Når en kristen driver forretning
SANNE kristne er ’ikke av verden’ og har ikke noe med dens religiøse eller politiske foretagender å gjøre. Ikke desto mindre er de i verden og må til en viss grad ha befatning med den. (Joh. 15: 19; 1 Kor. 5: 9, 10) Men fra Jehovas synspunkt er hensikten med at de lever, først og fremst at de skal være vitner om hans navn og rike under alle forhold i livet. — Fil. 2: 15.
Sanne kristne må følgelig ’legge vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øyne’. (2 Kor. 8: 21) De vet at alle må arbeide, og at de som har noen å forsørge, må se til at disse har de nødvendige ting. Dette er et trekk ved deres tilbedelse, en del av deres tjeneste for Gud. — 2 Tess. 3: 10; 1 Tim. 5: 8.
Jehovas kristne vitner forsørger derfor seg selv. Noen har et fag eller et yrke som de forsørger seg ved hjelp av, og enkelte driver en forretning.
Hva er hensikten med at en av Jehovas tjenere driver en forretning? Hensikten er at han i Guds øyne på rette måte skal kunne sørge for seg selv og sin familie. Han holder derfor forretningen under kontroll, slik at den tjener sin hensikt, og lar ikke forretningen få kontroll over ham.
En kristen som driver forretning, må være spesielt forsiktig, slik at han kan følge en forstandig handlemåte og bevare likevekten. (1 Pet. 5: 8) I enkelte familier er det å drive en god forretning blitt en tradisjon, noe som har med familiens stolthet å gjøre, en slags avgud. Det blir satt foran alt annet. Andre er svært opptatt av at deres forretning skal gi dem stor materiell velstand. Slike mennesker blir også slaver av sin forretning.
En kristen må ikke falle i noen av disse snarer. Apostelen Paulus advarte: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse.» Jakob, Jesu halvbror, snakker om noen som ikke erkjenner at de er avhengige av Gud, og som legger sine planer uten å ta ham i betraktning. Han benytter en illustrasjon for å vise hvilken holdning disse menneskene inntar: «Og nå, I som sier: I dag eller i morgen vil vi dra til den by og bli der et år og kjøpslå og ha vinning, I som ikke vet hva som skal hende i morgen! For hva er eders liv? I er jo en røyk som viser seg en liten stund og så blir borte!» — 1 Tim. 6: 9; Jak. 4: 13, 14; se til sammenligning Lukas 12: 16—21.
En sann kristen er derfor ikke interessert i å utvide sin forretning mer enn nødvendig. Hvis han var det, ville den gradvis kunne legge beslag på kostbar tid, tid som skulle ha vært brukt i forskjellige viktige greiner av tjenesten — til personlig studium, til samvær med og opplæring av familien, til å overvære kristne møter, til å forkynne det gode budskap om Riket, til å forberede oppdrag og til å ivareta andre plikter og privilegier i forbindelse med den kristne menighet.
En forretning medfører forpliktelser
En kristen som tenker på å skaffe seg en forretning, må ta i betraktning de store forpliktelser han på den måten påtar seg. For det første må han som en kristen være forsiktig, slik at han ikke på noen måte bringer vanære over den kristne tjeneste. (2 Kor. 6: 3) Han har forpliktelser overfor sine kunder eller klienter. Hvis han framstiller et produkt, må det være et godt produkt, og hvis han utfører en tjeneste, må han gjøre et godt arbeid. Når han averterer eller selger en ting, kan han ikke ty til løgn, fordreie kjensgjerningene eller benytte seg av svindel eller bedrag. Han må være klar over at en kristen som driver forretning, må arbeide hardt. Han kan ikke benytte seg av glatt tale. Gud hater løgnere og bedragere. — Åpb. 21: 8; Ordspr. 6: 12—15.
En som driver en forretning eller et firma, har dessuten forpliktelser overfor sine ansatte. Enten de er hans medkristne eller ikke, bør de få en rettferdig og upartisk behandling, og de bør få den avtalte lønn. — 3 Mos. 19: 13.
Den som skal drive forretning i denne tingenes ordning, må være svært nøyaktig. Myndighetene krever at det skal føres opptegnelser i forbindelse med omsetningsavgift, syketrygd, folketrygd, forskuddstrekk på skatt og så videre. En kristen må føre nøyaktige opptegnelser over alle sine forretningstransaksjoner, slik at han ikke kommer i vanskeligheter, og slik at han ikke på grunn av likegyldighet eller skjødesløshet unnlater å «gi keiseren hva keiserens er» og på den måten bringer vanære over den kristne menighet. — Mark. 12: 17.
Lumske farer
Ettersom Bibelen advarer de kristne mot å forsøke å bli rike, bør en kristen være ytterst mistenksom overfor prosjekter hvor det blir lovt hurtig og stort utbytte av investerte penger. Selv om en kristen tror at et slikt prosjekt er et ærlig foretagende, og han bestemmer seg for å investere penger i det, vil det være forstandig av ham ikke å blande andre kristne eller selv utenforstående inn i det. Slike ting har til sine tider ført til vanskeligheter, især når virksomheten ikke har gått så godt og partene har tapt penger. Og en kristen ville synde alvorlig mot Gud hvis han gjorde seg skyldig i bedrageri. Han ville også bære en del av skylden hvis han gikk inn i et foretagende som han trodde var ærlig, men som viste seg å være bedragersk. — Mika 2: 1, 2; Sl. 72: 4; 62: 11; Ordspr. 22: 16, NW.
Hvordan Gud ser på slike ting, framgår av de lovene han ga til Israel. En som bedro eller stjal fra sin neste, måtte betale tilbake det dobbelte hvis han ble tatt. Selv om han angret og selv fortalte at han hadde gjort noe galt, skulle han bekjenne sin synd og godtgjøre det han hadde tatt, med dets fulle verd og enda legge til femtedelen, og han skulle frambære et skyldoffer, en vær (et nokså kostbart offer for en israelitt), i helligdommen for på den måten å be Gud om tilgivelse. (2 Mos. 22: 1, 4, 7; 3 Mos. 5: 20—26; se til sammenligning Lukas 19: 8.) Selv om en person av vanvare syndet mot noen av Guds lover, var han ikke desto mindre skyldig, og han måtte ordne opp i saken. — 3 Mos. 4: 27, 28; 5: 15—19.
En kristen ønsker ikke å ha noen del i de synder som «Babylon den store», den falske religions verdensrike, gjør seg skyldig i. (Åpb. 18: 2, 4) Han ønsker også å innta en nøytral holdning til de motstridende politiske fraksjoner i denne verden. En kristen som driver forretning, vil av den grunn være forsiktig, slik at han ikke inngår noen forbindelse med dem eller støtter dem.
Av disse grunner bør de kristne legge seg apostelen Paulus’ råd på hjerte og ikke ’dra i fremmed åk med vantro’. (2 Kor. 6: 14) En kristen som inngår et slikt kompaniskap i forretningslivet, vil handle stikk i strid med Guds råd. Han vil komme opp i en rekke situasjoner hvor han vil bli fristet til å gå på akkord for å behage eller komme ut av det med sin kompanjong. Han kunne bli fristet til å bryte rette prinsipper og derved pådra seg Guds mishag.
Lån
Hvis det overhodet er mulig, bør en unngå å låne penger og i stedet legge seg apostelens råd på hjerte: «Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre!» (Rom. 13: 8) Og Bibelen sier: «Låntageren blir långiverens trell.» (Ordspr. 22: 7) Låntageren blir virkelig på en måte långiverens trell, ettersom han har visse forpliktelser overfor sin kreditor. Han må betale tilbake lånet i samsvar med den avtale som er blitt truffet. Når han tenker på å foreta ytterligere forretningstransaksjoner, eller når han skal gjøre noe som betyr økte utgifter for ham, må han ta i betraktning den som han allerede skylder penger. Han er ikke så fri som han ville ha vært hvis han ikke hadde hatt gjeld. Og når han får penger i hendene, kan han ikke bruke dem som han vil, for eksempel på fornøyelser, nei, ikke engang på sin familie. Han må i første rekke tenke på å få betalt sin gjeld. — Sl. 37: 21.
Hvis det er nødvendig å oppta et lån og en bror har penger, slik at han kan låne ut, bør det hvis han er villig til å låne ut, settes opp en skriftlig avtale som angir beløpets størrelse, hvor høy renten eventuelt skal være, og hvordan og når lånet skal betales tilbake.
Blir dette gjort fordi vi ikke stoler på våre kristne brødre? Nei. Det blir gjort på grunn av vår ufullkommenhet. Muntlige avtaler kan bli misforstått, og en kan glemme det som er blitt sagt. Misforståelser og sårede følelser kan oppstå, og det kan igjen til og med føre til splittelser som berører menigheten. Jehova Gud er klar over at, vi er ufullkomne, og han vet hva det kan føre til. Salmisten sier: «For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» — Sl. 103: 14.
Av nettopp denne grunn sørget apostelen Paulus for at penger som ble gitt av menighetene som en hjelp til de trengende kristne i Jerusalem, ble tatt hånd om av mer enn én person, slik at det ikke skulle oppstå misforståelser og ingen skulle ha grunn til å mistenke noen på en eller annen måte. Det var ved denne anledning Paulus sa: «Derved unngår vi at noen skal kunne laste oss for noe som vedkommer denne rike gave som kommer i stand ved vår tjeneste, da vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øyne.» — 2 Kor. 8: 16—21.
Det samme prinsipp gjør seg gjeldende i forbindelse med overslag eller kontrakter i forbindelse med arbeid som det skal kreves betaling for. De kristne gjør naturligvis mange ting for hverandre og for andre mennesker og gir mange gaver uten noen tanke på å få noe igjen for det. (Luk. 6: 31—36; Gal. 6: 10) I forbindelse med en forretning bør imidlertid betingelsene settes opp, og partene bør få hvert sitt eksemplar av kontrakten. Bibelen støtter en slik framgangsmåte. Blant israelittene var det vanlig med skriftlige forretningsdokumenter, og denne framgangsmåten var godkjent av Gud. Han oppfordret Jeremias til å sette opp et kjøpebrev da denne skulle kjøpe en bestemt mark. — Jer. 32: 8—14.
En kristen bør også tenke seg godt om før han låner ut penger til noen. Hvis en bror eller søster har virkelig behov for det, vil han kanskje ønske å hjelpe vedkommende ved å gi ham eller henne en gave eller et rentefritt lån. (2 Mos. 22: 25) Han ville faktisk være forpliktet til å gi hjelp hvis han var i stand til det, og Jehova ville velsigne ham for hans kjærlighet og godhet. — Jak. 2: 14—16; Ordspr. 28: 27.
Hvis den som ber om å få låne penger, derimot skal bruke disse pengene i forretningsøyemed, bør den som blir bedt om å låne ut penger, tenke over om han har råd til det, og han bør ta i betraktning at han kanskje til og med kan miste sine penger hvis låntageren på grunn av uheldige omstendigheter som oppstår, ikke kan betale tilbake lånet. Den som blir bedt om å låne ut penger, bør også være klar over at det at han er altfor villig til å låne ut, kanskje kan oppmuntre låntageren til å følge en uforstandig handlemåte, især hvis han ikke kan stille sikkerhet eller har gjeld fra før. Og å låne ut penger til en person som er skjødesløs med sin forretning eller sen med å betale tilbake det han har lånt, kan gjøre ham mer vondt enn godt, åndelig sett.
Bibelen advarer direkte imot å sette sin egen økonomiske stilling på spill ved å kausjonere for en annen, som setter seg i gjeld. Den sier: «Vær ikke blant dem som gir håndslag, dem som borger for gjeld! Når du intet har å betale med, hvorfor skal de da ta din seng bort under deg?» En som gjør det, blir omtalt som en som er uten forstand: «Et menneske som ikke har forstand, gir håndslag og går i borgen hos sin neste.» — Ordspr. 22: 26, 27; 17: 18.
I betraktning av alle de vanskeligheter som kan oppstå, bør derfor en person som tenker på å låne penger, spørre seg selv: «Trenger jeg virkelig å låne disse pengene for å kunne klare meg?» En person som på den måten ransaker seg selv, vil kanskje finne at han ønsker å ha en høyere levestandard enn han i virkeligheten har råd til. Han vil kanskje kunne klare seg bedre ved å ta seg arbeid hos en arbeidsgiver enn ved å forsøke å fortsette å drive en forretning som går dårlig. Det er fullstendig galt å ha den innstilling at ’andre har de pengene jeg trenger, så hvorfor skulle ikke jeg bruke noen av dem?’
Det har hendt at enkelte har utnyttet sine kristne brødre i forbindelse med forretningstransaksjoner fordi brødrene stoler på dem som er deres medkristne. Apostelen Paulus snakker om dem som feilaktig «akter gudsfrykten for en vei til vinning [som et middel til å oppnå innflytelse eller materielle fordeler]». Han sier: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning; for vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» Apostelen går så videre og kommer med en advarsel til dem som vil bli rike. — 1 Tim. 6: 5—10.
Tillit til Jehovas omsorg
Paulus sa om seg selv: «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår, jeg vet også å ha overflod; . . . jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» — Fil. 4: 11—13.
Hvilket fint eksempel har vi ikke i apostelen Paulus og i våre kristne brødre! Vi bør i likhet med dem sette vår lit til Jesu ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette [slike nødvendige ting som mat og klær] i tilgift!» Deres oppførsel er et eksempel for oss, og vi ønsker å etterligne deres tro. — Matt. 6: 33; Heb. 13: 7.
Når vi stoler fullt og fast på at Jehova vil dra omsorg for oss, og på at han ’vet hva vi trenger til, før vi ber ham’, vil vi ikke bli fristet til å samle oss mer enn vi trenger, og vi vil ikke frykte for at vi og vår familie ikke skal få den nødvendige føde. Apostelen forsikrer oss om at vi vil få det vi trenger, med disse inspirerte ordene: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg, så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?» — Matt. 6: 8; Heb. 13: 5, 6.