var således det tredje skritt i den framgangsmåten Jesus lærte sine etterfølgere å følge når de skulle gjøre mennesker til vitner for Jehova. Det var bare ved dette siste skrittet, bibelstudiet, at de menneskene som gjorde seg fortjent til det, kunne få den fred som de sanne kristne nyter. — Joh. 4: 1; Ap. gj. 14: 21; Joh. 8: 38; 1 Kor. 3: 6—9; Matt. 28: 19.

16. Oppsummer den veiledning Jesus ga med hensyn til å gjøre mennesker til vitner.

¹⁶ Dette er da den veiledning Jesus ga sine etterfølgere med hensyn til å gjøre mennesker til vitner ved den metoden å forkynne fra dør til dør. Tre forskjellige skritt trer tydelig fram: Forkynnerne må finne dem som gjør seg fortjent til det, ved å snakke med dem; de må bruke tid til å forkynne for dem, og de må hjelpe dem til å få den fred som kommer ved å bli forlikt med Gud gjennom innvielse, noe som ikke kan finne sted uten flittig studium av Guds Ord. De tre skrittene kan sammenlignes med tre operasjoner i en fabrikasjonsprosess. Hvis en av disse operasjonene ikke blir omhyggelig utført, vil produktet bli dårlig, men hvis materialet er godt, og arbeidsinstruksene blir fulgt, kan man vente et feilfritt produkt.

17. Finnes det en lettere og raskere måte å utføre vitnearbeidet på? Hvor effektiv viste denne metoden seg å være i de første kristnes dager?

¹⁷ Det kan se ut som det er en lang og besværlig prosess å gjøre mennesker til vitner ved hjelp av denne metoden, og det er sant at det i vår tid virkelig krever tid og iherdig arbeid å frambringe bare et eneste nytt vitne ved denne metoden — men det er den beste og raskeste metoden som finnes. Jesus brukte den selv da han lærte opp sine etterfølgere, og han var en mester på dette område. Det finnes ingen snarvei til dette målet. Jesus var en praktisk arbeider; han gjorde bruk av praktisk visdom. Hvis det hadde vært en lettere og raskere måte å gjøre arbeidet på for hans etterfølgere, så ville han sikkert ha fortalt dem det. Den kjensgjerning at han ikke gjorde det, viser at det ikke finnes noen slik måte. Ved å følge dette rådet gjorde hans disipler tusener av mennesker til vitner av en slik ypperlig kvalitet at man den dag i dag forbinder uttrykket «de første kristne» med den ubrytelige lojalitet disse menneskene viste overfor de høyeste prinsipper når de var utsatt for den voldsomste forfølgelse. De ’fylte Jerusalem med sin lære’ og ’oppviglet hele verden’, og de har øvet innflytelse på menneskenes handlemåte helt til denne dag. Det er sannelig et bemerkelsesverdig resultat av en undervisningskampanje, og et godt bevis for hvor effektive de metodene er som er blitt brukt! Hvor effektiv er så den samme metoden nå i det tjuende århundre, masseproduksjonens tidsalder? — Ap. gj. 5: 28; 17: 6.

Bibelens skapelsesberetning bekreftet

I det religiøse tidsskriftet Förkunnaren skrev astronomen Arvid Ljunghall en tankevekkende artikkel om naturvitenskapen og Bibelens skapelsesberetning. Han konkluderer med å si: «Ut fra et kristent synspunkt kan det derfor sies at det epokegjørende nye som har kommet fram, er at det er blitt funnet praktisk talt ugjendrivelige beviser for at vår verden har en begrenset alder, at det var en tid da det ikke fantes noe univers eller noen materie, og at en skapelse av den grunn må ha funnet sted. Vi står derfor nå overfor den bemerkelsesverdige kjensgjerning at Bibelens skapelsesberetning som var så uvitenskapelig, så fullstendig fremmed for vitenskapelig tenkning i begynnelsen av vårt århundre, er i full harmoni med den nåværende oppfatning av universet.» «Den som vil ta kristendommen alvorlig, og som går ut fra at det er en Gud som er Skaper av alle ting, trenger ikke å ha en meningsløs tro som strider mot all fornuft og vitenskapelig forskning. Hans tro er i full harmoni med den oppfatning vitenskapsmennene i vår tid har av universet.» — Svenska Dagbladet for 16. desember 1958.