tilfellet var med tollerne Matteus Levi og Sakkeus. Fordi Jesus hjalp tollere til å gjøre framskritt i åndelig henseende, ble han med urette anklaget for å være «tolleres og synderes venn». Det var imidlertid forskjell på å pleie vennskap med noen og de bestrebelser Jesus gjorde seg for å lege åndelig syke og få dem til å angre og lede dem inn på rettferdighetens vei. — Matt. 11: 19; Luk. 5: 27—36; 19: 2—10.

20. Hvordan hjelper disse opplysningene om det rette jødiske syn på ’hedninger og tollere’ oss til bedre å forstå apostelens ord om utstøtelse, og hva blir konklusjonen av dette?

²⁰ Jesu eget eksempel beskytter oss således mot å innta den samme ytterliggående holdning som visse rabbinere når det gjelder å betrakte noen som «en hedning og en toller». Vi ser også en nøye sammenheng mellom den måten disse ble behandlet på, og det apostelen Paulus sier om dem som er utstøtt av den kristne menighet, nemlig at vi «ikke skulle ha omgang med» dem og ’ikke engang ete sammen med dem’. (1 Kor. 5: 11) Det er tydelig at det at en synder som ikke angrer, skal behandles som «en hedning og en toller», betyr at vi ikke kan ha noen fortrolig omgang med en slik person. Men, som Jesu eksempel viser, betyr ikke dette at vi må behandle vedkommende som en fiende eller nekte å vise alminnelig høflighet og omtanke. Det utelukker heller ikke at vi hjelper dem som ønsker å forandre sin urette handlemåte og oppnå eller gjenoppnå Guds gunst.

Hvordan 2 Johannes 9—11 skal forstås

21. Hvilken formaning kommer apostelen Johannes med i versene 9—11 i sitt annet brev, og hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?

²¹ Apostelen Johannes kommer med denne formaningen i sitt annet brev: «Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud [det vil si, er ikke i forening med ham, har ikke noe fellesskap med ham; jevnfør 1 Johannes 1: 6]; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen [hils ham ikke, UO]! for den som byr ham velkommen [som hilser ham, UO], blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh. 9—11) Sikter disse ordene nødvendigvis til alle som blir utstøtt av menigheten fordi de har handlet galt? Betyr de nødvendigvis at en overhodet ikke kan snakke med en utstøtt for å irettesette eller formane vedkommende i den hensikt å få ham til å angre, vende om og bli gjenopptatt i menigheten? Når vi undersøker den sammenheng disse ordene står i, kan vi bedre forstå hva apostelen mente.

22. a) Hva slags mennesker viser sammenhengen at apostelen talte om? b) Hvorfor ville det være upassende av en kristen å hilse på slike mennesker? c) Er det noen forskjell mellom den holdning vi blir anbefalt å innta overfor dem Johannes omtaler, og den holdning vi normalt og med rette inntar til ’hedninger og tollere’?

²² Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende. En skulle til og med la være å hilse på dem for ikke å bli delaktig i deres onde gjerninger. I denne forbindelse kan vi merke oss at den vanlige hilsen blant jødene på apostlenes tid var et uttrykk som betyr: «Fred være med deg.» En kristen ville naturligvis ikke ønske å si det til en som var en bedrager og en antikrist. Det er imidlertid ingenting som viser at jøder som hadde et likevektig og bibelsk syn, ikke ville hilse på en hedning eller en toller. Det Jesus sa om å hilse da han oppfordret de kristne til å etterligne Gud med hensyn til å vise både «onde og gode» ufortjent godhet, skulle gjøre det klart at det ikke ville være riktig å innta en så streng holdning. — Matt. 5: 45—48.

23. I hvilken utstrekning eller under hvilke omstendigheter kan 2 Johannes 9—11 med rette bli anvendt på en som er utstøtt?

²³ Er alle som er blitt utstøtt, lik dem som blir beskrevet i Johannes’ annet brev? På det tidspunkt da det var nødvendig å utstøte dem, fulgte de tydeligvis en slik handlemåte eller hadde i det minste en lignende innstilling. Som det sies på side 168 i publikasjonen Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler: «En døpt person som med overlegg følger en umoralsk handlemåte, forkaster i virkeligheten Bibelens lære i like høy grad som en som lærer andre noe som er i strid med det Bibelen sier om Gud, gjenløsningen, oppstandelsen og så videre. (Se til sammenligning Titus 3: 10, 11; 2 Timoteus 2: 16—19.)» Og hvis en som er blitt utstøtt, prøver å rettferdiggjøre sin umoralske handlemåte overfor andre eller å få andre til å godta hans feilaktige tankegang, vil han absolutt passe til den beskrivelse apostelen Johannes kommer med i sitt annet brev.

24, 25. a) Hva er det som viser at den beskrivelsen vi finner i 2 Johannes 9—11, ikke passer på alle som blir utstøtt? b) Hvordan bør dette få oss til å reagere, og hvilket viktig spørsmål skal vi nå behandle?

²⁴ Ikke alle utstøtte opptrer som ’forførere og antikrister’. Det er ikke alle av dem som prøver å forsvare urette handlinger, motarbeider sannheten og går inn for å lokke andre til å følge den urette handlemåte som de selv ble utstøtt for. Dette framgår av at mange har angret og er blitt gjenopptatt som godkjente medlemmer av menigheten. I De forente stater (hvor det nå er over en halv million kristne vitner for Jehova) var det således 36 671 som av forskjellige grunner ble utstøtt i tiårsperioden fra 1963 til 1973. I løpet av den samme perioden var det imidlertid 14 508 som viste oppriktig anger og ble gjenopptatt i menighetene. Dette tallet utgjorde nesten 40 prosent av tallet på utstøtte.a Vi som er her på jorden, skulle i sannhet glede oss sammen med Jehova og hans himmelske familie over dette. — Luk. 15: 7.

²⁵ Er det så noe som kan gjøres for å hjelpe enda flere av dem som er blitt utstøtt — men som ikke følger ’antikristenes’ handlemåte, som Johannes beskriver — til å bli gjenopptatt i menigheten? La oss se hvordan de bibelske prinsipper kommer til anvendelse i praksis.

Et likevektig syn på de utstøtte

1, 2. a) Hvorfor tar en kristen menighet med rette visse skritt overfor slike som øver umoralsk innflytelse i den, og hvem har et spesielt ansvar hva dette angår? b) Hvilken annen fare må en være på vakt mot?

EN LITEN surdeig kan syre en hel deig. Umoralsk innflytelse kan likeledes besmitte og forderve en hel menighet. Enhver menighet bør med rette ønske å beskytte seg mot den slags innflytelse, og særlig de eldste i menigheten bør legge seg det på hjertet. — 1 Kor. 5: 6; Ap. gj. 20: 28—30.

² Det er farlig å være slapp hva dette angår. Menigheten i Korint var det. Den hadde en som handlet galt, i sin midte, og unnlot å ta skritt for å fjerne en slik fordervende innflytelse. Men det er også en annen fare. Hvilken? Jo, faren for å gå for langt i den annen retning, faren for å være altfor streng og hard.

3, 4. Hva betyr Paulus’ ord i 2 Korintierne 2: 10, 11?

³ Vi kan legge merke til en advarsel apostelen Paulus kommer med i sitt annet brev til korintierne, tydeligvis (ifølge sammenhengen) i forbindelse med den synderen som han skrev om i sitt første brev, og som det hadde vært nødvendig å ’støte ut’. (1 Kor. 5: 1—5, 13) Vedkommende angret i dette tilfellet. Etter å ha oppfordret menigheten til å tilgi ham den sorg han hadde voldt den, sa Paulus: «For at vi ikke skal dåres av Satan; for ikke er vi uvitende om hans tanker.» (2 Kor. 2: 5—11) Hva mente apostelen med det?

⁴ Satans «tanker» er å oppsluke så mange av Guds tjenere som han kan, og han «går omkring som en brølende løve» for å nå det målet. (1 Pet. 5: 8) Han som var blitt utstøtt i Korint, var blitt ’overgitt’ til Satan i den forstand at han var blitt utstøtt av menigheten og derved tvunget ut i den verden som er underlagt Satans herredømme. (1 Kor. 5: 5; Ap. gj. 26: 18; 1 Joh. 5: 19, LB) I likhet med en «liten surdeig» i «hele deigen» hadde denne mannen vært ’kjødet’ eller det kjødelige element i menigheten. Ved å fjerne denne mannen, som var skyldig i blodskam, hadde den åndeligsinnete menigheten ødelagt ’kjødet’ i sin midte. Satans tanke eller mål ville være å holde på vedkommende helt til han hadde oppslukt ham fullstendig og ødelagt ham i åndelig henseende. Hvis menigheten, riktignok med god samvittighet, skulle være overdrevent forsiktig og motvillig når det gjaldt å ta ham som hadde handlet galt, men som nå virkelig angret, tilbake og derved unødig forsinke hans gjenopptagelse, ville det fremme Motstanderens hensikt. (Se 2 Korintierne 2: 7.) Andre oversettelser av 2 Korintierne 2: 10, 11 lyder derfor: «For Satan må ikke få lov til å få overhånd over oss; vi kjenner hans renker altfor godt.» (The New English Bible) «Vi må ikke la oss overliste av Satan, for hans renker [hva han har i sinne, NTM; hva han er ute efter, Erik Gunnes’ oversettelse] er vi ikke ukjent med.» — LB.

5, 6. a) Hvilken urett holdning må kristne eldste og andre medlemmer av menigheten unngå i forbindelse med utstøtte personer? b) Illustrer dette.

⁵ Både de eldste og de andre i menigheten må derfor være på vakt mot å innta den fiendtlige holdning til de utstøtte som enkelte jødiske rabbinske forfattere inntok til hedningene. Det er riktig å hate det gale den utstøtte har gjort, men det er ikke riktig å hate den utstøtte eller å behandle ham på en umenneskelig måte. Som vi tidligere var inne på, var det enkelte rabbinske skrifter som hevdet at jøder aldri kunne hjelpe en hedning, selv ikke hvis det sto om livet. Sett at en som tilhører en kristen menighet, er ute på sjøen i båt. Plutselig får han se at en båt som har en utstøtt om bord, kantrer. Den utstøtte faller i vannet og kjemper for å holde seg flytende. Kunne den kristne bare ignorere det hele og ro vekk og føle seg skyldfri overfor Gud, ettersom den som holdt på å drukne, var en utstøtt som skulle betraktes som en hedning? Naturligvis ikke. Det ville være både grusomt og umenneskelig. Vi kan ikke tenke oss at Kristus Jesus ville ha gjort det. Ingen jøde i det første århundre som hadde et likevektig syn, ville ha reagert på den måten overfor en hedning eller en toller som var i en slik situasjon.

⁶ Men la oss tenke oss en mindre dramatisk situasjon. Sett at en utstøtt kvinne overværer et menighetsmøte. Når hun skal dra hjem, oppdager hun at det ene hjulet på bilen hennes, som hun har parkert i nærheten, har punktert. Skal da de mannlige medlemmer av menigheten nekte å hjelpe henne og kanskje overlate det til en eller annen verdslig mann som tilfeldigvis kommer forbi? Det ville også være unødig uvennlig og umenneskelig. Det har imidlertid hendt at en slik situasjon har oppstått, og brødrene har handlet slik som nevnt, kanskje med god samvittighet, men de har ikke hatt et likevektig syn.

 7. Hva kan vi lære av det eksempel Jehova Gud har satt?

⁷ Hvis vi etterligner vår himmelske Far, vil vi huske at han til og med hadde en viss omtanke for det første menneskepar etter at de var blitt drevet ut av Eden, ettersom han skaffet dem klær. (1 Mos. 3: 21) Han viste dem derved ufortjent godhet. Som Jesus sa til sine disipler, lar Jehova Gud «sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». (Matt. 5: 45) Apostelen Paulus viste at til tross for den uavhengige kurs de hedenske nasjoner fulgte, stikk i strid med Guds vei, lot ikke Jehova «seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga [dem] regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet [deres] hjerter med føde og glede». (Ap. gj. 14: 16, 17) Det at vi ikke skal «ha omgang med» en person, eller at vi skal behandle vedkommende som «en hedning», betyr derfor ikke at vi ikke skal være vennlige, høflige, hensynsfulle og menneskelige.

Hva åndelig fellesskap innebærer

 8. a) Hva innebærer det greske uttrykket for «ha omgang med», som blir brukt av apostelen Paulus i 1 Korintierne 5: 9, 11? b) Hva vil det si å ha «fellesskap» med en annen? c) Har vi fellesskap med slike som har handlet galt, hvis vi formaner dem og oppfordrer dem til å vise anger?

⁸ Det greske uttrykket som Paulus bruker for «ha omgang med», er verbet syn·a·na·mi’gny·mi, som betyr «å blande sammen». Grunnformen av verbet (mi’gny·mi) blir brukt i Matteus 27: 34 for å fortelle at vin ble blandet med galle, og i Lukas 13: 1 for å fortelle at Pilatus hadde blandet blod med offer. Ordet innebærer følgelig at noe blir smeltet sammen eller forent til en sammenslutning eller forbindelse. Å ’ha omgang med’ andre innebærer derfor å ha samfunn eller samkvem med dem. Det innebærer også å ha fellesskap med dem. Når en har fellesskap med en annen, godtar en ham som sin likemann, er interessert i og deler hans synspunkter og kan drøfte disse med ham på en åpen og fortrolig måte. Å ha åndelig fellesskap med en annen vil i virkeligheten si å ha en åndelig «hyggestund» sammen med ham. Men når vi formaner en annen og oppfordrer ham til å angre og vende om, blir vi ikke forent med ham i et vennskapelig forhold; vi deler ikke hans urette holdning og syn, men behandler ham som en som trenger irettesettelse.

 9. a) Hva vil avgjøre hvorvidt det vil være riktig av en eldste å tale formanende ord til en utstøtt som han treffer? b) Hvorfor kan en eldste med rette formane en utstøtt som ikke har fulgt den handlemåte som blir beskrevet i 2 Johannes 7—11?

⁹ Sett at en av menighetens eldste treffer en utstøtt, kanskje på gaten eller i forbindelse med sitt verdslige arbeid. Vil den eldste handle i strid med det tiltak menigheten har truffet ved å utstøte vedkommende, hvis han snakker til ham og oppfordrer ham til å vende om og prøve å bli forlikt med sin himmelske Far? Det vil avhenge av omstendighetene. Hvis den utstøtte er en som følger en slik handlemåte som den som ble fulgt av de falske lærere og propagandamakere som blir omtalt i 2 Johannes 7—11, og med overlegg prøver å få andre til å godta falske læresetninger eller følge en umoralsk handlemåte, vil den eldste naturligvis ikke ha noe med vedkommende å gjøre. Men ikke alle som faller i synd, blir ’forførere og antikrister’. Hvis den utstøtte ikke tilhører den kategorien, vil ikke da det eksempel Jehova Gud selv har satt, tillate den eldste å tale formanende ord til ham og oppfordre ham til å bestrebe seg på igjen å komme i et godt forhold til Gud? Ved sine formanende ord viser den eldste i virkeligheten at han betrakter menighetens tiltak som rett og nødvendig. Han støtter det og handler ikke i strid med det.

10—12. a) Fortsetter alle utstøtte å opptre på en slik måte som de gjorde da de ble betraktet som «surdeig»? Forklar b) Hvilke omstendigheter må derfor tas i betraktning når en skal avgjøre hva som er den rette holdning til utstøtte? c) Hvordan illustrerer lignelsen om den fortapte sønn denne forståelsen?

¹⁰ Vi kan også merke oss at i 1 Korintierne 5: 11 advarer apostelen oss mot å ha omgang med noen som «er» en horkarl eller praktiserer andre ting som utgjør et alvorlig brudd på Guds lov. Hvordan forholder det seg så med en som er blitt utstøtt av en av de grunnene som er nevnt i dette skriftstedet, men som deretter, enten på et tidlig tidspunkt eller på et senere tidspunkt, slutter å følge en slik urett handlemåte? Kan det sies at han fremdeles «er» en slik person som han var da han ble betraktet som en «surdeig» i menigheten?

¹¹ En ung mann som er blitt utstøtt for utukt, kan for eksempel siden gifte seg, stifte familie og leve et respektabelt liv. Eller en som er blitt utstøtt for drukkenskap, kan legge av denne vanen og hvis han i det hele tatt nyter alkohol, bare gjøre det med måte. Ved å foreta slike forandringer kan disse gjenvinne samfunnets respekt. Noen slike har kanskje ennå ikke kommet og bedt om å bli gjenopptatt i menigheten. Men er det ikke en tydelig forskjell mellom dem og slike som fortsetter å følge den urette handlemåte som førte til at de ble utstøtt? De som slutter å følge en urett handlemåte, gir kanskje fortsatt uttrykk for at de verdsetter sannheten. Det kan til og med være at de forsvarer den kristne menighet når noen taler nedsettende om den. Burde ikke slike omstendigheter telle og virke på menighetens holdning til disse menneskene?

¹² Hvis den fortapte sønn i lignelsen hadde kommet sterkt beruset hjem, kanskje sammen med en skjøge, ville faren naturligvis ha reagert på en helt annen måte. Men faren hadde grunn til å tro at sønnen vendte hjem med et rett motiv, og i stedet for å tro det verste håpet han det beste og gikk ut for å møte sin villfarne sønn.

13. a) Hvilket bevis for anger teller mer enn ord, slik det framgår av det døperen Johannes og apostelen Paulus sa? b) Hvordan kan så dette prinsippet anvendes på en som er blitt utstøtt?

¹³ Vi må også være klar over at et av de beste beviser for at noen angrer, ikke er at de bare sier det, men at de viser det ved sine handlinger. (Se 1 Johannes 3: 18.) Da noen kom til døperen Johannes (som døpte som et symbol på anger til syndenes forlatelse), betraktet ikke Johannes det formelle skritt de tok, som den viktigste faktoren eller det eneste skritt som var nødvendig. Han oppfordret dem til å ’bære frukter som var omvendelsen verdige’ og nevnte eksempler på slike frukter eller gode gjerninger, deriblant det å vise barmhjertighet og gavmildhet og å la være å bedra og utnytte noen og presse penger ut av noen ved vold eller ved svik. (Matt. 3: 7, 8; Luk. 3: 7—14) Apostelen Paulus oppfordret likeledes folket til å «omvende seg og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige». (Ap. gj. 26: 20) Når en som er blitt utstøtt, slutter å gjøre det gale som fikk menigheten til å betrakte ham som en «surdeig» og fjerne ham, kan denne forandringen i det minste i en viss grad bli betraktet som et tegn på at han ’vender om’ og angrer sin tidligere ferd. — Ap. gj. 3: 19.

14. På hvilken annen måte kan en utstøtt vise at han bærer «frukter som er omvendelsen verdige», og under hvilke omstendigheter kan en eldste mene at han bør henvende seg til en slik person?

¹⁴ En som er utstøtt, kan også bære «frukter som er omvendelsen verdige» ved å komme på dem av de kristne møter som er åpne for offentligheten. Hvis en utstøtt kommer på møtene for å diskutere eller rettferdiggjøre en urett handlemåte eller for å prøve å vinne andre for et ubibelsk synspunkt, passer beskrivelsen i 2 Johannes 7—11 på ham. Men hvis den utstøtte ikke gjør noe forsøk på det, vil det ikke være i strid med Bibelens veiledning at en av de eldste går bort til ham (kanskje etter at han har lagt merke til at vedkommende har vært til stede på møtene en rekke ganger) og kommer med noen formanende ord med tanke på at han skal bli åndelig helbredet og bli gjenopptatt som et godkjent medlem av menigheten. — Jak. 5: 19, 20.

15. Hva kan med rette bli gjort når en utstøtt ønsker å komme på møtene, men har store vanskeligheter med å klare det?

¹⁵ I noen tilfelle kan den utstøtte ha vanskelig for å komme på kristne møter, selv om han virkelig ønsker å gjøre det. Møtestedet kan ligge et godt stykke fra der hvor han bor, og det finnes kanskje ikke offentlige transportmidler som forbinder de to stedene. Det kan også være at det er personlige problemer eller fysiske handikap som gjør det vanskelig for ham å overvære møtene. I ett tilfelle var det en utstøtt kvinne som brukte nesten 50 kroner til drosje for å komme på ett møte. Hun sa fra til de eldste at hun ønsket å komme på møtene, men at hennes økonomi ikke tillot henne å fortsette å komme på denne måten. Hun beviste til og med at hennes ønske var oppriktig, ved å gå hele strekningen en søndag. Hvis noen i menigheten skulle se en slik person gå så langt for å komme til møtet, og hvis de hadde plass til henne i bilen sin, ville det ikke da være et uttrykk for menneskekjærlighet å hjelpe henne?

16. Hvorfor er det nødvendig å vise forsiktighet i slike tilfelle, og hvem bør menighetens medlemmer søke veiledning hos?

¹⁶ Hvis det ikke er noe som tyder på at en utstøtt bærer «frukter som er omvendelsen verdige», og hvis en vet at han eller hun fremdeles følger en umoralsk handlemåte, forholder det seg naturligvis helt annerledes. Hvis menigheten ordnet med transport eller en lignende form for regelmessig hjelp til en slik person, kunne det føre til at den fikk dårlig ry på stedet. Hvis menighetens medlemmer har kjennskap til at en utstøtt etter alt å dømme trenger og ønsker hjelp til å komme på møtene, vil det derfor være best at de rådfører seg med menighetens eldste før de arrangerer noe. — 1 Pet. 2: 12; 3: 16.

I familiekretsen

17. Hvilke bibelske forpliktelser og bånd står like fullt ved makt selv om en i familien blir utstøtt?

¹⁷ Ettersom blodets bånd og de ekteskapelige bånd ikke blir oppløst ved at menigheten utstøter noen, vil det være nødvendig å vie situasjonen innen familiekretsen spesiell oppmerksomhet. En kvinne hvis mann er blitt utstøtt, er ifølge Bibelen fortsatt forpliktet til å respektere ektemannen som sitt hode; det er bare døden eller en skilsmisse på bibelsk grunnlag som fritar henne for dette. (Rom. 7: 1—3; Mark. 10: 11, 12) En ektemann blir likeledes ikke fritatt for å elske sin hustru fordi om hun blir utstøtt. Hun er fremdeles «ett kjød» med ham. (Matt. 19: 5, 6; Ef. 5: 28—31) Foreldre er på lignende måte forpliktet til å ’fostre sine barn opp i Herrens tukt og formaning’, selv om en mindreårig, døpt sønn eller datter blir utstøtt. (Ef. 6: 4) Og sønner og døtre i enhver aldersgruppe er forpliktet til å ’hedre sin far og sin mor’, selv om den ene av foreldrene eller begge skulle bli utstøtt. (Matt. 15: 4; Ef. 6: 2) Det er ikke vanskelig å forstå dette når vi tenker på at ifølge Bibelen må de kristne til og med vise politiske myndighetspersoner tilbørlig ære. — Rom. 13: 1, 7.

18. Hvordan kan foreldre fostre utstøtte barn opp i Herrens tukt og formaning og samtidig respektere det tiltak menigheten har truffet?

¹⁸ Familiemedlemmer kan oppfylle disse bibelske kravene uten å komme i konflikt med det tiltak menigheten treffer når den utstøter en i familien. De gjør dette ved at de ikke har noe åndelig fellesskap med den utstøtte. Men hvordan kan da foreldre tukte sine barn i samsvar med Guds Ord, når et av barna blir utstøtt? De kan fremdeles bruke Guds Ord og forskjellige bibelske publikasjoner under opplæringen av sønnen eller datteren, men de bruker disse for å korrigere og ikke for å ha en slik åndelig «hyggestund» med dette barnet som de kan ha med de andre barna. Foreldrene må selv avgjøre hvordan de skal gå fram. De må ikke være uvennlige, men de lar ikke en slik utstøtt sønn eller datter få del i det samme åndelige fellesskap som de andre. Den utstøtte sønnen eller datteren bør oppmuntres til å overvære familiens bibelstudium for å lytte til ’Herrens formaning’.

19. Hvordan kan en gift kristen bidra til at hans eller hennes utstøtte ektefelle kan komme tilbake, uten å handle i strid med menighetens tiltak?

¹⁹ Når en ektemann eller en hustru blir utstøtt, kan den andre ektefellen, som er «ett kjød» med den utstøtte, med rette gjøre sitt ytterste for å få den utstøtte til å angre og søke om å bli gjenopptatt i menigheten. Det at det ikke skal være noe åndelig fellesskap mellom dem, utelukker ikke at Bibelen eller bibelske publikasjoner blir brukt, for som vi har sett, innebærer det at noen har fellesskap med hverandre, at de deler hverandres synspunkter og betrakter hverandre som likemenn. Hvis den ektefellen som står i et godt forhold til menigheten, bruker Guds Ord eller publikasjoner basert på det utelukkende med tanke på å gjenoppbygge og korrigere den utstøtte, vil dette ikke bety at de har åndelig fellesskap. En ektemann som planlegger å lese noe stoff fra Bibelen, kan således oppmuntre sin utstøtte hustru til å høre på mens han leser. Eller en hustru hvis mann er utstøtt, kan spørre ham om han har lyst til å høre på mens hun leser. Etter en slik opplesning kan det naturligvis bli en samtale. Hvis det skjer, vil den ektefellen som ikke er utstøtt, avverge ethvert åndelig fellesskap ved ikke å sitte og høre på den utstøttes urette synspunkter og heller ikke være villig til å tolerere den urette handling som førte til at vedkommende ble utstøtt. (Se boken Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler, sidene 168, 169.)

20. a) Vil det at en far tillater at en mindreårig utstøtt sønn eller datter får komme hjem igjen, nødvendigvis bety at faren må bli fratatt en eventuell ansvarsfull stilling i menigheten? Hvilke ting må tas i betraktning? b) I hvilket tilfelle ville en kunne tvile på at det var tilrådelig at han fortsatte å inneha en ansvarsfull stilling?

²⁰ I noen tilfelle kan det være at en mindreårig sønn eller datter blir utstøtt for umoral og forlater hjemmet. Senere kan det være at vedkommende ombestemmer seg og ber om å få komme hjem. Det er opp til foreldrene, spesielt faren, å avgjøre om han eller hun skal få lov til det. Hvis sønnen eller datteren er villig til å respektere foreldrenes stilling, kan faren bestemme at vedkommende kan få komme hjem, og se det som en anledning til muligens å hjelpe sønnen eller datteren tilbake. Hvis faren er en eldste eller en menighetstjener, vil ikke dette nødvendigvis gjøre det påkrevd at han blir fjernet fra denne stillingen, så lenge han fortsatt har menighetens respekt. Hvis sønnen eller datteren ønsket å komme tilbake, men ikke ville slutte å følge den umoralske handlemåte som førte til utstøtelse, ville det naturligvis neppe kunne sies at faren hadde den tilbørlige omsorg for familiens åndelige interesser, hvis han tillot at en slik kilde til åndelig forderv fikk komme tilbake i familiekretsen. Dette ville gjøre det berettiget å tvile på hvorvidt han var kvalifisert til å inneha en ansvarsfull stilling i menigheten. — 1 Tim. 3: 4, 5, 12.

21. Hvem må avgjøre i hvor stor utstrekning familien skal ha omgang med utstøtte slektninger som bor utenfor hjemmet? Bare i hvilket tilfelle vil menighetens eldste komme inn i bildet?

²¹ Når det gjelder utstøtte familiemedlemmer (ikke mindreårige sønner eller døtre) som bor utenfor hjemmet, må hver familie avgjøre i hvor stor utstrekning den skal omgås disse. Dette er ikke noe menighetens eldste kan avgjøre for dem. Det de eldste er interessert i, er at ’surdeigen’ ikke får komme inn i menigheten igjen ved at noen har åndelig fellesskap med dem som måtte fjernes som «surdeig». Hvis en utstøtt far eller mor kommer for å besøke en sønn eller datter eller for å hilse på sine barnebarn og får komme inn i et kristent hjem, er dette således ikke de eldstes sak. En slik utstøtt har en naturlig rett til å besøke sin familie og se sine barn og barnebarn. Når sønner eller døtre hedrer sin far eller mor, trass i at vedkommende er utstøtt, ved å besøke vedkommende for å se hvordan det står til, eller for å finne ut om det er noe han eller hun trenger, er dette i seg selv likeledes ikke ensbetydende med åndelig fellesskap.

22. Hva kan gjøre at andre utstøtte familiemedlemmer enn mindreårige sønner og døtre får bo i en kristens hjem, og hvem er det som må treffe en avgjørelse i slike spørsmål?

²² I noen tilfelle kan det være at en utstøtt far eller mor er gammel eller har dårlig helse og trenger spesiell pleie, og sønnen eller datteren kan finne det tilrådelig å ta faren eller moren hjem til seg for å oppfylle sine forpliktelser. Kristne foreldre til en utstøtt sønn eller datter som ikke lenger er mindreårig, kan likeledes bestemme seg for å la sin sønn eller datter få komme hjem fordi vedkommende har et alvorlig helseproblem, er blitt ufør etter en ulykke eller lider nød. Dette er menneskekjærlige avgjørelser som kristne familier må treffe, og menighetens eldste behøver ikke å blande seg opp i dette hvis det ikke er noe som tyder på at en fordervende innflytelse igjen begynner å gjøre seg gjeldende i menigheten.

23. Under hvilke omstendigheter vil ikke engang familiemedlemmer være velkommen i en kristens hjem?

²³ Hvis en utstøtt benytter familiebåndene som et middel til å drive en slik virksomhet som den som blir beskrevet i 2 Johannes 7—11, vil imidlertid hans kristne slektninger med rette nekte ham å komme hjem til dem. De vil i stedet si fra til den utstøtte at han eller hun ikke er velkommen når besøket blir foretatt i den hensikt å fremme urette læresetninger og forsvare urett oppførsel. — Jud. 3, 4; jevnfør 5 Mosebok 13: 6—8.

24. Hvem må ta ledelsen i å bringe utstøtte tilbake når det ikke gjelder kjødelige slektninger av noen i menigheten?

²⁴ Hvordan bør så menighetens medlemmer forholde seg til utstøtte som på en måte fremdeles er «langt borte», i likhet med den fortapte sønn, men som ikke desto mindre viser tegn på at de ønsker å følge en rett handlemåte? Når det ikke dreier seg om kjødelige slektskapsforhold, vil de gjøre vel i å la de eldste i egenskap av hyrder for hjorden bære hovedansvaret når det gjelder det å treffe tiltak med tanke på formaning eller gjenopptagelse. I noen tilfelle mener kanskje de eldste at enkelte andre kan være med på å hjelpe en utstøtt, kanskje fordi det var de som opprinnelig hjalp vedkommende til å lære Bibelens sannhet å kjenne.

Fordelene ved et likevektig synspunkt

25. a) Hva vil hjelpe oss til å ha et likevektig syn på de utstøtte? b) Hva betyr det at noen blir overgitt «til Satan til kjødets ødeleggelse, for at ånden kan bli frelst», som det sies i 1 Korintierne 5: 5 (NW)?

²⁵ Når vi holder oss til Bibelen og hverken bagatelliserer det den sier, eller legger noe mer i det enn det som står, vil vi kunne bevare et likevektig syn på de utstøtte. Vi vil alltid huske at grunnen til at de er blitt utstøtt, er at menigheten må bevares ren og stå godkjent for Gud, fri for fordervende innflytelse. En slik «surdeig» ville syre hele «deigen», menigheten, i åndelig henseende. Menigheten ’ødelegger’ i virkeligheten denne syndige, kjødelige innflytelse i sin midte ved å støte en som har handlet galt, og som ikke angrer, ut i den verden som Satan har herredømmet over, for å bevare eller frelse menighetens ’ånd’, dens framherskende innstilling, syn og motiver. — 1 Kor. 5: 5, NW.

26. a) Hva vil et likevektig syn hjelpe menighetens medlemmer til å gjenspeile, og hvordan kan dette virke på slike som ønsker å komme tilbake til menigheten? b) Hva kan de eldste nå finne at det er tilrådelig å gjøre i forbindelse med visse utstøtte som bor i menighetens distrikt?

²⁶ Et likevektig syn vil samtidig hjelpe oss til på en harmonisk måte å fortsette å gjenspeile de egenskaper som kjennetegner vår himmelske Far, som er både rettferdig og barmhjertig. Slike som er blitt utstøtt, og som i sitt hjerte har et oppriktig ønske om å komme tilbake, har derfor ingen grunn til å nøle eller nære tvil med hensyn til hvordan de vil bli mottatt. De behøver ikke å være redde for å bli avvist eller å bli møtt med kulde eller likegyldighet. De vil forstå at deres situasjon ikke er håpløs, og at menighetens eldste vil vise dem hva de må gjøre for igjen å komme i et godkjent forhold til Guds folks menighet og få del i alle de velsignelser det innebærer. Når de eldste har god grunn til å tro at noen utstøtte i menighetens distrikt ikke kjenner til disse foranstaltninger, vil de kanskje finne det tilrådelig å gjøre dem kjent med disse opplysningene.

27. a) Hva er nødvendig for at en utstøtt igjen skal komme i et godkjent forhold til menigheten? b) Hvorfor bør de som ønsker å bli gjenopptatt, nå ta de nødvendige skritt, til glede for hele Guds familie både i himmelen og på jorden?

²⁷ En som er blitt utstøtt, må naturligvis legge ekte ydmykhet for dagen for igjen å komme i et godkjent forhold til menigheten. (Es. 57: 15; Jak. 4: 8—10) Men deres liv står på spill. I betraktning av at den ’velbehagelige tid’ da Gud viser god vilje og toleranse, nå er svært kort, bør de ikke la stolthet hindre dem i å vende seg til sin himmelske Far og be om å få komme i et godt forhold til ham igjen og bli forent med hans åndelige barn i deres lykkelige familie. (2 Kor. 6: 1, 2) De vil være takknemlige for at Gud har truffet slike barmhjertige foranstaltninger for at de skal kunne oppnå tilgivelse og gjenopprette det gode forholdet til ham, og de vil erkjenne at ’Guds godhet driver dem til omvendelse’. — Rom. 2: 4.

Hvor hun finner oppmuntring

Utgiverne av bladet Commonweal offentliggjorde for en tid siden et brev som de hadde mottatt fra en kvinne. Hun skrev: «Er ikke Jehovas vitner et eksempel på et livskraftig kirkesamfunn i vekst? Åtti prosent av deres medlemmer skal være tidligere katolikker.

Hemmeligheten ved deres framgang kan en for en stor del få kjennskap til ved å lese de enkle tidsskriftene deres, Vakttårnet og Våkn opp! Det første redegjør for bibelske emner, mens det andre behandler en rekke mer generelle spørsmål.

Hva kommer det av at jeg etter å ha lest disse bladene med deres nokså gammeldagse oppstilling og billige papir føler meg forfrisket, opplagt og klar til å brette opp ermene igjen og sette i gang (i mitt tilfelle med å oppdra sju sønner og to døtre)?

Hva kommer det av at jeg etter å ha lest visse katolske publikasjoner føler meg trett, nedtrykt og litt lei av religion? Etter at jeg har funnet ut av det innfiltrede nettet av lærde ord som enkelte forfattere spinner omkring en enkel tanke, skulle jeg bare ønske at jeg hadde brukt kreftene mine på et eller annet nyttig i huset.

Jeg tror at svaret finnes i Matteus, kapittel 18. ’Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.’

De ikke navngitte skribentene i vitnenes blad skriver klart og enkelt. Deres formål er å dele evangeliets gode ord med deg og å oppmuntre deg til å vende deg til kilden til deres visdom. Det er inspirerende, lærerikt og trøstende. Det leder tankene bort fra en selv.

Jeg er ikke et av Jehovas vitner, men det er stort at katolikker begynner å se sine medtroende i Kristus i øynene og finner noen dyder der.»

Som Jesus Kristus selv sa: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, . . . så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» — Matt. 11: 28—30.