-
«Fast inntil enden»Vakttårnet – 1977 | 1. oktober
-
-
«Fast inntil enden»
DET er med blandede følelser vi har mottatt den opplysning at en trofast tjener for Jehova, bror Nathan H. Knorr, døde sent på kvelden 8. juni 1977 etter mange måneders sykdom. Hans nidkjære og urokkelige kurs i en lang årrekke er et godt eksempel på hva det vil si å «se bent fram». ’Alle hans veier var rette’, og han ’bøyde ikke av til høyre eller til venstre’. (Ordspr. 4: 25—27) Han oppmuntret alltid dem som var i nær kontakt med ham, til å ’holde sin frimodighet og det håp de roser seg av, fast inntil enden’. — Heb. 3: 6.
Bror Knorr ble født 23. april 1905. Han ble døpt 4. juli 1923 og begynte på Betel samme år. Fra 1932 av hadde han forskjellige ansvarsfulle stillinger og var med på å lede Jehovas vitners virksomhet, og i 1942 ble han president for Selskapet Vakttårnet. Den 31. januar 1953 giftet han seg med Audrey Mock. Hans medfødte organisasjonstalent kom til full nytte i hans bestrebelser for å organisere og utvide arbeidet og føre tilsyn med Selskapets avdelingskontorer verden over. Dette medførte mange og lange reiser og foredragsturnéer. I de årene han tjente som president, ble det lagt spesielt stor vekt på den undervisning som vår kristne tjeneste innbefatter. I 1943 sørget han for at Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer, ble opprettet. Han opplevde den glede å se antall vitner øke fra 115 240 i 1942 til 2 248 390 i 1976.
Selv om døden skaper et savn og behov for trøst, gleder vi oss på bror Knorrs vegne, særlig i betraktning av den kjærlighet han viste Guds folk og Guds gjerning ved sin aldri sviktende nidkjærhet og villighet til å gjøre sitt ytterste like til det siste. Vi gleder oss enda mer fordi vi lever i den tid da de som har et himmelsk håp, blir forvandlet «i et nå, i et øyeblikk» når de fullender sitt jordiske løp, og ’oppstår uforgjengelige’. (1 Kor. 15: 51, 52) Måtte også vi, med håpet om evig liv i Guds rike i tankene, holde «vår første fulle visshet fast inntil enden». — Heb. 3: 14.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1977 | 1. oktober
-
-
Spørsmål fra leserne
● Når en søster tolker for døve, vil hun da ifølge Paulus’ ord i 1 Korintierne 11: 3—16 måtte ha noe på hodet?
Ettersom en søster som tjener som tolk, ikke gir uttrykk for sine egne tanker, underviser hun ikke i menigheten og trenger følgelig ikke å ha noe på hodet. Hun overbringer bare opplysninger på et annet språk, i dette tilfellet fingerspråket. Det samme er tilfelle hvis en søster tolker en bønn. Men det kan være at søsteren føler seg mer vel hvis hun har noe på hodet. Hun står foran tilhørerne, og det ventes at hun legger en viss følelse i i det hun sier, for at hun skal kunne overbringe det taleren har på hjertet. Hun ser det kanskje også slik at hun ved å ha noe på hodet vil forhindre at noen danner seg det feilaktige inntrykk at hun underviser eller ber i menigheten uten å tildekke hodet. Søstre som tjener som tolker, kan bruke sin dømmekraft og avgjøre dette i hver enkelt situasjon i samsvar med sin samvittighet.
Det kan være at den eneste innvigde broren som er til stede på et menighetsmøte, er døv. Hvis han er i stand til å tale tydelig, slik at alle de tilstedeværende forstår ham, vil det være passende at han leder møtet og framsier bønnen, hvis han ellers er kvalifisert til det. Hvis han er stum og bare er i stand til å meddele seg ved hjelp av fingerspråket, kan han likevel lede møtet og framsi bønnen hvis det er en søster til stede som kan tolke det han sier, for de andre. Det vil ikke være påkrevd at hun har noe på hodet, men som vi allerede har vært inne på, kan omstendighetene og hennes egen samvittighet gjøre det tilrådelig. Hvis broren ikke er i stand til å tale og det ikke er noen kvalifisert tolk til stede, kan en kvalifisert søster lede møtet og framsi bønnen med noe på hodet. Apostelen Paulus sier at hvis en som taler «med tunge», ikke blir forstått av de andre som er til stede, skal han tie hvis det ikke er noen som kan tolke det han sier. (1 Kor. 14: 27, 28) For å unngå misforståelser og for ikke å bringe noen i forlegenhet bør de eldste på forhånd treffe de nødvendige tiltak hvis de ser at det er mulighet for at situasjoner av denne art kan oppstå.
-