De kristne er ikke menneskers etterfølgere
MENER du at Abel burde ha vendt seg bort fra Gud, fordi hans foreldre, Adam og Eva, gjorde det? Var det urett av de 11 apostler å fortsette å tro på Kristus etter at Judas hadde forrådt ham? Mener du at en burde forkaste kristendommen fordi noen som bekjenner seg til den, ikke fortsetter å være tro mot den? Det vil kanskje overraske deg å høre at noen mennesker resonnerer slik med hensyn til sin egen tro.
En som tidligere hadde vært protestant, fortalte for eksempel nylig et av Jehovas vitner hvordan det gikk til at han og hans familie ble katolikker. De hadde en tid vært tilsluttet en fundamentalistisk sekt, men så ble det oppdaget at deres prest var en kvinnejeger. På grunn av skandalen forlot flere av sektens medlemmer sin menighet.
I et annet tilfelle var det en kvinne som bedrøvet fortalte hvorfor hun og hennes mann hadde forlatt den kirken de tilhørte. De hadde vært tilfredse kirkegjengere inntil noen av menighetens medlemmer hadde begynt å strides om noe innbyrdes. En slik ikke-kristen oppførsel fikk denne kvinnen og hennes mann til å oppgi sin tro.
Selv om det må innrømmes at disse familiene hadde god grunn til å gremme seg over at noen som kalte seg kristne, la en slik uriktig oppførsel for dagen, kan en likevel spørre: Fulgte disse familiene Kristus eller mennesker? Oppga de sin tro fordi den organisasjon de tilhørte, bare bortforklarte det urette som var gjort, og derved gjorde seg medskyldig i det og viste at den ikke var interessert i å følge Kristus, eller tok de simpelthen anstøt av feil som ble begått av mennesker som de hadde sett opp til?
En slik tilbøyelighet til å følge mennesker selv når en påstår at en tilber Gud, kan forstås, men ikke unnskyldes. Ufullkomne skapninger føler seg tiltalt av mennesker som synes å være spesielt utstyrt med gode evner, kunnskap, erfaring, rikdom, en pen fremtreden eller en behagelig stemme, eller som har en fremtredende stilling. Heltedyrkelse eller tilbedelse av mennesker som følge av dette har alltid vært en fare som har truet sanne tilbedere. Den person som har gitt oss nøyaktig kunnskap om Guds hensikter gjennom Kristus, har en stor plass i vårt hjerte. Vi har kanskje en tilbøyelighet til å se opp til ham mer enn vi burde, idet vi glemmer at en kristen vandrer i tro, ikke i beskuelse. (2 Kor. 5: 7) En nyomvendt mann eller en umoden kristen kan på lignende måte ha en sterk tilbøyelighet til å få kristne som er eldre i sannheten, til å treffe viktige avgjørelser for seg, mens Gud i virkeligheten krever av ham at han skal treffe sine egne avgjørelser på grunnlag av kristne prinsipper. (Gal. 6: 5) Hvis en umoden kristen kan få en annen person til å ta ansvaret for en avgjørelse, mener han kanskje at han har noen å dele skylden med, hvis avgjørelsen ikke fører til det ønskede resultat. Dette er noen av grunnene til at noen som kaller seg kristne, følger mennesker. Men er det forstandig?
Farer
Muligheten for å gjøre seg skyldig i tilbedelse av skapninger er ikke den eneste faren en utsetter seg for når en følger mennesker. Det å følge mennesker, innbefattet de mennesker som medvirket til at vi ble troende, kan føre til misunnelse og strid i en kristen menighet, slik Paulus gjorde oppmerksom på: «Jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennå, I er jo ennå kjødelige. For når det er avind og trette [misunnelse og strid, UO] iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis? For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og ’en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker? Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver.» (1 Kor. 3: 1—5) Det er Herren som sørger for at det gode budskap blir forkynt, og som gjør det mulig for oss å få kunnskap om Bibelens sannheter. De kristne følger Gud og Kristus, ikke mennesker — ikke engang dem som Gud bruker til å fortelle dem om hans rike.
Når en omhyggelig følger i Kristi fotspor, er det ingen fare for at en vil mishage Jehova Gud, ettersom Jesus var trofast til døden. Jesus forutsa imidlertid at ikke alle som kalte seg kristne, virkelig ville etterligne ham: «Det er umulig annet enn at forførelser [grunner til anstøt, NW] må komme; men ve den som de kommer fra!» (Luk. 17: 1) Paulus forutsa at det i menighetene skulle oppstå menn som ville fare med vranglære for å lokke disipler etter seg. (Ap. gj. 20: 29, 30, UO) Peter sa: «Det kom også fram falske profeter blant folket, som det også kommer til å bli falske lærere blant dere. De vil i stillhet innføre ødeleggende sekter og vil til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en brå ødeleggelse over seg selv. Mange vil også følge dem i deres løsaktige oppførsel, og på grunn av dem vil det bli talt nedsettende om sannhetens vei.» (2 Pet. 2: 1, 2, NW) Jesus og hans apostler var klar over at hvis noen få av de kristne var troløse og fulgte en urett handlemåte, ville det få andre til å ta anstøt og bringe vanære over Guds menighet.
Blant dem som falt fra i den første kristne menighet, var Hymeneus, Aleksander, Fygelus, Hermogenes, Demas og Diotrefes. (1 Tim. 1: 20; 2 Tim. 1: 15; 4: 10; 3 Joh. 9) I sitt brev til Filippenserne siktet Paulus til slike personer da han sa: «Det er mange, jeg pleide å nevne dem ofte, og nå nevner jeg dem også med tårer, som vandrer som fiender av Kristi torturpel, og deres ende er ødeleggelse, og deres gud er buken, og deres ære består i deres skam, og de har sitt sinn vendt mot ting på jorden.» (Fil. 3: 18, 19, NW) Hvis en følger et menneske i stedet for Kristus, og dette menneske har sitt sinn vendt mot kjødelige ting som fører til ødeleggelse, vil det bety at en selv blir ødelagt. Slike kjødelige ting innbefatter umoral, kjærlighet til penger, falsk kunnskap, stolthet og kjærlighet til verden. — 2 Pet. 2: 14; Jud. 4, 12; 1 Tim. 6: 10, 20, 21; 3: 6; 1 Joh. 2: 15.
Utstøtelse
Da Satan, Adam og Eva vendte seg bort fra Jehova Gud, var de ikke lenger velkommen i Guds familie som en del av den. I Israels menighet og blant de første kristne ble urett oppførsel straffet. Overtredere som ikke viste oppriktig anger, ble utstøtt av menigheten. I forbindelse med et tilfelle av grov utukt som ble begått av en av menighetens medlemmer i Korint, ga Paulus påbud om at denne mannen skulle «overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd [ånden, NW] kan bli frelst på den Herre Jesu dag». (1 Kor. 5: 5) En slik utstøtelse ville bevare menigheten i Korint i et godt forhold til Gud og få overtrederen til å gå i seg selv, noe han faktisk også gjorde.
Til den samme menighet sa apostelen videre: «Ha [ikke] omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham. . . . Støt da den onde ut fra eder!» (1 Kor. 5: 11, 13) Det var nettopp dette Paulus gjorde da han utstøtte Hymeneus og Aleksander fordi de nedbrøt troen hos noen ved å komme med falsk lære. — 1 Tim. 1: 20; 2 Tim. 2: 17, 18.
Menn og kvinner som gjennom hjemmebibelstudier får nøyaktig kunnskap om Guds Ord, må lære om disse ting før de innvier seg og lar seg døpe. Det er to gode grunner for dette. For det første vil det opplyse dem om de høye moralske prinsipper de må følge, hvis de skal kunne tjene Jehova på en antagelig måte, og for det annet vil kunnskapen om at Bibelen advarer om at noen vil gi grunn til anstøt og derfor blir utstøtt, tilskynde slike som nettopp har begynt å studere Bibelen, til å følge Kristus i stedet for å følge mennesker. Det at disse menneskene får grundig kjennskap til slike spørsmål, vil hjelpe dem på veien til livet, slik det også ble påpekt av Peter: «I, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» — 2 Pet. 3: 17, 18.
Menneskers etterfølgere?
I betraktning av dette undrer du deg kanskje over hvorfor Paulus sa til de kristne i Filippi: «Bli også I mine etterfølgere, brødre.» (Fil. 3: 17) Oppfordret apostelen de kristne til å bli hans etterfølgere? Nei, det gjorde han ikke. Ikke i noen av hans 14 brev vil du kunne lese noe om at det fantes noe slikt som Paulus’ «disipler». Tvert imot sa han i sitt brev til korintierne: «Er Kristus blitt delt? var det Paulus som ble korsfestet for eder, eller var det til Paulus’ navn I ble døpt?» (1 Kor. 1: 13) Til alle disse tre spørsmålene må vi svare benektende. Men hvorfor sa Paulus da ’bli mine etterfølgere’?
Han sa det fordi Gud ønsker at enhver kristen skal gi akt på følgende oppfordring: «Ta ikke etter det onde, men det gode!» (3 Joh. 11) Paulus skrev til efeserne: «Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn.» (Ef. 5: 1) Til de jøder som hadde omvendt seg til troen på Kristus, sa han: «La og oss . . . med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12: 1, 2) Paulus sa videre til hebreerne: «[Etterfølg] dem som ved tro og tålmod arver løftene.» «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» (Heb. 6: 12; 13: 7) Hva var det de kristne skulle etterfølge? Det var deres tro, deres tålmodighet og deres oppførsel, så lenge alt dette var i overensstemmelse med Guds Ords prinsipper og med det fullkomne eksempel som Jesus satte. (Sl. 119: 105) Det er dette Paulus oppfordrer oss til å gjøre. Men hvis en kristen mister sin tro, ikke er utholdende eller handler urett, hva er det da ved ham vi kan etterfølge? Ingenting. Vi vil sannelig ikke etterfølge dem som vender seg bort for å bli ødelagt.
Hvem etterfølger du?
Hvis du hadde tilhørt den kristne menighet på Hymeneus’ og Aleksanders tid, ville du da ha forlatt menigheten på grunn av deres synd? Ville du ha vendt deg bort fra Jesus på grunn av den forferdelige forbrytelse som Judas Iskariot begikk? Ville du oppgi din tro på grunn av at et menneske, enten med vilje eller som følge av ufullkommenhet, begår en alvorlig feil? Med andre ord, etterfølger du Kristus eller mennesker?
Det er en annen sak når en organisasjon som kaller seg kristen, ignorerer Bibelens påbud om å utstøte overtredere som ikke angrer, slik det ofte er tilfelle med kristenhetens kirkesamfunn. En slik organisasjon viser ved sin likegyldighet at den ikke har Guds godkjennelse, og at den heller ikke søker å oppnå den. En må forlate et slikt kirkesamfunn og søke den sanne kristne menighet som slutter å ha noe å gjøre med overtredere, uansett hvilken fremtredende stilling de kan ha hatt. Hvilken holdning inntar det kirkesamfunn du tilhører, i forbindelse med slike saker?
Jehovas vitner adlyder Bibelens befaling om å sette overtredere som ikke angrer, utenfor menigheten. Akkurat som Paulus nevner navnene til visse personer som han utstøtte, kunngjør Jehovas vitner navnene til de som ikke lenger er velkommen iblant dem på grunn av sin ikke-kristne oppførsel. Denne strenge tuktelse av de lovløse holder organisasjonen ren, og gjør det mulig for Guds ånd å virke fritt i hver menighet. Menn og kvinner som søker etter den kunnskap om Gud og Kristus som fører til evig liv, henvender seg med glede til en slik ren organisasjon. (Joh. 17: 3, NW) Når disse menneskene ser at Jehovas vitner er snare til å gå til aksjon mot slike som fortjener å bli tuktet, burde det styrke deres tillit til organisasjonen og deres beslutning om å tjene Jehova Gud trofast ved å følge i Kristi fotspor.
La oss som sanne kristne fortsette å være gode eksempler for trofaste mennesker «i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet». (1 Tim. 4: 12) «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» — Kol. 3: 23, 24.
Ja, vær sanne kristne — ikke menneskers etterfølgere.