Må alle sanne kristne være Ordets tjenere?
«Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste.» — 2. KORINTER 5: 18.
1. Fantes det noen presteklasse i menigheten på Paulus’ tid?
DET var ikke noe skille mellom «presteskap og lekfolk [på apostelen Paulus’ tid], for det fantes ikke noe presteskap.» Denne oppsiktsvekkende uttalelsen i London-avisen The Times uttrykker en grunnleggende sannhet om den første kristendom. Det var ingen inndeling i presteskap og lekfolk. Betyr det at den kristne menighet ikke hadde noen synlig ledelse? Og fantes det ingen Ordets tjenere i noen forstand?
2. Hva slags ledelse var det innenfor den første kristne menighet? (Filipperne 1: 1, EN)
2 Etter pinsedagen i år 33 e.Kr. vokste antallet av salvede kristne med flere tusen, og det ble nødvendig å utnevne kvalifiserte menn i hver menighet til å tjene som tilsynsmenn og menighetstjenere. Men de utgjorde ikke noen presteklasse. De behøvde ikke å ha gått på universiteter eller seminarer for å bli utnevnt. De mottok ikke lønn for sin tjeneste. De var ydmyke menn med åndelige kvalifikasjoner som ble utnevnt av den hellige ånd til å ta seg av hjorden. Men var de dermed de eneste som forkynte «evangeliet om riket»? Var de de eneste Ordets tjenere i menigheten? — Matteus 24: 14; Apostlenes gjerninger 20: 17, 28; 1. Peter 5: 1—3; 1. Timoteus 3: 1—10.
3, 4. Hvem hadde ifølge Paulus del i den kristne tjeneste?
3 Disse spørsmålene blir besvart av den veiledning Paulus gir i sitt brev til de kristne i Korint. Legg merke til innledningen i hans annet brev: «Paulus . . . hilser Guds menighet i Korint og alle de hellige i hele Akaia.» Det finnes ingen tvil — han skrev til hele gruppen av salvede kristne i Korint og Akaia, ikke bare til dem som tok ledelsen. Derfor er det han sier om den kristne tjeneste, høyst aktuelt for «alle de hellige». På bakgrunn av sin egen og Timoteus’ virksomhet resonnerte han slik: «Derfor mister vi ikke motet; for ved Guds barmhjertighet har vi fått denne tjeneste.» «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. . . . Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss.» Han fortsetter: «Vi vil ikke i noe gi mennesker en grunn til å bli støtt bort, for at ikke vår tjeneste skal bli spottet. I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter.» — 2. Korinter 1: 1; 4: 1; 5: 18—20; 6: 3, 4.
4 Disse ordene innebærer at alle salvede kristne må være Ordets tjenere og utsendinger for Kristus. Hvorfor må de det? Fordi menneskene i verden på grunn av sin synd er «fremmede for livet i Gud» og trenger en forsoningens tjeneste, slik at lydige og lojale mennesker fra alle nasjoner gjennom Kristus kan komme i et godt forhold til den suverene Herre, Jehova. — Efeserne 4: 18; Romerne 5: 1, 2.
5, 6. Hvordan bestyrket Paulus denne oppfatningen i sitt brev til romerne?
5 Til menigheten i Roma skrev Paulus: «Men hva sier den [Guds lov]? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du bekjenner med din munn [offentlig kunngjør, NW] at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.» — Romerne 10: 8—10, vers 10 fra NW.
6 Rettet Paulus disse ordene til noen få utvalgte? Innledningen til brevet viser noe annet, for han skrev: «Jeg hilser dere alle, som er elsket av Gud.» Han la til: «Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.» Det er tydelig at Paulus rettet sin veiledning og oppmuntring, kapittel 10 innbefattet, til hele menigheten. Det privilegium å kunngjøre offentlig var åpent for alle. Og Paulus styrket sin argumentasjon ved å fortsette: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor herlig lyder fottrinnene av dem [hvor fagre deres føtter er, EN] som bringer godt budskap!» — Romerne 1: 7, 8; 10: 14, 15.
7. Hvordan skiller sann kristendom seg ut fra andre religioner? (Lukas 19: 36—40)
7 Hvor oppmuntrende er ikke dette for alle de salvede kristne! Det betyr at hver enkelt av dem bør erfare den glede det gir å dele budskapet om frelse med andre. Ja, i Guds øyne kan og bør deres føtter være «fagre» i billedlig betydning. Hvorfor det? Fordi sann kristendom ikke er en egosentrisk religion som gjør sine tilhengere selvtilfreds og får dem til å leve tilbaketrukket og i taushet. Den fremmer tvert imot en aktiv kristen tjeneste, som kommer til uttrykk i ord og gjerninger! Paulus var helt klar over dette, for han utbrøt: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1. Korinter 9: 16; Jesaja 52: 7, EN.
8. Hvilket viktig spørsmål berører nå mange?
8 Men hva med de millioner av sanne kristne som ikke er salvet med hellig ånd, fordi de har håp om evig liv på jorden og ikke i himmelen? Må de også være Ordets tjenere? — Salme 37: 29, NW; 2. Peter 3: 13.
Er de som tilhører ’den store skare’, Ordets tjenere?
9. Hvilken virksomhet deltar den ’store skare’ i?
9 Åpenbaringsboken gir oss til dels svaret på disse spørsmålene. Johannes sier for eksempel etter at han har sett den salvede menighet på 144 000 i et syn: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» Disse som nå blir samlet inn for å overleve den store trengsel, skjuler så visst ikke sin kristne identitet. De kunngjør med «høy røst» hvem som er opphavet til deres frelse. Hvordan gjør de det i dag? Blant annet ved å hjelpe den lille resten av de salvede med å oppfylle andre viktige profetier og påbud som har med tjenesten å gjøre. — Åpenbaringen 7: 9, 10, 14.
10, 11. a) Hvilket påbud gav Jesus sine etterfølgere før han steg opp til himmelen? b) Hvilken profeti må oppfylles i vår tid?
10 Denne talløse skaren spiller for eksempel en sentral rolle når det gjelder å etterkomme Jesu påbud om å forkynne og undervise, som han gav sine trofaste disipler i Galilea. Ved den anledning sa Jesus: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler [gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, NW], idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Dette påbudet ble gitt til alle de kristne, ikke til en utvalgt presteklasse. — Matteus 28: 18—20; 1. Korinter 15: 6.
11 Jesu påbud har også nær tilknytning til den profetien han kom med angående «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Han sa: «Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Hvordan er det blitt reagert på denne utfordringen — å skulle forkynne budskapet om Riket verden over i løpet av én generasjon? Den minkende gruppen på noen tusen salvede kristne kunne i hvert fall ikke ha klart å utføre dette livreddende arbeidet alene. Det ville ha vært en umulig oppgave! — Matteus 24: 3, 14; Lukas 21: 32, NW.
12. Hva er de salvede i dag glad over å være vitne til?
12 De salvede «Kristi medarvinger» er glad over å se den andel de over to millioner Ordets tjenere av den ’store skare’ har hatt i å utbre budskapet om Riket over hele verden i løpet av så forholdsvis kort tid. Så langt tilbake som i 1930-årene påtok mange sanne kristne seg det ansvar å tjene i andre land og tilbød seg å tjene der hvor behovet var større. Takket være det selvoppofrende eksempel disse brødrene og søstrene utgjorde, enten de var av de salvede eller av de «andre sauer», ble Rikets arbeid dypere rotfestet i mange land i Europa, Afrika, Asia og Amerika. — Romerne 8: 17.
13. a) Hvordan har Jehova satt fart i arbeidet siden 1943? (Jesaja 60: 22) b) Hvilken rolle har den ’store skare’ spilt i misjonærvirksomheten?
13 I begynnelsen av 1940-årene så ’den tro og kloke tjener’-klassen av salvede kristne behovet for å opprette en misjonærskole som kunne gi kristne Ordets tjenere videre opplæring og forberede dem med henblikk på å påbegynne og sette fart i forkynnelsesarbeidet i mange andre land. Fra innvielsen av denne skolen, Gilead (et hebraisk ord som betyr «vitnerøys»), i 1943 og fram til 4. mars 1984 er omkring 6100 elever blitt opplært der. De fleste av dem er blitt sendt til fremmede land rundt om i verden. Bare 292 (4,8 prosent) av disse Gilead-elevene bekjente seg til den himmelske klasse, så flesteparten av disse spesielt opplærte Ordets tjenere har vært av den ’store skare’. I likhet med resten av Jehovas vitner verden over påtok de seg den kristne tjeneste og erkjente at den er en uatskillelig del av en kristens liv, da de innviet seg til Jehova gjennom Kristus Jesus. — Matteus 24: 45—47; Hebreerne 10: 7.
Hva er kallet basert på?
14, 15. Hva er det kristne kall til å utføre tjeneste basert på? (Matteus 22: 37—40)
14 Betyr dette at de kristne har fått et personlig kall fra Gud til å utføre tjeneste? Det er sant at noen i kristenheten har beskrevet sitt «kall» som en særdeles følelsesbetont opplevelse, som om Gud hadde kalt dem direkte til sin tjeneste. Men er den kristne tjeneste hovedsakelig basert på noe så omskiftelig som følelser?
15 Hva viste apostelen Paulus at grunnlaget for den hellige tjeneste for Gud er, da han snakket om dette? Han skrev: «Jeg ber dere derfor inntrengende, brødre, ved Guds barmhjertighet, om å fremstille deres legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med deres forstand [som en intelligent tilbedelseshandling, Phillips; som fornuftige skapninger, The New English Bible, fotnote].» Ja, hellig tjeneste for Gud er basert på forstand. Hvordan det? Jo, ens innvielse til Jehova og ens personlige forhold til ham er grunnlagt på kunnskap om den sanne Gud. Derfor er en kristens kall til å utføre tjeneste ikke bare et resultat av en følelsesmessig reaksjon, selv om det i seg selv er en lykkelig opplevelse. Det er godt motivert — av kjærlighet til Gud og av kjærlighet til nesten. — Romerne 12: 1; Johannes 17: 3, NW.
16. Fritar verdslig heltidsarbeid en fra å være en Ordets tjener? (Apostlenes gjerninger 18: 1—5)
16 Men, spør du kanskje, var de første kristne også Ordets tjenere hvis de hadde verdslig heltidsarbeid eller var husmødre? Ja, det var de. De kunne kanskje bare bruke en liten del av sin tid i den kristne tjeneste, til å forkynne og undervise, men det var deres viktigste oppgave i livet. De visste at de måtte ’la sitt lys skinne’ som sanne disipler av Kristus. I virkeligheten var de selvforsørgende Ordets tjenere lenge før kristenheten fikk sin arbeiderprestbevegelse. — Matteus 5: 16; 1. Peter 2: 9.
Vitnesbyrd om deres tjeneste
17, 18. a) Hvilket generelt prinsipp som gjelder de sanne kristne, fastsatte Kristus? b) Hva er det som i virkeligheten anbefaler en Ordets tjener?
17 Hvordan beviser Jehovas vitner at de er Ordets tjenere, hvis de ikke har noe diplom eller noen universitetseksamen? Hvordan gjorde de første kristne det klart at de var Ordets tjenere? Kristus selv oppgav dette kjennetegnet: «Et godt tre bærer god frukt». Kristne Ordets tjenere må frembære «god frukt», noe som innbefatter å ta del i det arbeid som består i å gjøre disipler. — Matteus 7: 17.
18 Apostelen Paulus forklarte det på denne måten: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger kanskje vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, slik som visse andre? Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere fremtrer som et Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men i menneskers hjerter.» Hvordan ble så dette skrevet i hjertene? Ved at det sædlignende troens ord ble forkynt og innplantet i hjertet. Denne sæd drev igjen dem som mottok den, til også å forkynne dette frelsesbudskapet for andre. — 2. Korinter 3: 1—3.
19. Hvilken solid anbefaling som Ordets tjenere har Jehovas vitner?
19 Har Jehovas vitner et slikt vitnesbyrd i form av ’et Kristi brev, blitt til ved deres tjeneste’? Kjensgjerningene taler for seg. Da de i 1931 antok sitt enestående navn, var det bare cirka 50 000 vitner som forkynte verden over. Rapporten for 1983 viser at et høydepunkt på over 2 652 000 Ordets tjenere forkynner det gode budskap om Riket i samarbeid med 46 235 menigheter. Ja, nå er det nesten like mange menigheter som det var forkynnere i 1931! Sannheten er virkelig blitt skrevet i millioner av hjerter i løpet av de siste få tiårene — og det er et ugjendrivelig vitnesbyrd om Jehovas vitners tjeneste. — Jesaja 43: 10—12.
20. Hva må vi som kristne Ordets tjenere gjøre i dag? Hvilke spørsmål gjenstår å få besvart?
20 I dag er behovet for kristne Ordets tjenere større enn noen gang tidligere. Tiden er kort, og høsten er stor. Derfor har vi desto større grunn til å bestrebe oss på å være kvalifiserte, dyktige Ordets tjenere som forkynner og underviser på en produktiv måte. Hvordan kan vi gjøre det? Hvordan kan vi bli mer effektive Ordets tjenere? Har Jesu Kristi og apostlenes eksempel praktisk verdi for oss i dag? — Efeserne 5: 15, 16; Matteus 9: 37, 38.
Punkter til repetisjon
□ Hvordan vet vi at alle Kristi salvede etterfølgere må være Ordets tjenere?
□ Hvilken rolle har den ’store skare’ spilt i tjenesten i vår tid?
□ Hva er det kristne kall til å utføre tjeneste basert på?
□ Hvilket vitnesbyrd har Jehovas vitner om sin tjeneste?
[Bilde på side 11]
Fantes det en presteklasse blant de kristne på apostlenes tid?
[Bilde på side 12]
I 1943 åpnet Gilead-skolen i South Lansing i staten New York. Skolen flyttet ti Brooklyn i New York i 1961
[Bilde på side 13]
I nye lokaler i nærheten av Brooklynbroen fortsetter Gilead-skolen å forberede Ordets tjenere til tjeneste i fremmede land