er i nød. Alle har det privilegium å bidra med noe, enten de har mye eller lite. Legg for eksempel merke til hva apostelen Paulus anbefalte korintierne å gjøre: «På hver første dag i uken legge enhver av eder hjemme hos seg selv til side det han får lykke til.» — 1 Kor. 16: 2.

18. a) Hvilken bibelsk veiledning bør vi følge for å kunne ha noe å gi til fremme av Rikets interesser? b) Er det beløpets størrelse som er hovedsaken? Hvordan framgår dette av tilfellet med den fattige enken?

¹⁸ I samsvar med denne formaningen vil noen kanskje legge til side noe i begynnelsen av hver uke for at de skal ha noe å gi. Beløpets størrelse vil naturligvis variere betydelig fra person til person, men det er ikke det som er det vesentlige. Hovedsaken er at en er villig, ja, at en er ivrig etter å gi et bidrag. Apostelen Paulus uttrykte det på denne måten: «Når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2 Kor. 8: 12, NTN) Det er denne gode vilje, det at en er villig til å gi i samsvar med de midler en har, som teller hos Jehova Gud. Jesus Kristus så for eksempel en fattig enke legge to lepta i tempelkisten i Jerusalem. For et slikt beløp kunne en på den tiden kjøpe en halv spurv, altså ikke engang ett måltid. Men denne enkens bidrag, som ble gitt som et uttrykk for hennes kjærlighet til den sanne Gud, som ble tilbedt i templet, var høyst antagelig. Ja, sett i forhold til hennes økonomiske situasjon var hennes gave større enn de gaver som ble gitt av de rike, som bare ga av sin overflod. — Mark. 12: 42—44.

19. Hva viser vi når vi gjør bruk av den «urettferdige mammon» på rette måte og hva kan vi da være forvisset om?

¹⁹ Vi ønsker naturligvis å vise at vi er Guds og Kristi venner, ved å bruke den «urettferdige mammon» til hjelp for dem som er i nød, og til fremme av åndelige interesser. (Ordspr. 3: 9; Gal. 2: 10) Hvis vi fortsetter å bruke vår «urettferdige mammon» på rette måte, viser vi at vi er tro i smått. Jehova Gud og hans Sønn kan da fortsette å bruke oss som gode husholdere til å dele ut langt større verdier, åndelige rikdommer, til andre. Vårt rulleblad, som forteller om våre gode gjerninger, vil være som en skatt som blir oppbevart i himmelen, og som gir rik avkastning i form av Guds godkjennelse og velsignelse nå og evig liv i den nye ordning, som består av «nye himler og en ny jord». — Matt. 6: 20; Luk. 16: 10—13; 2 Pet. 3: 13.

’La oss holde de usyrede brøds høytid!’

■ Bibelen understreker gang på gang nødvendigheten av at den kristne menighet blir bevart ren. Ting som kan øve en fordervende innflytelse, må fjernes. I sitt første brev til korintierne skrev apostelen Paulus: «Rens derfor ut den gamle surdeig, så I kan være ny deig, liksom I er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» — 1 Kor. 5: 7, 8.

Under Moseloven ble det slaktet et påskelam en gang om året, og deretter fulgte de usyrede brøds høytid, som varte i sju dager. Jesus Kristus ble imidlertid ofret én gang for alle. (Heb. 9: 25—28) Hele den kristnes liv bør derfor være som en vedvarende feiring av de usyrede brøds høytid. Det bør være rent for alle skadelige ting og all ondskap. De som tilhører den kristne menighet, bør være villige til å bevare sin personlige renhet og menighetens renhet og til å fjerne alt som virker nedbrytende på troen og moralen.