La oss dele med andre
1. Hva er kristen og hva er verdslig gjestfrihet?
KRISTEN gjestfrihet er et uttrykk for kjærlighet — verdslig gjestfrihet er et uttrykk for stolthet. Det er en veldig forskjell mellom disse to begrepene. Det ene er et resultat av kjærlighet og godhet, det andre av stolthet og selviskhet. Mange verdslige mennesker praktiserer gjestfrihet «for menneskenes øyne, for å sees av dem». De venter ofte at mottagerne skal gjøre gjengjeld. ’Jeg vil dele min middagsmat med deg hvis du vil dele din middagsmat med meg en annen dag’, ja, slik omtrent resonnerer de som lar seg lede av verdens falske gjestfrihet. Hvor annerledes er det ikke med de kristne! Når de deler med andre, lar de seg ikke drive av stolthet eller et ønske om gjengjeld, men av en inderlig kjærlighet til Gud og mennesker. Når verdslige mennesker gir, tar de hensyn til hva mottageren har, men når kristne mennesker gir, tar de hensyn til hva mottageren er — deres neste, deres bror. Den tid kommer snart da alle levende mennesker skal vise kristen gjestfrihet på denne måten og derved ligne sin Far i himmelen. — Matt. 6: 1.
2, 3. a) Hvordan føler en det når en får sannheten? b) Hvordan har fårene i motsetning til gjetene tatt imot det budskap som blir forkynt av Kongens brødre?
2 Et rettsindig menneske som har nytt godt av den overflod av åndelige gaver Jehova har gitt, føler seg tilskyndet til å være gjestfri og dele sine materielle goder med andre — alt med tanke på at både giver og mottager skal dele det gode budskap med andre. Var det ikke fårene i Jesu lignelse som delte sine goder med Kongen? Kongen sa til fårene: «Jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg.» Hvordan kunne fårene gjøre alt dette for den himmelske Kongen? «Sannelig sier jeg eder,» sa Jesus, «hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matt. 25: 35, 36, 40.
3 Ja, hvor sant er ikke dette nå i endens tid, nå da denne lignelsen går i oppfyllelse! Kongens brødre, den salvede levning, har måttet tåle forfølgelse og vanskeligheter for å få forkynt det gode budskap. Hvem har kommet dem til hjelp? Gjetene? Nei, aldri! De vil ikke gi Kongens brødre det minste, ikke engang sin medfølelse eller sin tid. De vil ikke hjelpe og støtte Kongens åndelige brødre noe mer enn de ville hjelpe og støtte Kongen personlig hvis han hadde vært på jorden. Fårene derimot, som er takknemlige for de åndelige rikdommer han har skjenket dem, nøyer seg ikke med å være gjestfrie og hjelpsomme mot levningen av Kristi brødre, nei, de sverger også deres bror, Kongen, sin troskap. Og på grunn av at fårene hjelper og støtter Kongens brødre, sier Kongen til dem: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» — Matt. 25: 34.
4—6. Hvordan kan vi vise at vi virkelig elsker Gud nå mens Djevelens tingenes ordning fremdeles eksisterer?
4 Det er tydelig at Kongen godkjenner og anbefaler at vi deler med andre, spesielt med dem som er sanne kristne. Etter som forkynnelsen av det gode budskap om Riket ennå ikke er fullført, har vi fremdeles anledning til å dele med både levningen og de andre får for å hjelpe dem til å fortsette med Rikets arbeid. «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 10.
5 Det kan ikke herske noen tvil om at det å gjøre det gode mot våre brødre, også innbefatter å dele materielle goder med dem. Da apostelen Johannes beskrev sann kjærlighet, sa han nemlig: «Den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 17, 18.
6 Kjærlighet er mer enn tomt snakk, og ved å vise gjestfrihet gir man aktivt uttrykk for sin kjærlighet. «Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den! Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen — når du kan gjøre det straks!» En som eier sann kjærlighet, deler derfor med folk som trenger hjelp, og veier ikke sine eiendeler så lenge at han aldri får delt med noen, eller i tilfelle gjør det for sent eller avser for lite. Etter som vi fremdeles befinner oss i Djevelens verden, hender det av og til at våre brødre kommer i stor nød uten at de selv kan noe for det eller har forvoldt det ved latskap. Årsaken kan være storm, flom, brann, ulykke, sykdom eller forfølgelse. Hvis en ser sin bror i slik nød og unnlater å hjelpe ham når det står i ens makt å gjøre det, ’hvorledes kan da kjærligheten til Gud bli i en’? — Ordspr. 3: 27, 28.
La oss dele med andre «i samsvar med deres behov»
7. Hva sier Bibelen om det å dele med andre? Hva må vi overvinne for å følge dens formaning?
7 For å kunne dele med andre til rette tid og i riktige mengder, må vi bekjempe og overvinne den menneskelige tendensen til å være glemsom og tankeløs. De fleste mennesker er så opptatt av seg selv og sin egen virksomhet at de er tilbøyelige til å glemme eller overse andres behov. De kristne blir formant til å passe på at de «ikke med personlig interesse bare har øye for deres egne saker, men også med personlig interesse har det for andres saker». «Del med de hellige i samsvar med deres behov.» «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre!» — Fil. 2: 4; Rom. 12: 13, NW; 1 Tim. 6: 18; Heb. 13: 16.
8. Hvem kan vi særlig dele med «i samsvar med deres behov»? Hvorfor er ikke dette å vise partiskhet?
8 Enkelte brødre har kanskje større behov enn andre fordi de benytter hele sin tid til å forkynne det gode budskap. Deres behov har en ofte anledning til å dekke. Dette er ikke å vise partiskhet. Det skjer i overensstemmelse med den bibelske regel som står opptegnet til rettledning for oss i 1 Timoteus 5: 17, 18: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd,» eller som en fotnote til New World-oversettelsen tilføyer, «aktes dobbelt belønning verd». Hvem har gjort seg særlig fortjent til en «dobbelt belønning»? «Mest de som arbeider [arbeider hardt, NW] i tale og lære. For Skriften sier: Du skal ikke binde munnen på en okse som tresker. Og en arbeider er sin lønn verd.» Du vet hvem som arbeider hardt. Det er ikke vanskelig å finne ut det. Hvis du interesserer deg for dem, og deler med dem «i samsvar med deres behov», men likevel ikke uten å ta hensyn til dine midler, så handler du rett og til Guds behag. Vi er ikke partiske når vi viser slik «dobbel» gjestfrihet overfor område- og seksjonstjenere, misjonærer, pionerer og andre som ’arbeider hardt i tale og lære’ for å gjøre det gode budskap kjent. Det er Guds vilje.
9, 10. a) Hva skrev apostelen til menigheten angående dem som er gode forstandere og arbeider hardt for å forkynne det gode budskap? b) Hvilket privilegium har vi i vår tid akkurat som de kristne i det første århundre?
9 Apostelen anbefalte ofte at bestemte mennesker på grunn av sitt arbeid måtte få en elskverdig og gjestfri mottagelse: «Jeg anbefaler eder Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, at I tar imot henne i Herren, som det sømmer seg for de hellige, og går henne til hånde i alt som hun måtte trenge eders hjelp i; for hun har også gått mange til hånde, ja meg selv.» Paulus visste at Føbe, en «menighets-tjenerinne», var en strevsom arbeider og at hun ofte hadde delt sine midler med andre, ja med apostelen selv. Nå anbefalte han at brødrene i Roma skulle ta imot henne på den samme måten hun hadde tatt imot andre på, «som det sømmer seg for de hellige». — Rom. 16: 1, 2.
10 Da de kristnes styrende organ i det første århundre sendte spesielle tjenere til menighetene for å ta seg av deres åndelige behov, hadde de brødrene som nøt godt av deres tjenester, det privilegium å vise gjestfrihet. Slik er det også i dag. Det styrende organ sender ut spesielle tjenere, såsom område- og seksjonstjenere og brødre fra Betel, forat de skal hjelpe menighetene åndelig sett. Menighetene har da det privilegium å ta imot disse spesielle tjenerne «som det sømmer seg for de hellige» og dele med dem «i samsvar med deres behov».
11. a) Hva vil det si å dele med andre «i samsvar med deres behov»? b) Hva er det Gud bifaller når vi deler med andre?
11 Etter som vi skal vise kristen gjestfrihet «i samsvar med deres behov», skal vi være rundhåndet, men likevel passe måten. Vi bør være villig til å dele med andre, men bruke fornuften når vi gjør det. (Tit. 3: 2) Vær måteholden i dine vaner. Bibelen oppfordrer til gavmildhet, men den oppfordrer ikke til sløseri. Ingen bør ruinere seg selv, ikke engang midlertidig. Det hender at brødre kvier seg for tilby seg å dele med andre fordi de synes at det de har å tilby, ikke er noe utenom det vanlige — det er ingen «gjøkalv». De har en gal innstilling. Ingen bror bør avholde seg fra å ta imot en spesiell tjener fordi han ikke har annet enn alminnelig mat å tilby. Da Guds Sønn viste gjestfrihet, var han da av den oppfatning at alminnelig mat ikke var godt nok? Nei, det måltid han på mirakuløst vis tilveiebrakte for de 5000, besto ikke av «gjøkalv», men av brød og fisk. Selv om Jesus ved Guds makt kunne ha vartet opp med en like overdådig bankett som de rike romerne pleide å ha, foretrakk han å bespise dem «i samsvar med deres behov». Tro derfor aldri at du må gi andre inntrykk av at du har bedre råd enn du har. Det ville ikke være et utslag av gjestfrihet, men av stolthet. Vår kristne gavmildhet bør være forbundet med økonomisk sans til beste for det gode budskap. Da vil vår gavmildhet aldri gå over til sløseri, og selv om vi er økonomiske, vil vi aldri bli gnieraktige. Det Gud ser på når du deler med andre, er ikke hva du deler, men hvorfor du deler: «Hvis villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det et menneske har, ikke etter det et menneske ikke har.» — 1 Tim. 3: 2; 2 Kor. 8: 12, NW.
12. a) Forklar den kristne måten å ta imot gaver på. b) Hvilken fare ligger i en selviskhet som ikke blir holdt i sjakk?
12 Liksom vi må passe måten når vi gir, må vi også gjøre det når vi tar imot. Når vi gir «som det sømmer seg for de hellige», bør vi også motta på samme sømmelige måte. Bruk fornuften når du tar imot det du blir tilbudt. Hvis du for eksempel blir innbudt til å spise med en familie, så pass måten og vær uselvisk. Hvis det er fem personer som skal dele et måltid, og det bare finnes fem stykker kjøtt på bordet, er det hensynsfullt og uselvisk å ta bare ett, selv om en kunne ha lyst på flere. Jehova hater selviske mennesker. Ingen griske mennesker vil derfor få arve Guds rike. (1 Kor. 6: 10) Husk at utallige mennesker ved slutten av Kristi tusenårige styre vil måtte dele skjebne med Djevelen fordi de legger selviskhet for dagen. Begynn allerede nå med å rydde vekk alle former for selviskhet. Jo større framskritt vi gjør i den retning nå, desto bedre vil det være for oss når den endelige prøve kommer. En må derfor være våken og vennlig og omtenksom når en tar imot, likså vel som når en gir.
La oss dele med andre «uten knurr»
13. Hvordan må vår gjestfrihet være hvis Gud skal ha behag i den?
13 Uselviske mennesker føler ikke sorg når de gir. «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud, elsker en glad giver.» En skulle nesten tro det var unødvendig å formane noen til å gi uten sorg i hjertet, men Peter fant det likevel påkrevet å si: «Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» — 2 Kor. 9: 7; 1 Pet. 4: 9.
14. a) Hva kan det komme av at enkelte er uglade givere? b) Hvordan kan en finne ut om noen misbruker ens gjestfrihet, og hvilken bibelsk regel kan anvendes på dem?
14 Noen av de første kristne må ha knurret når de tilbød seg å vise gjestfrihet. De var kanskje selviske, smålige eller gjerrige. Eller kanskje de hadde vært ute for at noen hadde misbrukt deres gjestfrihet og derved forbitret dem. Visse personer i Tessalonika «vandret utilbørlig» og ville ikke arbeide. Noen av dem snyltet kanskje på brødrene og levde på deres gjestfrihet. De slo seg kanskje ned i forskjellige hjem og snyltet på forskjellige brødre. Hvordan det enn forholdt seg, fant Paulus det klokt å fastsette denne regel: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» Hvis alle brødrene anvender dette bibelske prinsipp, behøver ingen å føle at det er risikabelt å vise gjestfrihet. Hvorfor ikke? Nei, for hvis en i det hele tatt bruker tankene, vil en forstå hvem som misbruker gjestfriheten. En snylter er nemlig ikke åndeligsinnet. De samtaler han fører, er ikke oppriktig teokratiske. En oppdager lett om et menneske er åndeligsinnet eller ikke. Men framfor alt har vi det avgjørende tegn som består i hvorvidt vedkommende arbeider. En strevsom arbeider har ikke tid til å snylte på andre, for han har det for travelt med å dekke sine egne behov og forkynne det gode budskap. En snylter har tid til å snylte fordi han ikke arbeider hardt. Det er derfor lett å avgjøre hvem som er vår gjestfrihet verdig. Dem bør vi dele med «uten knurr». — 2 Kor. 9: 7; 2 Tess. 3: 10, 11.
15. Hvilken anbefaling og oppmuntring ga apostelen Johannes sin kjære venn Gajus?
15 Mange av dem som blir nevnt i Bibelen, betraktet det som et stort privilegium å vise gjestfrihet, og de ga «uten knurr». Apostelen Johannes skrev følgende til Gajus: «Du elskede! du gjør en trofast gjerning med det du gjør imot brødrene, enda de er fremmede, og de har vitnet om din kjærlighet for menigheten. Du vil gjøre vel om du hjelper dem på vei, således som det sømmer seg for Gud; for det var for hans navns skyld de dro ut, og av hedningene tar de ikke imot noe. Vi er derfor skyldige å ta oss av slike [ta gjestfritt imot slike mennesker], forat vi kan bli medarbeidere for sannheten.» Gajus hadde vist gjestfrihet mot strevsomme arbeidere, og Johannes, som hadde hørt om hans fine ånd, roser ham for å gjøre «en trofast gjerning». Han oppmuntrer videre Gajus ved å oppfordre ham til å fortsette med å ta imot brødrene «således som det sømmer seg for Gud». — 3 Joh. 5—8.
16—18. a) Hvem var Lydia, og hvorfor bør vi etterligne henne? b) Hvordan betraktet apostelen Paulus gjestfrihet? Hvorfor bør vi etterligne ham?
16 Et annet menneske som la den rette ånd for dagen, var Lydia. Paulus traff henne i Filippi i Makedonia. Hun tok imot sannheten og ble døpt. «Da nå hun og hennes hus var blitt døpt, ba hun oss og sa: Så sant I holder meg for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta opphold der! Og hun nødde oss.» — Ap. gj. 16: 15.
17 Lydia la virkelig vinn på gjestfrihet. Paulus viste også at han hadde den rette ånd. Lydia mente at det ville være et stort privilegium å ha disse Jehovas tjenere som gjester. Og Paulus la ikke noe press på henne. Han opptrådte aldri som om Lydia var forpliktet til å be ham hjem til seg. Han antydet ikke ved sin holdning at «jeg har krav på det, og du skylder meg det». Han nevnte overhodet ikke mat og husly. Lydia kom selv med forslaget. Hvor våken hun var! Hun visste at Paulus trengte mat og at han måtte ha et sted å sove om natten. Paulus var ikke den som ønsket å ligge noen til byrde, uansett hvor velhavende de var, og han aksepterte derfor først tilbudet etterat hun hadde bedt ham inntrengende. Lukas’ bemerkning — «Og hun nødte oss kraftig» (LB) — viser hvor omtenksom og varmhjertet Lydia var. Vær som henne.
18 Vi bør også etterligne Paulus. Han fikk aldri noen til å føle seg forpliktet til å bistå ham. Se derfor aldri på gjestfrihet som noe du har krav på. Tenk aldri at det er noe brødrene skylder deg. Hvis for eksempel en bror bruker bilen sin til å kjøre deg til et møte, må du aldri tenke at han deretter er forpliktet til å gjøre det hver uke. Det ville være rett og uselvisk å tenke som så: ’Jeg vil selvfølgelig heller spasere til møtene enn å være til bry for noen. Hvis en bror viser meg vennlighet ved å kjøre meg til møtet i sin bil, vil jeg takke Jehova for hans store godhet, og hvis han ikke gjør det flere ganger, vil jeg ikke være fortørnet av den grunn.’ Hvis vi bevarer denne uselviske holdning, vil de brødrene som gir, føle at deres gave er «en velsignelse, og ikke. . . . en karrig gave». — 2 Kor. 9: 5.
Det kreves tiltak
19. Hva bør vi huske på når vi bestreber oss for å være gjestfrie?
19 Hvis vi ønsker å dele noe med andre, må vi gjøre det nødvendige tiltak. Vi bør komme med vårt tilbud på en slik måte at det ikke skaper forlegenhet, men blir lett å ta imot. Hvis du vil invitere en strevsom medarbeider til middag, bør du for eksempel ikke si: «Vil du spise middag med oss, men heller: «Kom og spis middag med oss.» Hvis du mener det, så si det positivt. Husk hvor forsiktig apostelen Paulus var for å unngå å bli til byrde for noen. Du kan selv tenke deg hvordan han ville ha reagert på et slikt spørsmål: «Vil du spise middag med oss?» Lydia kom med en positiv innbydelse, og likevel måtte hun nøde ham.
20, 21. a) Nevn eksempler fra Bibelen på mennesker som umaket seg for å dele med andre. b) Hva bevirket deres gjestfrihet?
20 I forbindelse med det tiltak som kreves av oss når vi vil dele med andre, er det ofte nødvendig å gjøre seg umak utover det vanlige. Da Paulus skrev til Timoteus, nevnte han at Onesiforus hadde umaket seg for å besøke ham i hans fangenskap og bringe ham forfriskninger. «Herren vise miskunn mot Onesiforus’ hus! for han har ofte vederkveget meg og ikke skammet seg ved mine lenker; men da han var kommet til Roma, søkte han med stor iver etter meg og fant meg.» I storbyen Roma var det nødvendig å ’søke med stor iver’ for å finne Paulus. Men Onesiforus sparte ikke på anstrengelsene. Han skaffet den fangne apostelen forfriskninger, ikke én gang eller to ganger, men «ofte». Denne gjestfriheten beveget Paulus i den grad at han utbrøt: «Herren gi at han måtte finne miskunn hos Herren [Jehova, NW] på hin dag.» — 2 Tim. 1: 16—18.
21 Et annet menneske som umaket seg for å vise gjestfrihet, var den sunamittiske konen. Hun merket seg at Elisa tjente Jehova. Når han dro forbi, nødde hun ham til å spise hos seg. En dag fant hun ut at hun kunne gjøre noe mer. Hun sa til sin mann: «Hør her, jeg vet at han som jevnlig drar forbi oss, er en hellig Guds mann. La oss gjøre et lite tak-kammer med murvegger og sette inn der en seng for ham og et bord og en stol og en lysestake; når han så kommer til oss, kan han ta inn der.» Engang da Elisa hvilte i dette kammeret spurte han sin vertinne om han kunne gjøre noe for henne til gjengjeld. Hun ba ikke om noe. Men gjennom sin tjener fikk Elisa rede på at sunamittinnen ikke hadde noen barn, og at hennes mann var høyt opp i årene. Han forsto at det måtte være en stor velsignelse for denne kvinnen å få en sønn. Profeten kalte henne til seg og fortalte henne at hun året etter skulle holde en sønn i sine armer. For en velsignelse hun fikk! Hennes inderligste forhåpning ble til virkelighet — og det bare fordi hun gjorde det mulig for en av Jehovas tjenere å få husly hos seg. — 2 Kong. 4: 9, 10.
22—25. a) Hva kan årsaken være når noen glemmer å være «rede til å dele»? b) Hvem var «rede til å dele» med Paulus da han hadde behov for hjelp og hvem var ikke rede? c) Hvorfor sa apostelen at han «plyndret» menighetene i Makedonia ved å ta imot deres hjelp?
22 Når noen brødre ikke er våkne og omsorgsfulle og beredt til å dele med andre på samme måte som sunamittinnen og Onesiforus, og det til tross for at de er velstående nok til å kunne gjøre det, skyldes det da at de er knuslete? Det er mer sannsynlig at det rett og slett skyldes tankeløshet eller kanskje mangel på modenhet i denne forbindelse er det nærliggende å tenke på korintierne da Paulus tjente dem for første gang. Til tross for at han hadde deltidsarbeid, kom han i behov for hjelp. Korintierne sto ikke parat til å dele med ham. De gjorde ikke noe for å dele sine goder med Paulus. Da Paulus senere var borte fra dem, syntes han at han måtte nevne at han hadde tjent dem uten å be dem om noe:
23 «Var det kanskje en synd jeg gjorde, da jeg ydmyket meg selv, forat dere skulde bli opphøyet — nemlig ved det at jeg forkynte dere Guds evangelium uten vederlag? Andre menigheter plyndret jeg, når jeg tok lønn av dem for å kunne tjene dere. Og da jeg var hos dere og led mangel, falt jeg allikevel ikke noen til byrde; for det jeg manglet, rådet brødrene som kom fra Makedonia bot på.» — 2 Kor. 11: 7—9, LB.
24 Disse ordene bør få oss til å tenke. Korintierne glemte å tenke. Paulus tjente dem i over et år, og likevel delte de aldri med ham ’i samsvar med hans behov’. Da han kom i behov for hjelp, kom brødrene fra Makedonia ham til unnsetning, og de sørget rikelig for ham. Den krasse uttalelsen at Paulus «plyndret» andre menigheter ved å ta imot støtte fra dem for å tjene korintierne, viser hvor hardt det gikk inn på ham. Hvordan det? Han gjorde det ikke for sin egen del. «Jeg har lært å nøyes med det jeg har; jeg vet å leve i ringe kår.» — Fil. 4: 11, 12.
25 Saken var den: Brødrene i Korint hadde tydeligvis de materielle midler som skulle til for å dele med andre. Ja, Korints velstand var så stor at det gikk frasagn om den. Menighetene i Makedonia var derimot fattige, meget fattige, så fattige at Paulus taler om deres «dype fattigdom» og sier at den hadde bidratt til å framkalle «hos dem en rikdom på oppriktig kjærlighet». Men til tross for sin dype fattigdom tryglet makedonierne om å få det privilegium å dele med andre, ja, ofte ga de faktisk mer enn de egentlig hadde råd til. Menighetene i Makedonia trengte for øvrig det lille de hadde, til arbeidet med å fremme det gode budskap i deres eget distrikt, og likevel støttet de Paulus i en by som var berømt for sin rikdom. Korintierne burde ha hjulpet til. Men Paulus ba dem aldri om hjelp, for han ville alltid at det gode budskap skulle være en fri gave, og de tilbød seg aldri å hjelpe til. — 2 Kor. 8: 1—4.
26. Hvordan kan kristne menigheter i dag legge for dagen samme villighet til å dele med andre som menighetene i Makedonia?
26 For en forskjell! Korintierne var for tankeløse og umodne til å tenke på å dele med andre, og makedonierne var så omtenksomme og så modne at de ga mer enn de egentlig hadde råd til. Kristne menigheter i vår tid bør være som makedonierne, omtenksome og våkne for å dele med andre. Noen brødre med biler umaker seg gjerne ved å kjøre velvillige mennesker til møtene. Det er utmerket. Men noen ganger forekommer det at de som har bil, glemmer at de kan komme sine egne brødre til hjelp. Hvor fint er det ikke når brødre bruker bilen sin til å hjelpe uføre eller eldre mennesker eller slike som bor på avsides steder! Noen som ikke vet å sette pris på hjelpsomhetens ånd, sier: ’Hvis jeg skulle kjøre helt til utkanten av byen med en eldre søster etter møtet, så ville det koste meg en halv time!’ Ja, det kan av og til kreve noe av ens tid å dele med andre. Men når vi gjør oss umak for å hjelpe våre brødre og spanderer noen minutter på det, så er ikke dette tapt tid: «Glem ikke å gjøre godt og dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» — Heb. 13: 16.
27. Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv angående det å dele med andre?
27 Still nå deg selv disse spørsmål: Hender det at jeg deler med andre? Kunne jeg gjøre det? Umaker jeg meg noensinne for å vise mine brødre godhet? Tenk over disse spørsmålene. Og hvis du har bil og det regner når et møte er slutt, ser du deg da omkring før du kjører vekk, og foretar deg noe for å få rede på om du kan vise godhet ved å la noen få sitte på med deg? Når du spiser og har rikelig med mat, tenker du da noensinne på å be en pioner komme og dele med deg? Hvis du har mer klær enn du trenger, hender det da at du spør en trengende bror om han kan bruke noe av det? Eller glemmer du å dele med andre? Kristi apostel sa: «Glem ikke å gjøre godt.»
28. Hva bør en menighetstjener være våken for?
28 Hvis du er menighetstjener og innbyr en bror fra en annen menighet til å holde foredrag, overlater du det da til tilfeldighetene om han blir tatt gjestfritt imot av brødrene? Eller gjør du dem oppmerksom på deres privilegium? Kan du tenke deg at de makedoniske brødrene ville sende en besøkende tjener tilbake med tom mave, selv om de var aldri så fattige?
Alt for det gode budskaps skyld
29. a) Hva er vi like fullt forpliktet til selv om brødrene deler med oss for det gode budskaps skyld? b) Hvordan kan vi både i ord og gjerning gi uttrykk for vår takknemlighet liksom for vår kjærlighet?
29 Når brødre viser oss gjestfrihet i samsvar med våre behov, vet vi at de i bunn og grunn gjør det for det gode budskaps skyld. Dette opphever ikke vår forpliktelse til å være takknemlige, nei, det skulle gjøre oss desto mer våkne for å være takknemlige. Når brødre deler med deg, glem da ikke å gi uttrykk for din takknemlighet med dine ord. Det er forutsagt at menneskene skulle være «utakknemlige» nå i de «siste dager», og det er de også. (2 Tim. 3: 1, 2) Men de som tilhører den nye verdens samfunn, må aldri glemme å være takknemlige! Enkelte ganger kan vi gi uttrykk for vår takknemlighet både i ord og i gjerning. Når du for eksempel får kjøre med en som du vet ikke har så meget å rutte med, for eksempel en pioner, kan du gi uttrykk for din takknemlighet ved å gi et passende bidrag til dekning av utgiftene til bensin og olje. Husk alltid at hvis et menneske viser takknemlighet for små, ja endog bagatellmessige velgjerninger, så er det et tegn på at han veier menneskenes hjerte og ikke deres eiendom, og på at han vurderer et menneske etter hva det er og ikke etter hva det har. Takknemligheten kan derfor hjelpe oss til å ligne vår himmelske Far, som ser på hjertet.
30. Hvilke velsignelser kommer som et resultat av at vi deler med andre for det gode budskaps skyld?
30 Når en viser gjestfrihet for det gode budskaps skyld, fører det til rike velsignelser. En slik handlemåte framkaller nemlig ikke bare en takknemlighetens ånd overfor mennesker, men først og fremst overfor Gud. Jo mer takknemlig vi er overfor Gud, desto sterkere vil vårt hjerte utvide seg, og desto skarpere blir vår åndelige skjelneevne. Paulus sa: «I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud. For den hjelp som ytes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud.» Vår kjærlighet til Ham som har utstyrt våre brødres hjerte med gjestfrihetens ånd, miskunnhetens Gud Jehova, vokser derfor både når vi viser gjestfrihet og er gjenstand for gjestfrihet. — 2 Kor. 9: 11, 12.
31. Hvorfor er ikke de sanne kristne først og fremst opptatt av å dele materielle goder med andre? Hva er av størst viktighet?
31 Hvis vi er villig til å dele materielle goder med andre for det gode budskaps skyld, kan vi umulig forsømme å dele selve det gode budskap med andre! Det er fremdeles mange mennesker som tror at Gud ikke krever annet av oss enn at vi skal være vennlige og gjøre godt materielt sett. Men det er ved å dele det gode budskap om Guds rike med andre at du kan frelse «både deg selv og dem som hører deg». Det er noe mangelfullt og ufullstendig ved kjærligheten hos dem som bare er villig til å dele materielle goder med andre og ikke vil dele åndelige goder med sine medmennesker, for de følger ikke Kristus. (Matt. 19: 21) Det er derfor ikke nok å ta seg av andre menneskers legemlige behov. «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, . . . men ikke har kjærlighet [så stor kjærlighet at en vil følge Kristus ved å dele livgivende åndelige goder med andre], da gagner det meg intet.» Hvis vi virkelig elsker Gud og vår neste, da vil vi gjøre alt vi kan, også dele materielle goder med andre, for å fremme forkynnelsen av det gode budskap og for å kunne si med apostelen: «Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, forat også jeg kan få dele det med andre.» — 1 Tim. 4: 16; 1 Kor. 13: 3; 9: 23, NW.
32, 33. Hva er det som gjør at mange har en gjestfrihetens ånd og er villige til å dele med andre, og hva resulterer det i? Hvem bør vi derfor etterligne?
32 Hvor berikende er ikke gjestfrihetens og gavmildhetens ånd! Ved å være gjestfrie mot fremmede viser vi oss «som Guds tjenere: . . . ved godhet». Ved å dele med våre brødre viser vi kjærlighet og takknemlighet og iver etter å fremme forkynnelsen av det gode budskap. Ja, «I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet». På denne måten oppnår vi blant annet større lykke: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» Vi blir belønnet med en ubeskrivelig indre glede. Vi gjør andres kjærlighet til oss rikere, og framfor alt gjør vi deres kjærlighet til Jehova rikere ved å framkalle mange ’takksigelser til Gud’. Ja, det er berikende å gi. Salomo uttalte: «Én mann gir rundhåndet, og blir likevel enda rikere; en annen holder tilbake det han burde gi, og lider bare nød. En gavmild mann skal bli beriket.» Selv om gjestfrihet og gavmildhet skyldes at en er klar over andres behov, fører begge deler til at livet blir rikere for dem som praktiserer det: — 2 Kor. 6: 4—6; 9: 11; Ap. gj. 20; 35, NW; Ordspr. 11: 24, 25, RS.
33 Hvorfor skulle vi da lide nød? Hvorfor ikke bli beriket i ett og alt? La oss «være gavmilde, rede til å dele». «Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» (1 Tim. 6: 18, NW; 1 Pet. 4: 9) Etterlign Abraham som var gjestfri mot fremmede og hadde engler som gjester. Etterlign Lydia som regnet det for et stort privilegium å være gjestfri. Etterlign Onesiforus som gledet en apostels hjerte med sin godhet. Etterlign sunamittinnen som gjorde seg umak for å være gjestfri og derved ble beriket med en sønn. Etterlign makedonierne som trass i sin dype fattigdom var så våkne og omtenksomme at de delte med andre. Ja, etterlign din himmelske Far: Legg vinn på gjestfrihet!