Spørsmål fra leserne

• På side 360 i boken «New Heavens and a New Earth» [«Nye himler og en ny jord»] sies det med hensyn til dem som får liv på jorden i den nye verden: «Gud behøver ikke å transportere dem til andre planeter av noen grunn eller å befolke himmelen med dem. . . . Han vil for alltid beholde dem på jorden som dyktige gartnere for å opprettholde den som et vidunderlig paradis til Hans pris!» Er det ikke overmodig å begrense Jehovas menneskelige skapninger til jorden? Er det ikke en spekulativ begrensning i betraktning av at 1 Korintierne 2: 9 sier at det ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte hva Jehova har i beredskap for de rettferdige? Kan ikke Jesu ord i Johannes 14: 2 om at han går for å berede et sted for sine etterfølgere, innbefatte at andre planeter blir gjort skikket for beboelse? Jehova trenger naturligvis ikke mennesker for å befolke andre planeter, akkurat som han heller ikke trenger oss til noe som helst, men han ’kunne bruke oss med et slikt formål for øye. Og dessuten, det som står i Esaias 9: 7 om at det ikke vil bli noen ende på hans herredømme, tyder ikke det på en uendelig utvidelse av hans rike? — E. M., De forente stater.

Det ser ut til at det kjødelige menneskes virkefelt er begrenset til jorden i henhold til Jehovas uttrykte hensikt. En slik begrensning blir vist i 1 Mosebok 1: 28 hvor det ble gitt et oppdrag om å oppfylle jorden, ikke universet. Esaias 45: 18 sier at Jehova dannet jorden forat den skulle være bebodd, og han vil gjennomføre denne hensikt; men han kommer ikke med en slik uttalelse når det gjelder de andre planetene. Han vil heller ikke befolke himmelen med jordboere etter som dette område ikke er skikket for mennesker, og skapninger av kjøtt og blod kan ikke oppholde seg der. (1 Kor. 15: 50) I stedet for at det skulle være overmodig eller spekulativt å tro at mennesket vil bo innenfor de grenser Jehova i henhold til sin uttrykte hensikt har trukket opp, ser det ut til at overmotet og det spekulative kommer inn når mennesker forsøker å spille en større rolle i de universelle anliggender enn den de har fått seg tildelt. Vi skal ikke forandre hans hensikt med oss fra å oppfylle jorden til å oppfylle universet.

Å si at menneskene vil bli beholdt på jorden som gartnere for å opprettholde den som et jordisk paradis, vil ikke si å komme med en spekulativ begrensning for hva Jehova har i beredskap for oss, etter som det er dette arbeid Jehova har tildelt menneskene, slik det blir framholdt i 1 Mosebok 2: 15. Men å si at 1 Korintierne 2: 9 gir plass for den oppfatning at mennesker fra jorden vil bli transportert til andre planeter for å befolke dem, er ikke bare spekulativt, men en feilaktig anvendelse av skriftstedet. Paulus viser der at han ikke forkynte denne tingenes ordnings visdom, men Guds skjulte visdom om den hellige hemmelighet om Kongen Kristus og det åndelige Israel i et himmelsk rike. Denne visdom ble ikke forstått av denne verdens herskere, og med henblikk på slike blinde herskere siterte Paulus i vers 9 Esaias 64: 4, men han fortsetter og sier at de kristne som har Jehovas ånd, er ikke blinde for hva Jehova har beredt for dem, men er fullstendig klar over den Rikets velsignelse som vil bli Kristi legemes lemmer til del. Skriftstedet behandler ikke de velsignelser som blir dem til del som skal bo på en paradisisk jord, og bør ikke feilaktig anvendes på dem. Første Korintierne 2: 6—10 (NW) viser dette tydelig:

«Nå taler vi visdom blant dem som er voksne, men ikke den visdom som tilhører denne ’tingenes ordning eller herskerne i denne tingenes ordning som skal bli til intet. Men vi taler Guds visdom i en hellig hemmelighet, den skjulte visdom, som Gud forutbestemte til vår herlighet før tingenes ordninger. Denne visdom fikk ingen av herskerne i denne tingenes ordning kjenne, for hadde de kjent den, da hadde de, ikke pelfestet den herlige Herre. Men akkurat som det er skrevet: ’øye har ikke sett, og øre har ikke hørt og heller ikke er det uttenkt i noe menneskes hjerte, de ting Gud har beredt for dem som elsker ham.’ For det er for oss Gud har åpenbart dem gjennom sin ånd, for ånden gransker alle ting, selv Guds dype ting.»

I det minste så vidt planetene i vårt solsystem angår, er det tydeligvis ikke noen, bortsett fra jorden, som er skikket til bolig for mennesker. De andre planetene er ikke utstyrt med den slags luft og vann og mat som mennesker nødvendigvis må ha for å kunne leve, og å si at Jehova vil gjøre dem skikket for menneskelig tilværelse i framtiden, er rene spekulasjonen. Man forvrenger Skriften hvis man sier at han gikk bort for å gjøre disse planetene skikket for beboelse, og så bruker hans ord i Johannes 14: 2 som bevis. Jesus talte med sine disipler som skulle bli åndsfødt og herske med ham i himmelsk herlighet. Han skulle fare bort for å berede dem et sted, og der skulle han og hans legemes lemmer ta bolig for alltid som åndeskapninger. Å få dette vridd til å bety en annen planet med kjødelige skapninger er stor villfarelse. Jesus sa ikke i Johannes 14: 1—3, (NW) at han dro bort for å berede seg og sitt legemes lemmer en planet hvor de skulle leve som kjødelige mennesker. Han sa: «La ikke deres hjerte forferdes. Vis tro på Gud, og vis også tro på meg. I min Fars hus er det mange boliger. Ellers ville jeg ha sagt dere det, for jeg går min vei for å gjøre et sted rede for dere. Og om jeg går min vei for å gjøre et sted rede for dere, så kommer jeg igjen og vil ta dere hjem til meg selv, forat også dere skal være der jeg er.» Hva slags logikk bruker vi hvis vi tar ord som Jesus uttalte i forbindelse med åndelige ting, og egenmektig anvender dem på kjødelige ting? Selv om han dro bort for å berede et sted for menighetsklassen, vil naturligvis ikke det si det samme som at han også dro bort for å berede andre planetariske boliger for jordiske mennesker.

Utgiverne av «New Heavens and a New Earth» er fullstendig på det rene med at noen har spekulert på om ikke jordiske skapninger ville bli hentet til andre planeter for å befolke dem. Ved den måten noen av disse spekulantene taler på, hever de seg i betydning og får det til å lyde som om Jehova trenger mennesker fra jorden for å få fullført sitt skapelsesarbeid med hensyn til andre planeter, og det er med tanke på slik overmodighet at boken sa at Jehova ikke trenger dem. Dette uttrykket om at han ikke trenger dem, er med hensikt brukt for å gjendrive disse uuttalte antagelser om at Gud trenger menneskelige par, antagelser som gjøres gjeldende av dem som kommer med slike private fortolkninger. Å forkynne at Jehovas hensikt er å befolke de andre planetene med par fra jorden, innebærer at slike par er nødvendige for hans hensikt. Hvis det var hans hensikt å gjøre det på denne måten, da ville han trenge slike par, ellers ville han være nødt til å gjøre det på en annen måte enn han hadde til hensikt. Hvis han ikke brukte dem, ville hans hensikt med å gjøre det på den måten slå feil. Av hensyn til disse tingene var det at boken hadde grunnlag for å forkaste denne antagelsen om at Jehova trenger menneskelige par.

Det blir ikke antydet at herredømmet skal bli utvidet i det uendelige i Esaias 9: 7, hvor det heter: «Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende [det skal ikke være noen ende på økningen av hans herredømme og på freden, AS] over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» Dette er ikke noe argument for en endeløs prosess med å befolke andre planeter ute i verdensrommet. Det hentyder til det løfte som ble gitt til David om hans kongeverdighet, og det må anvendes på jordiske forhold. David ble aldri lovt at hans rike skulle utvide seg utenom jorden og ut i universet. Det Esaias 9: 7 mener, er at dette rike aldri vil omfatte mindre enn hele jorden. Det vil ikke være noen ende for dets utstrekning på jorden, det vil si at det ikke vil være noen grenser på jorden som vil begrense dets jordiske herrevelde. Det skal dekke hele jorden, uansett hvor man befinner seg på jorden. Ingen grenser vil markere slutten på dets jordiske utstrekning, og Esaias forutsier dette, og antyder at det vil spre seg og øke i utstrekning til det ikke er noen ende på dets utstrekning rundt hele jordkloden. På denne paradisiske jord vil det heller ikke være noen ende på freden.

Hvorvidt det finnes andre planeter som jorden i andre deler av universet eller ikke, og, om så er tilfelle, hvorvidt noen av dem er bebodd av noen slags form for liv eller ikke, eller hvorvidt noen av dem noensinne kommer til å bli bebodd i framtiden eller ikke, det kan vi ikke si, fordi Bibelen ikke sier noe om det. Å befatte seg med slike spørsmål er ørkesløs spekulasjon, og vi vil aldri kunne få et bestemt svar. Vi kan imidlertid si at det finnes ikke noen bibelsk grunn til å trekke en slutning om at andre planeter vil bli befolket i framtiden ved en overføring av par fra jorden. Jorden og menneskene på den er ikke så betydningsfulle. Hvis Jehova ønsket skapninger av kjøtt og blod på andre planeter, så kunne han med letthet skape dem av støvet på disse planetene og ikke behøve å gjennomføre en mirakuløs transport av menneskelige par flere lysår gjennom verdensrommet. Det er best for oss at vi ikke opphøyer oss til en slik prangende stilling i universelle anliggender, men konsentrerer oss om de jordiske oppgaver vår Skaper har gitt oss. Husk hva Jesus sa: «Hver den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg, skal bli opphøyet.» — Lukas 18: 14, NW; 14: 7—11.