ʼRiket er kommet nærʼ
1. a) Hva er av største betydning for de kristne? Forklar. b) Hvilke spørsmål melder seg med hensyn til Riket?
GUDS rike har alltid vært av største betydning for de kristne. Guds før-kristne tjenere så også fram til at riket skulle komme. Riket er i virkeligheten hele Bibelens tema, for det er Guds rike som skal hellige Jehovas navn og bringe fred og velsignelser til menneskene. Jesus talte ofte om Riket. Han ga det en framskutt plass i sin forkynnelse og kom med mange lignelser om det. I de fire evangeliene forekommer ordet «rike» over 110 ganger. Rikets komme er derfor av svært stor betydning. Det får oss til å stille spørsmålene: «Når er riket kommet nær?» og «Hva vil kunngjøringen ’Riket er kommet nær’ bety for oss?»
2. Når kunne en for første gang høre kunngjøringen: «Himlenes rike er kommet nær!»?
2 Første gangen noen hørte denne kunngjøringen, var da en skare jøder hørte den i nærheten av Jordan-elven i år 29 e. Kr. Det var mange som hadde kommet dit ut for å høre den mannen som med stor kraft forkynte dette budskapet. Denne mannen var Johannes, presten Sakarias’ sønn, som kom for å oppfylle profetien i Esaias 40: 3: «Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for [Jehova]! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!» Temaet for Johannes’ budskap var: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» — Matt. 3: 2; Luk. 1: 5, 13.
Hva det betydde i det første århundre
3. a) Skulle kunngjøringen ’Riket er kommet nær’ være begrenset til døperen Johannes’ og hans disiplers tjeneste? Forklar. b) Hvordan fikk Jesus en bedre salvelse enn sine forgjengere som konger i Davids ættelinje? c) Hvorfor kunne en på det tidspunkt si at Riket var kommet nær?
3 Skulle denne kunngjøringen bare være begrenset til Johannes’ og hans disiplers tjeneste? Nei, for om lag seks måneder etter at Johannes hadde begynt sin tjeneste, kom det en kongelig person til ham for å bli døpt, og om denne personen hadde engelen Gabriel sagt følgende før hans fødsel: «Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk. 1: 32, 33) Noe ganske usedvanlig fant sted da han ble døpt av Johannes. Beretningen sier: «Den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i deg har jeg velbehag.» (Luk. 3: 22) Jordiske prester av kjøtt og blod hadde salvet hans forgjengere som konger i Davids ættelinje med en spesielt blandet olje, men det var Jehova som fra himmelen salvet ham som hadde det jordiske navnet Jesus. (Heb. 1: 9) Og han ble salvet med noe som ga langt større makt og myndighet, nemlig Guds hellige ånd. Jesus ble derved den lenge ventede Messias eller Kristus, Guds salvede. Han ble Guds rikes utnevnte konge. Jehovas konge befant seg blant jødene. Han var nærværende som konge, ja, himlenes rike var midt iblant dem! Guds Sønn hadde som Jehovas konge og representant full rett til tittelen «Immanuel», som betyr «Gud med oss». Menneskene kunne i virkeligheten samtale med Guds konge og lære å kjenne rikets prinsipper og krav.
Jehovas fremste vitne
4. Hva var Jesus forpliktet til i og med sin fødsel og sin salvelse, og hvorfor var han det?
4 Jesus ble ikke bare salvet til å være konge, men også til å være forkynner. Ettersom hovedhensikten med riket er å hellige Jehovas navn, måtte dets konge være et vitne for Jehova. Som den utvalgte konge måtte Jesus gjennomgå en prøve med hensyn til sin ulastelighet for å vise at han var skikket til å være en himmelsk konge. Jesus var blitt født som et medlem av Israels eller Jakobs folk, som profeten Esaias hadde sagt følgende om: «Så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: . . . I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, . . . I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» (Es. 43: 1, 10—12) Jesus visste at ettersom han var født som jøde, var han forpliktet til å være et vitne, og dessuten at han var blitt salvet med Guds ånd til å utrope et nådens år fra Jehova og en hevnens dag fra vår Gud. — Es. 61: 1, 2; Luk. 4: 19.
5. Hvilket eksempel satte Jesus for oss som Jehovas vitner?
5 Jesus viste seg å være Jehovas største vitne, og han oppfylte fullt ut kravene til en konge. Han vitnet denne gode bekjennelse for Pontius Pilatus: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37; 1 Tim. 6: 13) Apostelen Johannes, som sto i nærheten av Jesus da han døde på pelen, omtaler ham som «Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden». Jesus var på alle måter et eksempel for sine etterfølgere, Jehovas vitner i vår tid. — Åpb. 1: 5; 3: 14.
6. a) Hvilken kunngjøring begynte Jesus sin tjeneste med? b) Hvilken belønning foruten udødelig liv ble Jesus lovt av sin Far? c) Hvordan utførte Jesus Rikets arbeid da han var på jorden? d) Vis hvilken likhet det er mellom det kjødelige Israels og det åndelige Israels oppbygning.
6 Etter at Jesus hadde gjennomgått en grundig prøve med hensyn til sin ulastelighet i ørkenen, vendte han tilbake til Kapernaum og begynte sin tjeneste med de samme ordene som Johannes hadde begynt sin tjeneste: «Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 4: 17) Jehova hadde lovt Jesus Kristus en belønning som han skulle få hvis han handlet som et trofast vitne helt til sin død. Denne belønningen skulle være en brud, ikke en jordisk kvinne som skulle være hans hustru, men en åndelig brud, det vil si en utvalgt gruppe etterfølgere som i likhet med ham ville være trofaste vitner like til de døde en offerdød, den samme slags død som Jesus døde. (Joh. 3: 29; Rom. 6: 3) Av alle dem som kom til Jesus og fulgte ham, de framtidige medlemmer av bruden, valgte Jesus ut 12 menn til å være apostler. Disse ga han en grundig opplæring og sendte dem ut for å forkynne: «Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 1—7; Mark. 3: 14—19; Luk. 6: 13—16) Samtidig som Jesus vitnet om Jehovas navn, utførte han også Rikets arbeid, arbeidet med å fremme Rikets interesser, for han underviste dem som skulle være med ham i hans rike. Hans 12 apostler svarte til patriarken Jakobs sønner, som Israels 12 stammer nedstammet fra. (1 Mos. 49: 28) Den nye, kristne menighet, det åndelige Israel, som til slutt skulle utgjøre Rikets organisasjon, skulle hvile på Lammets 12 apostler som grunnsteiner, men alle de 12 apostoliske grunnsteinene hvilte på Hovedgrunnsteinen, Messias eller Jesus Kristus. — Ef. 2: 20; Åpb. 21: 2, 9, 10, 14.
Jesus kommer til Sion og blir framstilt som dets konge
7. a) Hva måtte Jesus bli framstilt for Sion som? b) Hvordan var det blitt forutsagt når Jesu jordiske tjeneste skulle ende, og hva skulle da skje?
7 Jesus Kristus var ikke bare et vitne for Riket, men han var også konge, og han måtte derfor bli offentlig framstilt for Sion som dets konge. Profetien i Sakarias 9: 9 måtte gå i oppfyllelse: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» Jesus tjente som Jehovas største vitne på jorden i tre og et halvt år, og da slutten på hans tjeneste nærmet seg, gikk det mot midten av den 70. årsuke, slik det var blitt forutsagt i Daniel 9: 26, 27. Denne profetien hadde forutsagt at han skulle bli utryddet som et menneskelig offer til Gud, og at dette skulle få dyreofferne og matofferne til å opphøre å være av virkelig verdi. Johannes utpekte Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd», og Jesus skulle bli et offer, ikke på alteret i Jerusalem, men på Guds store alter-ordning. — Heb. 13: 10; 1 Pet. 1: 19.
8. Hvorfor var påsken i år 33 e. Kr. særlig betydningsfull?
8 Midten av den 70. uken i Daniels profeti kom ved påsketid i år 33 e. Kr. Jesus måtte som en trofast jøde være til stede under påskefeiringen i Jerusalem. Jesus hadde vært i Jerusalem mange ganger før. Da han var 40 dager gammel og hans mors, Marias, seremonielle renselse etter loven skulle finne sted, ble han ført til templet. (Luk. 2: 21—38; 3 Mos. 12: 1—4) Siden da hadde han besøkt Jerusalem mange ganger. Et av disse besøkene avla han i 32 e. Kr. for å feire løvsalenes høytid, ikke offentlig, men i lønndom, for jødene sto ham da etter livet, men tiden for hans død hadde ennå ikke kommet. (Joh. 7: 1—13) Denne tiden kunne ikke komme før han hadde framstilt seg som konge. Denne påsken, den 14. nisan i år 33 e. Kr., var tiden inne til at han skulle bli ofret.
9. a) På hvilken måte var Salomo blitt fremstilt for Sion som konge? b) Hva gjorde Jesu disipler for å forberede hans inntog som konge? c) Hvordan tok folket imot Jesus ifølge Matteus’ beretning? d) Hva sier apostelen Johannes om hvordan Jesus ble framstilt som konge, og om hvordan hans disipler reagerte?
9 Tusen år tidligere, da kong Salomo ble framstilt for Sion som dets konge, red han på et hunnmuldyr som tilhørte hans far, kong David, og folket ønsket ham velkommen med stor glede. Apostelen Matteus og hans medapostel Johannes beskriver hvordan Jesus Kristus, den større Salomo, ble framstilt som Sions konge:
«Og da de kom nær til Jerusalem og var kommet til Betfage ved Oljeberget, da sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i den by som ligger rett for eder, og straks skal I finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til meg! Og dersom noen sier noe til eder, da skal I si: Herren har bruk for dem; så skal han straks sende dem. Men dette skjedde for at det skulle oppfylles som er talt ved profeten, som sier: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg saktmodig og ridende på et asen, på trelldyrets fole. Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus bød dem; de hentet aseninnen og folen, og la sine klær på dem; og han satte seg oppå. Og størstedelen av folket bredte sine klær på veien, andre hogg greiner av trærne og strødde dem på veien, og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! Og da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette? Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» — Matt. 21: 1—11.
«Da meget folk som var kommet til høytiden, fikk høre at Jesus kom til Jerusalem, tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge! Men Jesus fant et ungt asen og satte seg på det, således som skrevet er: Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, sittende på en asenfole. Dette skjønte ikke hans disipler i førstningen; men da Jesus var blitt herliggjort, da kom de i hu at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham.» — Joh. 12: 12—16.
10. Hvordan tok de jødiske religiøse lederne imot Jesus?
10 Markus 11: 11 tilføyer: «Og han gikk inn i Jerusalem i templet og så seg om overalt, og da det alt var sent på dagen, gikk han ut til Betania med de tolv.» Sion ble her offentlig gjort oppmerksom på at Riket var kommet nær, men det nektet å anerkjenne kongen og forkastet ham etter påtrykk fra sine religiøse ledere, som hadde en babylonisk tenkemåte og var imot Guds rike. I Matteus 21: 15, 16 står det: «Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerninger han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna Davids sønn! [det vil si at han var arving til Davids trone] da ble de vrede og sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning?» (Sl. 8: 3) De religiøse lederne hadde imidlertid allerede bestemt seg for å drepe Jesus, for de fryktet for, som de selv sa, at ’romerne ville komme og ta både vårt sted og vårt folk’. — Joh. 11: 47—57.
Det jordiske Sion forkaster sin konge
11. Hva gjorde Jesus dagen etter, og hva er hans handling et varsel om?
11 Sions konge, han som skulle sitte på «[Jehovas] trone», var midt iblant dem. Himlenes rike var virkelig kommet nær, men folket ville ikke anerkjenne ham som konge, for de fulgte sine ledere. Dagen etter vendte Jesus tilbake til Jerusalem. «Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han, og han tillot ikke at noen bar noe kar gjennom templet. Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule. Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av forundring over hans lære.» (Mark. 11: 15—18) Med kraft og myndighet renset han således templet for den religiøse handelsvirksomhet som ble drevet der. Hvilket varsel er ikke dette for den babyloniske religions kommersialister i vår tid om hva de har i vente når Jesus kommer tilbake som konge!
12. Hvilke hendelser fant sted påskenatten?
12 Påskenatten førte Judas Iskariot Jesu fiender til Jesus og forrådte ham i Getsemane hage. Jesus ble deretter dømt til døden under et nattlig møte i jødenes sanhedrin eller høyesterett. Om morgenen overga Sanhedrinet ham til Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen, for jødene kunne ikke selv fullbyrde dødsstraffen ettersom de var under romersk herredømme. — Matt. 26: 47—27: 14.
13. a) Hvordan viste de jødiske religiøse lederne at de hatet Jesus? b) Hva anklaget de Jesus for framfor Pilatus?
13 Da Pilatus forhørte Jesus, fant han ikke noen dødsskyld hos ham og ville gi ham fri, ettersom han pleide å gi en dødsdømt fange fri i påsketiden. De jødiske religiøse ledere ropte vedholdende om at en morder og røver ved navn Barabbas måtte bli gitt fri i stedet for Jesus. (Ap. gj. 3: 13—15; 13: 28) De forlangte at Jesus skulle bli hengt på en pel, og i motsetning til Pilatus som ville være ren for uskyldig blod, ropte de: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 15—26) De anklaget Jesus for å ha handlet opprørsk overfor den romerske hersker, keiser Tiberius. Pilatus tenkte at han kunne appellere til deres jødiske nasjonalisme, og som et siste forsøk på å redde Jesus sa han derfor: «Se her eders konge!» og «Skal jeg korsfeste [pelfeste, NW] eders konge?» «Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 19: 14, 15.
14. Hvordan viste de religiøse lederne at de var opprørske overfor Gud?
14 Jødenes religiøse ledere kunne virkelig klandres fordi de hadde fulgt en slik handlemåte. For det første nektet de med overlegg å anerkjenne den konge Jehova hadde sendt, og å hjelpe det jødiske folk til å innse at deres konge virkelig var kommet. Selv om de hevdet at de var Guds prester, var de likevel opprørske overfor Gud og vanæret sitt presteembete ved å anerkjenne en hedensk religions Pontifex maximus som sin konge. De ønsket ikke engang at Jesus skulle bli anerkjent som konge ved sin død, for de gjorde innsigelser mot den innskriften som landshøvdingen Pilatus insisterte på å sette over Jesu hode på torturpelen, og som lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» — Joh. 19: 12—22.
15. Hvilke forholdsregler tok jødene med hensyn til Jesu grav, men hva fant ikke desto mindre sted?
15 Selv om de jødiske lederne tok sine ubetydelige forholdsregler ved å få Pilatus til å forsegle minnegravstedet, noe som kanskje ga dem mer ro i sinnet til å feire sin tradisjonelle påskehøytid, klarte de ikke å rydde Israels konge av veien for godt, for på den tredje dagen, den 16. nisan, som er den dagen da førstegrøden av bygghøsten skulle ofres til Jehova i hans tempel, frambrakte Gud en langt bedre førstegrøde ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus fra de døde.
16. a) Hvilken profeti hadde de religiøse lederne oversett? b) Hvem så de som holdt vakt ved Jesu grav, og hvem så de ikke? Forklar.
16 Disse yppersteprestene og de andre religiøse lederne overså det kong David hadde skrevet i Salme 16: 10: «Du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [hebraisk: sheol], du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» Den 16. nisan ble Jesus oppreist, men han hadde ikke lenger et kjødelig legeme, som mennesker kan skade og drepe. Da Jesus var nærværende i kjødet blant jødene, noe som betydde at himlenes rike var kommet nær, for Sion, beviste han at han var trofast, og at han var verdig til å bli oppreist som en udødelig, herlig åndeskapning. De menn som Pilatus ga yppersteprestene og fariseerne for at de skulle holde vakt ved graven, kunne ikke se den oppstandne Jesus, for de var ikke i stand til å se en åndeskapning. Men de så den materialiserte engelen som åpnet den forseglede graven. Apostelen Peter skrev senere: «Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» — 1 Pet. 3: 18; Matt. 27: 57—28: 4, 11—15.
Når det ikke ble forkynt at ’Riket er kommet nær’
17. a) Hvordan skaffet Jesus til veie bevis for at han var blitt oppreist? b) Tok Jesus på det tidspunkt makten som den himmelske konge?
17 Jesus ga sine trofaste disipler fyllestgjørende bevis for at han var blitt oppreist, for han viste seg mange ganger for dem ved at han på en mirakuløs måte materialiserte seg i et menneskelegeme. Han fór deretter opp til himmelen for å sette seg ved sin Fars høyre hånd og vente inntil han skulle ta makten som den himmelske konge. (Sl. 110: 1, 2; Heb. 10: 12, 13) På pinsefestens dag, den 50. dag etter Jesu oppstandelse, sto apostelen Peter fram, siterte Salme 16: 10 og sa deretter: «Så var det om Messias’ oppstandelse han [David] framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket [gresk: hades; oversatt fra sheol], ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» — Ap. gj. 2: 29—33.
18. a) Kunne en høre kunngjøringen «Himlenes rike er kommet nær» etter Jesu oppstandelse? Forklar. b) Hvorfor var Riket noe som hørte framtiden til? c) Hvordan viste Paulus da han skrev til menigheten i Korint, at Riket ikke hersket på hans tid?
18 Etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, forholdt det seg ikke lenger slik at kongen var kommet nær, og en kunne derfor ikke lenger si at himlenes rike var kommet nær. I virkeligheten hersket ikke Jesus nå som konge over noen, bortsett fra dem som var medlemmer av den kristne menighet. Jesu disipler forkynte derfor ikke at «himlenes rike er kommet nær», etter hans død. Jesus hadde fortalt dem at han skulle gå bort, og at han skulle komme igjen som konge i herlighet, og han fortalte sine disipler lignelser om dette da han var på jorden. (Joh. 14: 3; Matt. 25: 31; Luk. 19: 11—27) Kongen skulle ikke igjen vise seg i kjødet i det jordiske Sion. Riket var nå noe som hørte framtiden til. Det skulle til fastsatt tid ta seg av jordens anliggender fra himmelen, fra det himmelske Sion. Nå satt det ikke noen konge på «[Jehovas] trone», og det skulle ikke sitte noen der før de sju tider, «hedningenes tid», hadde utløpt, noe som skulle finne sted i 1914 e. Kr. (Dan. 4: 25; Sl. 2: 6, 8; 110: 2; Åpb. 12: 5, 10) Da apostelen Paulus irettesatte de kristne i Korint, viste han tydelig at Riket ikke hersket, og at Jesu disipler ikke kunne betrakte seg som konger, selv om de var medarvinger til himlenes rike og til sist skulle herske som konger. Han sa: «Dere er alt blitt mette, dere er alt blitt rike, uten oss er dere blitt konger! Ja, bare dere var det, så kunne vi være konger sammen med dere!» — 1 Kor. 4: 8, UO; 2: 2.
’Riket er kommet nær’ nå
19. a) Hvilket budskap kan i vår tid bli forkynt, og hvorfor kan det bli forkynt? b) Hva blir kunngjøringen av Rikets budskap ledsaget av?
19 Kjensgjeringene viser imidlertid nå at kongen har tatt makten i himmelen og har begynt å regjere, og vi kan derfor igjen høre at følgende budskap blir forkynt verden over: «Himlenes rike er kommet nær!» Akkurat som i tilfellet med den forkynnelse Jesus utførte da himlenes rike var kommet nær i det jordiske Sions eller Jerusalems dager, ledsages forkynnelsen om at «himlenes rike er kommet nær», i vår tid av kunngjøringen av dommen over de religiøse ledere som er påvirket av babylonisk religion. Denne forkynnelsen avslører særlig dem som hevder at de tror på Guds rike og forkynner om det, men som ikke ønsker at det skal herske, og som forsøker å hindre at budskapet om det ’opprettede rike’ skal nå folk og derved holde andre mennesker fra å anerkjenne riket. — Es. 61: 2.
20. a) Hva var de gjerninger Jesus gjorde for å helbrede mennesker, et forbilde på? b) Hva må skje før Abrahamspaktens velsignelser fullt ut kan bli alle jordens slekter til del?
20 Jesus gjorde mange mirakuløse gjerninger ved å helbrede og andre kraftige gjerninger ved å rense templet og frelse folket da han var på jorden, men under sitt styre som konge vil han gjøre dette i langt større utstrekning og over hele jorden. Men før denne legedommens tid kan komme, må de som setter seg imot Riket, bli fjernet. Babylon den store, den falske religions verdensrike, skal først ødelegges, og deretter kan denne kunngjøring finne sted: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, har begynt å herske som konge.» (Åpb. 19: 6, NW) Ja, han vil herske på en langt mer omfattende måte enn nå, for da vil det ikke være noen rival til den sanne tilbedelse. Han vil herske fullt ut når verdens politiske regjeringer deretter blir tilintetgjort og Kristi herlige tusenårige styre begynner, da de 144 000 som han har utvalgt, skal regjere sammen med ham og vil være i stand til å utøse over alle jordens slekter de velsignelser som det er gitt løfte om i Abrahamspakten. — 1 Mos. 22: 18; Gal. 3: 29.