Hva er sjelen? — oss selv? Eller noe inne i oss?

TROR du at du har en udødelig sjel som lever videre når du dør? De fleste som har en religiøs bakgrunn, deler denne grunnleggende oppfatningen, enten de er kristne, muslimer, jøder, shintoister, buddhister eller hinduer. Men hvorfor har de denne troen? Fordi de har beviser? Eller fordi de fleste religioner og folketroen alltid har sagt at det er slik? Hvordan fikk egentlig læren om en udødelig sjel innpass i den «kristne» lære?

Douglas T. Holden skriver i sin bok Death Shall Have No Dominion: «Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og en del kristen tenkning.» Et godt eksempel på dette er den utbredte troen på en udødelig sjel. Platon, en gresk filosof i det fjerde århundre før Kristus, skrev for eksempel: «Sjelen er udødelig og uforgjengelig, og våre sjeler kommer til å leve i en annen verden!»

Hvor kommer disse sjelene når kroppen dør, ifølge Platon? «Og de som synes å ha levd verken godt eller dårlig, kommer til elven Akheron, . . . og der oppholder de seg og blir lutret for sine onde gjerninger. Når de har lidd straffen for den urett de har gjort mot andre, blir de frigitt.» Ligner ikke dette mye på den katolske læren om en skjærsild? Og hvor kommer de ondes sjeler? «De blir kastet i Tartaros [som for de gamle grekere var en del av underverdenen hvor de verste overtrederne ble straffet], som er en passende skjebne for dem, og de kommer aldri til å slippe ut.» Det er tydelig at de gamle grekere trodde på evig pine i helvete lenge før kristenhetens teologer!

Finnes det et grunnlag for tvil?

Hvis Platons dialoger gjenspeiler hans egen tenkning, var han overbevist om at han hadde en udødelig sjel. Og andre, som hadde stor aktelse for ham som filosof, begynte snart å bli overbevist om hans lære. Som følge av dette ble platonisk filosofi til og med godtatt av kristne skribenter i det annet århundre. Encyclopædia Britannica sier i denne forbindelse: «De kristne platonikere satte åpenbaringer på førsteplassen og betraktet den platoniske filosofi som det beste tilgjengelige redskap når man skulle forstå og forsvare Skriftens og den kirkelige tradisjons lære. . . . Fra midten av det annet århundre etter Kristus begynte kristne som hadde lært en del om gresk filosofi, å føle behov for å uttrykke sin tro ved hjelp av dens begreper, både av hensyn til sin egen intellektuelle tilfredsstillelse og for å omvende hedninger med høy utdannelse. Den filosofi som passet dem best, var platonismen.»

Opp gjennom århundrene har imidlertid mange fremtredende dissentere tatt avstand fra den greske forestillingen om en udødelig sjel. Bibeloversetteren William Tyndale (cirka 1492—1536) skrev i forordet til sin oversettelse: «Ved å anbringe henfarne sjeler i himmelen, helvete eller skjærsilden ødelegger du de argumenter Kristus og Paulus benytter som bevis for oppstandelsen . . . Hvis sjelen var i himmelen, kan du da fortelle meg hvorfor det skulle være nødvendig med en oppstandelse?» Det er et logisk spørsmål. Hvis døden blir overvunnet ved hjelp av en ’udødelig og uforgjengelig’ sjel, hvilken hensikt tjener da den oppstandelsen som Jesus lærte om, og som de gamle hebraiske patriarker trodde på? —  ebreerne 11: 17—19, 35; Johannes 5: 28, 29.

Den spanske forfatteren Miguel de Unamuno strevde med den samme konflikten i sin bok La Agnía del Cristianismo. Han skrev om Kristus: «Han trodde . . . på legemets oppstandelse i samsvar med den jødiske tenkemåte, ikke på sjelens udødelighet i samsvar med den platoniske tenkemåte.» Han sa også: «Sjelens udødelighet . . . er et hedensk filosofisk dogme. . . . Det er nok å lese Platons Faidon for å bli overbevist om det.»

«Sjelen» i Bibelen

Den amerikanske lyrikeren Longfellow skrev: «Ordene ’støv er du, og til støv skal du vende tilbake’ ble ikke sagt om sjelen.» (Uthevet av oss) Er det riktig? Hvem talte Gud til da han sa: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake»? Til det første menneske, Adam. Gjaldt denne dødsdommen bare Adams kropp? Eller gjaldt den Adam som en pustende sjel?

Første Mosebok 2: 7 (EN) sier tydelig: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Dette skriftstedet er av grunnleggende betydning for forståelsen av ordet «sjel» slik det brukes i Bibelen. Verset sier tydelig at «mennesket ble til [ikke fikk] en levende sjel». Gud sa altså til denne levende sjelen, denne pustende skapningen, Adam, at hvis han var ulydig, skulle han dø og vende tilbake til grunnstoffene i den jorden som han var dannet av. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 19.

Legg merke til at det her ikke sies noe om at mennesket har en sjel som kan komme til noe annet sted. Hvorfor ikke? Fordi Adam, med alle sine evner, var en sjel. Han hadde ikke en sjel. Hvis det eksisterte noe slikt som et brennende helvete eller en skjærsild, burde det i hvert fall ha vært omtalt på dette ene stedet i Bibelen. Men det blir ikke engang hentydet til det. Hvorfor ikke? Fordi den enkle straffen for ulydighet var akkurat det motsatte av det liv Adam hadde i paradiset — nemlig døden, ikke liv et annet sted. Paulus beskriver det hele enkelt i Romerne 6: 23: «Syndens lønn er døden.» (Jevnfør Jakob 5: 20.) Her sies det ikke noe om helvetes ild eller om skjærsilden; det sies bare døden. Og er ikke døden en tilstrekkelig straff?

En annen faktor vi kan ha i tankene, er at en grunnleggende rettferdighetssans sier oss at Adam burde ha fått kjennskap til det virkelige omfang av den eventuelle straffen før han var ulydig. Men det sies absolutt ingen ting om en udødelig sjel, om helvetes ild eller om skjærsilden i beretningen i 1. Mosebok. Hvis menneskene var blitt skapt med en udødelig sjel, burde dessuten alle disse læresetningene om den udødelige sjel og dens skjebne ha vært uløselig knyttet til den hebraiske og jødiske lære fra de aller tidligste tider. Men det var ikke tilfellet.

Det reiser seg også et annet logisk spørsmål. Hvis Guds opprinnelige hensikt var at fullkomne, lydige mennesker skulle leve evig på en paradisisk jord, hvilken mening ville det da være i å utstyre menneskene med en sjel som var atskilt fra kroppen og udødelig? Det ville være fullstendig unødvendig. — 1. Mosebok 1: 28.

De hebraiske skrifter viser for øvrig tydelig at fortidens trofaste menn og kvinner så fram til en oppstandelse, slik Paulus viste i Hebreerne 11: 35: «Kvinner fikk sine døde tilbake idet de stod opp [ved et mirakel i bestemte tilfelle]. Noen ble spent på pinebenken og avslo å bli frigitt, fordi de heller ville få del i den oppstandelse som er bedre [en oppstandelse til evig liv].» Det er tydelig at de ikke satte sin lit til den «sommerfugl»myten som menneskelig filosofi har støttet.

Men du spør kanskje: Hva med det Paulus sier når han snakker om udødelighet? Han sier: «For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.» (1. Korinter 15: 53—55) Men disse ordene kan ikke tas til inntekt for læren om en udødelig sjel. Paulus snakker om å ’kle noe i udødelighet’. Udødelighet er derfor ikke noe som er iboende i menneskene. Det som det snakkes om her, er at de som skal regjere med Kristus i hans himmelske rike, skal bli en ny skapning. — 2. Korinter 5: 17; Romerne 6: 5—11; Åpenbaringen 14: 1, 3.a

Moderne teologer begynner også å erkjenne dette, etter at kristenheten har lært om den udødelige sjel i hundrevis av år. Den katolske teologen Hans Küng skriver for eksempel: «Når Paulus taler om oppstandelsen, tenker han ikke på den greske forestillingen om udødeligheten til en sjel som må frigjøres fra det dødelige legemes fengsel. . . . Når Det nye testamente taler om oppstandelsen, siktes det ikke til at en åndesjel, noe som er uavhengig av våre kroppsfunksjoner, helt naturlig lever videre.»

En tysk luthersk katekisme for voksne (Evangelischer Erwachsenenkatechismus) sier følgende om det skillet mellom kropp og sjel som Platon lærte om: «Evangeliske teologer i nyere tid reiser innvendinger mot denne blandingen av greske og bibelske begreper. . . . De forkaster inndelingen av mennesket i legeme og sjel. Ettersom mennesket som et hele er en synder, dør mennesket helt og holdent ved døden, med både legeme og sjel (en fullstendig død). . . . Mellom døden og oppstandelsen er det et stort svelg; den døde fortsetter i beste fall sin tilværelse i Guds minne.»

Jehovas vitner i nyere tid har forkynt dette i over 100 år! De har aldri godtatt Platons hedenske filosofi, for de vet godt at Jesus sa: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW] skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» (Johannes 5: 28, 29) Uttrykket «minnegravstedene» forteller at disse døde er bevart i Guds «minne». Han vil gjenreise dem til liv. Dette er det virkelige håp for de døde, og det vil bli virkeliggjort når jorden er helt underlagt Guds rikes styre med Kristus som konge. — Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 9]

Bibeloversetteren Tyndale skrev: «Hvis sjelen var i himmelen, kan du da fortelle meg hvorfor det skulle være nødvendig med en oppstandelse?»

[Bilde på side 10]

Den spanske filosofen og forfatteren Unamuno skrev: «Sjelens udødelighet . . . er et hedensk filosofisk dogme»

[Bilde på side 11]

Den katolske teologen Küng: ’Når Paulus taler om oppstandelsen, tenker han ikke på den greske forestillingen om sjelens udødelighet’