’Kom de fattige i hu’
EN GANG da apostelen Paulus deltok i et rådsmøte i Jerusalem, ga det sentrale eldsteråd ham og Barnabas «hånden som tegn på fellesskap» og overga dem dessuten et offisielt brev til menighetene i Asia. Hensikten med dette brevet var å fjerne den nasjonale skranken mellom jøder og hedninger. Selv om dette oppdraget var viktig, var det også et annet spørsmål som de eldste tilla så stor betydning at de følte seg tilskyndt til å understreke det for Paulus og Barnabas. Disse ble spesielt oppfordret til å «komme de fattige i hu». — Gal. 2: 9, 10, vers 9 fra NTN; Ap. gj. 15: 22—29.
Paulus forteller at han oppriktig bestrebet seg på å gjøre det, i tillegg til at han gjorde seg iherdige anstrengelser i forkynnelsesarbeidet. Han bestrebet seg til stadighet på å oppmuntre menighetene til å legge en slik gavmild ånd for dagen. Da de kristne i Jerusalem var i nød, oppmuntret Paulus menighetene i Europa til å dele sine materielle midler med sine trengende brødre i Jerusalem i den utstrekning de hadde anledning til det. — Rom. 15: 26; 2 Kor. 8: 1—8; 9: 1—5.
De kristne bør være gavmilde mot alle
Nødvendigheten av å vise omsorg for de fattige blir sterkt understreket gjennom alle de kristne skrifter. Apostelen Johannes sa: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?» (1 Joh. 3: 17) Jesu halvbror Jakob skrev på lignende måte: «Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?» Jakob påpekte at «en ren og usmittet Gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden». — Jak. 2: 15, 16; 1: 27.
Paulus oppfordret Timoteus, som han hadde etterlatt seg i Efesos, til å minne de velstående i menigheten om at de burde «være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende». Og til de kristne i Roma sa han: «Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!» Gavmildhet og gjestfrihet er viktige trekk ved de «gode gjerninger» som hjelper en kristen til å «gripe det sanne liv». — 1 Tim. 6: 18, 19; Rom. 12: 13.
De fleste oppfordringer til å gi materiell hjelp som vi finner i Bibelen, har med det å dele med andre kristne å gjøre. Men sanne kristnes gavmildhet ender ikke der. Nei, gavmildhet bør være en karakteristisk egenskap ved den kristne personlighet som stadig kommer til uttrykk. En kristen bør oppriktig ønske å hjelpe dem som er i nød.
En kristen har naturligvis ikke muligheter til å hjelpe alle som trenger hjelp. Hvordan kan han så best avgjøre hvem han bør yte hjelp? Apostelen Paulus sa angående dette: «La oss derfor . . . gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.» (Gal. 6: 10) De kristne bør i første rekke være årvåkne for sine brødres behov. Men samtidig bør de ikke unnlate å tenke på andre som lider.
De kristne har ofte ikke så mye å gi i materiell henseende. Men de kan gi ved på forskjellige måter å yte kjærlig hjelp, noe som kan komme vel så godt med. En nabo er kanskje syk — han eller hun har kanskje aldri vist noen interesse for det gode budskap når den kristne har snakket om det. Ikke desto mindre er den kristne interessert i å finne ut hva han kan gjøre, hvordan han kan være til hjelp. Det er kanskje en husmor som er for syk til å lage mat eller til å gå ut og handle. Eller det kan være at en som er syk, trenger å bli kjørt til legen. En som er sengeliggende, vil uten tvil sette stor pris på et hyggelig besøk og noe så enkelt som en kjele med varm suppe. Eldre og funksjonshemmede kan bli hjulpet på mange forskjellige måter.
Den slags ting hører med til de «gode gjerninger» som alle kristne bør bestrebe seg på å gjøre. (Tit. 2: 14) Legg merke til at Bibelen i høy grad roser Dorkas, en kristen disippelinne i byen Joppe, på grunn av at «hun var rik på gode gjerninger og ga mange almisser». Hun hadde uten tvil lite i materiell henseende, men hun utførte en kjærlig tjeneste ved å lage klær til de fattige enker. — Ap. gj. 9: 36—40.
Når det gjelder det å gi materiell hjelp, bør de kristne derfor være gavmilde, samtidig som de bør legge skjønnsomhet og god forstand for dagen. De bør ikke gi så mye til andre at deres egen økonomiske stilling blir brakt i fare, eller at deres egen familie lider nød. Det ville heller ikke være forstandig å gi penger til en som bare sløser dem bort eller — hva verre er — bruker dem på en skadelig vane. Å hjelpe en som er lat, ville også i virkeligheten være til skade for vedkommende, idet det kunne bidra til at han ble enda mer lat og kanskje kom til å forsømme sine forpliktelser. Paulus måtte skrive følgende til den kristne menighet i Tessalonika: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete. For vi hører at noen iblant eder vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved. Men sådanne byder og formaner vi i den Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød.» — 2 Tess. 3: 10—12; jevnfør Efeserne 4: 28.
De kristne vil følgelig i første rekke gi materiell hjelp til slike som elsker Gud, som viser at de er oppriktig interessert i det gode budskap, og som har virkelig behov for slik hjelp. Men når de er i stand til det, hjelper de også andre som har et virkelig behov, og de vil naturligvis alltid gi åndelig hjelp til alle. De har Jesu ånd. Apostelen Matteus, som gikk sammen med Jesus fra by til by og gjorde gode gjerninger, skrev: «Da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» — Matt. 9: 36.
Gud elsker den som er gavmild
Gud glemmer ikke dem som er omsorgsfulle og hjelpsomme mot trengende. Han ser på det de gjør, som om de gjorde det mot ham. Bibelen sier: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» (Ordspr. 19: 17) En som legger sann gavmildhet for dagen, behøver ikke å frykte for at det at han er rundhåndet, og kanskje noen ganger gir mer enn det han egentlig har anledning til, vil gjøre ham fattig. Apostelen skriver under inspirasjon: «Gud elsker en glad giver. Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, for at I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning, som skrevet er: Han strødde ut, han ga de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid.» (2 Kor. 9: 7—9; Sl. 112: 9) Når en kristen gir, drevet av kjærlighet, bringer det ære til Gud og det gode budskap som han forkynner, for «den som har medynk med den fattige, ærer skaperen». — Ordspr. 14: 31.
I sin beskrivelse av en god hustru sier Bibelen at i tillegg til at hun legger slike fine egenskaper som flid og pålitelighet for dagen, «åpner [hun] sin hånd for den trengende og rekker ut sine hender til den fattige. . . . Hennes mann er kjent i byens porter [det hun gjør, fører til at han blir respektert i samfunnet], . . . Hennes sønner står opp og priser henne lykkelig; hennes mann står opp og roser henne». — Ordspr. 31: 20—28.
Fattigdom vil bli fjernet
I vår tid får følgende uttalelse av Jesus sin anvendelse selv blant de kristne: «De fattige har I alltid hos eder.» (Matt. 26: 11) Dette skyldes verdens usikre økonomiske situasjon og også sykdom og forfølgelse. Men Bibelen gir følgende løfte: «Ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig.» (Sl. 9: 19) Under Guds Sønns styre vil de som utnytter folket og undertrykker de fattige og de små i samfunnet, være borte. «Han skal dømme de elendige blant folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen.» — Sl. 72: 4.
Når Kristus hersker over jorden, vil det være slik som det ville ha vært i det gamle Israel hvis israelittene hadde adlydt Guds fullkomne lov — det vil ikke være noen fattige mennesker. Like før israelittene dro inn i det lovte land, sa Gud til dem: «Rettelig skulle det nå ikke finnes noen fattig hos deg; for [Jehova] din Gud skal velsigne deg i det land som [Jehova] din Gud gir deg til arv og eie.» (5 Mos. 15: 4) Under Rikets rettferdige styre vil menneskene ikke bare ha en skreven lov, men de vil ha Guds lov i sitt hjerte, for «så snart [Guds] dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet». (Es. 26: 9) Profeten skrev om en slik tid: «Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. Sannhet skal vokse opp av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen. [Jehova] skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde.» — Sl. 85: 11—13.
Hvor fint vil det ikke være når fattigdommen for alltid er fjernet! Det betyr imidlertid ikke at det ikke vil bli behov for å vise gavmildhet, for enhver vil kunne dele sine evner og talenter og produktene av sitt flittige arbeid med andre, til gagn og glede for hele samfunnet. La oss inntil den tiden kommer, alle oppmuntre hverandre og dele både materielle og åndelige ting med hverandre, idet vi «oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger», som innbefatter det å «komme de fattige i hu». — Heb. 10: 24: Gal. 2: 10; Rom. 1: 12; Ap. gj. 2: 42.
Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker. — Luk. 6: 38, NTN.