Jehovas dommedager
Jehova har hatt dommedager i fortiden, vi befinner oss på en dommedag nå, og en ny dommedag kommer i framtiden. På hvilket grunnlag blir de holdt? Hvem blir berørt av dem, og hvordan?
DE FLESTE religioner i kristenheten lærer at Gud lar hvert enkelt menneske få oppleve to dommedager: en individuell eller spesiell dommens dag, som angivelig finner sted når en dør, og senere den alminnelige dommedag, som angivelig skal finne sted ved verdens ende når sjelen ifølge disse religioner skal bli gjenforent med kroppen. De som tror på dette, mener også at ens skjebne blir avgjort ved døden, og det er derfor ikke så lett å forstå hva en ny dommedag skulle tjene til.
Som det gang på gang er blitt pekt på i disse spalter, lærer ikke Bibelen at menneskene har en sjel som når døden kommer, enten farer til himmelen eller til en limbus, en skjærsild eller et sted med evig pine. Den lærer at døde mennesker fortsetter å sove og være uten bevissthet helt til oppstandelsen kommer — forutsatt at de blir bevart i Guds minne. Da skal det bli en dommens dag.
Før vi kommer nærmere inn på denne dommens dag og likeledes andre dommedager som står nevnt i Bibelen, vil vi understreke at den store Dommer er Jehova Gud selv. Abraham tiltalte ham som «den som dømmer hele jorden». Ja, «[Jehova] er vår dommer». Etter som han er Skaperen, den Høyeste, evighetens Konge og den store Lovgiver, lar han med rette alle skapninger stå til ansvar overfor seg. — 1 Mos. 18: 25; Es. 33: 22.
Det er en stor trøst å vite at Jehova ikke bare er en rettferdig dommer, men også en barmhjertig dommer: «Hos [Jehova] vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver [bestikkelse, NW].» «[Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet.» Samtidig kan det være til hjelp for oss å vite at «[Jehovas] øyne er allesteds, de ser både etter onde og etter gode». Vi gjør derfor klokt i å frykte Jehova. — 2 Krøn. 19: 7; 2 Mos. 34: 6, 7; Ordspr. 15: 3.
Jehovas dommedager er tidsperioder da han holder oppgjør. Slike tidsperioder kan være forholdsvis korte, eller de kan vare i tusen år. Vanligvis kommer det først en prøvetid, og deretter blir dommen fullbyrdet. Når Jehova feller en dom som går noen imot, er det en ugjenkallelig dom som betyr utslettelse, for han sier: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» De som elsker rettferdighet, behøver ikke å frykte Guds dommedager, nei, de bør glede seg over dem: «Himmelen glede seg, og jorden fryde seg . . . for [Jehovas] åsyn; for han kommer, han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike i rettferdighet og folkene i sin trofasthet.» — Mal. 3: 6, AS; Sl. 96: 11, 13.
Guds Ord henleder vår oppmerksomhet på en rekke dommedager. Den første fant sted i Eden, og den andre på Noahs tid. Dessuten kan vi nevne den som fant sted på Lots tid, den som Israels folk opplevde i årene mellom 29 og 70 e. Kr., den nåværende dommens dag som vil nå sitt høydepunkt i Harmageddon-slaget, den tusen år lange dommedag som skal følge umiddelbart etterpå, og endelig den siste store prøve som skal komme som et høydepunkt på denne dommedagen.
Jehovas dommedager i fortiden
Jehovas dommedager er uunngåelige på grunn av hans overhøyhet og hans rettferdighet. Hans dommedager er alltid en tid da han krever sine skapninger til regnskap, og den første gangen han gjorde dette, var i Eden like etterat den «skjermende kjerub» og Adam og Eva hadde gjort opprør. Fordi hans myndighet var blitt krenket ved et forsettlig brudd på hans lov, traff han den drastiske forholdsregel å fjerne den skjermende kjerub fra sin himmelske organisasjon og utvise Adam og Eva fra Eden. Den endelige skjebne for alle tre skulle bli utslettelse. Til og med da la imidlertid Gud sin barmhjertighet for dagen ved at han ikke henrettet Adam og Eva med det samme. Derved ble det mulig for dem å få avkom, og de lydige blant deres etterkommere har anledning til å gjenvinne det Adam forspilte for dem.
Den neste domsperioden Bibelen beretter om, ser ut til å ha begynt kanskje femti år før den store vannflommen, og den varte helt til vannene styrtet ned. Det var nemlig etterat Noahs sønner var blitt voksne og hadde giftet seg at Gud befalte Noah å bygge arken. Ondskap og vold gjorde det påkrevet at Gud atter grep inn. At også dette var en tid da en rettferdig dom ble fullbyrdet over de onde samtidig med at det ble vist de rettferdige barmhjertighet, framgår av Peters ord om at Gud «ikke sparte den gamle verden, men oppholdt rettferdighetens forkynner Noah selv åttende». Peter viser også tydelig at den skjebne som rammet de onde menneskene da vannflommen kom, var evig ødeleggelse. — Se 2 Peter, kapitel 2.
Etter som Peter omtaler Sodoma og Gomorra i samme forbindelse, vet vi at også de som gikk til grunne som en følge av Jehovas brennende dom på Lots tid, dengang fikk sin evige skjebne beseglet. Også ved den anledning fant Jehova det nødvendig å gripe inn med en dommedag fordi ondskap og vold var så utbredt, og på nytt ble det vist barmhjertighet, denne gang mot Lot og hans familie.
Da døperen Johannes forkynte sin tids advarselsbudskap, begynte en dommens dag for Israels folk. Han kunngjorde at øksen allerede lå ved roten av treet, og at det snart skulle komme en som skulle døpe dette folk med ild, et symbol på ødeleggelse. Etter Johannes kom Jesus, som i om lag tre og et halvt år forkynte både evangeliet og et advarselens budskap. Hans etterfølgere videreførte dette forkynnelsesarbeidet, spesielt etter pinsedagen. De som tok imot sannheten og Kristus, ble med i den kristne menighet og unnslapp fullbyrdelsen av Jehovas dom som fant sted da de romerske hærer slo til i 70 e. Kr.
Alle som ikke ville gi akt på sannhetens budskap, ble enten ødelagt eller tatt til fange på det tidspunkt. At de som da gikk til grunne, ble ødelagt for evig, framgår av Jesu ord til de religiøse lederne på den tiden: «Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» Og at den samme ødeleggelsen som rammet dem, også rammet deres hjorder, framgår av Jesu ord: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Folket ville ikke angre og omvende seg, men foretrakk sine hyklerske, smiskende religiøse veiledere framfor Kristus, og fortjente derfor samme skjebne som sine falske veiledere. — Matt. 23: 33, NW; 15: 14.
Den nåværende dommens dag
Den dommens dag Jehova har iverksatt i våre dager, har flere sider. Den er først og fremst en dommens dag for Guds kristne menighet, Kristi brud. Profetien i Malakias 3: 1—3 viser at Jehova har med seg sin Sønn, Jesus Kristus, når han kommer for å dømme den. Ja, Jesus sa ved en anledning: «For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen.» — Joh. 5: 22.
Ut fra oppfyllelsen av slike profetier som den vi finner i Matteus, kapitel 24, vet vi at vi siden 1914 har levd på dagen for Jesu annet, usynlige nærvær. Og liksom Jesus kom til Guds bokstavelige tempel tre og et halvt år etterat han trådte fram som Messias, så viser kjensgjerningene at året 1918 var «tiden da dommen skal begynne med Guds hus». Guds hus vil si Guds menighet, Kristi legeme, som er blitt «født på ny» ved Guds ånd. — 1 Pet. 4: 17.
De som hadde sovnet inn i døden, og som hadde vært trofaste til døden, ble oppreist og fikk sin himmelske belønning. De kristne som da var på jorden, og som påberopte seg å tilhøre Kristi legeme, ble dømt og skilt i sanne og falske kristne. De utro ble støtt ut i mørket utenfor, men de trofaste ble renset slik at de fra da av kunne tjene Gud på en antagelig måte ved å holde seg ren fra den gamle verden og forkynne det gode budskap for de ydmyke og advare om hevnens dag fra Gud.
På grunn av at Guds rike nå er opprettet i himlene, en begivenhet Bibelen knytter sammen med Kristi gjenkomst, er våre dager også en dommens tid for menneskene for øvrig og for nasjonene. Kristus er blitt innsatt som Konge, og alle jordens herskere oppfordres derfor til å vise ham troskap, slik det framgår av Salme 2. Det har de imidlertid ikke gjort, for de ignorerer fullstendig forkynnelsen av Riket, og de har til overmål opprettet sin egen erstatning for Riket, De Forente Nasjoner, og lagt for dagen sin motvilje mot Riket i den grad at de har forfulgt dets forkynnere. Derfor skal de gå til grunne i Harmageddon-slaget, som nå nærmer seg med raske skritt.
Selv om herskerne og nasjonene som sådanne har beseglet sin skjebne ved å forkaste Guds rike, har fremdeles alle velvillige mennesker anledning til å ta standpunkt for Jehova og hans rike. Det er et av de viktigste formålene med å utgi dette bladet og lignende litteratur. Dette er en barmhjertig foranstaltning fra Jehovas side og grunnen til at han har ventet med høydepunktet på den nåværende dommens dag. Hvis du er klok, vil du dra fordel av denne nådens tid og gi akt på Jehovas befaling: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» — Sef. 2: 3.
Vi søker Jehova ved å studere hans Ord, for gjennom det åpenbarer han seg for oss. På samme måte søker vi også rettferdighet, for Guds Ord underretter oss om hvilke rettferdige krav Gud stiller oss. Du vil selvfølgelig trenge hjelp til dette, akkurat som Jesu første disipler gjorde, og den nye verdens samfunns tjenere, Jehovas vitner, står parat til å hjelpe deg. De vil betrakte det som en stor glede å komme hjem til deg og studere Bibelen sammen med deg.
Det vil også bli nødvendig for deg å komme sammen med andre som bestreber seg for å fylle Guds rettferdige krav, for vi blir rådet til ikke å forsømme å komme sammen. Etter hvert som du vokser i kunnskap og forståelse, vil du få øynene opp for det privilegium du kan få ved å følge i Jesu fotspor og innvie deg til å gjøre Guds vilje og bli døpt på samme måte som han. Hvis du så fører et rent, kristent liv, holder deg atskilt fra denne gamle verdens kommersielle og politiske foretagender og dertil deltar i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, kan du ha håp om å vinne Guds godkjennelse og være blant dem som skal overleve høydepunktet på denne domsperioden, Harmageddon-slaget. Du vil da godtgjøre at du er et av de andre får som blir spart og får komme inn i Guds nye verden. I den tusenårige dommens dag som da begynner, vil Satan og hans demoner være bundet.
Den framtidige dommens dag
Kristus Jesus skal være Dommer på denne tusenårige dommens dag, og ifølge Paulus’ ord skal han ha sine nærmeste etterfølgere som medarbeidere: «Vet I ikke at de hellige skal dømme verden?» Ifølge Åpenbaringen, kapitlene 7 og 14, skal han ha 144 000 slike meddommere. — 1 Kor. 6: 2.
Hvis du er blant dem som overlever Harmageddon, vil du i den første del av den tusenårige dommens dag få det store privilegium å delta i en representativ oppfyllelse av forplantningsoppdraget, et oppdrag som først ble gitt til Adam og Eva, og som senere ble gjentatt overfor Noah og hans sønner. Dette betyr at du vil få være med på å frambringe barn i rettferdighet, utøve et kjærlig herredømme over dyrene og hjelpe til med å gjenopprette paradisiske forhold på jorden. Da skal alle de som fremdeles er i minnegravstedene, høre den evige Fader Jesu Kristi røst og komme ut til en dommens oppstandelse. Du vil utvilsomt få det privilegium å hjelpe til med å ta imot disse menneskene når de kommer tilbake fra graven, og videre å gjøre dem kjent med rettferdighetens veier.
Når så alle disse menneskene er blitt oppvekket fra de døde og gradvis har nådd fram til åndelig, moralsk og fysisk fullkommenhet og hensikten med de tusen årene dermed er oppnådd, vil Kristus og hans meddommere tre til side, og Jehova selv vil sette i verk den endelige prøve. Dette framgår blant annet av Paulus’ ord i 1 Korintierne 15: 20—28. Den endelige prøven kommer ved at Satan og hans demoner blir løslatt fra den dødlignende uvirksomhet de skal befinne seg i inntil da. Alle selviske mennesker vil da bli ført vill av ham og tilkjennegi det ved åpent opprør mot Guds jordiske ordning. Når de har åpenbart hva som bor i deres hjerte, vil de bli henrettet av Jehova sammen med Djevelen og hans demoner. Denne ødeleggelsen blir kalt ildsjøen, som betyr den annen død. — Åpb. 20: 7—10, 14.
Vi forstår altså at Jehovas dommedager både er rettferdige og barmhjertige, og at alle rettferdselskere har grunn til å fryde seg over dem. Ved disse dommedager herliggjør Gud seg selv som den rettmessige Overherre. Han demonstrerer sin evne til å gjennomføre sine rettferdige dommer og likevel sørge for at hans kloke og kjærlige hensikter angående hans skapninger blir til virkelighet. Hans første dommedag førte til at paradiset gikk tapt, men hans siste dommedag skal føre til at det blir gjenopprettet fullt ut.
Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. — Esek. 33: 8, 9.