Kvalifisert til å være Ordets tjenere
«Det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt.» — 2 Kor. 3: 5, 6, NW.
1. Hvilke ønskverdige resultater frambringes av tilstrekkelig kvalifiserte Ordets tjenere?
I DENNE materialistiske tid da kommunismen sprer seg, har menneskeheten et stort behov for tilstrekkelig kvalifiserte Ordets tjenere. Det å være tilstrekkelig kvalifisert betyr i seg selv å være velegnet, å passe, å ha de egenskaper som trengs til tjenesten, å være på høyde med de krav tjenesten stiller, for å kunne gjennomføre den på en vellykket måte og frambringe de ønskede resultater, nemlig andre virkelige kristne, som er i stand til å binde an med de prøver de møter i vår tid, overvinne all innflytelse som ødelegger troen og forderver moralen, og fortsette å etterligne Kristus, så de vinner Guds godkjennelse og får evig liv i den nye verden.
2, 3. a) Hvilke to ting er absolutt nødvendige hvis man skal kunne være en tilstrekkelig kvalifisert Ordets tjener? b) Trass i hvilken utdannelse og stilling var Saulus fra Tarsus ikke kvalifisert, og hvorfor var han det ikke?
2 Hvis et menneske ikke er ordinert av Gud og er blitt sendt ut av ham for å utføre tjenesten eller forkynne, kan han ikke være en tilstrekkelig kvalifisert Ordets tjener. Tenk for eksempel på apostelen Paulus. Til å begynne med het han Saulus fra Tarsus, en by i Lilleasia. Han var en hebreer av hebraiske foreldre, en jøde som tilhørte folket Israel, som Jehova Gud hadde utvalgt som sitt spesielle folk. Han tilhørte Benjamin stamme, var medlem av fariseernes sekt og forsøkte i nidkjærhet å etterleve de rettferdige normer Guds lov gjennom Moses framsatte, men han trodde at han måtte forfølge den nydannede kristne menighet for å kunne gjøre det. Sett fra et jødisk synspunkt var Saulus ulastelig. Han gikk på skole i Jerusalem for å studere moseloven og satt ved den kjente lovlærer Gamaliels føtter. Saulus fra Tarsus forsøkte å leve under den gamle pakten som Jehova Gud hadde opprettet med israelittene ved Sinai berg i Arabia, og forsøkte å få moseloven til å erklære ham rettferdig. (Fil. 3: 3—6; Ap. gj. 22: 1—5) Saulus ønsket tydeligvis på dette tidspunkt å være en Guds tjener, en tjener for hans gamle lovpakt med Israel, men gjorde alle disse tingene Saulus tilstrekkelig kvalifisert eller velegnet til Guds tjeneste? Nei! Og hvorfor ikke?
3 Grunnen var at Jehova hadde avskaffet den gamle pakten med dens moselov og hadde begynt en ny pakt med et folk han hadde utvalgt. Den gamle lovpakten hadde hatt Moses som mellommann. Den hadde hatt sitt presteskap av Arons familie og sine tempeltjenere av Levi stamme. Den hadde sitt materielle tempel i Jerusalem og sine dyreoffer. Den hadde sin lov, hvorav de ti bud var blitt skrevet med «Guds finger» på to stentavler. Den satte Jehova Gud i paktsforhold til de tolv Israels stammer, som en stor skare ikke-israelittiske fremmede eller midlertidige innbyggere hadde sluttet seg til. Men denne loven var et bilde på større arrangementer som Gud skulle treffe, den var en skygge av kommende goder. Etter 1545 års gyldighet var den blitt gammel, og da Kristus Jesus døde, ble gjenreist, for opp til himmelen og viste seg for Guds åsyn med verdien av sitt menneskelige offer, var tiden kommet da den skulle fjernes. På pinsedagen i år 33 e. Kr. innstiftet derfor Jehova Gud den nye pakt med Jesus Kristus som sin mellommann. Jehova hadde allerede svoret en ed ved sitt eget navn at Jesus skulle være en prest i likhet med Melkisedek, Salems konge. Jesus var således allerede prest etter Melkisedeks vis, og nå gjorde Jehova ham til den nye pakts yppersteprest.
4. Jehovas nye pakts tjenere ble slike tjenere på hvilke vilkår, og hvorfor?
4 De kristne på jorden som tok imot Jesus som sin mellommann og yppersteprest, ble tatt inn i denne nye pakt, de fikk sine synder tilgitt i overensstemmelse med den nye pakts vilkår, og de ble gjort til paktsfolket, det åndelige «Guds Israel». De ble Jehovas folk, som alle skulle kjenne ham, «både små og store», og de bar hans navn. Tro på Jesus Kristus og ikke omskjærelse på kjøttet var nå tegnet på deres rettferdighet. (Jer. 31: 31—34; Gal. 6: 15, 16) De ble gjort til Jehovas underprester, og deres mellommann, Jesus Kristus, var deres store yppersteprest som de skulle frambære offer til Gud gjennom i form av lovprisning og gode gjerninger. Gud gjorde derfor ikke lenger noen kvalifisert som tjenere for den gamle lovpakten, og de anstrengelser Saulus fra Tarsus gjorde for å være en tjener for den pakten, viste at han holdt seg til noe som var blitt foreldet. Jehova Gud kvalifiserte nå sine tjenere for den nye pakt. Det å være en Ordets tjener for Guds nye pakt betydde å være en av ypperstepresten Jesu Kristi underprester, et medlem av Jehova Guds «kongelige presteskap». (Heb. 3: 1; 1 Pet. 2: 9; Åpb. 5: 9, 10) Saulus’ tillit til sine gjerninger i kjødet og til det han selv var i kjødet, var ikke lenger av noen verdi. Saulus kunne ikke ved hjelp av noen av disse tingene tilstrekkelig kvalifisere seg til å være Guds tjener. Heller ikke kan noe annet menneske gjøre seg selv eller noen annen tilstrekkelig kvalifisert. Men det som vi ikke kan gjøre, det kan Gud gjøre.
5. Hvilke oppmuntrende resultater kan Jehova frambringe, som vist i tilfellet med Saulus fra Tarsus, som spottet og forfulgte Jehovas folk?
5 Hvordan går så Gud fram for å gjøre et menneske tilstrekkelig kvalifisert og ta ham inn i den kristne tjeneste, som vist i tilfellet med Saulus fra Tarsus? Saulus’ tilfelle viser at det til og med er håp for mennesker som nå forfølger Jehovas folk, så sant de er oppriktige og villige til å bli tilrettevist, for Saulus var også en blodbesudlet forfølger av det kristne «Guds Israel». Han trengte Guds barmhjertighet. I sin barmhjertighet stanset Gud ham for å ta ham inn i tjenesten for den nye pakt. Apostelen Paulus sier: «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro, og vår Herres nåde ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største; men derfor fikk jeg miskunn, forat Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» (1 Tim. 1: 12—16) Hvis noen har vært en forfølger av Jehovas folk og nå innser sin feil og store synd, da bør han fatte mot. Se på Saulus som et eksempel, og ha tillit til at også du kan få barmhjertighet.
6, 7. a) Hvordan ble Saulus, den stansede forfølger, underrettet om Jehovas vilje med ham? b) Ved å oppfylle hvilke betingelser ble han så Guds kvalifiserte tjener?
6 Husk at mellommannen Jesu Kristi fullkomne menneskelige offer satte den nye pakt i kraft. Dette ga Gud anledning til å tilgi synd og misgjerning i samsvar med sitt uttrykkelige løfte i denne nye pakten. Jesus, den nye pakts herliggjorte mellommann, stanset derfor forfølgeren Saulus på veien til Damaskus ved å slå ham med blindhet, og sendte ham inn i byen for der å vente på at en trofast kristen som Saulus hadde vært oppsatt på å forfølge, Ananias fra Damaskus, skulle komme til ham. Da Ananias kom til Saulus den tredje dag etterat han var blitt blind, forklarte han hvordan Jehova Gud nå gjorde Saulus tilstrekkelig kvalifisert til tjenesten for den nye pakt. «Han sa: Våre fedres Gud har utkåret deg til å kjenne hans vilje og se den rettferdige og høre røsten av hans munn; for du skal være ham et vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva bier du etter? stå opp og la deg døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkaller hans navn.» (Ap. gj. 22: 14—16) «Og straks falt det liksom skjell fra hans øyne, og han fikk sitt syn igjen, og han sto opp og ble døpt,» og han ble «fylt med den hellige ånd». (Ap. gj. 17, 18) Han vasket bort sine synder i det rensende blod til mellommannen for den nye pakt ved å påkalle Jehova Guds navn, han som er den nye pakts store Opphavsmann, og som i sin pakt hadde lovt å tilgi urettferdigheter og ikke mer komme synder i hu. — Heb. 9: 14—26.
7 Saulus, som nå var blitt døpt, tilgitt og fylt med hellig ånd, følte seg tilstrekkelig kvalifisert og sendt av Gud. Derfor ga han seg straks i kast med den tjenesten som han var blitt gjort egnet til. Legg merke til hvordan han viste at han var kvalifisert: «Han ble da noen dager hos disiplene i Damaskus. Og straks forkynte han Jesus i synagogene, at han er Guds sønn. . . . Saulus ble enn mer styrket, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias.» En sammensvergelse mot ham for å drepe ham førte til at «hans disipler tok ham om natten og slapp ham ut gjennom muren, idet de firte ham ned i en kurv». Derpå kom han til Jerusalem og ble ført til apostelen Peter og Jesu halvbror Jakob. «Så gikk han da inn og ut med dem i Jerusalem og lærte frimodig i Herrens navn, og han talte med de gresktalende jøder og innlot seg i ordskifte med dem. De søkte da å slå ham i hjel.» De kristne brødrene sendte ham da tilbake til hans hjemby, Tarsus. — Ap. gj. 9: 19—30.
Skritt for å bli kvalifisert
8, 9. Hvilke skritt i retning av å bli en kvalifisert Ordets tjener går forut for at vantroens slør fjernes?
8 Ingen kan bli tilstrekkelig kvalifisert til å være en Guds tjener i hans nye pakt uten at han er gjenstand for samme forvandling som Saulus. Lyset fra Gud gjennom Kristus må skinne på ham, og han må angre sin syndige handlemåte, ta imot Guds barmhjertighet, påkalle Guds navn som den som tilgir synder, for å få sine synder renset bort i blodet fra Jesu offer, og bli døpt i vann og således legge tro for dagen og bekjenne denne troen offentlig. Apostelen Paulus framholder disse punktene klart for oss når han omtaler sine kvalifikasjoner for tjenesten. Han nevner det vantroens slør som engang blindet ham, og sier:
9 «Når det foregår en omvendelse til Jehova, blir sløret tatt bort. Nå er Jehova ånden, og der Jehovas ånd er, der er frihet. Og vi blir alle, mens vi med utildekte ansikter lik speil reflekterer Jehovas herlighet, forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, nøyaktig som det blir gjort av Jehova, ånden. Derfor, etter som vi har denne tjeneste ifølge den barmhjertighet som ble vist oss, oppfører vi oss ikke usømmelig, men vi har sagt oss løs fra de falske ting som er til å skamme seg over, og vi driver ikke renkespill eller forfalsker Guds ord, men gir sannheten tydelig til kjenne og anbefaler dermed oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. . . . For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, og oss selv som deres slaver for Jesu skyld. For det var Gud som sa: ’La lyset skinne ut av mørket,’ og han har skint på våre hjerter for å opplyse dem med den herlige kunnskap om Gud ved Kristi åsyn. Men vi har denne [tjenestens] skatt i leirkar, forat den makt som er over det normale, kan være Guds og ikke vår egen. . . . Fordi vi har den samme troens ånd som den som det er skrevet følgende om [Salme 116: 10]: ’Jeg viste tro, derfor talte jeg,’ så viser også vi tro, og derfor taler vi, for vi vet at han som oppreiste Jesus, også vil oppreise oss sammen med Jesus . . . Derfor gir vi ikke opp.» — 2 Kor. 3: 16 til 4: 16, NW.
10. Hvilken virkning hadde Jehovas herlighet på mellommennene for de to pakter, den gamle og den nye, og på Paulus?
10 Paulus hentydet her til Moses, mellommannen for den gamle lovpakt. Fordi Moses talte med Jehovas engel på Sinai berg, ble han ladet med et herlig lys, slik at «hans ansikts hud skinte» da han kom ned fra fjellet, og han måtte dekke til sitt ansikt mens han talte til de skrekkslagne jødene og til han gikk tilbake for å tale med Jehovas engel. (2 Mos. 34: 29—35) Nå reflekterte apostelen Paulus selv lik et speil Jehovas herlighet slik den skinte i ansiktet til Jesus Kristus, mellommannen for den nye pakt. Paulus ble forvandlet til det samme bilde fra én grad av åndelig herlighet til en annen, nøyaktig som det ble gjort av Jehova, ånden, som han lærte å kjenne mer og mer.
11. Hvordan holdt Paulus ’sin tjeneste i ære’?
11 Det er klart at når Paulus på denne måten reflekterte det herlige lys og ble forvandlet, da kunne han ikke oppføre seg usømmelig i sin tjeneste. Han kunne ikke drive med renkespill eller forfalske Guds Ord på noen måte. Han måtte si seg løs fra de falske ting som er til å skamme seg over. Ved å gi sannheten tydelig til kjenne i sin renhet måtte han anbefale seg selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. Han kunne ikke skjule noe for dem som han forkynte for som en tjener for den nye pakt. Hvis det gode budskap han forkynte, var tildekket, kunne derfor ikke han lastes for det. Satan Djevelen, guden for denne tingenes ordning, hadde tildekket det ved å forblinde de vantros sinn, «forat lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne gjennom». (2 Kor. 4: 3, 4, NW) Etter som Paulus ikke skjulte noen ting, kunne han ikke gjøre det til en forretning å forkynne Guds Ord, slik som kristenhetens betalte presteskap gjør. Paulus måtte med et rent sinn forkynne det budskap Gud hadde sendt ham ut med. Han visste at han talte «for Guds åsyn i Kristus», og derfor måtte han ’holde sin tjeneste i ære’, og ikke vanære den. — 2 Kor. 2: 17 og Rom. 11: 13, LB.
12. Hvem må alle tjenere for den nye pakt, i likhet med Paulus, kjenne, og hvorfor?
12 Angående den nye pakt som Paulus vår en tjener for, står det skrevet: «De skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova],» og i Hebreerne 8: 11 siterte apostelen Paulus nettopp disse ordene. (Jer. 31: 34) Paulus kjente Jehova Gud og var derfor et av Jehovas vitner. Alle tjenere for den nye pakt må kjenne Jehova, ellers kunne de ikke være tilstrekkelig kvalifisert til å være opptatt i tjenesten for hans nye pakt. De må være vitner om det de kjenner til, og derfor være vitner om Jehova. Med dette i tankene sa Paulus til sine medtjenere: «Jeg ber dere derfor inntrengende, bli mine etterlignere.» (1 Kor. 4: 16, NW) Som etterlignere av Paulus må alle tjenere for den nye pakt være vitner for Ham som de kjenner som denne pakts Gud, Jehova, han som tilgir dem deres synder. Som Gud selv sa til sitt forbilledlige folk som var under lovpakten: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud.» Disse ord som gir uttrykk for en ordinasjon til å være vitner, gjelder med større kraft nå for Guds tjenerklasse som er i den nye pakt, og som han profetisk uttalte følgende om: «Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» (Es. 43: 10, 21) Ved å oppfange det herlige lys fra Jehova som det blir reflektert i ansiktet til Jesus Kristus, som har gitt seg til kjenne for menneskene, må våre dagers tjenere for den nye pakt lik speil reflektere dette kunnskapens lys om Jehovas herlighet til andre, slik at han kan bli lovprist og de bli opplyst. I denne mørke tidsalder er det et stort behov for å gjøre dette.