Spørsmål fra leserne
● Finnes det noen bibelske innvendinger mot å donere sitt legeme til medisinsk forskning eller mot å få overført organer fra andre mennesker? — W. L., USA.
Dette spørsmålet dreier seg blant annet om hvorvidt det er riktig å foreta transplantasjoner og obduksjoner. Når noen skal treffe en avgjørelse i slike spørsmål, lar de ofte utelukkende menneskelige følelser ligge til grunn for sin avgjørelse. De kristne vil imidlertid gjøre vel i å tenke nøye over de bibelske prinsipper som kan anvendes, og så treffe avgjørelser som er i samsvar med disse prinsippene, slik at de kan behage Jehova. — Ap. gj. 24: 16.
En vil gjøre vel i å huske at slike transplantasjoner av organer som blir foretatt i vår tid i et forsøk på å hele et legeme eller forlenge et menneskes levetid, ikke ble utført for tusener av år siden, og vi kan derfor ikke vente at Bibelen skal inneholde lover om transplantasjon av menneskelige organer. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke finnes noe som viser hvordan Gud ser på dette spørsmålet.
Da Jehova for første gang ga menneskene lov til å spise dyrekjøtt, sa han til Noah: «Frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt. Alt det [hvert dyr, NW] som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 2—4) Denne tillatelsen ble gitt til Noah, som alle mennesker som nå lever, nedstammer fra. Den gjelder følgelig oss alle.
Gud ga menneskene lov til å ta livet av dyr og spise dyrekjøtt, men han ga dem ikke lov til å spise blod. Betydde dette at menneskene også fikk lov til å spise menneskekjøtt, å oppholde sitt liv ved å spise et annet menneskes legeme eller deler av det mens det ennå var levende, eller når det var dødt? Nei. Å gjøre det ville være kannibalisme, noe alle siviliserte mennesker avskyr. Jehova satte et tydelig skille mellom dyrs liv og menneskers liv, for mennesket ble skapt i Guds bilde, det vil si, det fikk hans egenskaper. (1 Mos. 1: 27) Dette skillet framgår tydelig av hans neste ord. Han viser at menneskets liv er hellig, og at en ikke uten videre kan ta et menneskes liv, slik som en kan ta et dyrs liv for å bruke dyret som føde. Hvis en viste mangel på respekt for menneskelivets hellighet, ville ens eget liv bli tatt. — 1 Mos. 9: 5, 6.
Et sykt eller defekt organ blir vanligvis legt ved at pasienten tar til seg næring. Kroppen bruker den føde han tar til seg, til å hele organet, idet dets celler blir skiftet ut. Når leger trekker den slutning at denne normale prosess ikke lenger finner sted, og foreslår at organet fjernes og erstattes med et organ fra et annet menneske, foreslår de i virkeligheten en snarvei. De som underkaster seg en slik operasjon, lever derfor av kjøtt fra et annet menneske. Det er det samme som kannibalisme. Da Jehova Gud ga menneskene lov til å spise dyrekjøtt, fikk de imidlertid ikke lov til å føre menneskekjøtt inn i sitt legeme, hverken ved å spise menneskekjøtt eller ved å få overført hele organer eller legemsdeler fra andre mennesker og således forsøke å forlenge sitt liv.
Det er interessant å merke seg at Encyclopædia of Religion and Ethics, som er redigert av James Hastings, i sin redegjørelse for kannibalisme har et avsnitt under overskriften «Medisinsk kannibalisme» (bind 3, side 199). Det blir der påpekt at dette har tilknytning til tanken om å få styrke eller legende kraft fra et annet menneske, og det blir så tilføyd: «Det mest bemerkelsesverdige eksempel på denne praksis finner en i China. Blant de fattige er det ikke uvanlig at et medlem av familien skjærer et stykke kjøtt fra en arm eller et bein. Dette blir så kokt og gitt til en syk slektning. . . . All denne overtro i China har virkelig tilknytning til den tanke at det å spise noe av et menneskelegeme styrker den som spiser det. . . . Blant de ville forekommer det at et sykt menneske får drikke noe blod som er tappet fra en slektnings årer.» Noen vil kanskje innvende at den moderne sykdomsbehandling som går ut på å transplantere organer, er mer vitenskapelig enn denne primitive form for behandling. Det er ikke desto mindre tydelig at leger ikke har gått av veien for å bruke behandlingsmåter som grenser til kannibalisme, hvis de har ment at det har vært berettiget å gjøre det.
Den moderne vitenskap har lært å foreta mange forskjellige slags kirurgiske inngrep i de forskjellige deler av menneskekroppen. Noen operasjoner er alminnelige og vanligvis vellykte, mens andre er eksperimentelle og ofte ikke vellykte. Det er ikke vår oppgave å avgjøre hvorvidt slike operasjoner er tilrådelige eller forsvarlige fra et vitenskapelig eller medisinsk synspunkt. Kristne som må treffe en avgjørelse angående dette, vil imidlertid gjøre vel i å tenke over de ting i Bibelen som viser hvilket synspunkt Gud har. — Ef. 5: 19.
Vitenskapelige forskere begynner nå å benytte kunstige deler eller deler fra dyr i tilfelle hvor en tidligere mente at det var nødvendig å bruke deler fra mennesker, for eksempel ved hornhinnetransplantasjoner. (Se Science News for 21. mai 1966, side 396, og Time for 28. april 1967, sidene 68 og 70.) Hvorvidt slike operasjoner vil bli foretatt i større utstrekning, vet vi ikke. Vi kan heller ikke avgjøre hvorvidt en kristen skal gå med på å få transplantert deler fra dyr. Det er noe den enkelte selv må avgjøre. (Gal. 6: 5) Vi kan imidlertid være sikker på at det vil komme en tid da alle menneskelige operasjoner vil bli unødvendige. (Åpb. 21: 4) De kristne har sterke beviser for at den nye ordning er nær. Da skal den store lege, Jehova, gjennom Jesus helbrede i langt større utstrekning enn legevitenskapen er i stand til i vår tid. — Mark. 8: 22—25; Joh. 11: 43, 44; Ap. gj. 3: 6, 7; Matt. 12: 15.
Hva bør så en kristen gjøre når han blir spurt om hvorvidt han er villig til å donere et organ for at det skal bli brukt i et annet menneske, eller hvorvidt han vil tillate at en del av en avdød slektnings legeme blir brukt på denne måten? Vi kan spørre: Hvis en kristen treffer den avgjørelse at han selv ikke vil opprettholde livet ved hjelp av kjøtt fra et annet ufullkomment menneske, vil han da være konsekvent hvis han tillater at noe av hans eget kjøtt blir brukt til å opprettholde en annens liv?
Selv fra et medisinsk synspunkt er det et spørsmål om hvorvidt det er forstandig og moralsk forsvarlig å foreta transplantasjoner. En lege drøftet dette spørsmålet offentlig i Annals of Internal Medicine og opplyste om resultatene av 244 nyretransplantasjoner. I de fleste tilfellene levde ikke mottagerne lenger enn et år etter at transplantasjonen ble foretatt. Han redegjorde så for de farer de som donerer en av sine nyrer, utsetter seg for, og spurte: «Er det riktig å utsette et friskt menneske . . . for faren for . . . at hans liv kan bli forkortet med 25 eller 30 år, i den hensikt å forlenge en annens liv med 25 eller 30 måneder eller enda kortere tid?» Bladet Newsweek for 2. mars 1964 gjenga på side 74 denne meldingen og tilføyde at legen ikke «gir noe direkte svar på spørsmålet, men han antyder at dette spørsmålet bør bli stilt oftere».
Når en kristen skal avgjøre hva som skal gjøres med hans eget legeme eller legemet til en avdød slektning som han har ansvaret for, bør han ikke glemme apostelen Paulus’ ord i Romerne 12: 1: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste.» Døpte kristne har innvigd sitt liv og dermed også sitt legeme for å gjøre sin Skapers, Jehovas, vilje. Kan en kristen i betraktning av dette donere sitt legeme eller et organ i det for at leger eller andre skal få uinnskrenket rådighet over det? Har et menneske gudgitt rett til å vie sitt legemes organer til vitenskapelige eksperimenter? Er det riktig av en å tillate at legemet til en av ens kjære blir benyttet ved slike eksperimenter? Dette er spørsmål som en bør tenke nøye over.
En bør også ta i betraktning hvordan et dødt legeme kan brukes. Vil en kristen som mens han lever, nekter å gi blod som kan overføres til andre mennesker, tillate at hans legeme blir overgitt til en gruppe eller til en person når han dør, slik at blodet i hans døde legeme kan bli tappet ut og brukt ved blodoverføringer, noe som er blitt gjort med blodet i noen lik? (Se Våkn opp! for 8. desember 1962, side 24.) En person kan kanskje mene at han kan bestemme at hans legeme ikke skal brukes på denne måten. Men hvis mange mennesker som har myndighet, nekter å etterkomme en kristens ønsker i forbindelse med blod når han lever, hvilken grunn er det da til å tro at de vil vise større respekt for hans ønsker etter at han er død? Vil de bruke hans organer til medisinske eksperimenter som grenser til kannibalisme?
Vårt legeme er skapt av Jehova Gud. (Sl. 100: 3; 95: 6; Job 10: 8) De kristne kan underkaste seg en operasjon som kan synes å være nødvendig, for eksempel for å få fjernet et sykt lem, men de vil ikke unødig lemleste sitt legeme, som Jehova har skapt. Ville en vise respekt for og verdsettelse av Guds skaperverk hvis en ga tillatelse til at et legeme ble lemlestet etter at døden har inntruffet? Det er nok så at det i noen tilfelle er juridiske krav som de kristne må etterkomme, for eksempel når loven krever at det skal bli foretatt en obduksjon for å bringe dødsårsaken på det rene. — (Rom. 13: 1, 7; Mark. 12: 17) I slike tilfelle kan vanligvis de pårørende be om at organene ikke må bli fjernet med tanke på transplantasjon. Derved kan en kristen hindre at legemet til en avdød slektning blir misbrukt, selv om det blir nødvendig å foreta en obduksjon. Men i tilfelle da en slik lov ikke kan anvendes, kan en kristen treffe en avgjørelse som vil hindre at legemet blir unødig lemlestet eller misbrukt på en eller annen måte. Han vil da kunne ha en god samvittighet overfor Gud. — 1 Pet. 3: 16.
Denne redegjørelsen viser tydelig at kristne som er opplyst av Guds Ord, ikke trenger å treffe slike avgjørelser utelukkende på grunnlag av sine følelser. De kan tenke over de guddommelige prinsipper som finnes i Bibelen, og følge dem når de treffer personlige avgjørelser, idet de ser hen til Gud for å få ledelse, stoler på ham og setter sin lit til at han i framtiden skal la dem få del i det han har i beredskap for dem som elsker ham. — Ordspr. 3: 5, 6; Sl. 119: 105.
● Kan 2 Korintierne 5: 16 brukes som bevis for at Jesus ikke skulle komme igjen i kjødet? — C. N., England.
Dette skriftstedet lyder: «Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet; har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham dog nå ikke lenger således.» En vil lettest forstå den egentlige betydning av disse ordene hvis en først finner ut hva sammenhengen viser at Paulus her ville bevise.
I 2 Korintierne 5: 14, 15 henviser apostelen til det at Kristus hadde dødd som et gjenløsningsoffer for alle. Det var ikke bare jøder eller bare hedninger som kunne få nyte godt av hans offer. Nei, alle som ville ta imot ham og vise tro på ham, kunne få leve på grunn av ham. (Gal. 3: 8, 11) Ettersom Jesus døde for alle, ville det være urett av kristne å betrakte andre fra et menneskelig eller kjødelig synspunkt og se ned på noen fordi de var hedninger eller hadde en lav stilling i samfunnet, og se opp til andre fordi de var jøder eller hadde en høy stilling i samfunnet. En slik innstilling, som var basert på ytre, kjødelige forhold, måtte høre fortiden til for dem som var blitt kristne.
I vers 16 konkluderer så Paulus med å si at salvede kristne ikke lenger ville kjenne noen etter kjødet. Det var det verdifulle åndelige fellesskap de kunne ha med sine brødre, som hadde betydning. Jesus ga uttrykk for det samme syn i Matteus 12: 47—50. Han la vekt på det åndelige fellesskap han hadde med dem som tok imot ham som Messias.
Til slutt snakket Paulus om dem som kjente Kristus etter kjødet. Han siktet ikke nødvendigvis bare til mennesker som hadde sett Jesus med sine egne øyne, ettersom noen, deriblant mange eller alle som tilhørte menigheten i Korint, aldri hadde sett Jesus som menneske. Han mente snarere at selv om noen, for eksempel jøder som hadde håpet at Messias skulle gjenopprette et jordisk rike, en gang hadde betraktet Kristus bare på grunnlag av det han var i kjødet, ville de som kristne ikke lenger gjøre det. Alt dette ble forandret som følge av det faktum at Kristus ikke bare døde for dem, men også ble oppreist. — 2 Kor. 5: 15.
Selv om det i første rekke er dette Paulus vil ha fram i 2 Korintierne 5: 16, er det han sier, også et bevis for at Jesus ikke skal komme igjen i kjødet, for vi kan ikke skille det at vi kjenner Kristus og hans etterfølgere på en ny måte, fra Kristi oppstandelse, det at han er «oppstanden» fra de døde. Hvis han var blitt oppreist med kjøtt og blod, ute av stand til å komme til himmelen og sitte ved Guds høyre hånd, ville han ikke ha vært Kristus eller Messias. (1 Kor. 15: 50; Sl. 110: 1; Ap. gj. 2: 32—36) I så fall hadde vi fortsatt kjent ham etter kjødet.
Hvordan ble han så oppreist fra døden? Apostelen visste det, for i sitt første brev til menigheten i Korint sa han at Jesus ble oppreist som en levendegjørende ånd. (1 Kor. 15: 45) Og i sitt annet brev sa han at de salvede kristne måtte gi avkall på sitt kjødelige legeme for å oppnå udødelighet. (2 Kor. 5: 1—4) Han var også klar over at Jesus hadde gitt sitt kjødelige legeme som et gjenløsningsoffer og ikke kunne ta det tilbake i oppstandelsen uten å gjøre gjenløsningen ugyldig. (Heb. 9: 28; 10: 10) Apostelen Paulus forsto uten tvil at ikke noe menneske ville få se Kristus i kjødet igjen. Paulus kunne derfor i dobbel forstand slå fast at mennesker ikke lenger ville kjenne Jesus etter kjødet. Og av denne grunn kan dette skriftstedet brukes for å vise at Kristus ikke skal komme igjen synlig og i kjødet.
● Hvordan kan en si at Jesus kunne ha fått fullkomne barn med en ufullkommen hustru? Ville ikke barna ifølge arveloven ha arvet ufullkommenhet fra sin mor? — F. S., England.
Grunnlaget for å framsette en slik mulighet er det som skjedde i Jesu tilfelle. Han ble født fullkommen, trass i at han hadde en ufullkommen mor, Maria.
Når vi sier dette, benekter vi ikke den vitenskapelig påviste kjensgjerning at foreningen av en menneskelig sædcelle og en menneskelig eggcelle, som begge inneholder kromosomer og gener, til slutt resulterer i en ny organisme med egenskaper som er arvet fra begge foreldrene. Denne prosessen er blitt iakttatt og kan nå neppe kalles en teori.
I Jesu tilfelle ser det ut til at Jehova benyttet et egg i den ufullkomne jomfruen Marias morsliv. (Rom. 3: 23) Hvis han ikke hadde gjort det, ville Jesus fra et kjødelig synspunkt ikke ha vært en etterkommer av Abraham og kong David, slik det var forutsagt at han skulle være. (1 Mos. 22: 18; Es. 11: 1, 2; Luk. 3: 23—38) Vi tror derfor at Jesus så ut som en jøde, og at han hadde visse trekk fra sin mor.
Men så kan en spørre: Arvet ikke Jesus ufullkommenhet fra Maria? Nei, Bibelen viser tydelig at Jesus ble født fullkommen. (1 Pet. 2: 22; Joh. 8: 46) På denne måten tilsvarte han den fullkomne Adam og kunne tjene som en løsepenge som kunne ta bort synder. (Heb. 7: 26; 9: 26; Rom. 5: 18) Vi må huske at vi ikke bare har å gjøre med arvelover og dominante og recessive arveanlegg. Det er også tale om fullkommenhet og ufullkommenhet. Vi har ingen erfaring når det gjelder resultatene av at fullkommenhet og ufullkommenhet forenes. Vitenskapsmennene kan ikke måle menneskelig fullkommenhet eller den ufullkommenhet som synden frambringer. De kan heller ikke forutsi hvilken virkning en fullkommen sædcelle vil ha på en ufullkommen eggcelle. Men av det som skjedde i Jesu tilfelle, framgår det at den fullkomne, mannlige faktor ved forplantningen dominerte over den ufullkomne, kvinnelige faktor. Jesu fullkomne far overførte sin Sønns fullkomne liv til Marias morsliv, og resultatet ble et fullkomment avkom, Jesus. — Gal. 4: 4.
På grunnlag av det de inspirerte skrifter sier om Jesu unnfangelse og fødsel, kan vi trekke den slutning at han, ettersom han var fullkommen, kunne ha fått fullkomne barn, selv med en ufullkommen hustru. Men dette var ikke Guds vilje med Jesus. (Heb. 10: 5—10; Matt. 26: 39) Muligheten var ikke desto mindre til stede.
● Hvorfor brukte jødene navnet på den hedenske guden Tammuz som navn på en av sine måneder? — R. M., Honduras.
Tammuz var navnet på en babylonisk gud. (Esek. 8: 14) Selv om dette navnet ikke blir brukt som navn på en måned i Bibelen, blir det i forskjellige verker fra tiden etter fangenskapet, for eksempel den jødiske Talmud, brukt som navn på den fjerde jødiske lunarmåned i det hellige år og den tiende i det borgerlige år. (Esek. 1: 1) Den svarer derfor til siste halvdel av juni og første halvdel av juli.
Det kan ha vært bare av praktiske hensyn at jødene brukte det hedenske navnet Tammuz som navn på den fjerde måned i det hellige år. Vi må huske at jødene var et undertvunget folk, og at de måtte ha å gjøre med og avlegge rapport for de fremmede makter som hersket over dem. Det er derfor forståelig at de brukte de navn på månedene som disse fremmede makter brukte. Den gregorianske kalender, som vi bruker i dag, har likeledes måneder som er oppkalt etter gudene Janus, Mars og Juno, samt Julius Cæsar og keiser Augustus. De kristne, som er underlagt de «foresatte øvrigheter», bruker likevel denne kalender. — Rom. 13: 1.
● I Dommerne 18: 27—29 står det at en bestemt by ikke ble kalt «Dan» før danittene dro opp mot den og erobret den. Hvordan kan det da ha seg at det i 1 Mosebok står at byen ble kalt «Dan» på Abrahams tid?
Denne byen, som lå i det vannrike området i den aller nordligste del av Palestina, ble før den ble erobret av Dans stamme, kalt Lesem eller La’is av de hedenske innbyggerne der. (Jos. 19: 47; Dom. 18: 7, 27—29) Danittene bygde opp igjen den ødelagte byen og kalte den «Dan etter sin stamfar Dan». Byen blir imidlertid omtalt under navnet «Dan» i beretningen om hvordan Abraham forfulgte Kedorlaomer og hans allierte «like til Dan», noe som fant sted om lag 400 år tidligere. (1 Mos. 14: 14) Det er mulig at bruken av navnet «Dan» på dette tidlige tidspunkt hadde forbindelse med navnet på den elven som har sitt utspring like nedenfor byen, og som nå kalles Nahr el-Leddan.
Historieskriveren og bibeloversetteren Hieronymus (Comm. in Matt. xiv, 13) var av den oppfatning at Jordan-elven hadde fått sitt navn ved at navnene på to elver som utgjorde dens kilder, Jor og Dan, var blitt slått sammen, altså til «Jordan», et navn som ble brukt på Abrahams tid. (1 Mos. 13: 10) Det er i hvert fall ikke noe i veien for at navnet Dan kan ha vært brukt om det omtalte område på Abrahams tid. At forfaderen til Dans stamme også hadde dette navnet, kan ha vært en tilfeldighet, eller det kan ha vært Gud som sto bak det. — Se til sammenligning tilfellet med Salem i 1 Mosebok 14: 18 og Hebreerne 7: 2.
Navnet «Dan» forekommer igjen i Pentatevken i 5 Mosebok 34: 1, hvor det blir brukt i forbindelse med grensene for det lovte land, som Moses fikk se like før han døde. Bruken av navnet «Dan» ved den anledning kan forklares på samme måte som bruken av det på Abrahams tid, men kan også forklares ved at det var Josva som skrev ned den siste delen av den boken, som også omtaler hendelser som fant sted etter Moses’ død.