlet seg utenfor».
Ettersom pinsevennene betrakter denne hendelsen som noe i likhet med det som skjedde da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, eller som en slags annen pinsedag, oppstår følgende spørsmål: Er tungetale et særegent kjennetegn på en sann kristen i vår tid? Hva var hensikten med at de kristne i det første århundre fikk den mirakuløse gave å tale i tunger? Talte Jesus i tunger?
Hensikten med tungetalen
Jesus helbredet syke, oppreiste døde og gjorde mange andre undergjerninger. Hans mirakuløse evner kjennetegnet ham som en sann profet og Guds tjener, akkurat som de mirakler Moses utførte, beviste at han var Guds profet. Blant de mirakuløse evner Jesus la for dagen, var imidlertid ikke tungetale. Denne mirakuløse gaven ble ikke mottatt av noen før på pinsefesten i år 33, da den tjente som et virkningsfullt bevis for at de kristne hadde fått Guds ånd utgytt over seg.
Sent på våren i år 33 hadde jødene kommet sammen fra hele Romerriket og landene omkring til den årlige pinsefesten. Bare ti dager tidligere hadde Jesus fart opp til himmelen, og i lydighet mot hans befaling ventet nå 120 av hans disipler i Jerusalem på at de skulle motta «kraft fra det høye». (Luk. 24: 49) Klokken ni om morgenen denne minneverdige dagen kom det med ett «en lyd fra himmelen som av et framfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. . . . Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale». — Ap. gj. 2: 2—4.
Hvordan reagerte så jødene da de hørte Jesu etterfølgere tale på kanskje mer enn 12 forskjellige språk? «De ble forferdet,» sier Bibelen, «og undret seg, og sa: Men er ikke alle disse som taler, galileere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i, . . . vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål?» — Ap. gj. 2: 5—11.
Det at galileere talte på de tilreisendes mange forskjellige språk, var et godt bevis for disse for at Guds ånd var blitt utgytt over Jesu etterfølgere. Det var et mirakel! Det var noe ganske annet enn de ’glødende og høye rop’ som lød under pinsevekkelsen i Los Angeles, for her i Jerusalem fikk mange utlendinger undervisning om «Guds store gjerninger» på sine forskjellige morsmål.
Det som fant sted på pinsedagen, viser tydelig hva som var hensikten med at de første kristne fikk den hellige ånd, nemlig at den skulle være til hjelp for dem når de forkynte det gode budskap. Jesus påpekte dette i sin avskjedstale til disiplene: «Dra ikke bort fra Jerusalem, men fortsett med å vente på det Faderen har lovt, . . . dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den mest fjerntliggende del av jorden.» — Ap. gj. 1: 4—8, NW.
Denne spesielle gaven å tale i tunger ble altså gitt til disiplene i Jerusalem gjennom Guds hellige ånd, og den skulle være til hjelp for dem når de forkynte det gode budskap, og til et tegn for de jødene som hadde kommet sammen fra de fjerne delen av jorden for å tilbe. Det som på pinsedagen utgjorde den virkelige oppfyllelse av profetien i Joel 3: 1—5, var imidlertid det at de som ble fylt med den hellige ånd, profeterte. Tungetalen var noe som kom i tillegg til dette. Den var et tegn på at Gud sto bak det som foregikk. — Ap. gj. 2: 16—22.
Bibelen omtaler bare to andre tilfelle hvor den hellige ånd ble utgytt over noen med den følge at de begynte å tale i tunger. Det første tilfellet fant sted om lag tre og et halvt år etter pinsedagen, da Gud vendte sin oppmerksomhet mot folkeslagene og utgjøt sin ånd over ikke-jøden Kornelius og hans husstand. På grunn av den øyeblikkelige, synlige tilkjennegivelse av evnen til å tale i tunger var det derfor helt logisk at Gud ga de uomskårne ikke-jøder denne gaven for å vise apostelen Peter at de kunne bli opptatt i den kristne menighet. — Ap. gj. 10: 44—46.
Slik var det også i det andre tilfellet, da apostelen Paulus forkynte for noen menn i Efesos som var blitt døpt med Johannes’ dåp. Det at de talte i tunger, var straks et bevis for at Johannes’ dåp ikke lenger var antagelig i Guds øyne, ettersom den fant sted før ånden ble utgytt på pinsedagen i år 33. — Ap. gj. 19: 1—7.
Ikke alle talte i tunger
Tyder disse tre tilfellene på at alle de kristne i det første århundre talte i tunger, og at alle sanne kristne derfor må gjøre det samme i dag? Det er den slutning enkelte har trukket, men hva viser Bibelen? La oss undersøke det nærmere.
Det er for det første interessant å merke seg at det eneste andre stedet i de inspirerte skrifter hvor tungetalen er omtalt, er i Paulus’ første brev til korintierne. Grunnen til at Paulus skrev om tungetalen til korintierne, var at de tydeligvis hadde tillagt den altfor stor betydning, og at de derfor måtte korrigeres hva dette angikk.
La oss derfor studere de tre kapitlene hvor Paulus omtaler tungetalen, slik at vi kan bli klar over hvilken holdning de kristne bør innta til denne gaven. I kapittel 12 forklarer han at det er mange mirakuløse åndens gaver. Men hvor viktig er tungetalen? Paulus tillegger den liten betydning ved å nevne den til slutt. Han spør så: «Har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger?» Det er tydelig at Paulus viste at ikke alle kristne hadde disse mirakuløse gaver, og at derfor ingen av dem, innbefattet tungetalen, var nødvendig for å bli frelst. — 1 Kor. 12: 4—11, 28—31.
Noen vil kanskje hevde at det er forskjell på «den gave å tale i tunger» og tungetale som et «bevis» for at den hellige ånd er blitt utgytt. Alle talte i tunger da ånden ble utgytt, sier de, men det var ikke alle som senere fikk «den gave å tale i tunger». Men hvor i Bibelen finner en støtte for en slik antagelse? Det finnes ikke noen støtte for den.
La oss ta et eksempel. Da den hellige ånd ble utgytt, ble det også gitt andre mirakuløse gaver, noe som var tilfelle i Efesos, da mennene «begynte å tale med tunger og å profetere». (Ap. gj. 19: 6, NW) Skiller så Bibelen mellom det å få profetisk gave samtidig med at den hellige ånd ble utgytt, og å få den på et senere tidspunkt, det vil si, mottok alle den gave å profetere da ånden først ble utgytt over dem, mens bare noen profeterte senere? Nei, Bibelen lager ikke et slikt skille, og den viser heller ikke at alle talte i tunger da ånden ble utgytt, mens bare noen gjorde det senere! Det kommer tydelig fram at ikke alle de kristne i det første århundre talte i tunger. Det var ikke nødvendig for å oppnå frelse.
Tungetalen opphører
I det 13. kapittel i sitt brev til korintierne fortsetter Paulus å vise hvilken beskjeden stilling tungetalen har sammenlignet med viktigere ting, spesielt kjærlighetens «bedre vei». Han påpeker at selv de som var velsignet med den gave å tale i tunger, ville være «en lydende malm eller en klingende bjelle» hvis de ikke viste kjærlighet. (1 Kor. 12: 31; 13: 1) For å framheve at kjærligheten var av større betydning og varighet enn de andre av åndens mirakuløse gaver, skriver Paulus: «Kjærligheten faller aldri bort; men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» — 1 Kor. 13: 8.
På grunnlag av det Paulus her sier, kan det ikke være tvil om at de mirakuløse åndens gaver skulle opphøre. Men når skulle dette skje? Enkelte hevder at ettersom Paulus sier at ’tungene er til et tegn for de vantro’, kan ikke tungetalen opphøre før det ikke lenger finnes noen vantro. (1 Kor. 14: 22) Men er det dette Paulus vil ha fram i det 13. kapittel? Nei, det er ikke det. I dette kapitlet setter han ikke det at tungene skulle opphøre, i forbindelse med de vantro, nei, han sammenligner åndens gaver, som er midlertidige gaver, med kjærligheten, som aldri faller bort. Disse gavenes korte varighet setter han altså ikke i forbindelse med de vantro, men med kristendommens barndom.
Etter at Paulus i vers åtte har forklart at de mirakuløse gaver: profetisk tale, tungetale og kunnskap skal få en ende, viser han at de var trekk ved den kristne menighets barndom. Da menigheten var i sin barndom, var disse gavene nødvendige for på en iøynefallende måte å vise at Guds gunst hadde vendt seg fra det jødiske folk og til denne nye, kristne menigheten. Men, som Paulus videre forklarer, når en blir voksen, legger en «av det barnslige». Da så den kristne menighet ble «voksen», det vil si da den nådde fram til modenhet ved at den ble en godtatt, grunnfestet organisasjon, forsvant disse mirakuløse gavene. Tro, håp og kjærlighet ble imidlertid tilbake som særegne kjennetegn på sann kristendom. — 1 Kor. 13: 9—13.
Angående disse gavenes korte varighet sies det i McClintock and Strong’s Cyclopædia, Bind 10, side 484: «Det viser seg således at de mirakuløse gaver som i den første tiden ble gitt til kirken med en bestemt hensikt, gradvis, men likevel i løpet av kort tid, ble trukket tilbake da apostlene og de som fra apostlenes egne ord hadde lært om Kristus, sovnet inn i døden.» Bibelen viser at «Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse». Da apostlene døde, og de som hadde mottatt de mirakuløse gaver gjennom dem, forlot den jordiske skueplass, opphørte derfor de overnaturlige åndens gaver, innbefattet tungetalen. — Ap. gj. 8: 18.
Tungetale var den minste gaven
De åndelige gaver var følgelig ikke tatt bort på Paulus’ tid, og i det 14. kapittel av sitt brev oppmuntrer han derfor de kristne til å strebe etter dem. Hvilken gave legger han størst vekt på at de skal strebe etter? Ikke tungetalen, men «mest etter å tale profetisk». Denne gaven ville være den største hjelp til å oppbygge andre. Paulus forklarer: «Den som taler med tunge, oppbygger seg selv; men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.» Deretter spør han: «Om jeg kommer til eder og taler med tunger, hva vil det da gagne eder?» Ja, hvordan kunne det hjelpe de andre hvis de ikke kunne forstå hva han sa? Derfor sier Paulus: «I en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge.» — 1 Kor. 14: 1—19.
Korintierne trengte å bli påminnet om hensikten med tungetalen. Paulus skriver derfor: «Tungene [er] til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro.» Legg merke til at Paulus ikke forbinder det at tungetalen skulle opphøre, med de vantro, nei, han forklarer at tungetalen skulle tjene til et tegn for de vantro, noe som var tilfelle på pinsedagen. Dengang ble mange ikke-jøder kristne som følge av at de hadde fått Guds Ord forklart for seg på sine egne språk. Korintierne måtte derfor huske at tungetalen ikke ble gitt for å lære opp de troende innen menigheten, men skulle være «til et tegn» for de vantro som kunne være til stede på et av de troendes møter. — 1 Kor. 14: 21—26.
Angående det å tale i tunger i menigheten gir Paulus følgende råd: «Taler noen med tunge, da la det være to eller i det høyeste tre hver gang, og den ene etter den annen, og la en tyde det! Men er det ingen til stede som kan tyde, da skal han tie.» Dette rådet tjente til å holde tungetalen på den rette plass i menigheten. — 1 Kor. 14: 24—28.
Jesu egne ord?
I det foregående er alt det som er nedskrevet i Bibelen om tungetale, tatt med. Er det så noe der som viser at de kristne skulle tale i tunger i vår tid? Nei, det er ikke det, for både evnen til å tale i tunger og de andre mirakuløse gavene tjente som kjennetegn på Guds nye, kristne organisasjon i dens barndom. Men så snart disse gavene hadde tjent dette gode formålet, opphørte de.
’Stopp litt!’ vil kanskje noen si. ’Dere har oversett det viktigste skriftstedet i denne forbindelse, nemlig Jesu egne ord i Markus 16: 17, 18: «Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem.» Dette er jo et bevis for at de kristne i vår tid skal tale i tunger.’
Er dette i virkeligheten et bevis? En person som med vitende og vilje tar slanger i hendene eller drikker noe giftig, ville bli tatt for å være svært dum eller sinnsforvirret, også av en pinsevenn. Likevel er det nettopp dette de kristne ifølge disse ordene skal gjøre.
Det er imidlertid enighet blant bibelforskere om at de 12 siste versene i Markus’ evangelium, der det står om tungetale og om ikke å bli skadd ved å ta slanger i hendene, ikke ble skrevet av Markus, men ble tilføyd av en annen. Tregelles, en kjent bibelforsker fra det 19. århundre, sier: «Eusebios, Gregor fra Nyssa, Victor fra Antiokia, Severus fra Antiokia, Hieronymus og også andre skribenter, spesielt grekerne, viser at disse versene ikke ble skrevet av St. Markus, og at de ikke finnes i de beste håndskriftene.» Men selv om disse ordene skulle være en del av det Markus ble inspirert til å skrive (skjønt alle de foreliggende beviser viser at de ikke er det), er det ikke noe i dem som motsier Bibelens uttalelse om at tungetalen skulle opphøre etter apostlenes død.
Et bevis for sann tilbedelse i vår tid?
Apostelen Paulus viste at selv om den gave å tale i tunger skulle opphøre i den kristne menighet, skulle kjærligheten være det varige, særegne kjennetegn på sanne kristne. Jesus påpekte det samme da han sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35; 1 Kor. 13: 8, 13.
Kjærligheten er den første av Guds hellige ånds frukter. De andre er «glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Det er ikke tungetalen, men disse egenskapene som sammen med trofast lydighet mot Guds påbud om å forkynne «dette evangelium om riket» kjennetegner en som har den hellige ånd i vår tid. — Gal. 5: 22, 23; Matt. 24: 14.
Hva er det da som til sine tider kaster folk på religiøse møter ned fra stolene og får dem til å rope og tale i tunger? Ettersom Bibelen tydelig viser at det ikke er Guds ånd, må det være noe som skyldes Satans og hans demoners virksomhet, såfremt det ikke skyldes sinnsbevegelser eller mentale forstyrrelser. Apostelen Paulus advarte om at «Satan selv skaper seg om til en lysets engel», og at han ville bedra mange «med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse». — 2 Kor. 11: 14; 2 Tess. 2: 9, 10.
De som streber etter disse mirakuløse gavene som Gud ikke lenger gir sitt folk, blir utsatt for et slikt bedrag fra Satan, og resultatet er ofte frastøtende. D. A. Hayes beretter i sin bok The Gift of Tongues om krampaktige anfall og følelsesutbrudd, og han beskriver også en hendelse som har mye til felles med det andre har fortalt om: «For ikke lenge siden var det en dame i Los Angeles som hadde den gave å tale i tunger, og en vel ansett kineser som hørte på, sa at hun talte den samme kinesiske dialekten som ham. Da han ble bedt om å tolke det hun hadde sagt, ville han ikke gjøre det og sa at språket var så grovt som vel mulig.»
Et slikt grovt språk er karakteristisk for de onde ånder. Såkalt «tungetale» i vår tid er altså ikke et bevis for sann tilbedelse. Nei, Jesus sa at hans disipler skulle kjennes ved at de hadde innbyrdes kjærlighet.