Hva Bibelen sier
Bør du være opptatt av hvordan andre ser på deg?
SANNE kristne har et ansvar overfor Gud og mennesker med hensyn til å vise seg å være «Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt». I en verden som er fremmedgjort for Gud, skal Jesu Kristi disipler skinne som lys. (Fil. 2: 15, EN) Med sin eksemplariske oppførsel i det daglige liv og sin iver etter å gjøre kjent Guds sannhet tjener de som lys i en verden som befinner seg i et stort åndelig mørke.
En kristen bør derfor med rette ønske å sette et godt eksempel i det daglige liv. Så langt han formår, bør han ikke gi noen en grunn til med rette å betrakte ham som en som handler umoralsk eller på en måte som strider mot den naturlige sans for sømmelighet. Apostelen Peter formante sine medtroende: «La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller fordi han har gjort en urett mot andre.» (1. Pet. 4: 15) Som når det gjelder menn som er utnevnt til eldste, bør alle kristne bestrebe seg på å ha «godt ord på seg blant de utenforstående». — 1. Tim. 3: 7.
Det er også svært nødvendig at en som tjener Gud, tar i betraktning samvittigheten til dem som bor der han bor. En som nyter alkohol, selv med måte, eller som spiser visse slags kjøtt, vil kanskje på noen steder bli betraktet som en synder. Når det er tilfelle, vil den kristne ikke holde på sin rett til å nyte litt vin eller til å spise svinekjøtt eller andre kjøttslag som hans neste betrakter som urene. Han vil heller bestemme seg for å gi avkall på sine rettigheter, slik at han ikke unødig er til anstøt for dem som kan komme til å reagere positivt på det «gode budskap».
En kristen vil ønske å handle i samsvar med det gode eksempel som apostelen Paulus satte. Han kunne si om seg selv: «Jeg er fri og ingen underlagt, men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov.» (1. Kor. 9: 19—21) «Vi har tatt. avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet.» (2. Kor. 4: 2) I likhet med Paulus har de sanne kristne i dag god grunn til å være opptatt av at det de sier, og det de gjør, skal appellere til andres samvittighet.
Det er imidlertid ingen grunn til at en lojal disippel av Jesus Kristus skal bli bekymret når verdslige mennesker ser ned på ham fordi han er en kristen. Han blir kanskje spottet og mishandlet fysisk sett på grunn av sin tro. Når det er tilfelle, vil det være forstandig av ham å følge dette inspirerte rådet: «Lider han fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» (1. Pet. 4: 16) Det er en ære å lide på vegne av Kristus. Hans makt er langt større enn den makt noe menneske eller noen gruppe av mennesker har. Jehova Gud ga sin Sønn «all makt i himmel og på jord». (Matt. 28: 18) Som et uttrykk for sin store kjærlighet ofret Jesus Kristus sitt liv og gjorde det derved mulig for sine disipler å bli rene fra Skaperens synspunkt. Derved kunne de også begynne å gå på den vei som fører til evig liv. (Joh. 3: 16; 15: 13) Når vi tenker over hvor stor makt Kristus har, og hvor stor kjærlighet han har til oss, har vi så visst ingen grunn til å skamme oss over at vi må lide for hans navns skyld.
En oppriktig kristen behøver dessuten ikke bekymre seg for hvordan uåndelige mennesker i og utenfor den kristne menighet vil betrakte ham. Apostelen Peter understreket dette med følgende ord: «Dette var hensikten med at det gode budskap også ble forkynt for de [åndelig] døde: At de kan bli dømt hva kjødet angår, fra menneskers synspunkt, men leve hva ånden angår, fra Guds synspunkt.» (1. Pet. 4: 6, NW) Mens de som tar imot det «gode budskap», begynner å leve fra et åndelig synspunkt, kan uåndelige mennesker fortsette å vurdere slike ut fra kjødelige kriterier. De vil kanskje dømme slike som ikke har noen verdslig innflytelse, makt, posisjon eller eiendeler, som ubetydelige mennesker. Dette bør ikke bekymre oss. Det er av større betydning hvordan Gud dømmer oss. Vi ønsker at han skal se det slik at vi lever et virkelig åndelig liv.
Vi klarer ganske enkelt ikke å tilfedsstille dem som bare går rundt og finner feil ved andre. Derfor behøver ikke en kristen som følger sin samvittighet, ta det så tungt når han blir sammenlignet på en ufordelaktig måte med andre. Noen medlemmer av menigheten i Korint sammenlignet den kristne apostelen Paulus på en slik ufordelaktig måte med andre. Hans reaksjon på slike feilaktige vurderinger av ham kan være til oppmuntring for oss. Han skrev: «For meg betyr det ingenting om jeg blir dømt av dere eller i det hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.» — 1. Kor. 4: 3—5.
Apostelen Paulus visste virkelig hvilke grunner og motiver han hadde for å si og gjøre det han gjorde. Han visste dette bedre enn dem som tillot seg å dømme eller vurdere ham. På en samvittighetsfull måte opptrådte han i harmoni med Kristi eksempel og lære. Det er grunnen til at han sa at det å bli gransket eller dømt på en slik måte «betyr . . . ingenting». Det fortjente ikke å bli vist noen større oppmerksomhet. Apostelen Paulus var klar over at den vurdering som ville være av betydning, var den vurdering som Herren Jesus Kristus i egenskap av Guds utnevnte dommer ville foreta. De kristne i dag må på lignende måte ha i tankene alvoret i å bli gransket av Jehova Gud gjennom Sønnen. Dette kan hjelpe dem til å unngå å bli foruroliget over uåndelige menneskers dommer, og til å unngå å avsi slike uåndelige dommer selv.
Bibelen gjør det således klart at det til sine tider er på sin plass at vi er opptatt av hvordan andre betrakter oss, og at vi andre ganger ikke bør være opptatt av hva andre måtte tenke eller si. Det som vi først og fremst bør være interessert i til enhver tid, er å være ulastelige overfor Gud ved å bevare en ren samvittighet overfor ham og våre medmennesker. Vi bør imidlertid ikke ta det tungt hvis noen uten grunn finner feil ved oss, spotter oss eller dømmer oss på en uåndelig måte og betrakter oss som ubetydelige mennesker. Vi bør fortsette å leve på en måte som bringer ære til Gud og til vår Herre Jesus Kristus.