Kjærligheten, den bedre veg
«Og jeg vil vise eder en ennå bedre veg.» — 1 Kor. 12: 31.
1. Hvem må vi elske for å få evig liv, og hvorfor?
JEHOVAS veg er kjærlighetens veg. Han har særmerket seg ved kjærligheten, og det er etter kjærlighetens prinsipp han styrer universet. Det er en utmerket måte han derved styrer alle sine fornuftbegavede skapninger på. På grunn av kjærligheten holder han alle sine trofaste skapninger fast knyttet til seg. Han er selv eksemplet på kjærligheten, og han forlanger at alle hans fornuftbegavede skapninger skal etterligne ham. Bare de som gjør det, vil få lov å leve evig. De må elske ham fordi han fortjener hele deres hengivenhet og troskap, og derved gjør de noe til gjengjeld for den store kjærlighet han viser dem. De må elske sine medskapninger akkurat som han gjør. På denne måten er de gudlignende. Guds elskede Sønn sa at dette var de to store bud: 1) «Du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.» 2) «Du skal elske din neste som deg selv.» (5 Mos. 6: 5 og 3 Mos. 19: 18; Matt. 22: 37—40) Enhver av oss som ønsker å bevise seg verdig til evig liv i noen del av Guds univers, må holde disse budene og følge denne gode kjærlighetens veg.
2, 3. Hvilken organisasjon har mest erfart Guds kjærlighet? Hvorfor?
2 Det finnes ikke en organisasjon i hele skaperverket som har nytt mer godt av denne milde egenskap hos Gud enn hans forsamling eller menighet. Denne forsamling eller menighet ble til i det første hundreåret av vår tidsregning, men mange hundre år tidligere var den forbilledlig blitt framstilt av Jehovas daværende utvalgte folk, nasjonen Israel. Han var glad i dem fordi han hadde vært glad i deres forfedre. Hans profet Moses sa til dette folket: «Og fordi han elsket dine fedre og utvalgte deres etterkommere, .... fordi Herren elsket eder, og fordi han ville holde den ed han hadde svoret eders fedre, derfor førte Herren eder ut med sterk hånd og fridde deg ut av trellehuset.» — 5 Mos. 4: 37 og 7: 8.
3 Bare en liten levning av dette begunstigede folket beviste seg verdig til å bli tatt inn i den nye forsamling eller menighet og utgjøre grunnstammen i den. Det som var Guds vilje med den nye organisasjon han hadde utvalgt seg, var at den skulle bli fullkommen i sin hengivenhet til ham og i alle gudlignende egenskaper, og da særlig i kjærligheten. Når vi taler om denne nye organisasjonen, mener vi ikke den som kalles «kristenheten», for den er ikke noe mer Hans organisasjon enn resten av den verden som «kristenheten» er den ledende del av. Vi mener den sanne messianske eller kristne organisasjon som ble grunnlagt i det første hundreåret, «Guds menighet». Det er stor forskjell på kristenheten og Jehova Guds sanne forsamling. Kristenheten har aldri fulgt den bedre veg, men har vært egoistisk, grusom og verdslig. Selv om Guds menighet har vært midt i kristenheten, har den ikke vært noen del av den, men har i oppriktighet prøvd å etterligne Gud og følge hans bedre veg. Kristenheten har vært befengt med en egoistisk og grusom verdslighet, og har unnlatt å etterligne Jehova Gud og være til velsignelse for menneskene. Den skal derfor om kort tid bli ødelagt i Harmageddon-slaget. Den sanne menighet skal derimot bli til evig tid, til ære for Jehova og til velsignelse for alle mennesker med god vilje.
4, 5. Hvordan viste Gud at han hadde overtatt den nye organisasjonen?
4 Det er ingen lett sak å opprette en ny organisasjon og vise at Gud har overført sin gunst og velsignelse til den etterat han i over sytten hundre år utelukkende har befattet seg med en eldre organisasjon. Men Jehova Gud ville bevise at den nyopprettede kristne menighet nå var hans utvalgte forsamling. Han ville hjelpe den gjennom den vanskelige perioden da den var i sin spede barndom, mens den befant seg i overgangen fra den gamle tingenes ordning til den nye. Han lot derfor en særlig åpenbarelse av sin ånd eller aktive kraft komme over den nye organisasjon av sitt hengivne folk, etterfølgerne av Messias, Jesus Kristus.
5 Omtrent ni hundre år før den gamle menighets siste dager og begynnelsen til den nye hadde Gud inspirert Joel til å profetere om den iøynefallende virkning Hans aktive kraft skulle øve på den kristne menighet. Han sa: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min ånd. Og jeg vil gjøre underfulle tegn .... før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst.» (Joel 3: 1—5) De nedskrevne historiske fakta viser at denne profetien begynte å gå i oppfyllelse på den jødiske levning av Jesu etterfølgere på pinsefestens dag i år 33 e. Kr., Under kraften av Jehova Guds utgytte ånd begynte plutselig disse jødiske etterfølgere av Jesus å tale på fremmede språk, på en mirakuløs måte. Under innflytelse av denne guddommelige kraft sto også apostelen Peter og andre fram og profeterte eller forklarte en rekke profetier om Jehova Gud og Kristus Jesus for den forskrekkede menneskemengden som hadde samlet seg. Ved den samme usynlige virksomme kraft ble det samtidig også gitt dem visse kunnskaps-gaver, så de kunne overbringe kunnskap til denne mengden. Hele denne forutsagte åpenbarelse av Guds ånd beviste at han hadde utvalgt seg denne forsamlingen, som hørte Jesus Messias til. Den samme dagen ble omkring tre tusen jøder og proselytter overbevist om dette, og overført fra den forkastede gamle organisasjonen til den nye kristne forsamling. — Ap. gj. 2: 1—41.
EN VEG TIL VEKST GJENNOM GAVER
6. Hva ble gitt til den tidlige menighet ved hjelp av ånden?
6 Slik gikk det til at den nye organisasjonen ble opprettet, og ved at dens medlemmer fikk slike overbevisende, mirakuløse åndens gaver, ble det tydelig vist at den var Guds utvalgte organisasjon fra da av. Et av dens senere medlemmer var apostelen Paulus, og han skrev mer om disse vidunderlige åndens gaver enn noen annen inspirert kristen forfatter. I det tolvte kapitel av sitt første brev til de kristne i Korint skriver han: «Men om de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at I skal være uvitende. Det er forskjell på nådegaver men ånden er den samme; og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme; og det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den som virker alt i alle [som inspirerer dem alle i enhver, Rev. stand. overs.]. Men åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig [til det felles beste, Rev. stand. overs.]. For en gis visdoms tale ved ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme ånd; en annen tro ved den samme ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme ånd, en annen kraft til å gjøre undergjerninger; en annen profetisk gave, en annen evne til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme ånd.» (1 Kor. 12: 1, 4—11) Den forkastede gamle jødiske organisasjon motsto, men kunne ikke stoppe åpenbarelsen av Jehovas ånd ved mirakuløse gaver til de nye kristne troende. Hedenske religiøse organisasjoner kunne heller ikke gjøre det. Til tross for misunnelse og fiendskap fra vantro jøder og hedninger viste Gud den allmektige hvem han hadde latt sin kraft og ånd komme over. Åndens gaver fortsatte derfor å bli gitt og benyttet av hans Sønns etterfølgere i apostlenes dager.
7, 8. Hvilke spørsmål melder seg fordi gavene mangler?
7 Når vi som vitner for Jehova Gud betrakter hans organisasjon nå i det tyvende hundreåret, må vi vedgå at den ikke har og ikke benytter seg av de mirakuløse åndens gaver som særmerket og identifiserte hans vitners organisasjon i det første hundreåret. Mennesker som ikke forstår hvorfor slike gaver mangler i vår tid, kan spørre: Er ikke kristendommen den samme i dag som den gang? Mangler ikke Jehovas kristne menighet i vår tid noe vesentlig når den ikke kan benytte seg av disse overbevisende åndelige gaver i forkynnelsen av «dette evangelium om riket» ? I denne kritiske tiden da gudløs kommunisme og religiøs verdslighet sprer seg overalt, ville vi da ikke være i stand til å avlegge et mer effektivt vitnesbyrd om hans rike hvis vi hadde hatt disse mirakuløse åndens gaver til å styrke oss og overbevise dem som tviler?
8 Vi svarer at den rene kristendommen (ikke kirkevesenet) er den samme i dag som den var i sin spede barndom. Den er ikke blitt rammet av et tilbakeslag, den er ikke blitt lammet og ikke svekket ved at Guds aktive kraft eller ånd ikke virker med mirakuløse åndelige gaver nå. At slike gaver ikke finnes, overrasker oss ikke. Apostelen Paulus forutsa det i det første hundreåret da han sa: «Men hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» (1 Kor. 13: 8) At gaven å tale i tunger opphørte og at de profetiske gaver og kunnskapen fikk ende, er ikke noe tegn på Guds mishag og heller ikke på at hans ånd er maktesløs eller svak. Det var ikke meningen at alle kristne skulle ha disse mirakuløse gavene, og det er heller ikke alle som har hatt dem. Paulus taler om sin egen tid og spør: «Er vel alle apostler? er vel alle profeter? er vel alle lærere? gjør vel alle kraftige gjerninger? har vel alle nådegaver til å helbrede? taler vel alle med tunger? kan vel alle tyde dem?» (1 Kor. 12: 29, 30) Apostelen stiller alle disse spørsmålene på en slik måte at svaret må bli: Nei! At noen eller alle disse gavene manglet, ville derfor ikke være et tegn på Guds mishag, men ville vise at han gikk fram på en annen måte. Vi har ingen makt over utdelingen av slike mirakuløse gaver og heller ikke over utdelingen av særlige gaver. Det er Gud som gjør dette på en teokratisk måte. Han utruster medlemmene i sin menighet slik han vil, fra Jesus Kristus og nedover. Og hans ånd kan virke like kraftig i dag uten disse åndelige gavene, som den virket med dem i det første hundreåret. Den gjør også det. Den trofaste levning av den sanne kristne menighet i dag avlegger ved Jehova Guds ånd et mektigere vitnesbyrd for hans navn og rike enn det er gjort noensinne før i den kristne tidsalder.
9. Hva gjør menigheten til den samme i dag, uten noe virkelig tap?
9 De mirakuløse åndelige gaver har altså opphørt for lenge siden, fordi de ikke lenger trengs nå i denne framskredne tid for den sanne menighet. Av den grunn vil det være nytteløst om en innvigd kristen i dag streber etter å få noen av dem, som for eksempel utenlandske tungemål, evne til å oversette dem, kraft til å helbrede, profetering eller inspirert forkynnelse osv. Tiden for alt dette er forbi, og Jehova Gud ville aldri besvare bønner om å få dem. For nitten hundre år siden var det en god og effektiv veg som ble fulgt for å grunnlegge og oppbygge den kristne forsamling da medlemmene fikk disse ærefryktinngytende åndens gaver. Men levningen av den sanne menighet i dag følger under Guds ledelse og ved hans ånd en ennå bedre veg enn den å bruke åndelige gaver. Det er kjærlighetens veg. Det er dette som gjør den sanne kristne menighet til den samme i dag som i det første hundreåret, i dens spede barndom da den trengte tegnene som de mirakuløse åndelige gavene var. Den sanne menighet er i vår tid preget av den samme uunnværlige kjærlighetens egenskap som den hadde på apostlenes tid. Det er etter kjærlighetens veg den blir oppbygd og utfører alle sine gjerninger i lydighet mot Gud og etter Jesu Kristi mønster. Denne vegen blir ikke forandret og er av aller største betydning, og det er langs den menigheten har prøvd å gå i alle disse nitten hundre årene. Det er en veg som er ennå bedre enn framgangsmåten å virke bare ved hjelp av åndens gaver. Når menigheten fullt ut følger denne vegen nå ved høydepunktet på den kristne tidsalder, har den følgelig ikke lidd noe virkelig tap, noen hindring eller skade ved at gavene er blitt holdt tilbake. Den er likså fylt av ånden som noensinne tidligere. Den er likså sterk og klar i sin tro og i sitt håp som noensinne tidligere, ja, kanskje enda sterkere og klarere, nå når vi er kommet fram til denne verdens ende og profetiene får sin fullstendige oppfyllelse.
10. Hvordan er kjærlighetens veg i sammenligning med åndelige gaver, og hvorfor?
10 Det er dette apostelen taler om når han viser at det er mange forskjellige åndelige gaver, og spør om alle kristne har alle og de samme gavene. Når det er mange forskjellige gaver, er noen av dem å foretrekke framfor de andre. Men så meget man enn bør trakte etter slike gaver, så er det noe som er meget mer viktig og nødvendig, og som man ikke må tape av syne. Det er riktig å strebe etter de større gaver i den tiden gavene blir utdelt, men det er en ting som er meget, meget bedre enn mirakuløse gaver, og som man følgelig bør trakte og strebe meget mer etter. Apostelen gjør oss oppmerksom på dette når han sier: «Men streb etter de største nådegaver! Og jeg vil vise eder en ennå bedre veg.» (1 Kor. 12: 31) Vi som i dag er kristne, kan følge apostelens oppmuntring og hige etter å få den likså alvorlig og tillitsfullt som våre brødre gjorde på hans tid. Selv om vi mangler de mirakuløse gavene, kan vi i vår tid vandre likså fullstendig og trofast på denne bedre vegen som de gjorde i apostlenes dager, og vi kan derved bevise oss verdig til evig frelse. Vegen er Guds veg, kjærlighetens veg.
INTET GAGN FOR OSS SELV UTEN DEN
11, 12. Hvordan kunne en tale med tunger og likevel være intet? Hvorfor?
11 For å vise hvor meget bedre denne vegen er, illustrerer apostelen hvor uunnværlig den er. Sett at det var en som hadde noen eller alle de gaver som ble gitt på en mirakuløs måte ved Guds ånd. Hvis han ikke hadde utviklet denne nødvendige egenskapen, kjærligheten, ville han likevel ikke ha noe gagn av det. Apostelen taler fremdeles om åndens gaver når han begynner det trettende kapitel i sitt brev med å si: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm [gongong, Rev. stand. overs.] eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.» (1 Kor. 13: 1, 2) Hvis noen var kvalifisert til å skrive noe slikt, måtte det være apostelen Paulus, for han hadde alle de gavene han her nevner, og det i overflod. Med uttrykket ’menneskers tunger’ tenkte han ikke på veltalenhet, som kan holde forsamlinger tryllebundet eller drive dem til å mene eller gjøre et eller annet, for apostelen påsto ikke at han hadde en slik evne. Noen av de korintierne han skrev til, sa om Paulus: «For brevene .... er myndige og djerve; men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet.» Paulus vedgikk også dette, for han sa: «Men er jeg enn ulærd [udyktig, Rev. stand. overs.] i tale, så er jeg det dog ikke i kunnskap.» (2 Kor. 10: 10 og 11: 6) Med ’menneskers tunger’ mente apostelen gaver som ble gitt på en mirakuløs måte til å tale på menneskers fremmede språk, og med slike ’menneskers tunger’ kunne han tale ved hjelp av Guds ånd eller usynlige kraft. I det neste kapitlet utbryter han: «Jeg takker Gud: jeg taler mer med tunge enn I alle.» — 1 Kor. 14: 18.
12 Hvordan ville det gå hvis Paulus talte ved ånden med alle disse forskjellige tungene og ikke samtidig tolket det eller ikke hadde noen i forsamlingen til å tolke for seg? Da ville det ikke gjøre dem mer godt enn om de hadde hørt på en hedensk utlending. «Den som taler med en ’tunge’, henvender seg til Gud, ikke til mennesker; ingen skjønner ham; han taler om guddommelige hemmeligheter i ånden. Den som taler med en ’tunge’, oppbygger seg selv, .... En mann som taler med en ’tunge’, må derfor be om gaven til å tolke den. For hvis jeg ber med en ’tunge’, ber utvilsomt min ånd, men min forstand er uten nytte for noen.» Hvis nå Paulus fortsatte å tale med tunger uten å ha en tolkning å gi samtidig, ville det absolutt være ukjærlig av ham. De som hørte på ham, ville ikke ha noen nytte av det, bortsett fra at de fikk se et tegn av hvordan ånden virket på apostelen. Paulus selv ville ganske enkelt prøve å glimre med sin gave. Denne framgangsmåten ville ikke bygge ham opp i kjærligheten, og ville derfor ikke gi ham varig gagn. Det var fordi Paulus elsket dem som søkte åndelig oppbyggelse og frelse, at han tilføyde denne beslutningen: «Jeg takker Gud: jeg taler mer med tunge enn I alle; men i en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for derved å lære andre, enn ti tusen ord med tunge.» — 1 Kor. 14: 2, 4, 13, 14, Moffatt; versene 18 og 19, norsk overs.
13, 14. Hva står fremst, profeteringen eller tungetalen? Hvorfor?
13 Av samme fornuftige, kjærlige grunn bør en forkynner av Guds rike prøve å benytte det alminnelige språket som folk bruker og forstår. Han bør ikke bruke det språk som en høyere utdannelse gir, for det kommer sikkert til å vise hvilken høy utdannelse han har, men vil være som et fremmed tungemål for dem han snakker med. Med tanke på dette prøver Vakttårnets bibelskole Gilead å gi de misjonærene som uteksamineres derfra, en grunnleggende kjennskap til språket i de land de skal sendes til. Englene har sitt eget språk, og hvis Paulus eller en annen talte på dette himmelske tungemål, kunne det nok vise at han hadde en stor gave, men hvilke skapninger her på jorden kunne ha nytte av det han sa? For de andres vedkommende kunne han like godt være en larmende gongong eller en klingende bjelle. Han ville ikke være mer enn det i Guds øyne. Når engler fra Gud viste seg for menn og kvinner, talte de på språk som disse menneskene forsto, forat de kunne få Guds budskap og høste gagn av det.
14 Gaven å profetere var større enn gaven å tale med fremmede tunger. «Den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst. Den som taler med tunge, oppbygger seg selv; men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. Likevel ønsker jeg at I alle talte med tunger, men heller at I talte profetisk; den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, medmindre han tyder det, så at menigheten kan få oppbyggelse av det. .... streb etter å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger.» (1 Kor. 14: 3—5, 39) Ved hjelp av den profetiske gavens kraft kunne en person oppbygge sine brødre på det språket de forsto, og den var derfor noe man burde strebe etter framfor forskjellige andre gaver. Paulus setter faktisk dem med profetisk gave nærmest opp til apostlene når han sier: «Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere.» Tunger av forskjellige slag setter han på åttende og siste plass i rekken. Gaven å profetere ble gitt både til menn og kvinner. Profetien i Joel 3: 1, 2 forutsa at ånden skulle bli utgytt over begge kjønn, og at sønner og døtre og mannlige og kvinnelige tjenere skulle profetere. Beretningen viser da også at kvinner så vel som menn fikk del i denne gaven. Evangelisten Filips fire ugifte døtre profeterte. Og Paulus skrev for å ordne kvinnenes profetering i den korintiske forsamling, og sa at de skulle være tilslørt når de profeterte, av respekt for de innvigde menn som representerte menighetens Hode, Jesus Kristus. Han sier: «Mannen er kvinnens hode, .... hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode.» — 1 Kor. 11: 3—5; Ap. gj. 21: 8, 9.
15. Hvordan kunne gaven å profetere bli brukt uten gagn for den som brukte den?
15 Paulus var den fremste blant dem som profeterte ved åndens gave. Han innså imidlertid at han måtte drives av de rette motiver når han profeterte slik, hvis han selv skulle ha noe gagn av det. De som hørte hans inspirerte forkynnelse, kunne kanskje bli bygd opp i tro og kunnskap, men var det ikke på grunn av kjærlighet at Paulus ønsket å være en slik profet, og at han ga seg hen til å bli det, da ville ikke hans inspirerte forkynnelse ha noen god virkning på ham selv. Da kunne han bli lik fortidens profet Bileam, som levde på den tiden da Moses førte israelittene vekk fra Egypt og til Løftets land. Bileam traktet etter selvisk materiell vinning og lånte seg ut til Moabs konge Balak for å forbanne israelittene. Men stikk i strid med Bileams onde motiver fikk Guds uimotståelige ånd ham til å profetere en velsignelse over israelittene. Bileams hjerte var ikke med i denne profetiske velsignelsen. Kort etter ble han drept som en profet som elsket urettferdighets lønn og som prøvde å motarbeide velsignelsen ved å forlede de velsignede israelittene til å drive en umoralsk avgudsdyrking. (4 Mos. 22: 1 til 25: 3; 31: 8; Åpb. 2: 14; 2 Pet. 2: 15, 16) Apostelen fortalte derfor korintierne at han slo og undertvang sitt legeme, forat ikke hans selviske kjød skulle bestemme hans motiver, «forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig». — 1 Kor. 9: 15—18, 26, 27.
16, 17. Med hvilket motiv og på hvilken måte må vi forkynne Riket? Hvorfor?
16 Gaven å profetere eller forkynne under inspirasjon opphørte da apostlene til Lammet Jesus Kristus døde. I dag blir forkynnelsen av Rikets evangelium til menneskenes frelse drevet som aldri før, og det skjer også ved Guds ånds kraft. Forkynnelsen fra offentlige talerstoler og fra hus til hus til oppbyggelse for andre fortsetter, men det spørsmål som hver eneste mann og kvinne som forkynner om Riket, må stille seg selv, er: Hvilket motiv har jeg for å gjøre det?
17 Vi kan ha utviklet evnen til å holde et utmerket foredrag eller gi et fint vitnesbyrd for sannheten. Vi kan benytte den sterkeste argumentasjon for å overbevise om at vi har rett ifølge Bibelen. Vi kan være i stand til å forklare Bibelens sannheter og gjøre dem klare og forståelige for andre. På den måten kan vi kanskje til og med få andre inn i sannheten ved at vi hjelper dem til å se den forrett de har til å innvie seg fullstendig til Gud og tjene ham. Vi kan gjøre alt dette for en annen. Men likevel, hva godt gjør dette oss hvis vi ikke har en vedvarende kjærlighet? Det er til beste for andre, men det burde også være til største nytte for oss. Vi er ikke bare interessert i andres frelse, men også i vår egen. Vi elsker livet og ønsker å ha det for bestandig. Men vårt liv må leves i kjærlighet. Det må gi uttrykk for vennskap til andre som søker liv. Derfor må vår forkynnelse være varm av kjærlighet til dem som hører på oss, av en følelse av virkelig interesse for deres varige velferd. Det er ikke bare å legge kalde kjensgjerninger fram for tilhørerne våre og så faktisk si: «Her har dere det! Ta imot det eller la det være!» Vi må gi noe mer. Vi må legge hele vårt hjerte i forkynnelsen for dem som hører på oss, og la dem forstå at vi virkelig interesserer oss for deres evige liv, det de får når de kjenner Gud og Kristus og tjener dem. Gjør vi dette, kommer det til å ligge kjærlighet bak den måten vi profeterer på i dag, og da vil det ikke bare hjelpe andre, men også være til største gagn for oss selv når det gjelder å vinne evig liv.
HEMMELIGHETER
18, 19. Hvordan brukte ikke Paulus kunnskapen om hemmelighetene på en gal måte?
18 Enhver bør bruke en gave fra Gud på den rette måten, og det vil si, i kjærlighet til Gud i første rekke og så i kjærlighet til sin neste. Blir ikke det gjort, vil den som bruker gaven, ikke selv ha noe gagn av den, ikke engang av gaven å kjenne alle de hellige hemmeligheter. Paulus skulle vite hva han snakker om når han advarer oss mot det. Han kunne ha blitt forherliget på grunn av den rikdom av åpenbaringer han fikk ved Guds ånd. Han ønsket imidlertid ikke at hans brødre skulle tenke stort om ham personlig fordi han kjente så mange hemmeligheter, eller skjulte sannheter, med slik klarhet. Derfor sa han: «Den rette måten å betrakte oss på, er som Kristi tjenere, og som husholdere som er bemyndiget til å dele ut Guds skjulte sannheter. Og dessuten, det som alltid blir forlangt av husholdere, er at man kan stole på dem.» — 1 Kor. 4: 1, 2, En am. overs.
19 Når Paulus belærte sine brødre om dette, handlet han på en kjærlig måte både mot dem og Gud i sin bruk av kunnskapen om de skjulte sannheter. Han kunne ha brukt denne kunnskapen til å få brødrene til å følge seg og danne en sekt, idet de trodde han hadde mirakuløs visdom og hadde en spesiell anseelse hos Gud som satte ham blant de særlig innvigde, i den indre, hemmelige krets av sakkyndige. Men en slik handlemåte ville vært selvisk, diktert av et ønske om å opphøye seg selv. Den ville til slutt ha ført til hans fall under Guds mishag. Apostelen var i besittelse av gaver, men han ville hindre sine kristne brødre i å ha en uriktig, tilbedende holdning overfor seg. Han minte, dem derfor om at hemmelighetene ikke skrev seg fra hans egen visdom og innsikt, men at han bare hadde fått seg dem betrodd av Kristus. Derved var han ganske enkelt en simpel Kristi tjener, og var forpliktet til å spre kunnskapen om disse hemmelighetene til sannhetssøkere. Æren for denne kunnskapen kunne følgelig ikke gå til Paulus, som bare var en tjener, men måtte gis til Kristus, åpenbareren av de hellige hemmeligheter. Paulus måtte være trofast mot sin mester Kristus Jesus når han delte ut kunnskapen om disse hemmeligheter til Kristi etterfølgere. Selv om Paulus var trofast og pålitelig i denne gjerningen, skulle han ikke derfor bli forgudet, tilbedt og etterfulgt som en sektleder. Han gjorde bare sin plikt mot Kristus, og det var Kristus som skulle takkes, prises, æres og etterfølges. Hvis Paulus elsket Gud og Kristus og sine brødre, ville han bruke disse hemmelighetene uselvisk, ikke til selvopphøyelse blant mennesker, men for å herliggjøre Gud, som åpenbarer de hellige hemmeligheter gjennom Kristus. Det ville gagne Paulus.
20. Hvordan brukte Jesus denne kunnskapen, og hvordan får vi den nå?
20 Kristus Jesus sa til sine trofaste etterfølgere: «Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå.» (Lukas 8: 10) Jesus kjente disse Rikets hemmeligheter. Han brukte likevel ikke kunnskapen om dem på en selvisk måte. Nei, han la sin kunnskap for dagen på en kjærlig måte. Han kunne ha brukt hemmelighetene i selviskhet, til å vinne for seg selv en stor gruppe som var hans etterfølgere i navnet. Stikk i strid med en slik framgangsmåte brukte han lignelser og gåtefull tale når han fortalte hemmelighetene til de store folkemassene, og privat forklarte han hemmelighetene bare for de få utvalgte som Gud ville gi kunnskap om dem. I dag får Kristi etterfølgere hjelp til å forstå de hellige hemmeligheter i Guds ord og hensikt, ikke ved inspirerte gaver som gir kunnskap, men ved Hans ånds opplysende kraft: Apostelens uttalelse står derfor stadig fast som sann: «Det er skrevet: Det intet øye noensinne har sett, det intet øre noensinne har hørt, det som aldri oppkom i menneskets sinn, alt dette har Gud beredt for dem som elsker ham. Og Gud har åpenbart det for oss ved ånden, for ånden utgrunner alt, selv dybdene i Gud.» — 1 Kor. 2: 9, 10, Mofatt.
21, 22. Hvordan må vi bruke en slik kunnskap om hemmeligheter i dag, og hvorfor?
21 Når man først har fått kunnskapen om disse vidunderlige hemmeligheter som gir nøkkelen til forståelse av Bibelen, så kan den bli brukt på en selvisk måte. Når vi har fått den særlige evnen til å forklare hemmelighetene for andre, kunne vi vise oss store for å få ros og beundring. Eller vi kunne la oss lede av sympatier og antipatier og ikke dele dem ut likt til alle og enhver som spør og ønsker å få kjennskap til dem. Eller vi kunne på grunn av menneskefrykt holde oss tilbake fra å forkynne de hemmeligheter som avslører Guds fienders organisasjon og virksomhet. På den måten ville vi vise at vi ikke elsker Gud. For «frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at vi har frimodighet på dommens dag.» — 1 Joh. 4: 18, 17.
22 Av denne grunn ba Paulus sine kristne brødre om å be til Gud for seg, og sa: «for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet.» Han ba om deres bønner, forat «Gud må opplate oss en dør for ordet så vi kan forkynne Kristi hemmelighet». (Ef. 6: 19; Kol. 4: 3) Foruten den store kunnskap Paulus hadde om hemmelighetene, var han uten tvil i besittelse av en selvoppofrende kjærlighet, og det er sikkert, at kristne ektemenn og hustruer som i dag kjenner hemmeligheten om Kristus og hans menighet, må vise kjærlighet ved å prøve å anvende denne kunnskapen på sitt gjensidige forhold. Da Paulus forklarte dette, sa han: «Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» (Ef. 5: 32, 33) For ikke bare å gagne andre, men også oss selv, må vi bruke vår kunnskap om disse dype Guds hemmeligheter på en kjærlig måte.
KUNNSKAP
23, 24. Hva annen kunnskap kunne vi ha, som Jesus og Peter viste?
23 Det finnes annen kunnskap enn kunnskapen om hellige hemmeligheter, og her er det på sin plass å stille spørsmålet: Hvordan skal vi bruke denne kunnskapen og gi den videre til andre? Paulus sa at om han hadde all kunnskap og likevel ikke hadde kjærlighet, så ville han ikke være noen ting i Guds øyne. Det hadde ingen betydning hvor skarp og klok de kristne brødrene kunne holde ham for å være. Paulus tenkte da særlig på kunnskaps-gaver som av og til ble gitt av ånden på en mirakuløs måte, og som skulle opphøre i tidens løp.
24 Jesus hadde for eksempel en slik kortvarig, spesiell kunnskaps-gave da Natanael nærmet seg og Jesus sa om ham: «Se, det er en ekte israelitt, som det ikke er svik i. Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra?» Ja, hvordan kunne Jesus kjenne ham, hvis det ikke var ved Guds ånd? Jesus var derfor i stand til å vise hvor godt han kjente Natanael ved å svare følgende på spørsmålet hans: «Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg.» (Joh. 1: 48, 49) Apostelen Peter fikk også en betimelig kunnskaps-gave etterat den hellige ånd var blitt utgytt på pinsedagen. De to disiplene Ananias og Saffira var blitt enige om å late som om de ga et fullstendig bidrag til Guds tjeneste. Kunnskaps-gaven satte Peter i stand til å avsløre deres falske spill. Da mannen la ned en del av bidraget for å gjøre et falskt inntrykk, visste Peter hva som foregikk. Han sa: «Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den hellige ånd og stikke til side noe av pengene for akeren? Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.» Ananias falt død om. Senere viste hans hustru Saffira at hun også var med på bedraget, og da sa Peter til henne: «Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens ånd?» Hun falt også død om, men det kom ikke av at Peter brukte kunnskapen på en ukjærlig måte. — Ap. gj. 5: 1—10.
25, 26. Hvordan brukte Paulus en slik kunnskap, og hva sa han om kunnskapen?
25 Et tilfelle da apostelen Paulus fikk en betimelig kunnskaps-gave, var da han befant seg ombord på skipet på veg til Roma. Da det så ut til at skibbrudd var uunngåelig, og sjøfolkene sto i ferd med å forlate skipet, sa Paulus til den militære offiseren og hans menn: «Dere kan ikke bli reddet uten at disse mennene blir ombord.» Om morgenen den dagen skipet havarerte, sa Paulus til alle som var ombord: «I fjorten dager har dere stadig vært på vakt, uten å ha spist noen ting. Jeg ber dere spise noe; det er nødvendig for deres sikkerhet. For ikke en eneste av dere skal miste så meget som et hår på sitt hode.» «Vi skal strande på en eller annen øy.» (Ap. gj. 27: 31, 33, 34, 26, En am. overs.) Hvor beleilig kunne ikke kunnskaps-gavene komme, og hvor vidunderlig måtte det ikke være å ha all den nødvendige kunnskap!
26 Paulus kjente godt til farene ved kunnskapen, for han kunne si om seg selv: «Jeg er kanskje ingen taler, men kunnskap har jeg; det hendte aldri at jeg ikke gjorde meg forståelig for dere.» (2 Kor. 11: 6, Moffatt) Men hvis vi vet mer enn andre, kan det gjøre oss oppblåste, og derved skade oss. En person kan også handle egoistisk når han har en stor kunnskap og den opplyste samvittighet det gir. Han kunne bruke den friheten som hans samvittighet ga ham, uten å bry seg om at hans frie handlinger fikk andre til å snuble, fordi de ikke visste så mye og hadde frykt på grunn av samvittigheten. Kunnskapen bør derfor bli regulert og holdt i tømme av kjærligheten. Om dette sier apostelen når han drøfter spørsmål om maten: «Så er det mat som er blitt ofret til avguder. ’Vi har alle kunnskap’ om dette naturligvis! Kunnskapen oppblåser, kjærligheten oppbygger. Enhver som innbiller seg at han har nådd opp til en viss grad av kunnskap, er ennå ikke i besittelse av den sanne kunnskap, men hvis det er en som elsker Gud, så er han kjent av Ham. .... Men husk, det er ikke alle som har denne ’kunnskap’.» (1 Kor. 8: 1—7, Moffatt) De som hadde kunnskap om saken, burde være kjærlige og ta andres uvitenhet i betraktning.
27, 28. Hvordan kan kunnskapen skade den som har den? Hvordan kan den bli gjort hjelpsom?
27 En egoistisk person kan bli oppblåst på grunn av det han vet er riktig, og kan si som så: «Nå skal jeg more meg. Hvorfor skal jeg bry meg om hva andre mener om meg? Jeg vet jeg har rett i det jeg gjør. Om de andre er uvitende, så har ikke jeg ansvaret for det. Hvorfor skal jeg la deres uvitenhet og uopplyste samvittighet legge bånd på min frihet og holde meg fra å gjøre det jeg har rett til?» En slik handlemåte ville ikke være til oppbyggelse for andre. Den kunne til og med skade dem som er kristne, og følgelig ville det ikke være en kjærlig handlemåte. Fordi hans egen samvittighet ikke plager ham, på grunn av hans kunnskap, kan han muligens tro at han ikke skader seg selv. Men han gjør det, for han hindrer sin vekst i kjærligheten, og Gud kunne holde ham ansvarlig for å være skyld i en annens åndelige ødeleggelse fordi han i egoisme gjorde noe han visste var lovlig.
28 Kunnskapen bør hjelpe oss til å vise vår kjærlighet på en mer hjelpsom måte. Hvis en ektemann vet og forstår hvordan det står til med sin hustru, kan han vise sin hengivenhet for henne på en mer opplyst måte. Peter rår ektemenn til å gjøre nettopp det. Han sier: «Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres. Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke.» (1 Pet. 3: 7, 8) I harmoni med det fortrinn kjærligheten har framfor kunnskapen, viser Peter hvordan de kristne må vokse og handle forat de ikke skal gå glipp av den himmelske lønn, og da nevner han kjærligheten på toppen av det hele. Han sier de må legge vinn på til sin tro å legge dyd, til dyden kunnskap, og så til kunnskapen ikke bare legge selvkontroll, tålmodighet og gudsfrykt, men også broderlig hengivenhet, og til den broderlige hengivenhet legge den egenskapen som er kronen på det hele, kjærligheten. — 2 Pet. 1: 5—7.