som med overlegg følger en umoralsk handlemåte, forkaster i virkeligheten Bibelens lære i like høy grad som en som lærer andre noe som er i strid med det Bibelen sier om Gud, gjenløsningen, oppstandelsen og så videre. (Se til sammenligning Titus 3: 10, 11; 2 Timoteus 2: 16—19.)» Og hvis en som er blitt utstøtt, prøver å rettferdiggjøre sin umoralske handlemåte overfor andre eller å få andre til å godta hans feilaktige tankegang, vil han absolutt passe til den beskrivelse apostelen Johannes kommer med i sitt annet brev.

24, 25. a) Hva er det som viser at den beskrivelsen vi finner i 2 Johannes 9—11, ikke passer på alle som blir utstøtt? b) Hvordan bør dette få oss til å reagere, og hvilket viktig spørsmål skal vi nå behandle?

²⁴ Ikke alle utstøtte opptrer som ’forførere og antikrister’. Det er ikke alle av dem som prøver å forsvare urette handlinger, motarbeider sannheten og går inn for å lokke andre til å følge den urette handlemåte som de selv ble utstøtt for. Dette framgår av at mange har angret og er blitt gjenopptatt som godkjente medlemmer av menigheten. I De forente stater (hvor det nå er over en halv million kristne vitner for Jehova) var det således 36 671 som av forskjellige grunner ble utstøtt i tiårsperioden fra 1963 til 1973. I løpet av den samme perioden var det imidlertid 14 508 som viste oppriktig anger og ble gjenopptatt i menighetene. Dette tallet utgjorde nesten 40 prosent av tallet på utstøtte.a Vi som er her på jorden, skulle i sannhet glede oss sammen med Jehova og hans himmelske familie over dette. — Luk. 15: 7.

²⁵ Er det så noe som kan gjøres for å hjelpe enda flere av dem som er blitt utstøtt — men som ikke følger ’antikristenes’ handlemåte, som Johannes beskriver — til å bli gjenopptatt i menigheten? La oss se hvordan de bibelske prinsipper kommer til anvendelse i praksis.

Et likevektig syn på de utstøtte

1, 2. a) Hvorfor tar en kristen menighet med rette visse skritt overfor slike som øver umoralsk innflytelse i den, og hvem har et spesielt ansvar hva dette angår? b) Hvilken annen fare må en være på vakt mot?

EN LITEN surdeig kan syre en hel deig. Umoralsk innflytelse kan likeledes besmitte og forderve en hel menighet. Enhver menighet bør med rette ønske å beskytte seg mot den slags innflytelse, og særlig de eldste i menigheten bør legge seg det på hjertet. — 1 Kor. 5: 6; Ap. gj. 20: 28—30.

² Det er farlig å være slapp hva dette angår. Menigheten i Korint var det. Den hadde en som handlet galt, i sin midte, og unnlot å ta skritt for å fjerne en slik fordervende innflytelse. Men det er også en annen fare. Hvilken? Jo, faren for å gå for langt i den annen retning, faren for å være altfor streng og hard.

3, 4. Hva betyr Paulus’ ord i 2 Korintierne 2: 10, 11?

³ Vi kan legge merke til en advarsel apostelen Paulus kommer med i sitt annet brev til korintierne, tydeligvis (ifølge sammenhengen) i forbindelse med den synderen som han skrev om i sitt første brev, og som det hadde vært nødvendig å ’støte ut’. (1 Kor. 5: 1—5, 13) Vedkommende angret i dette tilfellet. Etter å ha oppfordret menigheten til å tilgi ham den sorg han hadde voldt den, sa Paulus: «For at vi ikke skal dåres av Satan; for ikke er vi uvitende om hans tanker.» (2 Kor. 2: 5—11) Hva mente apostelen med det?

⁴ Satans «tanker» er å oppsluke så mange av Guds tjenere som han kan, og han «går omkring som en brølende løve» for å nå det målet. (1 Pet. 5: 8) Han som var blitt utstøtt i Korint, var blitt ’overgitt’ til Satan i den forstand at han var blitt utstøtt av menigheten og derved tvunget ut i den verden som er underlagt Satans herredømme. (1 Kor. 5: 5; Ap. gj. 26: 18; 1 Joh. 5: 19, LB) I likhet med en «liten surdeig» i «hele deigen» hadde denne mannen vært ’kjødet’ eller det kjødelige element i menigheten. Ved å fjerne denne mannen, som var skyldig i blodskam, hadde den åndeligsinnete menigheten ødelagt ’kjødet’ i sin midte. Satans tanke eller mål ville være å holde på vedkommende helt til han hadde oppslukt ham fullstendig og ødelagt ham i åndelig henseende. Hvis menigheten, riktignok med god samvittighet, skulle være overdrevent forsiktig og motvillig når det gjaldt å ta ham som hadde handlet galt, men som nå virkelig angret, tilbake og derved unødig forsinke hans gjenopptagelse, ville det fremme Motstanderens hensikt. (Se 2 Korintierne 2: 7.) Andre oversettelser av 2 Korintierne 2: 10, 11 lyder derfor: «For Satan må ikke få lov til å få overhånd over oss; vi kjenner hans renker altfor godt.» (The New English Bible) «Vi må ikke la oss overliste av Satan, for hans renker [hva han har i sinne, NTM; hva han er ute efter, Erik Gunnes’ oversettelse] er vi ikke ukjent med.» — LB.

5, 6. a) Hvilken urett holdning må kristne eldste og andre medlemmer av menigheten unngå i forbindelse med utstøtte personer? b) Illustrer dette.

⁵ Både de eldste og de andre i menigheten må derfor være på vakt mot å innta den fiendtlige holdning til de utstøtte som enkelte jødiske rabbinske forfattere inntok til hedningene. Det er riktig å hate det gale den utstøtte har gjort, men det er ikke riktig å hate den utstøtte eller å behandle ham på en umenneskelig måte. Som vi tidligere var inne på, var det enkelte rabbinske skrifter som hevdet at jøder aldri kunne hjelpe en hedning, selv ikke hvis det sto om livet. Sett at en som tilhører en kristen menighet, er ute på sjøen i båt. Plutselig får han se at en båt som har en utstøtt om bord, kantrer. Den utstøtte faller i vannet og kjemper for å holde seg flytende. Kunne den kristne bare ignorere det hele og ro vekk og føle seg skyldfri overfor Gud, ettersom den som holdt på å drukne, var en utstøtt som skulle betraktes som en hedning? Naturligvis ikke. Det ville være både grusomt og umenneskelig. Vi kan ikke tenke oss at Kristus Jesus ville ha gjort det. Ingen jøde i det første århundre som hadde et likevektig syn, ville ha reagert på den måten overfor en hedning eller en toller som var i en slik situasjon.

⁶ Men la oss tenke oss en mindre dramatisk situasjon. Sett at en utstøtt kvinne overværer et menighetsmøte. Når hun skal dra hjem, oppdager hun at det ene hjulet på bilen hennes, som hun har parkert i nærheten, har punktert. Skal da de mannlige medlemmer av menigheten nekte å hjelpe henne og kanskje overlate det til en eller annen verdslig mann som tilfeldigvis kommer forbi? Det ville også være unødig uvennlig og umenneskelig. Det har imidlertid hendt at en slik situasjon har oppstått, og brødrene har handlet slik som nevnt, kanskje med god samvittighet, men de har ikke hatt et likevektig syn.

7. Hva kan vi lære av det eksempel Jehova Gud har satt?

⁷ Hvis vi etterligner vår himmelske Far, vil vi huske at han til og med hadde en viss omtanke for det første menneskepar etter at de var blitt drevet ut av Eden, ettersom han skaffet dem klær. (1 Mos. 3: 21) Han viste dem derved ufortjent godhet. Som Jesus sa til sine disipler, lar Jehova Gud «sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». (Matt. 5: 45) Apostelen Paulus viste at til tross for den uavhengige kurs de hedenske nasjoner fulgte, stikk i strid med Guds vei, lot ikke Jehova «seg uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga [dem] regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet [deres] hjerter med føde og glede». (Ap. gj. 14: 16, 17) Det at vi ikke skal «ha omgang med» en person, eller at vi skal behandle vedkommende som «en hedning», betyr derfor ikke at vi ikke skal være vennlige, høflige, hensynsfulle og menneskelige.