Kristen storhet skriver seg fra tjeneste

«Den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener.» — Matt. 20: 26.

 1. Hvordan utgjør Jesu liv en skarp kontrast til mange menneskers levemåte i vår tid?

DET å tjene er noe av det vesentligste ved sann kristendom. Da Guds Sønn var på jorden, sa han at han ikke var kommet «for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange». (Matt. 20: 28) Hans liv utgjør en skarp kontrast til den holdning som i dag kjennetegner så mange selvopptatte og ærgjerrige mennesker som ikke har tanke for andres behov. Ved å bruke sitt liv i uselvisk tjeneste utgjorde Jesus et fullkomment eksempel for alle sine sanne etterfølgere. Deres liv bør i likhet med hans liv være preget av tjeneste og av det å gi.

2, 3. a) Hva er karakteristisk for det ord for «tjene» som blir brukt i Matteus 20: 28, sammenlignet med andre greske ord som gjelder tjeneste? b) Hva er vi nå interessert i å finne ut?

² Det kan være av interesse for oss å se hvilket ord som er oversatt med «tjene» i bibelskribenten Matteus’ gjengivelse av Jesu uttalelse. I den greske grunnteksten er det verbet di·a·ko·neʹo som blir brukt. Det finnes også andre greske verb som betyr å tjene, og de har alle sin egen valør, i og med at de framhever forskjellige sider ved det å tjene. Ett verb kan legge vekt på den underkastelse som ligger i det å tjene som slave (dou·leuʹo; Kol. 3: 24), et annet på den hellighet som er knyttet til religiøs tjeneste (la·treuʹo; Matt. 4: 10), og atter et annet på tjenestens offentlige karakter (lei·tour·geʹo; Ap. gj. 13: 2). Di·a·ko·neʹo bringer derimot tanken hen på den personlige karakter ved tjenesten for en annen. Et bibelleksikon sier at dette verbet har «en dimensjon av kjærlighetstjeneste». — Illustrert norsk bibelleksikon, bind 2, spalte 2856.

³ Hva omfatter så den kristne tjeneste? Begrenser den seg til slike virksomheter som å forkynne Guds Ord, gjøre andre til disipler og tjene med tanke på menighetens strengt åndelige behov? Hva viser dette greske ordet (di·a·ko·neʹo)?

Oppvarting av og omsorg for andre

 4. Hvordan kaster Bibelen lys over grunnbetydningen av det greske ordet for «tjene» som vi nå drøfter?

⁴ Bibelens anvendelse av dette ordet vitner tydelig om at det i sin grunnbetydning har med personlig tjeneste å gjøre (noe som ikke bare kommer til uttrykk ved det greske verbet, men også ved de beslektede substantiver di·aʹko·nos [tjener] og di·a·ko·niʹa [tjeneste]).a Ordet ble tidlig brukt blant annet om det å ’varte opp ved bordet’. Lukas bruker det på denne måten når han siterer Jesu uttalelse om en slave som måtte ’lage til kveldsmaten for sin herre og deretter varte [di·a·ko·neʹo] ham opp mens han spiste’. (Luk. 17: 7—10, NTN) I Lukas 12: 35—38 (NTN) fortalte Jesus sine disipler en lignelse om en herre som var et bilde på ham selv. Denne herren byttet rolle med sine slaver, som trofast hadde ventet på at han skulle komme tilbake fra en bryllupsfest. Jesus sa følgende om herren i lignelsen: «Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv varte dem opp [di·a·ko·neʹo; tjene dem, 1930-overs.].»b

5, 6. a) På hvilken måte var noen kristne kvinner opptatt i en slik tjeneste? b) Hva viser alt dette med hensyn til hvor omfattende dette bibelske uttrykket er?

⁵ Ikke bare det å ’varte opp ved bordet’, men også alle tjenester av en lignende personlig karakter kom til å bli omfattet av dette uttrykket. Bibelen forteller om noen kristne kvinner som «hjalp» eller «tjente» eller «sørget for» Jesus og hans apostler «med det de eide», både i Galilea og i Jerusalem. (Luk. 8: 1—3; Matt. 27: 55; Mark. 15: 41; NTN; 1930-overs., NTM) De kan ha gjort innkjøp og laget mat for dem, de kan ha reparert og vasket tøy eller utført lignende tjenester, og de brukte kanskje til og med sine egne midler og eiendeler for å skaffe til veie det som trengtes.

⁶ Vi ser altså at dette uttrykket ikke bare brukes om en rent «religiøs» virksomhet, men om mange slags tjenester.

Tjeneste for trengende brødre

 7. Hvorfor kan vi være sikker på at Jehova Gud og Jesus Kristus tillegger denne slags tjeneste stor betydning og ikke undervurderer den?

⁷ Vi må aldri tvile på at Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, tillegger denne slags tjeneste stor betydning. Jesus har personlig erfart hva det vil si å være menneske og lide sult og tørst. Etter sin 40 dager lange faste satte han utvilsomt stor pris på at «engler kom til ham og tjente [di·a·ko·neʹo; oppvartet, The New English Bible] ham». (Matt. 4: 11) Mot slutten av sin tjeneste på jorden fortalte Jesus en lignelse hvor han beskrev sin dom over to klasser mennesker, en klasse som ble sammenlignet med «får», og en annen som ble sammenlignet med «geiter». «Fårene», som ble godkjent og velsignet, kom Kristi brødre til hjelp når de var i nød. «Geitene» derimot, som ble fordømt, så også at de led sult og tørst, hadde behov for gjestfrihet eller husly, manglet klær eller var syke eller i fengsel, men ’tjente [di·a·ko·neʹo; ’hjalp’, NTN] dem ikke’. — Matt. 25: 31—46.

8, 9. a) Hvordan viste de kristne i det første århundre at de var klar over betydningen av å tjene sine brødre ved å dekke deres fysiske behov? b) Hvordan viste apostelen Paulus at han var oppsatt på at denne «tjenesten» skulle bli riktig utført?

⁸ Jesu sanne disipler i det første århundre av vår tidsregning viste seg som «får-lignende» mennesker ved sin holdning og handlemåte. Da de kristne i Makedonia og Akaia fikk høre at deres brødre i Judea var nødlidende, samlet de sammen midler til å avhjelpe nøden med, og sendte sin gave til dem. De ytet med andre ord «hjelp» eller «tjeneste» [di·a·ko·niʹa]. (Ap. gj. 11: 29; 12: 25) De var jo klar over at brødrene i Judea hadde ytet dem verdifull åndelig tjeneste, og at de sto i ’gjeld’ til dem og derfor burde «hjelpe dem med materielle goder» (NTN) eller «tjene dem med sine timelige ting» (LB). (Rom. 15: 25—27) Dette var særlig rosverdig gjort av menighetene i Makedonia. Til tross for at de selv var trengende, viste de «helhjertet gavmildhet» (LB). Som Paulus sier: «De ga etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De bad oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet gjennom denne tjenesten [di·a·ko·niʹa] for de hellige.» (2 Kor. 8: 2—4, NTN) For et utmerket eksempel på uselvisk tjeneste dette utgjør for oss i vår tid!

⁹ Apostelen Paulus var svært oppsatt på at dette hjelpetiltaket skulle bli riktig utført, slik at hverken givere eller mottagere skulle kunne «laste oss for noe som vedkommer denne rike gave som kommer i stand ved vår tjeneste [di·a·ko·neʹo]». Det ble derfor ordnet slik at noen andre, noen «menighets-utsendinger», ble ’valgt til å reise’ sammen med Paulus og Titus (som Paulus kalte «min medbror og medarbeider»). — 2 Kor. 8: 19—23.

10. Hvilke gode følger har en slik uselvisk tjeneste med tanke på andres behov ifølge 2 Korintierne 9: 1, 11—14?

¹⁰ Paulus selv opplevde senere å få hjelp og støtte av menn som Onesiforus og Onesimus, som ’tjente’ (di·a·ko·neʹo) ham i en vanskelig tid. (2 Tim. 1: 16—18; Filem. 10—13) Da han skrev til korintierne, pekte han på hvilke gode resultater all vennlig og uselvisk tjeneste av dette slag bringer til pris for Gud og til fremme av det gode budskaps sak. Han sa følgende om «hjelpen» (di·a·ko·niʹa; «tjenesten», NTN) til brødrene i Judea: «Idet I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud. For den hjelp som ytes ved denne tjeneste, rår ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud, idet de ved det hjertelag som denne hjelp viser, kommer til å prise Gud for eders lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for oppriktigheten i eders samfunn med dem og med alle, idet også de med bønn for eder lenges etter eder på grunn av den Guds nåde som er så overvettes rik over eder.» — 2 Kor. 9: 1, 11—14.

11. a) Hvordan kan vår omtanke for andre bidra til fremme av den rene tilbedelse? b) Hvordan kan vi ifølge Hebreerne 6: 10 vise ’kjærlighet mot Guds navn’?

¹¹ Ja, det gode budskap om Guds rike får mening for folk når de ser hvordan det påvirker personligheten til dem som tar imot det, hvilken gavmildhet og nestekjærlighet det framkaller. En slik omtenksom tjeneste og gavmildhet overfor andre fører ikke bare til at mottagerne føler takknemlighet overfor de menneskelige givere, men «bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud». Den anbefaler sann kristendom som den fineste levemåte, som sann tilbedelse av en god og kjærlig Gud. (Jevnfør Jakob 1: 26, 27; 2: 14—17; 1 Johannes 3: 16—18.) I betraktning av dette er det ikke så underlig at Paulus kunne skrive følgende til de hebraiske kristne som hadde kommet sine brødre til hjelp: «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent [di·a·ko·neʹo] og ennå tjener de hellige.» — Heb. 6: 10; se også 10: 32—34; 1 Korintierne 16: 15, 16.

12, 13. a) I hvilken forstand kan verdslige myndigheter kalles Guds «tjener»? b) Hvilken forskjell er det mellom deres tjeneste og Jesu disiplers tjeneste?

¹² Ettersom disse greske ordene for tjeneste fikk en utvidet betydning og ikke bare fortsatte å bety ’varte opp ved bordet’, men ble brukt om all slags personlig tjeneste, kan de også brukes om verdslige myndigheter. Derfor blir de «foresatte øvrigheter» i den nåværende tingenes ordning kalt Guds ’tjenere’ i en spesiell henseende. I Romerne 13: 4 kommer den inspirerte apostel med følgende uttalelse om den slags øvrighet: «Den er Guds tjener [di·aʹko·nos], deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener [di·aʹko·nos], en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.» Gud lar disse politiske systemer få fortsette å eksistere en tid, og han lar dem få yte visse tjenester som er til gagn for hans folk på jorden, og som betyr et visst mål av orden og beskyttelse mot lovløshet. I denne forstand er de hans ’tjenere’.

¹³ Disse verdslige myndigheter tjener imidlertid ikke av kjærlighet til Gud eller til hans Sønns sanne disipler. De utfører slike offentlige tjenester for alle og enhver, til gagn for alle borgere som er underlagt dem. Derfor får de ikke samme belønning for sine tjenester som de menneskene som tjener Jehova Gud av kjærlighet til ham og til sine medmennesker

En enda viktigere tjeneste

14. 15. a) Hvilken side ved den kristne tjeneste er enda viktigere enn det å dekke andres legemlige og materielle behov? b) Hvordan framgår dette av beretningen i Apostlenes gjerninger 6: 1—4?

¹⁴ Ut fra det vi nå har drøftet, er det klart at en viktig del av vår kristne tjeneste består i å dekke andre menneskers legemlige og materielle behov, spesielt våre kristne brødres behov. Ingen av oss bør noensinne føle oss for «store» til å tjene ydmykt i slike henseender eller undervurdere den betydning en slik tjeneste har i Guds øyne. Men likevel finnes det en enda viktigere side ved tjenesten som sanne kristne er svært interessert i. Hva består den i? Den består i å tjene andre mennesker for å dekke deres åndelige behov.

¹⁵ Forholdet mellom betydningen av å tjene med tanke på andres fysiske behov og betydningen av å tjene med tanke på deres åndelige behov kommer klart fram av det som står i Apostlenes gjerninger 6: 1—4. Etter pinsedagen i år 33 e. Kr. oppsto det et problem fordi det til en viss grad ble vist partiskhet, slik at noen enker «ble satt til side ved den daglige utdeling [di·a·ko·niʹa; den daglige matutdelingen, UO]». Da apostlene fikk vite om dette, kalte de «hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene [di·a·ko·neʹo]». Dermed oppfordret de brødrene til å ta ut fra sine rekker sju menn «som har godt ord på seg» (NTN), slik at apostlene, som hadde myndighet til å foreta utnevnelser, kunne innsette dem «til å røkte dette verv; vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste [di·a·ko·niʹa]».

16. Inntok apostlene det standpunkt de gjorde, fordi det ikke hørte med til menighetens virksomhet å sørge for at disse enkene fikk mat?

¹⁶ Det er klart at det var en nødvendig del av den kristne tjeneste å sørge for at disse tilsidesatte enkene fikk mat. Det var derfor ikke en virksomhet som var menigheten uvedkommende, men en virksomhet som hadde åndelig tilknytning. Disippelen Jakobs ord i Jakob 1: 26, 27 viser at dette avgjort er en del av den rene «gudsdyrkelse». Likevel var apostlene klar over at det ville røpe manglende skjønnsomhet hvis de benyttet tiden til direkte å ta hånd om disse materielle forråd i stedet for å konsentrere seg om å ivareta saker av en rent åndelig karakter, spesielt det å forsyne brødrene med åndelig føde og gi dem veiledning fra Guds Ord.

17. Fulgte andre menigheter samme framgangsmåte som menigheten i Jerusalem i slike spørsmål?

¹⁷ Dette prinsipp ble fulgt etter hvert som det vokste fram menigheter på steder utenfor Jerusalem. Oppmerksomheten ble først og fremst rettet mot å tjene med tanke på de rent åndelige behov, men det ble også lagt tilbørlig vekt på de legemlige eller materielle behov. Det ble utnevnt grupper av eldste som skulle tjene som åndelige hyrder og tilsynsmenn i menighetene. (Ap. gj. 20: 17, 28) Og for at det skulle være mulig for disse å konsentrere seg om å bygge opp og veilede brødrene, ble det ordnet med at grupper av assistenter under deres ledelse tok seg av gjøremål som ikke så direkte var av åndelig karakter. — Fil. 1: 1.

18. Kunne hvem som helst tjene som menighetstjener (di·aʹko·nos) i menigheten? Hvordan viser dette at Gud ikke undervurderte betydningen av deres tjeneste?

¹⁸ Etter at Paulus hadde gjort Timoteus kjent med hvilke kvalifikasjoner som ble krevd av dem som skulle bli utnevnt til eldste, sa han derfor videre: «Likeså skal menighets-tjenerne [di·aʹko·nos; diakonene, NTN] være verdige, ikke tvetungete, ikke tilbøyelige til megen vin, ikke lystne etter ussel vinning, sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet. Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten [di·a·ko·neʹo; settes til tjenesten, NTN], om de er ulastelige. . . . For de som har vært gode menighets-tjenere, vinner seg et godt stade og megen frimodighet i troen på Kristus Jesus.» — 1 Tim. 3: 8—13.

19, 20. a) På hvilken spesiell måte ble derfor det greske ordet di·aʹko·nos (tjener) brukt i menighetens første tid? b) Hvilket spørsmål oppstår nå angående forholdet mellom menighetstjenerne og de som var utnevnt som eldste?

¹⁹ Det greske ordet pre·sbyʹte·ros, som ganske enkelt betyr «eldre mann», kom i sin tid til å bli brukt som en betegnelse på en mann som har en tjeneroppgave i menigheten, nemlig en «eldste», og ordet di·aʹko·nos, som ganske enkelt betyr en «tjener», kom på samme måte til å bli en betegnelse på en mann med et annet verv i menigheten. Følgende kommentar til de forskjellige anvendelser av det greske uttrykket di·aʹko·nos finner vi i leksikonet Theological Dictionary of the New Testament, bind II, side 89, under overskriften «B. Diakonen som kirkelig tjenestemann»:

«1. Det kan skjelnes mellom alle disse vanlige måter å bruke dette uttrykket på og den måten det blir brukt på som en ’bestemt betegnelse på en som har en spesiell stilling’ som diakonos i den kirkelige ordning som etter hvert utviklet seg. Dette framgår av passuser hvor [den latinske oversettelsen] Vulgata bruker lånordet diaconus i stedet for [det latinske] minister som ellers blir brukt (jfr. Fil. 1: 1; 1 Tim. 3: 8, 12).

Et eksempel på at medlemmer av [det kristne] samfunnet blir kalt diakoner på bakgrunn av sin regulære virksomhet, finner vi først i Fil. 1: 1, hvor Paulus sender hilsener til de hellige i Filippi syn episkoʹpois kai diakoʹnois [tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere]. Allerede i disse ordene finner vi et spesielt punkt som kan bidra til vår forståelse av dette embetet, nemlig det at diakonene blir knyttet til biskopene [tilsynsmennene] og nevnt etter dem. På den tid da dette brevet ble skrevet, var det altså to samordnede embeter.

. . . beskrivelsen av embetet er her blitt til en bestemt betegnelse.»

²⁰ Disse brødrene ble altså kalt «menighets-tjenere», for de tjente ydmykt for å dekke sine brødres behov ved å ta seg av plikter de var satt til å utføre. Betyr dette at de brødre som var «eldste», hadde rett til å innta en overlegen holdning overfor dem (de som var utnevnt til å tjene som di·aʹko·nos), slik at de eldste var å betrakte som deres «sjefer»?

En overlegen holdning ikke på sin plass

21. Hvorfor har ikke en eldste noen grunn til å mene at han er «hevet over» dem som tjener som menighetstjenere?

²¹ Nei, for det ville på ingen måte harmonere med Jesu veiledning og det prinsipp han lærte sine apostler. Alle de som tjente som «eldste», var i virkeligheten også tjenere for sine brødre, også for dem som ble kalt «menighets-tjenere». Jesus Kristus var selv kommet ’ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene’. Apostelen Paulus uttalte under inspirasjon at Jesus «er blitt en tjener [di·aʹko·nos] for de omskårne for Guds sanndruhets skyld». (Matt. 20: 28; Rom. 15: 8) Paulus omtalte seg selv (og likeledes sine medarbeidere, Timoteus og andre) som en «tjener» (di·aʹko·nos). (Ef. 3: 7; Kol. 1: 23) Med dette mente han ikke at han tilhørte en gruppe menighetstjenere («diakoner») i en bestemt menighet, men at han var blitt satt til å tjene den kristne menighet i sin helhet. Angående denne menighet sier han: «For den er jeg blitt en tjener [di·aʹko·nos] i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord.» — Kol. 1: 24—26, NTN.

22, 23. a) Hvordan viser et menneske at han er en sann tjener for en annen? b) Hva slags bevis førte apostelen Paulus for at han var en virkelig tjener for Gud og Kristus?

²² Av en som er en annens «tjener», ventes det at han ydmykt finner seg i vanskeligheter og tåler ubehageligheter. Hvorvidt en er villig til dette, viser om en er oppriktig i sin tjeneste for vedkommende eller ikke. Fordi enkelte var tilbøyelige til å nedvurdere Paulus i forhold til andre, trakk han fram beviser for at han var en virkelig tjener for Kristus og for Gud. Han skrev følgende til de kristne i Korint, hvor noen av dem som så ned på ham, befant seg: «I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere [di·aʹko·nos], med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst, under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult.» — 2 Kor. 6: 4, 5, NTN.

²³ Angående dem som miskjente ham, spurte han: «Er de Kristi tjenere?» og han fortsatte: «Jeg er det mer; jeg har arbeidet mer, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.» — 2 Kor. 11: 23—27.

24. Hvordan hjelper apostelen oss på denne måten til å foreta en riktig vurdering av vår egen tjeneste?

²⁴ Dette var virkelig tydelige beviser for at han var en sann tjener! Han skrøt ikke av imponerende bedrifter som han kunne vise til med menneskelig stolthet, for eksempel slikt som å oppføre storslagne byggverk. Han sa ikke noe om at han hadde tiltrukket seg store menneskemengder som ville høre ham tale. Han tiltok seg ikke ære for den veldige økningen som hadde funnet sted i forbindelse med utbredelsen av det gode budskap. Nei, han regnet opp den uanselige tjenesten han hadde utført i likhet med en tjener som uten æresbevisninger går ut til og med i nattens mulm og mørke og utholder strabaser og trosser uvær og farer for å kunne utføre et oppdrag som hans herre gir ham. Vi kan tenke på dette når vi vurderer vår egen tjeneste for Gud. Men vi kan også minne oss selv om at Paulus også henviste til sine skussmålsbrev, nemlig de kristne disipler han hadde gjort, som et bevis for at han var en tjener. — 2 Kor. 3: 1—3.

25. Hvordan la Paulus ydmykhet for dagen da han skrev til brødrene i Korint, hvor han hadde arbeidet så iherdig?

²⁵ Paulus gjorde seg aldri skyldig i å opphøye seg selv eller nære noe ønske om at andre i ærbødighet skulle betrakte ham som den ’fremste’ blant dem. Han skrev følgende om seg selv og en av sine medarbeidere til disse korintierne som han hadde arbeidet blant i et og et halvt år: «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere [di·aʹko·nos] ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. . . . For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds-bygning.» — 1 Kor. 3: 5—9.

26. Hvordan kan vi strebe mot å bli store og likevel være fri for egoistiske ambisjoner og stolthet?

²⁶ Det er virkelig fint å strebe mot det mål å bli stor på denne måten, altså ikke ved å skaffe seg en fremtredende stilling, prestisje eller makt, men ved å gi av seg selv i ydmyk tjeneste. Dette er noe som vitner om kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, og ikke om ærgjerrighet eller stolthet eller egoisme. Måtte vi alle i dag søke en slik storhet til pris for Jehova Gud, som har fastsatt denne norm for storhet, og til ære for hans Sønn, som framfor alle har tjent som et eksempel i så henseende. Det at vi søker kristen «storhet», vil i høy grad være til gagn for oss selv og andre. Det vil føre til en rik utgytelse av Guds hellige ånd, og det vil igjen bidra til at det rår en sterk enhet og harmoni blant oss, slik det blir vist i følgende artikkel.

[Fotnoter]

[Bilde på side 224]

Det greske ordet di·a·ko·neʹo framhever den personlige karakter ved tjenesten for en annen

[Bilde på side 225]

Den kristne tjeneste innbefatter å dekke trengende kristnes materielle behov; dette bringer pris til Gud

[Bilde på side 227]

De første kristne var først og fremst interessert i å dekke andres åndelige behov