«Verdslig humanisme» — en ny religion eller en gammel filosofi?

Protestantiske predikanter anklager den ʼverdslige humanismeʼ for å undergrave troen på Gud og moralske verdier. Slike som erklærer seg selv som humanister, sier at de er offer for en heksejakt. Hva er humanismen, og hvordan bør en kristen stille seg til den?

VERDSLIG humanisme er blitt amerikanernes religion,» sier fjernsynsevangelisten Jerry Falwell. «Vi må fjerne alle humanister fra offentlige stillinger og erstatte dem med politiske ledere som går inn for en høy moral,» sier predikanten Tim LaHaye advarende. Han har skrevet en bok om ’den humanistiske truselen’.

Slike uttalelser har i den senere tid vakt oppmerksomhet og skapt uro i amerikansk presse. «Det fundamentalistiske Nye høyre har skiftet . . . taktikk og begynt å gjøre motstand mot en ny busemann,» sier bladet Newsweek. «Skyteskiven er det som kristne fundamentalister kaller ’humanisme’. Deres felttog mot alle de betrakter som humanister, ser ut til å bli like ondskapsfullt som korstoget mot kommunistene i 1950-årene.»

Hva er egentlig «verdslig humanisme»? Bladet Time skrev om dette: «Det har utviklet seg til å bli et kodeord som høyrefolk bruker om de moralnormer og fremgangsmåter som følges av nesten alle som heller til kommunismen, og som er uenige med dem.»

Det finnes omtrent like mange definisjoner av «humanismen» som det finnes humanister eller motstandere av humanismen. Tradisjonelt er humanismen blitt satt i forbindelse med renessansen. I den tiden ble Europa, særlig Italia, oversvømt av håndskrifter fra oldtidens Bysants, som var beleiret av tyrkerne. Dette førte til en bølge av begeistring for antikk gresk og romersk kultur blant folk som var lei av trettende skolastikk. Etter 1000 års gudsstudium under den undertrykkende katolske kirkes ledelse følte renessansens européere seg tiltrukket av tanken på å etterligne oldtidens mennesker. De begynte å opphøye mennesket.

«De perikleiske grekeres eller augusteiske romeres frie tanke og oppførsel fylte mange humanister med en misunnelse som i deres hjerte knuste de kristne bud om ydmykhet, verdensforsakelse, måtehold, og de forstod ikke hvorfor de skulle underkaste legeme, sinn og sjel de geistlige, som nå selv med glede var omvendt til verden.» — Renæssancen av Will Durant, København 1971.

Men renessansens humanister kastet ut det kristne barnet med det religiøse badevannet. Durant skriver: «Således oppførte humanistene seg stort sett som om kristendommen var en myte . . . som ikke skulle tas alvorlig av frigjorte sinn.»

I de århundrer som fulgte, ble studiet av oldtidens klassikere nærmest en ny religion for humanistene. Men jo mer klassikerne ble studert, jo mer måtte det innrømmes at deres idéer ofte var feilaktige. Selv de største klassikere var langtfra fullkomne. På 1800-tallet måtte «de klassiske sivilisasjoner . . . fjernes fra en idealverden og ses i relasjon til historien», som oppslagsverket The Encyclopaedia Britannica uttrykker det. Hva kunne humanistene tro på nå?

I det minste noen humanister fikk et svar på dette spørsmålet i 1933 da det i De forente stater ble utgitt et dokument som het Humanist Manifesto. «Det var i det vesentlige en bekjennelse av antropologisk ateisme basert på utviklingsteorien,» ifølge den lærde Cornelio Fabro. Dette dokumentet ble i 1973 fulgt opp av Humanist Manifesto II. Det fordømte religionen og forsvarte den vitenskapelige metode. Vitenskapen var blitt den nye guden for disse humanistene. Blant dem som undertegnet Humanist Manifesto II, var det flere prester.

Det er derfor lett å forstå hvorfor konservative predikanter i kristenheten er opprørt over humanismen. De to ovennevnte dokumentene gjenspeiler selvsagt ikke alle humanisters oppfatninger, og denne forvirringen med hensyn til humanistenes identitet skaper vanskeligheter. «De humanistiske lærdes enhet og identitet er nå definitivt splintret,» innrømmer professor i filosofi Georges Paul Gusdorf.

Humanistene er glad i å sitere den gamle greske filosofen Protagoras, som uttalte at «mennesket er alle tings mål». Med dette mente han at det ikke er mulig å finne en absolutt sannhet. En slik tankegang kan ikke forenes med den sanne kristendom, for de kristne er overbevist om at de har funnet sannheten, og om at den har gjort dem fri. (Johannes 8: 32) De kristne er klar over at Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, er «alle tings mål». — Efeserne 5: 1; 1. Peter 2: 21.

Det er derfor på sin plass at de kristne tar kraftig til orde mot humanismen, enten den fremtrer i sin ateistiske form eller i sin «klassiske» form. En sann kristen kan ikke akseptere humanismens grunnsetninger uten å gå på akkord med sin egen overbevisning og bryte sin ulastelighet overfor Gud.

Men gir Bibelen de kristne rett til å gå imot humanismen med politiske midler, som de såkalte religiøse høyre i USA forsøker å gjøre? Nei! Når apostelen Paulus bekjempet urette oppfatninger i det første århundre, benyttet han seg da av politiske midler? På ingen måte. «Våre våpen er ikke fra mennesker,» sa han. «Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.» — 2. Korinter 10: 4, 5.

De forskjellige former for humanisme som er utbredt i dag, består absolutt av noe «stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud». Men sanne kristne bekjemper ikke humanismen med ’våpen som er fra mennesker’, for eksempel ved hjelp av politisk krigføring. Hvordan skulle de kunne gjøre det, når Jesus klart og tydelig sa om dem: «Dere er ikke av verden»? (Johannes 15: 19) Sanne kristne er i stedet glad for å kunne føre en åndelig krig mot humanismen og alle de andre «ismene» i vår forvirrede tid. Hvordan gjør de det? Ved å gå direkte til mennesker overalt på jorden med Guds Ord, den eneste egentlige kilde til sannhet. Det er «alle tings mål». — 2. Timoteus 3: 16, 17, NTM.

[Uthevet tekst på side 14]

Sanne kristne fører en åndelig krig mot humanismen, men de stiller ikke opp mot den på den politiske slagmark

[Uthevet tekst på side 14]

Humanist Manifesto — «ateisme basert på utviklingsteorien»