De som jager etter fred

HVIS du oppriktig lengter etter en tid det ikke lenger vil bli utkjempet ødeleggende kriger på jorden, bør du følge Bibelens råd om å «søke fred og jage etter den». (1 Pet. 3: 11) Det er ikke bare et spørsmål om å søke fred med sin neste, men vi må først og fremst søke fred med Gud og bringe vårt liv i samsvar med hans vilje. Vi vil da bli i stand til å leve i fred med våre medmennesker, og vi vil få håp om å oppnå evig liv i Guds fredelige, nye tingenes ordning, som nå er nær.

Det er derfor med stor interesse at fredselskende mennesker leser hva Guds eget Ord, Bibelen, har forutsagt skal finne sted i våre dager: «Og han [Jehova Gud] skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig.» — Mika 4: 3.

En kunne kanskje vente at presteskapet som en oppfyllelse av disse ordene skulle ta ledelsen når det gjelder å gi akt på Guds rettledning, men kjensgjerningene viser at de religiøse ledere gang på gang har gitt sin velsignelse til hensynsløs nedslaktning av mennesker. Det er alminnelig kjent at Adolf Hitler ble støttet både av det katolske og det protestantiske presteskap. Vatikanet støttet fascisten Mussolini, og det protestantiske presteskap over hele verden er ikke mindre villig til å be om at deres respektive land må vinne, de kriger de deltar i.

De «ikke-kristne» religiøse ledere har også vist stor iver i denne henseende. I slike land som Japan gjorde shintoismen og buddhismen meget for å få folk til å tro at massenedslaktning i et annet land var gudenes vilje, og at det å dø for keiseren var den største ære et menneske kunne ha. Det er ikke til å undres over at det brede lag av folket både i «kristne» og «hedenske» land har mistet mye av sin tillit til de religiøse ledere, som på den ene side ber om fred og på den annen side velsigner krig.

Det er lett å forstå at Bibelens siste bok, Åpenbaringen, på en symbolsk måte framstiller all slik falsk religion som en kvinne som er drukken av menneskeblod, kaller henne «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden» og sier at hun er ansvarlig for blodet av «alle dem som er myrdet på jorden». — Åpb. 17: 5, 6; 18: 24.

Selv om de religiøse ledere har sviktet, er det ikke alle som har gjort det. Det finnes kristne mennesker rundt om i verden som har holdt seg fri for denne blodskyld, og som følger Guds påbud om å jage etter fred og innrette sitt liv i samsvar med befalingen om å «smi sine sverd om til hakker». Angående dette sa South African Voice for 5. april 1964: «Det standpunkt som kirkesamfunnene i Sør-Afrika har tatt til spørsmålet om militærtjeneste . . . har forandret seg i en slik grad at det nå i virkeligheten bare er én religiøs gruppe som holder fast ved sitt ’opprør’ mot [den]. . . . På bakgrunn av de grundige undersøkelser som er foretatt av Die STEM, framgår det at det bare er vitnene for Jehova som fremdeles nekter bestemt å delta i militær opplæring og å utføre tvungen militærtjeneste . . . De fortsetter å ta et kompromissløst standpunkt til militær opplæring og krigføring.»

Jehovas vitner gjør i virkeligheten ikke «opprør» mot noen regjerings virksomhet, men de bevarer kompromissløst sin nøytralitet overfor verdens politiske og militære anliggender, for de følger Bibelens befaling om å «søke fred og jage etter den». De er ikke pasifister. De gjør ikke motstand mot noen regjerings program for tvungen verneplikt, og de demonstrerer ikke mot det, men de retter seg etter Guds ordning. Bibelen sier om dem: «For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige.» — 2 Kor. 10: 3—5.

Avisen Evening Journal (Wilmington i Delaware, 5. mars 1964), kommenterte Jehovas vitners standpunkt da et ungt medlem av denne gruppen i De forente stater nylig ble dømt til fem års fengsel. Avisen sa rett ut: «Det er sant at denne religiøse gruppen ikke protesterer mot den behandling den får av de føderale myndigheter, og at den venter å bli forfulgt for sin tro, men hvilken virkning har det på oss, resten av samfunnet, at vi dømmer en mann til fem års fengsel på grunn av hans spesielle religiøse overbevisning?

«Dette spørsmålet angår selve kjernen i vår konstitusjon og den borgerlige og religiøse frihet den garanterer. Det er et spørsmål som gir oss et ekstra stikk i samvittigheten på grunn av den rettskaffenhet og den eksemplariske livsførsel som blir lagt for dagen av slike unge menn som Mr. Silvernail, og fordi en overalt er enig i at verden ikke kan overleve enda en altomfattende krig. . . . Det er viktig å innse at noen mennesker har en slik religiøs overbevisning at deres samvittighet ikke tillater dem å samarbeide med noen som helst del av krigsapparatet eller være med på forberedelser til krig.» De følger konsekvent Bibelens befaling om å jage etter fred.

Det at de jager etter fred, innbefatter ikke bare at de unngår å ta del i de forskjellige nasjoners kriger. Som følge av at de retter seg etter Guds Ords sunne råd, tillater de ikke at personlige misforståelser får skape varig fiendskap og dårlig samarbeid. Dette gjør det mulig for dem å løse problemer i hjemmet på en slik måte at familiens bånd blir styrket. Fordi de er blitt gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, blir de ikke trukket inn i verdens rasemessige og økonomiske stridigheter. Over hele verden utgjør de et forent samfunn hvor det hverken finnes sosiale, rasemessige eller nasjonale skillelinjer. Det er derfor som et forent folk at de overalt forkynner for folk det gode budskap om Guds rike, det rike hvorved Gud vil gjøre «ende på krigene over hele jorden». — Sl. 46: 10; Ef. 4: 20—24, NW.

Du har også anledning til å glede deg over en slik fred. Det har alle de som lytter til og retter seg etter de dommer som blir avsagt av «den Gud som gir fred». (Rom. 16: 20, NW) Det kan du gjøre ved å studere hans Ord, dele dets sannheter med andre og komme sammen med dem som har bevist at de er fredens venner.