’Troen er død uten gjerninger’
«Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» — Jak. 2: 14.
1. Hvordan kan ordet «tro» defineres, og hvilke tanker innebærer denne definisjonen?
NÅR vi snakker om tro, mener vi tro på Gud. Da apostelen Paulus skrev til de kristne hebreerne om tro, sa han: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» (Heb. 11: 1, NW) Det er noe som støtter en sikker forventning. Dette uttrykket innebærer tanken om at det finnes en garanti for at forventningen skal bli virkeliggjort, at det er ting som en vil oppnå i framtiden. Noen mener at tro kan sammenlignes med et skjøte på ting som en håper å komme i besittelse av. Tro kan også innebære at en holder sine løfter eller oppfyller sine forpliktelser. En som har tro på Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus, ønsker å være lojal og handle i full harmoni med Jehovas måte å gjøre tingene på og gjøre andre kjent med hans veier. — Sl. 145: 10, 11.
2, 3. a) Hva er den sanne kristne tro? b) I hvilken utstrekning utbredte Jesu disipler den sanne tro? c) Hvilken andel hadde apostelen Paulus i å utbre den sanne tro?
2 Det som Jesus Kristus lærte sine disipler, og det som er gitt videre til alle kristne opp gjennom århundrene ved hjelp av Guds Ord, utgjør den sanne kristne tro. (Ef. 1: 15—17; 4: 5) I den første kristne tid, da Jesu disipler talte om de ting som Jesus hadde lært dem, var det mange som begynte å tro på Kristus Jesus og hans lære. Disiplene la først og fremst vekt på å forkynne og undervise. «Guds ord hadde framgang, og tallet på disiplene i Jerusalem økte sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen.» (Ap. gj. 6: 7) Det gode budskap som disiplene forkynte, fikk virkelig stor utbredelse, og deres egen tro på dette gode budskap ble vel kjent. Da Paulus skrev til romerne, kunne han derfor i full overensstemmelse med sannheten si: «Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi det i hele verden blir talt om deres tro.» — Rom. 1: 8, NTM.
3 Paulus var en virkelig evangelist, en forkynner av det gode budskap. Han lærte om Jesus Kristus, som ved sin død på torturpelen tilveiebrakte det middel som kunne fjerne verdens synd, og Paulus lærte om Jesu oppstandelse fra de døde. Paulus verdsatte betydningen av dette så høyt at han følte at alle burde få kjennskap til det. Han reiste derfor tusenvis av kilometer, for en stor del til fots, og forkynte og underviste. Som misjonær dro han til nye områder og forkynte for folk fra mange nasjoner det budskap som kunne gi dem et grunnlag for troen.
’Troens ord som vi forkynner’
4. Hva var det «troens ord» som Paulus forkynte, og hvilken andel hadde han i å kunngjøre det?
4 Paulus forkynte det budskap for folk som han skrev om til romerne: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner, for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» (Rom. 10: 8—10) Paulus talte i synagoger, ved elvebredder, i skoler, i fengsler, i private hjem, til alle slags mennesker, både jøder og grekere, og til forsamlinger av forskjellig størrelse. Når Paulus talte, ble «ordet» brakt nær til dem, så nær at de kunne gjenta det med sin egen munn og bevare det i sitt hjerte. Noen trodde og viste at de hadde en slik tro i sitt hjerte.
5. Hvem må en vise tro på hvis troen skal føre til at en oppnår en rettferdig stilling innfor Gud?
5 Angående det å ’tro til rettferdighet’, skrev Paulus til romerne: «Hva skal vi da si? At hedninger, som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro; Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke fram til denne lov.» (Rom. 9: 30, 31) Det er tydelig at det som følge av Paulus’ forkynnelse var mange hedninger som ble hjulpet til å vinne rettferdighet. Også de andre disiplene brakte ved sin undervisning i mange byer kunnskap om Kristus Jesus til tusener av hedninger, og disse vant den rettferdighet som er en følge av tro på Guds Sønn. Paulus påpekte at jødene, som gjorde seg store anstrengelser for å holde Moseloven, ikke var i stand til å vinne rettferdighet. «Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublesteinen, som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» — Rom. 9: 32, 33.
6. a) Hvorfor forkastet jødene som folk betraktet Jesus som Messias, og hvem ble derfor budskapet om at «Jesus er Herre», forkynt for? b) Hva var det «troens ord» som Paulus talte om, grunnlagt på?
6 Hensikten med den lov jødene fikk, var at den skulle være en tuktemester som ledet dem til Kristus. Den skulle lede dem til Messias og hjelpe dem til å anerkjenne ham og godta ham som sin lærer og Herre når han kom. (Gal. 3: 24) Av mangel på tro tok ikke desto mindre de fleste av jødene anstøt av ham som Guds rettferdige lov ledet dem til, nemlig Guds Sønn. Derfor ble «ordet» eller budskapet om at «Jesus er Herre», nå kunngjort, ikke bare for jødene men også for hedningene for alle nasjoner. Dette «ordet» fra Gud blir gjort lett tilgjengelig for folk overalt. I sitt brev til romerne sa Paulus at «ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte». Men hva vil de enkelte gjøre med det? Hvis «ordet» virkelig synker ned i deres hjerte, vil de tro det. De vil tro at Jesus Kristus er Herre, og at han er den som Gud vil oppfylle sine storslåtte løfter gjennom. (2 Kor. 1: 20) For å kunne ha en slik tro må en ha kunnskap — først og fremst kunnskap om Gud og om det han har sagt og gjort, fordi det er han som har tilveiebrakt foranstaltningen for frelse gjennom Kristus. Det var Gud som oppreiste Jesus fra de døde. Det var dette Paulus forsøkte å overbevise folk om på sin tid, særlig romerne. På Paulus’ tid var det undertiden nødvendig å understreke betydningen av disse grunnleggende sannheter selv overfor dem som hevdet at de var innvigd til Gud. Paulus forkynte «troens ord». Hva var denne troen grunnlagt på? Det var to bestemte ting som Paulus hadde i tankene, og dette er også noe som vi nå, 1900 år senere, bør ha i tankene. For å kunne bli en kristen må en høre «troens ord» og bli overbevist om 1) at Jesus, Guds Sønn, er Herre, at han ved sin offerdød kjøpte menneskeheten, og at de kristne derfor må anerkjenne ham som sin eier, og 2) at Jehova Gud oppreiste Jesus fra de døde. Du ønsker naturligvis å få noen beviser for disse to tingene, ettersom en må tro på dem for å oppnå frelse, det vil si vinne evig liv. — 2 Kor. 5: 14, 15.
7. Hvem visste Jesu disipler på grunn av sin sterke tro at Jesus var, men hvordan reagerte fariseerne?
7 De disipler som vandret med Kristus Jesus for 1900 år siden, hadde en enestående anledning til å bygge opp en sterk tro, for de vandret omkring sammen med Guds Sønn. De hørte ham tale mens han var her på jorden som menneske og også etter at han var blitt oppreist fra de døde. Da Jesus spurte sine etterfølgere: «Hvem sier I at jeg er?», kunne de med overbevisning svare at han var Messias, Guds Sønn. (Matt. 16: 15, 16) Men de troløse fariseerne kom i forbindelse med dette spørsmålet i en situasjon hvor de ikke lenger var i stand til å svare Jesus. Beretningen i Matteus 22: 41—46 lyder: «Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! Kaller nå David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn? Og ingen kunne svare ham et ord.»
8, 9. a) Hva må de kristne bekjenne angående Jesus for å vise sin tro, og hvordan må de vise at de virkelig tror dette? b) Hva er det også nødvendig å gjøre for å vise sin tro?
8 På pinsedagen gjorde imidlertid Peter det klart hvem denne «herre» var, og at han satt ved Guds høyre hånd. Han sa: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» (Ap. gj. 2: 36) I likhet med apostlene og de første kristne bekjenner de kristne i vår tid med sin munn at Jesus er Herre. Hvis de er sanne kristne, er ikke dette noe de bare sier. De viser også at de underordner seg under Kristus som Herre, ved å gjøre Jesu Fars vilje, slik Jesus lærte sine disipler at de skulle gjøre. (Matt. 7: 21; Joh. 15: 8) Det er noe annet de kristne også må tro, og det er at Gud oppreiste Jesus fra de døde. Peter bekreftet dette på pinsedagen. Han sa: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» (Ap. gj. 2: 32) Tror du disse to fundamentale kjensgjerninger, som både Paulus og Peter omtalte, nemlig at «Jesus er Herre», og at «denne Jesus oppreiste Gud» fra de døde? Hvis du gjør det, da er det også noe annet du må gjøre, nemlig bekjenne din tro med din munn. De som av hjertet kommer med en slik bekjennelse, bør bli døpt. Apostelen Peter oppfordret dem som han talte til på pinsedagen i år 33 e. Kr., til å gjøre dette. «De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler.» — Ap. gj. 2: 40, 41.
9 Tenk på det! Omkring 3000 av dem som Peter talte til, ble døpt! De ble lagt til menigheten, og de fortsatte å holde seg til apostlenes lære og var også selv med på å forkynne det gode budskap for andre. — Matt. 28: 19, 20; Ap. gj. 8: 1, 4.
10. a) Hvordan forsøkte apostelen Paulus å oppmuntre menigheten i Roma til nidkjær virksomhet? b) Hva måtte de gjøre for å vise sin tro, og hva må de kristne gjøre i dag?
10 Mange år senere, omkring år 56 e. Kr., skrev apostelen Paulus til den kristne menighet i Roma. Denne menigheten kan ha blitt opprettet av noen jøder eller proselytter fra Roma som hadde vært i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr. De kan ha vært vitne til den mirakuløse utgytelsen av den hellige ånd som fant sted da. (Ap. gj. 2: 1—5, 10) Nå hadde det gått 23 år. I mellomtiden var Paulus blitt en apostel for nasjonene, og ettersom han var interessert i menigheten i Roma, forsøkte han å oppmuntre menighetens medlemmer til å utvide sin virksomhet, slik at det gode budskap om Riket kunne bli forkynt i enda større utstrekning. De ting de hadde bekjent sin tro på før de ble døpt, måtte også kunngjøres offentlig etter deres dåp, slik at andre kunne tro. Paulus skrev: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (Rom. 10: 9) Hvis de virkelig trodde dette, ville de nidkjært forkynne det for andre. De måtte vise sin tro ved å bekjenne med sin munn overfor andre at Jesus virkelig er Herre. Ved sine handlinger måtte de vise at de trodde at Jesus var blitt opphøyd til den nest høyeste stilling, en stilling hvor han bare var underordnet Gud, og at «hver tunge [skal] bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». (Fil. 2: 9—11) Vi må også vise at vi har en slik tro. For å kunne tro at Jesus Kristus er herre, må naturligvis alle kristne også tro at han ble oppreist fra de døde, og at det var Jehova Gud i himmelen som oppreiste sin Sønn. Paulus viser i sitt brev at han var overbevist om det, og han forsøker å tilskynde alle som leser hans brev, til å fortelle andre at Jesus er Herre, og at Gud oppreiste ham fra de døde. På den måten vil den enkelte bli frelst. En som er frelst, har naturligvis vunnet. Han har overvunnet verden. Han vil oppnå evig liv.
11, 12. Hvordan viser Romerne 10: 10 at sann tro må være dypt rotfestet?
11 Paulus understreket nødvendigheten av å ha tro, ikke bare på disse to tingene, på at Jesus er Herre, og på oppstandelsen, men naturligvis på alle de ting som Jesus lærte. Denne troen kan ikke være overfladisk, den må være dypt rotfestet. «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» — Rom. 10: 10.
12 Overalt på jorden i dag kommer Jehovas kristne vitner med denne bekjennelsen. Folk av alle nasjoner som snakker mange forskjellige språk, lærer sannheten fra Guds Ord. De kristne må vise at de har tro, ved de gjerninger de utfører.
Til hvilken nytte er ord uten gjerninger?
13. Hva viser at Jakob, Jesu halvbror, til slutt viste tro selv om han ikke var en av Jesu disipler til å begynne med?
13 Disippelen Jakob, Jesu halvbror, var uten tvil kjent med sin brors virksomhet, men det er ingenting som tyder på at han var en disippel-som fulgte Jesus mens Jesus tjente på jorden. Jakob kan ha vært blant dem av Jesu slektninger som sa om Jesus: «Han er fra seg selv.» (Mark. 3: 21) Det er imidlertid høyst sannsynlig at det er denne Jakob som så Jesus etter hans oppstandelse. Paulus hadde tydeligvis ham i tankene da han skrev til korintierne: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang . . . Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene.» (1 Kor. 15: 7, 8) Det er derfor sannsynlig at denne Jakob kom sammen med sin mor og apostlene og andre i en sal i Jerusalem for å be etter Jesu død og før pinsedagen i år 33 e. Kr. (Ap. gj. 1: 13, 14) Han kom til troen på at Jesus er Herre, og han visste også at Jesus var oppreist fra de døde. Jakob ble senere en fremtredende etterfølger av Kristus Jesus, og han var med på å treffe avgjørelser i forskjellige saker som berørte alle menighetene, når det styrende råd kom sammen i Jerusalem. — Ap. gj. 15: 6, 13.
14. a) Hvordan viste Jakob at tro og gode gjerninger er nøye forbundet? b) Hva sa Jesus skulle være grunnlaget for det atskillelsesarbeid han nå utfører, og som resulterer i enten liv eller død for menneskene?
14 Jakob skrev noen kraftige sannheter til sine kristne brødre, og han kom inn på spørsmålet om tro. Han så på dette spørsmålet på samme måte som Paulus. Jakob uttrykker det slik: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?» (Jak. 2: 14) Ingen har grunn til å skryte av sin tro hvis han ikke har gjerninger som støtter den. Hans påstand om at han har tro, er i virkeligheten falsk. For å belyse dette viktige spørsmål om å gjøre rette gjerninger stiller Jakob menigheten følgende spørsmål: «Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?» (Jak. 2: 15, 16) Det er nødvendig å ha gjerninger som viser at det ønsket som en gir uttrykk for i ord, er oppriktig. Vi husker at Jesus sa: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. . . . og han skal skille [folkeslagene] fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder . . . jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; . . . Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matt. 25: 31—40.
15, 16. a) Hvordan blir ordet «naken» i Matteus 25: 36 forklart? b) Hvordan kan en gjøre godt mot Jesu «brødre» og ikke bare si «Lykke til»?
15 Folk behøver ikke nødvendigvis å være nakne bokstavelig talt for å ha behov for hjelp. I sin fotnote til Matteus 25: 36 sier New World Translation: «Eller: ’Ikke tilstrekkelig kledd’; på det alminnelige språk betydde det opprinnelige ordet for dette uttrykket ’lett kledd, bare i undertøyet’, følgelig sparsomt kledd, ikke nødvendigvis naken.» Enten en person er naken eller bare lett kledd, kan en som ser den ’fremmedes’ tilstand, ikke bare si: ’Gå bort i fred, varm deg og mett deg!’ Vi kan naturligvis ikke hjelpe Jesus personlig, men vi kan hjelpe hans «brødre», de åndssalvede kristne som lever her på jorden. Hjelper du dem på denne måten, og gjør du det både fordi du ser deres behov, og fordi du vet at de tilhører Kristus? — Matt. 10: 41, 42.
16 Jakob viser at ord som ikke blir understøttet av gjerninger, ikke har noen verdi. Bare å si: ’Varm deg’ vil ikke gagne vår kristne bror eller søster. En annen oversettelse gjengir Jakobs ord slik: «Sett at en bror eller en søster er kledd i filler og ikke har nok føde for dagen, og en av dere sier: ’Lykke til, hold deg varm og spis godt,’ men ikke gjør noe for å dekke deres legemlige behov, til hvilken nytte er det?» (The New English Bible) Hvis en kristen ønsker at noen skal holde seg varme, er det nødvendig at han gjør noe for at de skal ha det varmt, ved å gi dem noe, og ikke bare si: «Lykke til» og så ikke gjøre noe for å gi dem det de trenger. Det forholder seg på samme måte med vår tro. Den må være ledsaget av gjerninger. Den må være understøttet av handlinger.
Er din tro død eller levende?
17. Hva blir understreket i Jakob 2: 18?
17 Jakob sier videre: «Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» (Jak. 2: 17) Dette er sant. Jakob bringer nå en tenkt person inn i bildet og sier: «Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!» (Jak. 2: 18) Det som blir drøftet her, er ikke hvorvidt det er gjerninger som er i harmoni med Moseloven, eller troen på Jesus Kristus som fører til frelse. Men en tro som er virkelig og levende, blir stilt opp som en motsetning til en død eller livløs tro. En annen oversettelse gjengir skriftstedet på denne måten: «Men noen innvender kanskje: ’Her er en som hevder at han har tro, og en annen som peker på sine gjerninger.’ Til dette svarer jeg: ’Vis meg at den tro du taler om, er virkelig, selv om den ikke er ledsaget av gjerninger, og ved mine gjerninger vil jeg vise deg min tro.’» — The New English Bible.
18, 19. a) Hva er det som viser at mange av dem som sier at de tror på Gud og Kristus, ikke har virkelig tro? b) Hva sa Jakob til dem som sa at de trodde på Gud, men som ikke hadde en aktiv tro?
18 Et spørsmål en derfor bør tenke over, er: Kan en kristen vise sin tro uten å ha noen gjerninger? Eller må en kristen ved å bruke hele sitt hjerte og sinn og hele sin sjel og styrke vise andre at hans tro er en levende tro, en produktiv tro og ikke en død tro? Jakob viser at gjerninger eller virksomhet er et bevis for at en har tro. Det finnes mange mennesker i verden i dag som sier at de tror på Gud, men når du spør dem: ’Hvem er han? Hva har han utrettet? Hva gjør han nå?’, kan de ikke svare på det. De har ikke virkelig tro på Gud, for de kjenner ham ikke. De har ikke «den sikre forventning om ting som en håper på». De kjenner ikke til «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». (Heb. 11: 1, NW) Andre sier: ’Jeg tror på Jesus Kristus,’ men når en spør: ’Hva gjør Jesus Kristus nå?’, vet de det ikke. De sier at han døde. De tror ikke at han er den oppstandne Herre, at han lever i himmelen, at han har fått stor makt og hersker som konge, at han snart skal gjøre ende på den onde tingenes ordning, og at han forbereder seg til å besvare den bønn de kristne har lært å be, nemlig: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Slike mennesker er ikke i stand til å fortelle deg hva deres tro går ut på. De kan ikke bevise at den er sann, ut fra Bibelen. De har ikke noe håp. De tror i virkeligheten ikke at Jesus er Herre, og at Jehova Gud har oppreist ham fra de døde. De tror ikke at han er blitt gjort til konge i Guds rike og satt på den himmelske trone for at han skal velsigne hele menneskeheten. Tror du det?
19 I sine samtaler med mennesker som hevdet at de tilhørte Guds menighet i det første århundre, oppdaget Jakob tydeligvis at det var noen som ikke hadde en levende tro, en tro som var aktiv, og som tilskyndte dem til å vise sann kjærlighet overfor sine kristne brødre og ta del i det arbeid som består i å gjøre mennesker til Jesu Kristi disipler. Jakob sa derfor: «Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver.» (Jak. 2: 19) Hvorfor sa Jakob dette?
20, 21. Hvordan vet vi at demonene tror på Gud, men hvordan gikk det med dem i vannflommen, og hvorfor?
20 Han peker på at djevlene eller demonene tror at det finnes en Gud. De har i virkeligheten god kjennskap til det, for da «menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til». (1 Mos. 6: 1, 2) Disse «Guds sønner» var åndeskapninger, men de materialiserte seg. De «gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige». Ved sitt moralske forderv gjorde disse falne engler stor skade på jorden, og deres bastardavkom, «de veldige», hadde uten tvil en stor del av skylden for at jorden ble «full av urett» eller «vold» (NW) på den tiden. Gud sa derfor at han ville utrydde menneskene ved en vannflom og bare bevare Noah, hans hustru og hans tre sønner og deres hustruer i live. — 1 Mos. 6: 4—7, 11—13.
21 Hva skjedde med de materialiserte engler da vannflommen kom? De ble tvunget til å vende tilbake til åndeverdenen, men de vendte ikke tilbake til den stilling de hadde forlatt. Judas sier: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» (Jud. 6) Jakob omtaler disse englene som djevler eller demoner. Disse demonene trodde at det fantes en Gud, de trodde at han eksisterte, men de gjorde ikke Guds gjerninger.
22, 23. Hva er det som viser at demonene også kjente Kristus Jesus og var klar over hans makt?
22 De visste også om Guds Sønn, Kristus Jesus, men de gjorde ikke hans gjerninger. Da Jesus en gang kom til gadarenernes bygd, traff han to demonbesatte menn som kom ut fra gravstedene. Disse mennene var usedvanlig ville, og det var ingen som hadde mot til å gå forbi dem på veien. Disse demonene visste hvem Jesus Kristus var. «De ropte: Hva har vi med deg å gjøre, du Guds Sønn? Er du kommet hit for å pine oss før tiden?» Beretningen forteller at Jesus drev demonene ut av mennene, og at demonene fór inn i en svinehjord. — Matt. 8: 28—32.
23 Det er ingen tvil om at disse demonene trodde at det finnes en Gud, og at Jesus er Guds Sønn. Og de skalv ved tanken på hva dette betydde for dem. Peter sier: «Gud [sparte ikke] engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overga dem til mørkets huler i varetekt til dom.» — 2 Pet. 2: 4.
24. Hvorfor er det ikke tilstrekkelig bare å tro på Gud?
24 Det er tydelig at disse Guds sønner ble demoner fordi de ikke ønsket å gjøre Guds vilje. De var opprørske. De visste at det finnes en Gud, og nå sier Jakob til dem som tilhører den kristne menighet: «Du tror at Gud er én; du gjør vel.» Men hvis deres tro begrenset seg til det, var de ikke stort bedre stilt enn demonene. Demonene er imot Gud, og likevel tror de. De har kunnskap. De vet hvilken stilling Jehova har i universet, men de handler ikke i samsvar med hans vilje. På jorden finnes det millioner av mennesker som tror at det finnes en Gud, og som sier de har tro, men hvor er deres gjerninger? De har en død tro.
Tegn på en levende tro
25. a) Hvilke spørsmål står vi nå alle overfor? b) Hva forteller Jakob oss om Abrahams tro?
25 Jakob taler derfor rett ut til sine tilhørere: «Vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig [ufruktbar, The New English Bible]?» (Jak. 2: 20) En ufruktbar kvinne føder ikke; hun frambringer ikke avkom. Hva gjør din tro for deg? Har den gjerninger? Frambringer den noe? Lever du i samsvar med det du sier du tror? Hjelper din tro deg til å gjøre mennesker til Kristi Jesu disipler? Øker du Rikets interesser? For å understreke dette bruker Jakob en illustrasjon og snakker om Abraham: «Abraham, var far, ble ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.» (Jak. 2: 21—24) Har du en slik tro som Abraham, den slags tro som tilskynder en til å sette det å gjøre Guds vilje foran selve livet?
26. a) Hvordan viste Abraham og Sara ifølge Paulus tro på Guds løfter? b) Hvilket spørsmål blir hver enkelt av oss nå stilt overfor?
26 I sitt brev angående tro sa Paulus: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på.» Han skrev også om Abraham og brukte ham som et eksempel fra det virkelige liv på en mann som hadde tro. Han sier: «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som ga løftet; derfor ble det også av én, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle.» (Heb. 11: 8—12) Vi vet at Abraham døde uten at det løfte han fikk, ble oppfylt, men han hadde sannelig tro og en sikker forventning om de ting som han håpet på, og gjennom hele livet hadde han bevis for at Gud velsignet ham. Abrahams tro på den «stad . . . som Gud er byggmester og skaper til», tilskyndte ham til å forlate materielle bekvemmeligheter for å kunne gjøre Guds vilje. Viser også dine gjerninger at Guds rike betyr mer for deg enn materielle eiendeler? — Luk. 12: 29—31.
27. Hvordan viste Noah at han var en mann som hadde en aktiv tro?
27 Det var en annen mann, en mann som hadde sett hva Guds sønner foretok seg i sitt samvær med menneskenes døtre før den verdensomfattende vannflommen, som Paulus også brukte som et eksempel på en mann som viste virkelig tro. Vi leser: «Ved tro bygde Noah, varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av tro.» (Heb. 11: 7) Arken ble ikke bygd ved et mirakel. Noah måtte felle trær, hogge dem til og lage forskjellige rom i arken. Han måtte stryke den innvendig og utvendig med bek. (1 Mos. 6: 14) Arken var ikke noe lite byggverk; den var 133,5 meter lang, 22,3 meter bred og 13,4 meter høy. Denne kjempestore, kistelignende konstruksjon ble bygd på tørt land. Bibelen oppgir også arkens interessante passasjerliste. Foruten sin hustru, sine tre sønner og deres hustruer fikk Noah påbud om å ta med seg andre skapninger inn i arken: «Av alt som lever, av alt kjød, skal du ta et par av hvert slag med inn i arken for å holde dem i live med deg; han og hun skal det være. Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på jorden skal par for par komme inn til deg for å holdes i live. Og du skal ta til deg av allslags mat som etes, og samle det hos deg, så det kan være til føde for deg og for dem. Og Noah gjorde så; han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.» (1 Mos. 6: 19—22) Vil du si at Noah hadde gjerninger som viste hans tro?
28. Hva ga Moses avkall på på grunn av sin tro?
28 Det er enda en mann som de som leser Bibelen, er blitt gjort kjent med. Paulus viser at denne mannen hadde en sikker forventning om de ting som en håper på, og sier: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så fram til lønnen. . . . Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte. Ved tro gikk; de gjennom det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.» — Heb. 11: 21—29.
29. Hva var det som viste at Rahab hadde tro på Jehova?
29 Jakob tok seg ikke tid til å drøfte andre menns tro, slik Paulus gjorde. Han omtaler bare Abraham og Rahab og sier til sine brødre og søstre: «I like måte Rahab, skjøgen; ble hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei?» (Jak. 2: 25) Rahab vokste opp i et land hvor ikke Israels Gud, men andre guder ble tilbedt. Men hun hørte om Israels Gud, og hun trodde på deres Gud på grunn av det han hadde gjort for israelittene. Paulus omtaler henne også, akkurat som Jakob, og bruker henne som et eksempel på en som viste tro. Paulus sa: «Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.» (Heb. 11: 30, 31) Det var ikke bare det at Rahab trodde det speiderne fortalte henne da de kom til hennes hus, men hun gjorde noe til gagn for dem. Hun skjulte dem og hjalp dem til å flykte. Hun sørget også for at hennes familie kom i sikkerhet. Hun trodde at det israelittene fortalte henne, var sant.
30, 31. Hvordan sammenligner Jakob et legeme og dets ånd med tro og gjerninger, og hva er det han ønsker å understreke?
30 Jakob avslutter sin redegjørelse for tro med å si: «For liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.» (Jak. 2: 26) Når en før i tiden ønsket å finne ut hvorvidt et menneske fortsatt var i live, holdt en et glasstykke eller et speil foran nesen og munnen på vedkommende. Hvis det ennå var ånd i hans legeme, hvis han ennå åndet, ville en kunne se det på glasset. Hvis det ikke var noe tegn på at vedkommende åndet, ville en si at han var død. Jakob bruker derfor legemet som en illustrasjon. Et menneske som sier at det har tro, men ikke har gjerninger, kan sammenlignes med et legeme som er uten ånd, eller som ikke ånder. Når troen ikke blir ledsaget av gjerninger, finnes det ikke noen handlinger som støtter troen, og den er derfor død i likhet med et livløst legeme.
31 En ting vi bør være oppmerksom på, er at Jakob skriver til kristne, til mennesker som er innvigd til Jehova Gud, som er døpt, og som hevder at de er Jehovas kristne vitner. Han forsøker å oppmuntre hver eneste en av dem til å gå til handling. Hvis de har tro, bør de vise det. Glem ikke hvordan han begynte sin redegjørelse for troen: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?» — Jak. 2: 14.
32, 33. Hvorfor bør Jehovas vitner i dag ha en sterk tro, og viser de at de har en slik tro?
32 I dag bør vi ha en sterk tro, for vi har hele Bibelen. Vi har både de hebraiske skrifter og de greske skrifter. Vi kan lese om hva folk gjorde i tro før Kristus Jesus, Guds Sønn, kom til jorden. Vi kan også lese om de første kristnes tro og om hva de gjorde. De anerkjente Jesus Kristus som Guds Sønn. De var vitne til hvordan han levde og forkynte det gode budskap om riket, og de etterlignet ham ved å tro på dette rike og forkynne det gode budskap. Jesus er nå blitt oppreist fra de døde. Hebreerne 1: 3 sier om ham hvis eksempel sanne kristne bestreber seg på å etterligne: «Han som er avglansen av [Guds] herlighet og avbildet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.»
33 I dag finnes det tusenvis av kristne vitner for Jehova som har en sterk tro. De bekjenner med sin munn at Jesus er Herre til Guds ære, og i sitt hjerte tror de at Gud oppvakte ham fra de døde. Fordi de har en slik tro og offentlig bekjenner den ved å fortelle mennesker av alle nasjoner og tungemål om den, har de en sikker forventning om å bli frelst og oppnå evig liv.
34. Hvordan vil vi reagere i en slik situasjon som blir beskrevet i Habakuk 3: 17, 18 hvis vi har tro på Jehova?
34 I den siste tiden for denne onde tingenes ordning kan det hende at de vil bli utsatt for et voldsomt press. De vil kanskje få økonomiske vanskeligheter, og til sine tider vil det kunne se ut som om de ikke har noen mulighet for å overleve. Men trass i alt dette vil de ha grunn til å glede seg, for de har tro på Jehova. Under inspirasjon skrev profeten Habakuk: «Selv om fikentreet ikke skulle blomstre og vintrærne ikke skulle bære noe; . . . vil jeg for min del juble i Jehova; jeg vil glede meg i min frelses Gud.» — Hab. 3: 17, 18, NW.
35. Hva er det som i vår tid vil vise at vi har en levende tro?
35 Denne kritiske tiden nærmer seg nå raskt. Vi lever i de siste dager av denne tingenes ordning, og vi ser hvordan profetiene blir oppfylt, særlig den profeti som er nedskrevet i Matteus, kapittel 24, hvor nettopp de ting som skulle inntreffe før denne tingenes ordning ender, blir omtalt. Jesus sa, slik det er gjengitt i Matteus 24: 14 (NW): «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Jehovas vitner tror dette. De har tro på Guds rike, og derfor har de forkynt det gode budskap over hele verden. Det burde være av interesse for alle å se hva Jehovas vitner har utrettet i det forløpne tjenesteår.
Verdensrapport
36, 37. a) Hvordan viser oversikten over den tjenesten Jehovas vitner har utført, at de har tro? b) Hvor mange nye disipler har Jehovas vitner gjort i det forløpne tjenesteår?
36 Hvis du studerer oversikten på sidene 138—141, vil du få se hva Jehovas kristne vitner har utrettet i tjenesteåret 1973 i sin forkynnelse av det gode budskap om Guds rike i 208 forskjellige land og øysamfunn. Hele dette distriktet står under tilsyn av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer, som er opprettet i 95 forskjellige land.
37 Som alle kristne vet, ga Jesus sine disipler følgende påbud: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» (Matt. 28: 19, NW) Dette har Jehovas vitner gjort i det forløpne tjenesteår, og de har oppnådd enestående resultater. Det var 193 990 som ble disipler, idet de innvigde sitt liv til å gjøre Guds vilje og symboliserte dette ved vanndåpen. De har nå sluttet seg til Jehovas kristne vitner og viser sin tro ved sine gjerninger.
38. a) Hvilket stort arbeid har Jehovas vitner utført i forkynnelsen av det gode budskap i det forløpne år? b) Hvor mange enkeltpersoner kan en i virkeligheten si at de har studert Bibelen med?
38 Gjennomsnittlig var det 1 656 673 som tok del i forkynnelsen av det gode budskap hver måned, men i en av årets måneder ble det oppnådd et høydepunkt på 1 758 429 forkynnere av det gode budskap. Disse utførte et kolossalt arbeid. Hvor stort det var, vil en sannsynligvis best forstå når en ser hvor mange timer de anvendte i sin forkynnelse ved å gå fra hus til hus, foreta gjenbesøk, lede bibelstudier og snakke med andre til alle passende tider og ved alle anledninger om sitt håp. Disse menneskene, som har vigd sitt liv til forkynnelsen av det gode budskap, brukte 300 468 676 timer i felttjenesten. Tenk på hvor mye tid dette er! Dette var ikke den tid de hadde brukt til selv å lese i Bibelen, men det var den tid de hadde brukt til å gå ut og snakke med andre mennesker om hva Guds Ord har å si. De foretok dessuten 131 657 832 gjenbesøk hos mennesker som viste interesse for Bibelen, og ledet hjemmebibelstudier i en periode på seks måneder eller lenger med 1 209 544 forskjellige familier hver uke. Ble det ledet et slikt bibelstudium hjemme hos deg? Hvis folk virkelig er interessert i Guds rike, vil de begynne å overvære møtene i en Rikets sal innen det har gått seks måneder. Vi kan derfor gå ut fra at det i løpet av året ble ledet bibelstudier verden over med omkring 2, 4 millioner forskjellige mennesker i deres hjem, og de måtte naturligvis avgjøre hvorvidt de ville bli Jesu Kristi disipler og vise sin tro på Guds rike ved sine gjerninger. Som nevnt var det 193 990 som ble disipler og innvigde sitt liv til å gjøre Guds vilje. Sammen med Jehovas kristne vitner forkynner de nå også det gode budskap.
39, 40. I hvilken utstrekning gjorde Jehovas folk jorden over bruk av trykte publikasjoner i det året som gikk?
39 Jehovas vitner bruker ikke bare Bibelen når de studerer med folk, men de benytter seg også av forskjellige hjelpemidler til bibelstudium. I løpet av året har de distribuert mange av disse hjelpemidlene. Som følge av deres forkynnelse av det gode budskap ble det levert 21 761 877 bibler og bøker sammen med 9 965 259 brosjyrer.
40 Dere kjenner alle bladene Vakttårnet og Våkn opp! og vet at Jehovas vitner bruker disse bladene regelmessig når de besøker folk. I det forløpne år leverte de 235 468 467 eksemplarer av dem på mange språk. Vakttårnet blir trykt på 76 forskjellige språk, og Våkn opp! blir trykt på 31 språk. Det ble også tegnet mange abonnementer. Rapportene viser at det i løpet av året ble sendt 1 894 447 abonnementer til Selskapet. For å etterkomme etterspørselen etter disse bladene måtte Selskapet Vakttårnets 37 trykkerier trykke i alt 198 177 981 eksemplarer av Vakttårnet og 202 520 820 eksemplarer av Våkn opp! i løpet av de siste 12 måneder. Dette er en økning på 15 500 000 blad fra foregående år. Folk er således interessert i bibelstudium og i det budskap som Jehovas kristne vitner forsøker å bringe dem.
41. Hva viser antallet av dem som var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid?
41 Foruten dem som er aktive Jehovas vitner, finnes det mange andre som er svært interessert i Jehovas vitners virksomhet, og som kommer på deres møter. Over hele verden finnes det 31 850 menigheter. Ved minnehøytiden som ble feiret om kvelden den 17. april 1973, var det over hele verden 3 994 924 til stede i Jehovas vitners Rikets saler, og 10 523 av dem forsynte seg av emblemene, brødet og vinen, og tilkjennega derved at de er salvet med Guds ånd og har det håp å bli forent med Kristus Jesus i himmelsk herlighet. De andre som var til stede ved denne høytiden, ser fram til å få leve på en paradisisk jord under det guddommelige styre som vil bli utøvd av Jehovas himmelske rike.
42. Hvilket godt arbeid utførte Jehovas folk bak jernteppet i det forløpne år?
42 Undertiden spør folk om Jehovas vitner også arbeider bak jernteppet. Ja, våre rapporter viser at det er 150 448 kristne vitner for Jehova som forkynner det gode budskap under vanskelige forhold i slike land. De har i virkeligheten hatt en økning på 5, 5 prosent i løpet av de siste 12 måneder, og 11 334 ble døpt i disse jernteppelandene. De ble naturligvis døpt privat, for Jehovas vitners virksomhet er forbudt bak jernteppet og i noen få andre land. Men dette hindrer ikke Jehovas vitner i å forsøke å gjøre disipler av menneskene også der og døpe dem i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn. Alle de som blir disipler, tror at ’troen er død uten gjerninger’. Jehovas kristne vitner har arbeidet hardt og hatt et gledebringende år, idet de har forkynt det gode budskap om Jehovas rike i 208 land, ja, like til jordens ende.
43. Hva bør du nå gjøre hvis du ønsker å ha en sann, aktiv tro?
43 Hvordan er det med deg? Har du en slik tro, en levende tro på Gud som tilskynder deg til å snakke med andre om hans kjærlige hensikter? Hvis det er det du ønsker å ha, er tiden nå inne til flittig å studere Guds Ord, å komme regelmessig sammen med det folk hvis gjerninger viser at de har en levende tro, og til oppriktig å be Jehova om å velsigne de anstrengelser du gjør deg for å bringe ditt liv i samsvar med hans vilje. — 1 Joh. 5: 14; Luk. 13: 23, 24.
[Oversikt på sidene 138 til 141]
JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1973
(Se årgangen)
[Bilder på side 136]
Har du en levende tro?
Tilskynder den deg til å forkynne for andre?
[Bilde på side 137]
Ved hjelp av et rødt reip firte Rahab de to israelittiske speiderne ned gjennom vinduet i sitt hus som lå på Jerikos mur