-
’Pass nøye på hvordan dere vandrer’Vakttårnet – 1952 | 15. november
-
-
til det ytterste og undertvinge vårt legeme, holde det nede på den plass det tilkommer som en elendig slave, ellers vil det gjøre seg til en egensindig og lunefull herre. (Rom. 7: 15—23; 1 Kor. 9: 27) For å hjelpe oss slik at vi kan unngå å gjøre det som er urett, inneholder Guds ord en rekke eksempler på hva som hendte med dem som vandret ubetenksomt. — 1 Kor. 10: 5—11.
Hvis vi vil passe nøye på hvorledes våre handlinger er, må vi begynne med sinnet, med hjertet. Det er der vanskelighetene begynner, og det er derfor vismannen råder oss til framfor alt å bevare vårt sinn eller vårt hjerte. (Ordspr. 4: 23; Matt. 15: 19) Den beste måten å få bort det som er urett på, er å fylle sinnet med de rette tanker: «For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 8.
Vi bekjenner at vi elsker Gud, ikke sant? Hvis vi virkelig elsker ham, vil vi holde hans bud. (1 Joh. 5: 3) Ubetenksomhet vil bringe forhånelse over hans navn. Det var dette det gamle Israel og visse personer i Paulus’ dager gjorde seg skyldig i. (Esek. 36: 20—32; Rom. 2: 24) Jehova er nidkjær for sitt navn og kan derfor ikke gjøre annet enn å ta tilbake sine velsignelser fra dem som ved en selvisk handlemåte kaster forhånelse over det. Da Akan og Elis sønner forsyndet seg grovt, led hele nasjonen nederlag. (Jos. 7; 1 Sam. 2: 22—25; 3: 11—14) Guds prinsipper forandrer seg ikke. Hvis vi ønsker å ha Jehovas velsignelse, vil vi være påpasselige.
Når vi skal elske vår neste som oss selv, vil også det få oss til å være påpasselig med vår handlemåte. Hvordan kan vi vekke noen interesse for Guds rike hos andre, som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer i landet, hvis de også ser slike onde ting hos oss? (Esek. 9: 4) Hvordan kan vi samvittighetsfullt instruere andre, når vi ikke selv gjør oppriktige anstrengelser for å leve opp til Guds krav? «Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du?» (Rom. 2: 21—23) La det frafalne presteskap praktisere den framgangsmåten, men ikke Jehova Guds ekte tjenere. — Sl. 50: 16, 17; Matt. 23: 1—5.
Vår kjærlighet til vår neste vil også innebære at vi ikke oppmuntrer ham i hans urette handlinger. De som handler ondt, kan nok tro de er smarte, men etter som det byr seg anledning, bør vi la dem forstå at vi ikke mener at de er det. «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte, men du skal irettesette din neste, forat du ikke skal få synd på deg for hans skyld.» «Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt.» (3 Mos. 19: 17; Ordspr. 28: 23) Dette er langt bedre enn å sladre om sin nestes feiltrinn. Sladderen hjelper hverken den som farer med sladder eller den som det blir sladret om eller den som hører på sladderen; den skader i virkeligheten alle disse tre klassene. Hvorfor da gi seg av med slikt noe?
La oss imidlertid ikke gå til fanatiske ytterligheter når vi passer på at vi vandrer som vise. La oss ikke bli lik de gammeldagse religionstilhengerne som misbilliget all dans og vin og latter, og som til og med betraktet det som synd å kysse sin ektefelle og sine barn på en søndag. Det vil ikke være noen «gledesdrepere» i den nye verden; den nye verden vil være en glad verden, men den vil finne sin glede i de rette slags ting. Det vil være rene, sunne gleder, gleder som har varig verdi. De gleder som Djevelen og hans verden nå tilbyr oss, er bitter som galle. De etterlater en skuffet og misfornøyd. Hvorfor gi avkall på sinnets fred, lide skam og vanære og kanskje miste det evige liv bare for øyeblikkelige fornøyelsers og forbigående gleders skyld?
Gudhengivenhet sammen med nøysomhet er et middel til stor vinning. (1 Tim. 6: 6, NW) Gud vet hva som er best, og når han advarer mot visse handlinger, la oss ikke da trosse den guddommelige visdom og ringeakte den guddommelige kjærlighet ved å ignorere dette rådet. La oss for Jehovas navns ære, til beste for våre medmennesker og for vår egen velferds skyld, ’passe nøye på at vi vandrer som vise mennesker’.
-
-
’Enhver se til hvorledes han bygger’Vakttårnet – 1952 | 15. november
-
-
’Enhver se til hvorledes han bygger’
BIBELEN omtaler Jehova Gud som en bygningsmann eller byggmester. «Hvert hus blir jo gjort av noen; men den som har gjort alt, er Gud.» Kristus blir også omtalt som en bygningsmann. «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Kristi etterfølgere blir kalt både Guds bygning og hans medarbeidere: «For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» — Matt. 16: 18; 1 Kor. 3: 9; Hebr. 3: 4.
Når det gjelder de kristnes virksomhet som bygningsmenn, sier apostelen Paulus videre: «Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre! For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høy, strå, da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.» — 1 Kor. 3: 10—15.
Hvem er disse ordene rettet til? Først og fremst «til den Guds menighet som er i Korint, til dere som er blitt helliggjort i forening med Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som overalt påkaller vår Herres, Jesu Kristi navn». (1 Kor. 1: 1, 2, NW) Disse, «Guds medarbeidere,» har ved å godta Kristus Jesus som sin Frelser og Gjenløser og sitt forbilde, gjort ham til sin grunnvoll. Nå står det opp til enhver «å se til hvorledes han bygger videre [på ham]».
De må se til «hvorledes» de bygger og hva slags byggematerialer de benytter; det vil si hva slags håp de bygger opp for seg selv, hvilken lære de godkjenner og forkynner, og hvilken handlemåte de følger. Det er tydelig at gull, sølv og kostelige stener er et bilde på det rette slags
-