Ekteskapet utenfor paradiset

 1. Hva førte fortsettelsen av ekteskapet utenfor Eden til, og hvilken av Adams sønner ble stamfar til dem som overlevde vannflommen?

DET utstøtte par, Adam og Eva, fortsatte sitt ekteskap utenfor Edens paradis. Vi kan være sikre på at det fra da av ikke var noe fredelig ekteskap. Her ute på den jord som Gud hadde forbannet, begynte de å frambringe sine syndige barn, som allerede fra fødselen av var i en døende tilstand. Adam «fikk sønner og døtre». (1 Mos. 4: 1; 5: 4) I tidens løp ble det inngått nye ekteskap. Når Adams sønner og døtre var modne til det, giftet de seg med hverandre. Det står skrevet om deres førstefødte sønn Kain at han «holdt seg til sin hustru, og hun ble fruktsommelig og fødte Hanok». Bibelen beretter om seks generasjoner av etterkommere etter Kain, som levde for seg selv «i landet Nod, østenfor Eden». (1 Mos. 4: 16—24) Kain hadde en yngre bror ved navn Set. Menneskeheten i vår tid nedstammer fra Set, ikke fra Kain, for alle Kains etterkommere omkom i den store vannflommen. Blant Sets etterkommere var profeten Enok og Noah, som bygde arken i hvilken åtte mennesker overlevde den verdensomfattende vannflommen. — 1 Pet. 3: 20; 2 Pet. 2: 5.

 2. Hvem innførte polygami, og hvordan gikk det til at de ulydige «Guds sønner» inngikk ekteskap med kvinner?

² Jesus Kristus forteller oss om tiden før vannflommen i Noahs dager at folk «i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken». (Matt. 24: 38) Hvordan disse ekteskap var, sier Bibelen ikke noe om. Polygami ble innført av Lamek, en etterkommer av den onde Kain, for Lamek tok seg to hustruer. (1 Mos. 4: 19—24) I Noahs dager, før vannflommen, materialiserte «Guds sønner» fra himmelen seg og kom til jorden for å gifte seg med de vakre «menneskenes døtre». Det berettes om at disse ulydige «Guds sønner» «tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til», for å tilfredsstille sitt begjær, og at de fikk et avkom av bastarder som ble kalt nefilim, «de veldige fra fordums tid, de navnkundige». Bibelen sier ikke noe om hvor mange hustruer disse lidenskapelige «Guds sønner» tok seg hver, og hvorvidt de tok lovformelig gifte kvinner fra deres menn fordi de var så vakre. — 1 Mos. 6: 1—4.

 3. Hvordan gikk det med polygamistene i vannflommen, og hva slags ekteskap må de mennesker holde fast på som vil overleve enden på den onde verden og få komme inn i det gjenopprettede paradis?

³ En ting er sikkert: Alle polygamister ble utryddet i vannflommen, for Noah og hans tre sønner som overlevde, hadde bare én hustru hver. Siden Jesus Kristus sa at forholdene i «endens tid» for denne onde verden skulle være som de var i Noahs dager, vet vi at ingen bigamist eller polygamist vil overleve enden på denne onde verden og komme inn i paradiset under Guds rike. Menneskeheten nedstammer altså fra en mann som bare hadde én hustru, den ble bevart gjennom den store vannflommen ved en mann som bare hadde én hustru og ved hans monogame sønner, og den vil bli holdt i live uten avbrytelse gjennom enden på den «nåværende onde tingenes ordning» ved gudfryktige menn, kvinner og barn som strengt holder fast på monogami, ekteskap mellom én kvinne og én mann.

 4. Hvordan viste Gud at han godkjente de ekteskap de overlevendes etterkommere inngikk, og hvorfor vil alle som ser fram til å få overleve Harmageddon, granske sine forhold?

⁴ Straks etter vannflommen velsignet Jehova Gud Noah og hans tre sønner og sa det samme til dem som han hadde sagt da han velsignet Adam og Eva i Edens hage: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden.» Han godkjente også deres etterkommeres ekteskap, idet han sa: «Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!» (1 Mos. 9: 1—7) I våre dager, 4300 år senere, synes menneskene at det vrimler av dem på jorden, og at folkemengden øker med veldig fart. Ødeleggelsen av denne onde tingenes ordning i den universelle Harmageddon-krig vil imidlertid i høy grad redusere jordens befolkning, slik også vannflommen gjorde. Derfor vil alle mennesker som er innvigd til Gud, og som ser fram til å nyte godt av ekteskapet i det lovte jordiske paradis under Guds rike, samvittighetsfullt granske sine forhold. De ønsker å bringe disse i harmoni med Guds Ords lover og normer med hensyn til moral, ekteskap og skilsmisse.

 5. a) Hvilket spørsmål melder seg nå i «endens tid» med hensyn til skikker og normer i forbindelse med ekteskapet? b) Kan visse ekteskapsskikker som Gud tillot i fortiden, settes opp som en norm nå i vår tid?

⁵ I våre dager er skikker og normer i forbindelse med ekteskapet forskjellige utover jorden. De forskjellige lands menneskelagde lover kan nok godkjenne og tillate disse, men det store spørsmål i denne kritiske «endens tid» er: Godkjenner Jehova Guds nåværende lov dem? Hvilken guddommelig lov om ekteskap gjelder nå i denne «endens tid»? Det finnes en del tidligere ekteskapsskikker som Gud tillot og ordnet med blant sine utvalgte tjenere flere hundre år før Kristus, men nå i vår tid kan vi ikke sette disse opp som en norm for gifte mennesker som ønsker å behage Gud. La oss derfor foreta en undersøkelse.

 6. Hvordan prøvde Abrahams hustru Sara å skaffe Abraham en sønn til tross for sin ufruktbarhet, og godkjenner Gud en slik framgangsmåte i dag?

⁶ Fire hundre år etter vannflommen levde patriarken Abraham, Jehovas venn, og var da gift med én kvinne, Sara. Da han var 85 og Sara 75 år gammel, hadde de ennå ikke fått noen barn fordi Sara var ufruktbar. Sara besluttet derfor å adoptere et barn. I denne hensikt ga hun sin egyptiske tjenestepike Hagar til Abraham for at han kunne ha omgang med henne og på denne måten frambringe den ønskede sønn. Hagar fødte en sønn som ble kalt Ismael, og Sara adopterte dette barnet som sitt eget. Det finnes ingen beretning om at Abraham i løpet av de neste 15 år hadde mer forbindelse med Hagar som sin medhustru. En slik måte å erstatte en ufruktbar hustru på for å få barn anerkjennes imidlertid ikke av Gud nå, like lite som han anerkjenner kunstig inseminasjon, en metode som praktiseres i våre dager. Selv om Gud lovte å velsigne Ismael og gjøre ham tallrik, godkjente han ikke dette adopterte barn som Abrahams arving. Sara måtte selv bli mor til arvingen.

 7. a) Hvordan viste Gud at det ikke hadde vært nødvendig med en medhustru for at Abraham skulle få en arving som Guds løfte angående Ætten kunne gå videre til? b) Er det rett av Guds tjenere i dag å ha medhustruer, selv om det er en tillatt skikk i mange land?

⁷ Flere år senere fornyet den allmektige Gud Abrahams og Saras forplantningsevne og ga mirakuløst Abraham en sønn ved Sara da hun var 90 og han 100 år gammel. Det hadde i virkeligheten ikke vært nødvendig med en medhustru til Abraham for at han skulle få en mannlig arving som Guds paktsløfte om en ætt, som skulle velsigne alle jordens folk, kunne gå videre til. Noen år senere ba Sara inntrengende om at medhustruen Hagar og hennes sønn Ismael måtte bli vist bort fra husstanden. Gud godkjente dette, og Abraham adlød Guds uttalte vilje og sendte Hagar bort for godt. (1 Mos. 16: 1 til 21: 21; Gal. 4: 22—31) I våre dager anerkjenner ikke Jehova Gud at hans tjenere har medhustruer, selv om det er en anerkjent og tillatt skikk i mange land at en mann har medhustruer ved siden av sin lovformelige hustru.

 8. a) Hvis eksempel fulgte Abrahams sønn Isak med hensyn til ekteskap? b) Hva tjente Isak derved til å gi en billedlig framstilling av?

⁸ Saras eneste barn, Isak, holdt seg bare til én hustru. Han fulgte det guddommelige eksempel som ble gitt både i Edens hage og av Noah og hans tre sønner som overlevde vannflommen. Isak gjorde dette til tross for den kjensgjerning at hans hustru, Rebekka, var ufruktbar i 20 år før hun fikk tvillingene Jakob og Esau. (1 Mos. 25: 19—26) På denne måten tjente Isak trofast Guds hensikt ved billedlig å framstille hvordan Guds Sønn, Jesus Kristus, bare skulle ha én åndelig brud, nemlig Guds sanne kristne menighet som består av 144 000 av Kristi trofaste etterfølgere, som Gud adopterer som sine åndelige sønner. (Gal. 4: 28—31) I et brev til de kristne i Korint, som han hadde brakt sannheten om Kristus til, sier apostelen Paulus til disse Guds barn: «For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å framstille en ren jomfru for Kristus.» — 2 Kor. 11: 2.

Det å ha mer enn én hustru på samme tid

 9. a) Hva gjorde Jakob for å få en hustru av sin onkel Laban? b) Hvilken synd var Jakobs inderlige kjærlighet til Rakel en beskyttelse mot?

⁹ Jakob var den av Isaks tvillingsønner som Gud valgte til arving til det guddommelige løfte som var gitt til Abraham om Guds ’kvinnes’ ætt som skulle velsigne alle jordens folk. Jakob ønsket å ligne sin far Isak i bare å ha én hustru, nemlig Rakel, hans onkel Labans datter. Jakob var en slektning av Laban, men han fikk ikke Rakel uten at det kostet ham noe. Derfor sa Jakob til Laban: «Jeg vil tjene deg sju år for Rakel, din yngste datter.» Dette gikk Laban med på, og Jakob tjente sju år for Rakel. «Og disse år syntes han var noen få dager, fordi han hadde henne kjær.» Grunnen til at tiden gikk så fort for Jakob, var ikke bare at han var så forelsket at han ikke visste hvor tiden ble av men snarere at han elsket Rakel så høyt at han syntes sju års hardt arbeid var lite å betale for en slik kvinne. Jakobs inderlige kjærlighet til Rakel beskyttet ham mot umoral. I de sju år han var forlovet med Rakel, bevarte han sin jomfruelighet, liksom hun bevarte sin, slik at han kunne være moralsk ren når han giftet seg med henne.

10. Hvordan var Jakob i denne henseende et mønster for kristne i dag?

¹⁰ I denne henseende var Jakob et mønster for kristne i dag. Hvor mange menn som bekjenner seg som innvigde kristne, ville i dag være villige til å betale for en brud med sju års hyrdearbeid eller annet hardt arbeid og synes det var lite å betale? Hvor mange av dem ville ha moralsk styrke til å bevare sin jomfruelighet, sin enslige stand, gjennom en sju år lang forlovelse for å kunne framstille seg ren for sin ekteskapelige partner? Også med en forlovelsestid på mindre enn sju år bør alle innvigde kristne respektere forlovelsen på samme måten som Jakob og holde fast ved en god moral.

11. a) Med tanke på hva ba Jakob sin onkel Laban om å få Rakel da de sju år hadde gått? b) Hvordan hadde hans tvillingbror Esau vist mangel på respekt for sine foreldre og for Abrahamspakten ved sine ekteskapelige forhold?

¹¹ Da forlovelsestiden var slutt, sa Jakob til sin onkel Laban: «La meg nå få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.» (1 Mos. 29: 18—21) Jakob hadde nå rett til å be om å få Rakel til hustru, ikke bare for å glede seg ved et ekteskapelig samliv med henne, men også for å få seg sitt eget hjem og stifte familie, og det så meget mer som han nå var 84 år gammel og dessuten arvingen til Abrahamsløftet. På dette tidspunkt hadde Jakobs tvillingbror Esau vært gift i 44 år. Esau var en dristig jeger og en ustyrlig og lidenskapelig mann. Han tok seg hustruer blant landets vantro døtre, to hetittiske kvinner, noe som var imot hans foreldres ønske fordi de fryktet Jehova Gud og respekterte løftet til Abraham. «De ble en hjertesorg for Isak og Rebekka», hans foreldre. Ja, Esau valgte selv å bli polygamist. Da han var 77 år gammel, tok han seg en tredje hustru, en ismaelittisk kvinne som også var hans kusine. (1 Mos. 26: 34, 35; 28: 8, 9) Det var på dette tidspunkt at hans tvillingbror Jakob begynte å arbeide for å få Rakel, en kvinne som trodde på Abrahams og Isaks Gud, Jehova.

12, 13. Hvordan ble Jakob narret til å bli polygamist imot sin vilje?

¹² Jakob ble ikke polygamist med vilje for å etterligne sin bror Esau. Jakob hadde ikke opprinnelig planlagt polygami. Den eneste hustru han ønsket, var Rakel, men da bryllupsaftenen kom, førte Laban Rakels søster Lea, tildekket av et tett slør som skjulte hvem hun var, inn til Jakob som hans hustru. Neste morgen oppdaget Jakob at det ikke var Rakel, men Lea han hadde hatt forbindelse med.

¹³ Hvorfor lurte Laban sin svigersønn på denne måten? Fordi Lea var eldre enn Rakel, og hennes far Laban forsvarte seg med at det ikke var landets skikk å gifte bort den yngste datteren før den eldste. Sammen med Lea ga Laban bort sin tjenestepike Silpa. Hun skulle være Leas tjenestepike og også tjene som en medhustru hvis det skulle være ønskelig. Men det var bare én Jakob virkelig elsket, nemlig Rakel, og han ønsket fremdeles å få henne. Laban foreslo derfor at Jakob skulle arbeide sju år til for også å få Rakel. Dette gikk Jakob med på.

14. Når fikk Jakob Rakel til hustru, og hvordan viste Gud hvorvidt han godkjente eller misbilliget Jakobs polygami under disse omstendigheter?

¹⁴ Da feiringen av Jakobs og Leas bryllup var over etter en uke, ga Laban også Rakel som hustru til Jakob, og Jakob begynte da å betale for henne med hardt arbeid. Han holdt seg til avtalen fordi han elsket Rakel. Jakob arbeidet for hele den prisen som var fastsatt for henne, og han syntes fremdeles det var meget mindre enn det hans elskede Rakel var verdt. Laban ga også Rakel en tjenestepike. (1 Mos. 29: 9—30) Som det framgår av dette, ble Jakob narret til å bli polygamist. Han giftet seg imidlertid med søstre som fryktet Jehova, og Jehova Gud ga ikke uttrykk for noen misbilligelse. I virkeligheten velsignet han Jakob med 12 sønner og en datter ved disse to søstre og deres tjenestepiker.

15. a) Hvilken lov ga Gud israelittene angående ekteskap med to søstre samtidig? b) Hvordan fulgte kong Salomo Esaus eksempel, men hvilket vist påbud hadde Gud gitt med hensyn til Israels framtidige konger?

¹⁵ Da Jehova Gud senere organiserte disse 12 sønner og deres familier som Israels nasjon og førte den ut fra slaveriet i Egypt, tillot Jehova fremdeles polygami i denne nasjonen. Men han forbød en polygamist å gifte seg med søstre som levde samtidig. «Du skal ikke ta din hustrus søster til ekte mens din hustru lever, så du vekker fiendskap mellom dem ved å ha omgang med dem begge.» (3 Mos. 18: 18) Den største polygamist i Israels nasjons historie (men ikke i verdens) var kong Salomo i Jerusalem. «Han hadde sju hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøyde hans sinn» og fikk ham vendt bort fra tilbedelsen av den eneste sanne og levende Gud, Jehova. Årsaken til dette var at han fulgte Esaus eksempel og giftet seg med fremmede kvinner, deriblant datteren til den Farao som hersket i Egypt. (1 Kong. 11: 1—3) Med hensyn til Israels framtidige konger ga Jehova Gud følgende vise påbud: «Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveie; . . . han [skal] få denne lov hos de levittiske prester og la den skrive av for seg i en bok. Og den skal han ha hos seg og lese i den alle sitt livs dager, for at han kan lære å frykte [Jehova] sin Gud.» — 5 Mos. 17: 17—19.

16. Hvilke lovbestemmelser ga Gud i forbindelse med at han tillot polygami i Israel?

¹⁶ Gud tillot altså polygami i fortidens Israel, men han ga lovbestemmelser både for å beskytte polygamistens første hustru og enhver annen hustru og deres barn. (5 Mos. 21: 15—17) Praktiseringen av polygami tjente uten tvil til at den kjødelige Israels nasjon vokste seg sterk tallmessig sett.

17. Hvordan forholdt det seg med polygamiet i Israel på Jesu tid, og hvilket prinsipp hevdet han i spørsmålet om ekteskap blant sine etterfølgere?

¹⁷ Da Israel kom under det romerske verdensrikes herredømme i det første århundre før den kristne tidsregning, var polygamiet mindre utbredt, blant israelittene eller jødene. The Jewish Encyclopædia (Bind VIII, side 336) sier: «Monogami var regelen blant jødene i den romerske tid, men det forekom unntakelser.» Ifølge den lov som ble gitt til israelittene gjennom profeten Moses, kunne jødene, som fremdeles hevder at de er under denne loven, mene at de hadde frihet til å praktisere polygami, noe deres fjernere slektninger, de arabiske muhammedanere, har. I avgjort motsetning til dette erklærte Jesus Kristus at det var Guds vilje at ekteskap blant hans etterfølgere skulle følge det eksempel som ble gitt i paradiset. Jesus Kristus, Guds Sønn, var fullkommen og uten synd. I spørsmålet angående ekteskap blant mennesker hevdet han derfor det prinsipp som ble fulgt av den fullkomne mann i paradiset, nemlig av en mann bare skal ha én levende hustru. (Matt. 19: 1—9) Det er bare denne form for ekteskap som vil bli tillatt i det paradis som snart skal bli gjenopprettet under Guds rike.

18. Hvorfor bør en tilbeder av Jehova være innstilt på at hans hustru vil koste ham noe, og hva slags hustru kan han betrakte som «fra Jehova»?

¹⁸ Før polygamisten kong Salomo vendte seg bort fra den sanne tilbedelse av Gud, skrev han disse ord: «Den som har funnet en hustru, har funnet lykke og fått en nådegave av [Jehova].» (Ordspr. 18: 22) «Hus og gods er en arv fra foreldre, men en forstandig kvinne er en gave fra [Jehova].» (Ordspr. 19: 14) En tilbeder av Jehova Gud bør derfor være innstilt på at hans hustru vil koste ham noe enten før eller etter de er gift, i særdeleshet da en slik hustru som vil skaffe ham velvilje fra Jehova, en hustru som han kan betrakte som «fra Jehova» på grunn av hennes fullstendige innvielse til og udelte hengivenhet for Gud.

19. Hvilke eksempler på betaling av festegave for en brud finner vi i Bibelen?

¹⁹ I bibelsk tid var det vanlig skikk blant Guds utvalgte folk å betale en festegave som det første utlegg når man skulle få seg en hustru. David betalte 200 forhuder av filistersoldater for sin hustru Mikal, kong Sauls datter. (1 Sam. 18: 20—27) Profeten Hoseas betalte 15 sekel sølv og en og en halv homer bygg for sin hustru. (Hos. 3: 1—3) Jesus Kristus betalte for sin åndelige brud ved å ofre sitt eget liv. (Ef. 5: 25, 26) Husk også at Eva kostet Adam et ribben. — 1 Mos. 2: 21, 22.

20, 21. Hvilke ekteskapsskikker som medfører utgifter for brudens far, finnes fremdeles mange steder, og hvilke eksempler på dette finner vi i Bibelen?

²⁰ Denne gamle skikken finnes fremdeles mange steder i verden. Noen steder er det også vanlig skikk at faren gir sin datter en medgift, det vil si penger, varer eller en eiendom som en kvinne bringer med til sin mann ved ekteskapet. Dette er kostbart for faren. Skikken å gi medgift var imidlertid i bruk i gammel tid også i Israel. Ta for eksempel tilfellet med Kaleb, som sammen med Josva utspeidet Kana’ans land. Til tross for sin alder fikk han lov å dra over Jordan og inn i det lovte land Palestina sammen med Josva, profeten Moses’ etterfølger. Kaleb måtte underlegge seg sin del av landet. Han lovte å gi sin datter Aksa til den som inntok fiendens by Kirjat-Sefer. Hans nevø Otniel inntok den. Da Aksa ble gitt til Otniel som hans hustru, ba hun om et tillegg til den medgift som hennes far Kaleb hadde gitt henne, og han ga henne da også de nødvendige vannkilder. — Jos. 15: 13—19, NW.

²¹ Farao, kongen i Egypt, giftet bort sin datter til kong Salomo. Farao ga bruden en medgift, byen Geser, som kong Salomo deretter bygde opp. (1 Kong. 9: 16, 17) Hensikten med medgiften er ikke at den skal være en betaling til en mann for å gifte seg med ens datter, men den gir materiell hjelp til mannen. Den sparer henne for utelukkende å være en utgift for sin mann.

22. a) Ble festegave eller medgift avskaffet for den kristne menighet på pinsedagen i år 33? Begrunn svaret. b) Hvilken ekteskapsordning må de kristne følge i dag i samsvar med Guds nye pakt?

²² Da den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33, besto den av jøder og slike som var blitt jødiske proselytter ved å bli omskåret. I tre og et halvt år fortsatte den kristne menighet å bestå utelukkende av jøder og proselytter. Disse jødene brakte i visse henseender sine ekteskapsskikker med seg da de gikk over til kristendommen. Deres leder, Jesus Kristus, brukte også jødiske ekteskapsskikker som illustrasjoner når han talte i lignelser. (Matt. 22: 1—14; 25: 1—13; Luk. 12: 35—40) Noen av jødenes ekteskapsordninger ble avskaffet i og med Jehovas nye pakt med den kristne menighet, til tross for at han hadde innført og autorisert dem i sin lov til jødene gjennom Moses. Men det finnes ingen beretning om at festegave eller medgift ble avskaffet eller forbudt blant de kristne, og heller ikke bryllupsfestligheter. Jehovas nye pakt gjenopprettet imidlertid for den kristne menighet den fullkomne ekteskapsordning som Jehova selv hadde opprettet for den fullkomne mann og kvinne i Edens paradis. Den ordningen må vi som er kristne, følge i dag.

(Andre artikler i denne serien kommer i senere nummer)