deres hengivenhet for ham. Han skal lønne dem etter deres rettferdighet, som de legger for dagen når de stoler på ham og trofast og lydig tjener sammen med hans mektige organisasjon. Det er ikke en befrielse som kommer bare for befrielsens egen del, men en befrielse til ære og herlighet for hans navn. Den skal en gang for alle slå fast for hele skaperverket at Jehova er den høyeste Gud og at alt som eksisterer, skylder ham, den store Befrier og universets Overherre, lojalitet og troskap og hengivenhet. Bare de som legger et slikt fullt mål av hengivenhet for dagen, kommer til å få leve i hans rettferdige nye verden, for ingen andre blir frelst fra hans vrede som skal komme over den nåværende verden, som er under Djevelens herredømme.

Ekteskapet en etterligning av guddommelige mønster

NÅR vi tenker på ekteskapet, passer det seg samtidig å tenke på Jehova. Det er han som har innstiftet ekteskapet. Han arrangerte det første ekteskap. I Eden så Gud at det ikke var godt for mennesket å være alene, men at han trengte en hjelper til å utfylle seg: «Og Jahve Gud sa: Det er ikke godt at mennesket fortsetter å være alene, jeg skal lage ham en hjelper som skal være hans motstykke.» Jehova dekket dette behov da han skapte «en kvinne, og førte henne til mennesket». Deretter blir de to straks omtalt som mann og hustru, som «ett kjød». — 1 Mos. 2: 18—25, Ro.

Ekteskapet blir brukt på en symbolsk måte for å illustrer de sterke bånd som eksisterer i visse himmelske forhold, og en kort gjennomgåelse av disse guddommelige mønster vil få oss til bedre å kunne vurdere det jordiske ekteskapsforhold. For det første bruker Jehova bildet med ekteskapet til å vise forholdet mellom seg selv og sin universelle organisasjon, idet han omtaler seg selv som ektemann til sin organisasjon som sammenlignes med en kvinne. (Es. 54: 5) Ekteskapsforholdet blir også brukt for å illustrere de sterke bånd mellom Kristus og hans menighet. Han blir omtalt som Brudgommen og menigheten som hans brud, og deres bryllup som en begivenhet som blir fullbyrdet i himmelen. — 2 Kor. 11: 2; Åpb. 19: 7.

Akkurat som det heter at mannen og kvinnen i Eden var «ett kjød» og det forholder seg likedan med menneskelige ektefeller etter den tiden, heter det også at Gud og hovedpersonen i den universelle organisasjon, Kristus Jesus, er ett. Også Kristus og hans brud, menigheten, er ett. (Matt. 19: 4—6; Joh. 14: 10; 17: 21—23) Bibelen viser imidlertid klart at Jehova og Kristus ikke er ett i en mystisk hedensk treenighet. Kristus og de 144 000 medlemmer av den klasse som utgjør menigheten, er heller ikke bokstavelig blitt gjort til ett, ikke mer enn mann og kone, to mennesker, bokstavelig blir ett ved ekteskap. I alle de tre tilfellene er enheten en enhet i planer, hensikt, mål, ønske og bestrebelser. Og disse guddommelige foreninger eller sammenslutninger som forener to eller flere til ett, må nødvendigvis ha en ledelse av ett eller annet slag, for et hode må til hvis de forenede personers krefter skal bli fornuftig anvendt. En sammenslutning uten et hode ville ikke ha den rette ledende kraft. En tohodet sammenslutning ville på den annen side være ustadig, utvilsomt i strid med seg selv og derfor ute av stand til å bestå. (Matt. 12: 25) Alle har et hode over seg, unntatt Jehova Gud. «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen, og Kristi hode er Gud.» — 1 Kor. 11: 3; 15: 28, NW.

Plikter som påhviler ektemenn

I enkelte land hvor mange kvinner har en sterk tendens til å ville dele eller overta familieledelsen, blir det reist høylytte innvendinger mot den guddommelige bestemmelse at mannen skal være familiens overhode og at kvinnen skal være ham underdanig. Dette blir betraktet som noe undertrykkende og urettferdig overfor kvinnene, og som en byrde som er for vanskelig å bære for dem. Hvis man tenker nøkternt over saken, er det imidlertid opplagt at det er mannen som er blitt tildelt den vanskeligste rolle i ekteskapsordningen. Han må bestrebe seg på å etterligne de feilfrie eksempler Jehova Gud og Kristus Jesus foregår med i utførelsen av sine roller som ektemenn i de billedlige ekteskap.

Som universets Skaper og alt levendes Far, er Jehova Gud det høyeste Overhode over hele det synlige og usynlige skaperverk. Han har skapt alle ting og fastsatt de lover som både levende og livløse deler av skaperverket må følge for å kunne eksistere, og han sørger for at de kan fortsette å bestå. Selv i sine egne handlinger følger Jehova konsekvent rettferdige prinsipper og utøver sin ledelse med rettferdighet, visdom og framfor alt kjærlighet. Kristus Jesus følger Jehovas eksempel når han virker i egenskap av hode for menigheten. Hans rettferdighet og visdom, kjærlighet og medlidenhet er iøynefallende. Drev kanskje ikke Jesus et utrettelig arbeid til beste for sitt legemes lemmer da han var på jorden, og holdt han ikke stadig på med å undervise og forkynne og skaffe dem den åndelige næring som er så meget viktigere enn bokstavelig brød? La han ikke en eksemplarisk tålmodighet og barmhjertighet for dagen når han hadde med sine jordiske disipler å gjøre, og tok han ikke deres kjødelige svakheter i betraktning? Klarte han ikke å holde ut forfølgelse og tortur og bevare sin ustraffelighet overfor Gud og på den måten gjøre seg til et pålitelig eksempel for sine etterfølgere? Og gikk han ikke til slutt så langt at han nedla sitt liv for sin brud og hustru, den klasse som utgjør menigheten?

Slik er det også med menneskelige ektemenn. De må prøve å etterligne den fullkomne måte hvorpå Jehova spiller sin ektemannaktige rolle som Hode for sin kvinnelignende universelle organisasjon, og den utmerkede måte hvorpå Kristus Jesus utfører sin ledelse som ektemann for sin hustru, menigheten. Den menneskelige ektemann må skaffe sin hustru mat, klær og husly. Han må lede deres felles anstrengelser på rette måte ved å treffe forstandige avgjørelser, bære ansvaret for disse avgjørelsene og ta følgene av dem. Og under utøvelsen av sin ledelse må han til alle tider legge for dagen en tålmodighet