Bygg på den rette grunnvoll med brannsikre materialer

«Enhvers verk [skal] bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.» — 1 Kor. 3: 13.

 1. Hvordan vil brannsikre materialer i en bygning bevise sin verdi?

EN SIKKERHETSFORANSTALTNING som en kan treffe når en skal oppføre en kostbar bygning, er å gjøre den brannsikker. Det gjør en hovedsakelig ved å bygge med brannsikre materialer. Hvis det ble brann i en brannsikker bygning, ville ilden vanskelig kunne spre seg. Bygningen kom ikke til å stå i flammer og til slutt bli en haug med aske. Hvis det ble storbrann i nabolaget, ville den brannsikre bygningen bli stående, selv om den utvendig ville bli temmelig utskjemt og lukte av røyk. Selve bygningen ville bli bevart. De brannsikre materialene ville således bevise sin verdi og være vel verdt de ekstrautgiftene de medførte.

 2. Hvordan beskriver De forente staters bygningslov en brannsikker bygning?

² En som skal bygge et hus, gjør derfor vel i å bygge en brannsikker bygning, som De forente staters bygningslov beskriver på følgende måte: «En hvis konstruksjonsdeler ikke er brennbare; hvis yttervegger, pilarer, bærebjelker og sprengverk kan tåle ild i fire timer, og hvis gulv og vegger kan tåle ild i tre timer. Alle ytre og indre bærevegger er av murverk og armert betong.» (The Encyclopedia Americana, 1956-utgaven, bind II, side 246, under «Brannvern») Det er kort sagt av stor betydning hva slags materialer en bruker til en bygning, uansett hva slags grunnvoll en bygger på.

 3, 4. Hvordan gikk det til at Herodes’ tempel i Jerusalem ble ødelagt?

³ Et av de mest praktfulle og kostbare byggverk i menneskenes historie ble ødelagt av ild. Det var det tempel som ble bygd av kong Herodes den store på samme sted som kong Salomo i Jerusalem hadde bygd sitt storslagne tempel, som også ble ødelagt av ild. Angående ødeleggelsen av Herodes’ tempel for 1900 år siden sier et oppslagsverka:

⁴ «Under jødenes endelige kamp mot romerne i år 70 e. Kr. var templet skueplass for de siste sammenstøt. Romerne styrtet fra Antonias tårn og inn på helligdommens område, hvis haller jødene selv stakk i brann. Stikk i strid med [den romerske general] Titus’ vilje kastet en romersk soldat et brennende trestykke inn i templets utbygg mot nord, noe som førte til at hele byggverket brant opp, trass i at Titus forsøkte å slokke brannen. . . . [Den jødiske historikeren Flavius] Josephus sier: ’En kan ikke annet enn undre seg over den nøyaktige tidsperiode som har tilknytning til dette; for en minnet nå den måned og dag [den tiende dag i den femte lunarmåned, ab], som jeg tidligere fortalte om, da det hellige hus ble stukket i brann av babylonierne. De år som gikk fra dets første grunnvoll ble lagt, av kong Salomo, og til denne dets ødeleggelse, som fant sted i [keiser] Vespasians annet regjeringsår, er til sammen 1130, foruten sju måneder og 15 dager; og fra det annen gang ble oppført, av Haggai i [den persiske] kong Kyros’ annet år, og til dets ødeleggelse under Vespasian var det 639 år og 45 dager.’»

 5. Hvordan og av hvem ble kong Salomos tempel ødelagt?

⁵ Angående den babyloniske konges ødeleggelse av Salomos tempel i Jerusalem, i år 607 f. Kr., sier Bibelens beretning: «De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de opp med ild, og alle dets kostbare kar ble ødelagt.» — 2 Krøn. 36: 19; Jer. 52: 12—14.

 6. a) Hvorfor ble ingen statuer av Jehova ødelagt sammen med templet? b) Hvilken bygning blir nå oppført med tanke på tilbedelsen av Jehova, og i samsvar med hvilken bygningslov blir dette gjort?

⁶ Ingen statuer eller bilder av den Gud som ble tilbedt i disse templene i Jerusalem, ble ødelagt av ilden, for den Gud som ble tilbedt der, hadde forbudt sine tilbedere å lage avgudsbilder. (2 Mos. 20: 1—6) Tilbedelsen av denne Gud fortsatte etter at disse templene var blitt ødelagt, og den har fortsatt helt fram til vår tid, ja, den er nå mer utbredt enn noen gang tidligere. Denne Gud trenger ikke noe tempel her på jorden for å bli tilbedt. Med tanke på den sanne tilbedelse bygger han nå ikke desto mindre det mest storslagne tempel som noensinne er blitt bygd. (Es. 66: 1; 1 Kong. 8: 27—30; Ap. gj. 17: 24—28) Dette tempel vil bli stående til evig tid, for det blir bygd med brannsikre materialer. Det vil bli bevart uskadd gjennom ilden på den trengselens dag som kommer over verden, og dets glans og herlighet vil da bli enda større. Dette tempel blir ikke oppført i samsvar med noen av de verdslige nasjoners bygningslover, for templets Konstruktør, himmelens og jordens Skaper, har sin egen bygningslov. Det blir bygd av den slags materialer som han angir og tilveiebringer.

 7. Sammenlign den tid som har gått med til byggingen av Jehovas evige tempel, med den tid som gikk med til byggingen av Herodes’ tempel og Peterskirken.

⁷ Byggingen av dette tempel har tatt lengre tid enn byggingen av noen annen bygning. Angående Herodes’ tempel sa jødene følgende til Jesus Kristus for 1900 år siden: «I førtiseks år har det vært bygd på dette tempel.» (Joh. 2: 20) Grunnvollen til katolikkenes hovedkirke, Peterskirken i Roma, ble lagt av keiser Konstantin den store i det fjerde århundre, og byggingen pågikk fremdeles på den protestantiske reformator Martin Luthers tid, i det 16. århundre. Gud har imidlertid holdt på med byggingen av sitt evige tempel for tilbedelse helt fra Jesu Kristi apostlers tid, i det første århundre, og fram til nå, og først nå, over 1900 år senere, er det nær ved å bli fullført.

Medarbeidere

 8. a) Hvem har Gud funnet behag i å bruke som sine medarbeidere til byggingen av templet? b) Hvordan advarer Paulus mot sekt-dannelse i menigheten?

⁸ Gud har funnet behag i å bruke mennesker her på jorden som sine medarbeidere under byggingen av hans brannsikre tempel. Er du en av Guds medarbeidere, slik at du er med på dette byggearbeidet? Den kristne apostelen Paulus var en av dem, og det var også hans veltalende venn, den kristne disippelen Apollos, en omvendt jøde fra Alexandria i Egypt. Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i den gamle greske byen Korint angående dette og advarte den mot å danne sekter ved å følge mennesker. Han sa: «Når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker? Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» — 1 Kor. 3: 4—9.

 9. På hvilken måte hadde Paulus plantet, for eksempel når det gjaldt menigheten i Korint?

⁹ Planting går forut for vanning, og apostelen Paulus, som ble sammenlignet med en som plantet, utførte det innledende eller banebrytende arbeid. Han var en foregangsmann hva det å utbre kristendommen angikk. Han hadde grunnlagt den kristne menighet i Korint. Han kom dit som misjonær og begynte å forkynne i synagogen at Jesus var den jødiske Messias. Senere ble det nødvendig for Paulus å holde møter med de troende jøder i et hus ved siden av synagogen i stedet for i selve synagogen. Han døpte synagogeforstanderen Krispus og hans familie, en troende ved navn Gajus og Stefanas’ hus.

10. Hvordan gikk det til at Apollos vannet det som Paulus hadde plantet i Korint?

¹⁰ Etter at Paulus hadde forkynt kristendommen der i et og et halvt år, ble forholdene slik at han fant det best å dra til Jerusalem. På veien stoppet han i Efesos i Lilleasia, hvor han lot sine reisefeller, Akvilas og Priskilla, bli tilbake. (Ap. gj. 18: 1—22; 1 Kor. 1: 13—16) Senere kom Apollos, som til en viss grad var blitt opplært i kristendommen, til Efesos og forkynte i synagogen. Akvilas og Priskilla ble kjent med ham og ga ham en mer nøyaktig forståelse av kristendommen. Da Apollos nå ønsket å dra til Akaia (i Hellas), sendte de kristne brødrene i Efesos anbefalingsbrev med ham. Apollos kom således i kontakt med menigheten i Korint og utførte et arbeid som var til stor hjelp for dem. En kan billedlig talt si at han vannet det som apostelen Paulus hadde plantet. (Ap. gj. 18: 24 til 19: 1) Men hvem var det som ga vekst? Det var Gud.

11. a) Hva var det Paulus plantet i Korint? b) Hvem fikk dem til å vokse, og hvem tilhørte akerlandet?

¹¹ Hva var det Paulus plantet i Korint? Det var kristne, Jesu Kristi disipler. Dette var helt i samsvar med det Jesus sa i lignelsen om ugresset blant hveten: «Akeren er verden [menneskeverdenen]; den gode sæd, det er rikets barn.» (Matt. 13: 38) Paulus forkynte, og derved ikke bare sådde han sannhetens sæd, men han plantet også kristne, disipler for Herren Jesus Kristus. Han ’gjorde disipler’, slik som Jesus hadde sagt at hans etterfølgere skulle gjøre. (Matt. 28: 19, 20) Ettersom Paulus var en av Guds medarbeidere, kunne han med rette si følgende til menigheten av troende, døpte korintiere: «I er Guds akerland.» (1 Kor. 3: 9) Det var Gud som fikk medlemmene av denne kristne menighet til å vokse og bli modne kristne. Det var Gud som gjorde dem levende som disipler av Jesus Kristus, hans Sønn. Paulus var bare en medarbeider, en som Gud hadde brukt til å overbringe dem det livgivende gode budskap om Kristus, et budskap som Paulus hadde fått fra Gud. Dette akerland av kristne i vekst tilhørte derfor ikke Paulus. Det var Gud som var dets sanne og rettmessige eier. Alt det arbeidet som Paulus og Apollos utførte, ville ha vært til ingen nytte hvis ikke Gud hadde velsignet det ved sin ånd.

12, 13. a) Hvorfor vil det ikke være riktig å følge mennesker? b) Hvem bør vi følge, og hvorfor?

¹² Æren for den kristne menighets eksistens og vekst tilkom følgelig hverken Paulus eller Apollos, og dens medlemmer var ikke forpliktet til å følge Paulus eller Apollos, som bare var «tjenere» ved hvem de hadde kommet til troen, Nei, de skulle følge Gud og være disipler av ham, som er Eieren og den som har makt til å gjøre mennesker til kristne og la dem vokse til modenhet. Hvor trangsynt var det ikke da å danne religiøse sekter og følge framstående mennesker! Gud er mye større enn alle mennesker til sammen. De mennesker som Gud bruker som sine tjenere, tilhører også ham. Ja, når alt kommer til alt, tilhører alle ting Gud.

¹³ Vi tilhører ikke noen Ordets tjener, og Gud har ikke gitt oss bare én slik tjener. Vi bør glede oss over den tjeneste som alle hans tjenere utfører. Som Paulus sier: «Derfor rose ingen seg av mennesker! for alt hører eder til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas [Peter], enten det er verden [menneskeverdenen] eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal — alt hører eder til, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» (1 Kor. 3: 21—23) La oss derfor følge Gud og anerkjenne ham som den som eier oss og alle dem som er hans spesielle tjenere til gagn for oss.

«Guds bygning»

14. a) Hva foruten en bonde kan Gud sammenlignes med? b) Hva kan vi være en del av?

¹⁴ Det arbeid Gud utfører i forbindelse med de kristne, kan ikke bare sammenlignes med en bondes arbeid, men også med en byggmesters arbeid. Gud er en byggmester, en som oppfører en bygning, og hvis vi vil være Guds medarbeidere, må vi være bygningsarbeidere. Det er dette apostelen Paulus minner oss om når han sier: «Vi er Guds medarbeidere; I er . . . Guds bygning.» (1 Kor. 3: 9) Forstår vi dette? Det er mennesker som er Guds bygning. Det kan være vanskelig for en person å forstå at han foruten å være en etterkommer av det første menneske som Gud skapte, nemlig Adam, blir gjort til en del av Guds spesielle bygning. Alle mennesker er etterkommere av det første menneske Gud skapte, men hvor mange er det som hører med til Guds bygning?

15, 16. a) Hvem har altså Gud funnet behag i å bruke som sine medarbeidere til sitt byggearbeid? b) Har alle fått tildelt samme arbeidsoppgave? Hvordan belyste Paulus dette spørsmålet i 1 Korintierne 3: 10, 11?

¹⁵ Gud har funnet behag i å bruke mennesker som sine medarbeidere under dette byggearbeidet. Hvilken del av arbeidet er det Guds menneskelige medarbeidere utfører? Ikke alle Guds medarbeidere utfører samme slags arbeid. Noen har kanskje fått en viktigere oppgave enn andre, alt etter den nåde som Gud har gitt dem. Apostelen Paulus var klar over hva hans spesielle oppgave gikk ut på. Han forsøkte å påta seg det ansvar den medførte, og prøvde aldri å unndra seg de mange ekstra forpliktelser som ble pålagt ham. Da han beskrev det spesielle arbeid han utførte, spesielt i forbindelse med menigheten i Korint, skrev han derfor:

¹⁶ «Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre! For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» — 1 Kor. 3: 10, 11.

17. Hvilken del av arbeidet var Paulus som Jesu Kristi apostel særlig interessert i, og hvordan viser Åpenbaringen 21: 9—14 at det var på sin plass at han var det?

¹⁷ Ettersom Paulus «ved Guds vilje» var «kalt til Kristi Jesu apostel», kunne hans arbeid i tilknytning til Guds byggeprogram sammenlignes med det arbeid som en «byggmester» eller byggeleder utfører. Som en vis byggmester ville Paulus være interessert i hele bygningen, også dens grunnvoll, for han visste hvor viktig grunnvollen er i et byggverk. De kristne apostler hadde å gjøre med menighetens grunnvoll, for i Åpenbaringen 21: 9—14 blir menigheten under Kristus sammenlignet med en by og kalt det nye Jerusalem, og det sies at denne symbolske himmelske bys grunnsteiner er apostler, «Lammets tolv apostler». (1 Kor. 1: 1, 2) Paulus forsøkte derfor med rette alltid å være opptatt med grunnleggende arbeid i det kristne byggeprogram. Han gikk spesielt inn for å arbeide i et distrikt hvor det aldri før hadde vært arbeidet. Han kunne derfor si:

18. Hva skrev Paulus til romerne om det distrikt han hadde forkynt i?

¹⁸ «Jeg vil ikke driste meg til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved tegns og underes kraft, ved Åndens kraft, så at jeg fra Jerusalem og rundt omkring like til Illyria [en del av vår tids Jugoslavia] har fullt kunngjort Kristi evangelium, dog så at jeg satte min ære i å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på fremmed grunnvoll, men, som skrevet er: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå. Derved især er jeg blitt hindret fra å komme til eder [romerne] men nå, da jeg ikke lenger har rom i disse land, men i mange år har hatt lengsel etter å komme til eder, håper jeg å få se eder på gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av eder dit når jeg først i noen monn har hatt godt av eder.» — Rom. 15: 18—24.

19. Hvordan viste Paulus at han hadde Guds og Kristi ånd?

¹⁹ Paulus hadde på denne måten ikke bare utført det vanskelige og harde arbeidet, men han hadde også hatt den glede å tilrettelegge tingene på nye steder og se framgangen. Han visste at en byggmester kunne begynne byggearbeidet på en gal måte eller legge en dårlig grunnvoll. Han var fullstendig klar over betydningen av å legge en god og rett grunnvoll. Han viste derved at han hadde Guds og Kristi ånd. Gud, som er alle tings store Byggmester, understreket betydningen av å legge en god grunnvoll da han sa følgende til den gudfryktige Job: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein?» (Job 38: 4—6) Jesus Kristus illustrerte hvor viktig det er å legge en fast og sikker grunnvoll, da han sa: «Han er lik et menneske som skulle bygge et hus, og som gravde dypt ned og la grunnvollen på fjell; og da det ble flom, brøt strømmen imot det hus, og den var ikke i stand til å rokke det, fordi det var godt bygd.» — Luk. 6: 47, 48.

Grunnvollen

20. a) Hvis anvisninger må Guds medarbeidere følge? b) Hvorfor må ingen av Guds medarbeidere legge en annen grunnvoll enn den som ble lagt av Paulus?

²⁰ En person kan ikke være Guds medarbeider og samtidig ignorere Guds anvisninger, for det er Gud som er den øverste Byggmester, og det er ham bygningen tilhører. Når det gjelder bygningens grunnvoll, er det bare én grunnvoll som Gud godkjenner. Apostelen Paulus visste hva denne grunnvollen er. Da han grunnla menigheten i Korint, la han denne grunnvoll for derved å kunne samarbeide med Gud, slik at Gud kunne godkjenne hans arbeid. Alle de andre som var Guds medarbeidere, måtte anerkjenne den grunnvoll som Paulus hadde lagt, og bygge på den. De måtte ikke forsøke å legge en annen grunnvoll som de kunne oppføre bygningen på. Det var derfor Paulus sa: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (1 Kor. 3: 11) Det var denne klippe Herren Jesus siktet til da han sa til apostelen Peter: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» — Matt. 16: 18.

21. Hvordan viste Paulus at Jesus Kristus var grunnvollen, når han døpte?

²¹ Pioneren Paulus sa angående menigheten i Korint: «[Jeg har] lagt grunnvoll.» (1 Kor. 3: 10) På hvilken måte var det Paulus hadde lagt Jesus Kristus som grunnvoll? Da Paulus første gang kom til Korint for å forkynne, forkynte han ikke om Simon Peter eller Kefas, om den veltalende Apollos eller om seg selv, og han døpte ikke noen der i sitt navn. Han kunne derfor si til dem: «Ikke noen skal si at I ble døpt til mitt navn.» (1 Kor. 1: 15) Kort tid etter at Paulus hadde forlatt Korint, ble det fortalt at han var i Efesos og døpte i Jesu navn. (Ap. gj. 19: 1—7) Han må derfor ha døpt i det samme navn i Korint.

22, 23. a) Hvordan la Paulus Jesus Kristus som grunnvoll da han forkynte for jødene i Korint? b) Hva var Jesus Kristus for sine disipler, ettersom han var grunnvollen?

²² Apostelen Paulus la Jesus Kristus som en grunnvoll i og med at han forkynte at vi må vise tro på Jesus Kristus for å kunne bli frelst fra synd og død. I beretningen om det pionerarbeid som Paulus utførte i Korint, heter det: «Hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere. Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias.» (Ap. gj. 18: 1—5) Ikke engang der, hvor den hedenske greske filosofi var meget utbredt, prøvde Paulus å blande læren om Jesus Kristus sammen med de verdsligvise hedningers filosofi, men han forkynte at Jesus Kristus var blitt naglet til en torturpel og derved hadde gitt sitt menneskeliv som et offer til Gud. Paulus sier:

²³ «Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors [torturpel, NW] ikke skulle tape sin kraft. Både jøder krever tegn og grekere søker visdom men vi forkynner Kristus korsfestet [pelfestet, NW], for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. Men av ham er I i [i forening med, NW] Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at, som skrevet er: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» — 1 Kor. 1: 17, 22—25, 30, 31; Jer. 9: 24.

24. Hvordan forkynte Paulus i Korint, hvor den hedenske filosofi satt i høysetet, og hvorfor?

²⁴ Da Paulus kom til Korint for å forkynne det gode budskap, lot han seg ikke imponere av de hedenske grekeres verdslige visdom. Han forsøkte ikke å stille sin visdom til skue på en verdslig måte for å vise at han var mye klokere enn de hedenske greske filosofer, slik at han derved kunne vinne tilhengere. Han forsøkte ikke å klø dem i ørene som søkte verdslig visdom og menneskers teorier og filosofier. Han kom dit for å legge Jesus Kristus som en grunnvoll for en kristen menighet. «Og jeg,» sier han i 1 Korintierne 2: 1—5, «da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vitnesbyrd; for jeg ville ikke vite noe iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet [pelfestet, NW]. Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at eders tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.»

25. Hvordan vil en kristen kanskje føle seg hvis han kommer i en slik stilling som Paulus kom i i Korint, men hva kan han likevel gjøre?

²⁵ En kristen som utfører pionerarbeid i vår tid, vil kanskje i likhet med Paulus være fryktsom og føle seg skrøpelig når han kommer til et sted hvor verdslig filosofi og visdom sitter i høysetet, men han kan likevel legge Guds ånd og kraft for dagen og hjelpe andre til å tro på Gud.

26. a) Hvordan ble Paulus oppmuntret av Herren i Korint, og hva gjorde han? b) Hva var grunnen til at menigheten i Korint fremdeles var i full virksomhet mange år senere?

²⁶ Det er ikke noe å undres over at det ble nødvendig for Herren å oppmuntre Paulus i Korint. Vi leser: «Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med deg, og ingen skal røre deg for å gjøre deg ondt; for jeg har meget folk i denne by. Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» (Ap. gj. 18: 9—11) Guds Ord seiret over den verdslige, hedenske filosofi. Den menigheten som Paulus opprettet i Korint, var fremdeles der og var i full virksomhet da Paulus flere år senere skrev sitt første og annet brev til de kristne i Korint. Den var blitt bygd på den rette grunnvoll. Den kunne stå fast.

[Fotnote]