Spørsmål fra leserne
● I Åpenbaringen 20: 5 sies det: «De andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende.» Viser dette skriftstedet at oppstandelsen vil finne sted etter Kristi tusenårige styre? — Ecuador.
Nei, dette skriftstedet må ikke nødvendigvis forstås på den måten.
Det hersker dessuten en viss usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse ordene virkelig fantes i det apostelen Johannes opprinnelig skrev. De finnes i hvert fall ikke i Det sinaittiske manuskript fra det fjerde århundre. Hvis disse ordene fantes i grunnteksten, må de under alle omstendigheter betraktes i lys av sammenhengen og resten av Bibelen.
Åpenbaringen sier: «Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år. (Resten av de døde ble ikke levende før de tusen år var slutt.) Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse.» — Åpb. 20: 4—6, vers 5 fra NW.
De som får del i den «første oppstandelse», blir tydeligvis levendegjort før det tusenårige styre er omme, ettersom de hersker sammen med sin Herre i løpet av denne perioden. Men om dem som ikke får del i den «første oppstandelse», en oppstandelse til himmelsk liv, sies det at de ’ikke ble levende før de tusen år var slutt’. Spørsmålet blir da: Sikter uttalelsen om at de ble levende, til at de blir oppreist?
Nei, når en tar sammenhengen i betraktning og ser uttalelsen i lys av andre skriftsteder, er det tydelig at dette ikke er tilfelle. I Åpenbaringen 20: 11—13 gis det en beskrivelse av oppstandelsen, og det heter der: «Jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.» Og i Åpenbaringen 21: 1 sies det: «Jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort.»
Sammenhengen viser således at den alminnelige oppstandelse av de døde finner sted etter at den «første himmel og den første jord» er veket bort. Når skjer dette? Ifølge 2 Peter 3: 10 skal den første himmel og jord vike bort på «Herrens [Jehovas, NW] dag». Denne dagen vil ifølge det som sies i versene 3—6, i likhet med vannflommen på Noahs tid komme overrumplende over spotterne, og den går derfor forut for Kristi tusenårige styre.
Hverken den bokstavelige jordkloden eller de bokstavelige himler gikk til grunne på Noahs tid. Men et ugudelig menneskesamfunn, som var underlagt onde åndemakters herredømme, ble ødelagt i vannflommen. Det at «de himler som nå er, og jorden» blir ødelagt, betyr likeledes heller ikke at den bokstavelige jordkloden og de materielle himler vil forsvinne. (2 Pet. 3: 7) Et ugudelig menneskesamfunn vil imidlertid gå til grunne. Og Satan Djevelen og hans demoner, som har vært som regjerende «himler» over ulydige mennesker, vil bli satt ut av virksomhet eller kastet i avgrunnen. — Åpb. 20: 1—3.
I og med at Åpenbaringen 20: 11—13 knytter den alminnelige oppstandelse av de døde sammen med det at ’jorden og himmelen viker bort’, må denne oppstandelsen finne sted i løpet av de 1000 år da Satan er i avgrunnen. Det som sies i Åpenbaringen 20: 5 om at de døde ’ble levende’ når det tusenårige styre er omme, kan følgelig ikke gjelde oppstandelsen av de døde i hades. Hvordan skal en så forstå disse ordene (hvis de virkelig er en del av Bibelens inspirerte tekst)?
Bibelen viser at til og med de levende kan bli betraktet som ’døde’ i Guds øyne. Jesus Kristus sa: «La de døde begrave sine døde!» (Matt. 8: 22) Han sa også om dem som tar imot ham i tro, at de «er gått over fra døden til livet». (Joh. 5: 24) Apostelen Paulus skrev likeledes om dem som skal regjere i himmelen: «Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han [Gud] levende med ham [Kristus].» — Kol. 2: 13.
Vi ser således at en person ikke blir levende i Guds øyne før det tidspunkt kommer da han er fri for syndens fordømmelse. Når det gjelder dem som skal regjere sammen med Jesus Kristus, erklærer Jehova Gud dem rettferdige på grunnlag av sin Sønns offer og betrakter dem således som fullkomne, syndfrie personer mens de ennå er i kjødet her på jorden. (Rom. 8: 33) Resten av menneskeheten, innbefattet dem som blir gjenreist til liv på jorden i løpet av Kristi tusenårige styre, vil imidlertid ikke straks bli frigjort fra syndige tilbøyeligheter og deres dødbringende virkninger. Hvis de som blir oppreist, ikke drar nytte av og får del i de gagnlige virkningene av Kristi offer, vil de i virkeligheten komme til å dø igjen. At det til sist vil finne sted en frigjøring fra syndige tilbøyeligheter under Kristi tusenårige styre, blir bekreftet i 1 Korintierne 15: 24—28. Der leser vi at Jesus ikke vil ’overgi riket til Gud og Faderen’ før ’den siste fiende, døden’ er tilintetgjort. Denne ’overgivelse av riket’ kan ikke finne sted før Kristi tusenårige styre er til ende. Deretter vil Satan bli løslatt fra avgrunnen og få anledning til å sette menneskene på en endelig prøve. — Åpb. 20: 3, 7—10
De som består denne prøven, vil bli erklært rettferdige og bli belønnet med den gave som består i evig liv. De vil således ’bli levende’ i den forstand at de blir rettferdiggjort eller erklært rettferdige til evig liv. Synden med dens dødbringende virkninger vil ikke lenger være virksom i dem. De vil bli levende som medlemmer av Guds familie, «frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». — Rom. 8: 21.
● Kan en kristen uten å inngå kompromiss avlegge en ed? — USA.
Hvorvidt en kristen med god samvittighet kan avlegge en bestemt ed eller ikke, avhenger i første rekke av edens hensikt, innhold eller art.
I det første århundre irettesatte Jesus Kristus jødene fordi de avla ed på alt mulig, i forbindelse med ubetydelige ting og uten å tenke alvorlig over hva de gjorde. De sverget ved himmelen, ved jorden, ved Jerusalem, ja, til og med ved sitt eget hode. Men Jesus irettesatte dem og sa: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei, for det som er mer enn dette, er av den onde.» (Matt. 5: 33—37, NW) Det skulle ikke være nødvendig for en Guds tjener å bekrefte hver eneste uttalelse han kommer med, med en ed for å gjøre den mer troverdig.
Under visse omstendigheter krevde imidlertid Moseloven at det ble avlagt ed. (2 Mos. 22: 10, 11; 4 Mos. 5: 21, 22; 5 Mos. 21: 1—9) Og Jesus selv kom ikke med noen innvendinger da han ble tatt i ed av den jødiske yppersteprest. (Matt. 26: 63, 64) En kan derfor ikke fordømme alle eder på grunnlag av det Jesus sa om å sverge. Hva slags eder kan så en kristen avlegge uten å skade sin samvittighet?
Det må han selv avgjøre ved å granske eden i lys av bibelske prinsipper. Jesus Kristus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 21) En kristen kan derfor ikke avlegge en ed som krever noe av ham som er i strid med Guds lov. Men det vil ikke være noe å innvende mot at han sverger på at han vil «hevde eller forsvare» bestemmelser i loven som ikke strider mot Guds lov. Den kristne er klar over at han bare kan forsvare og støtte keiserens lov innenfor de grenser Guds Ord fastsetter. Han kan «forsvare» loven ved det han sier, ved sin daglige oppførsel og, i juridiske anliggender, ved å vitne i retten. Det sies til de kristne: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter!» (Rom. 13: 1) Det er følgelig ikke noe å innvende mot at en sverger på å gjøre noe som Gud allerede har pålagt en.
I mange opplyste land tar en imidlertid også hensyn til at de kristne er forpliktet til å gi «Gud hva Guds er». Mange land har derfor grunnlovfestet religionsfrihet. Det innebærer at en kristen i slike land ikke vil få befaling om å gjøre noe som strider mot hans tro eller hans forpliktelser overfor Gud. En slik ordning utgjør ikke noen fare for landet, for sanne kristne deltar ikke i undergravningsvirksomhet. De bestreber seg tvert imot på å være eksemplariske, lovlydige borgere.
Ettersom sanne kristne tar sin tilbedelse og sitt forhold til Gud svært alvorlig, må de tenke seg nøye om når de blir bedt om å avlegge ed. De må i sitt eget sinn være overbevist om at de ved å avlegge ed ikke skader sin samvittighet eller bryter sin nøytralitet med hensyn til de politiske nasjoner og deres stridigheter. (Jevnfør Romerne 14: 5.) Hvis de etter å ha tenkt nøye over saken mener at de i et bestemt tilfelle kan avlegge en ed, må de også ta ansvaret for det. De må alltid huske at de først og fremst må ta hensyn til sine forpliktelser overfor den høyeste Gud, Jehova, før de påtar seg forpliktelser overfor andre.