Kjemp en hard kamp for troen
«[Jeg fant] det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å kjempe en hard kamp for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige.» — Jud. 3, NW.
1, 2. a) Hvorfor er det farlig å tro på uttrykket: «Én gang frelst, alltid frelst»? b) Hvor blir vi advart mot å tro på en slik uttalelse?
INNEN kristenheten finnes det neppe et uttrykk som er mer falskt og farlig enn det populære uttrykket: «Én gang frelst, alltid frelst.» Å tro dette kan få sørgelige følger, for det kan føre til at en mister det bibelske håp om evig liv i en rettferdig, ny ordning under den allmektige Guds rike.
2 For å advare oss mot å tro på slike farlige uttalelser som «én gang frelst, alltid frelst», og for å oppmuntre oss til å kjempe en hard kamp for den sanne tro skrev en av Herren Jesu Kristi disipler et kort brev som er av stor betydning i vår tid. Dette brevet er Bibelens 65. bok, og det ble skrevet omkring år 65. Det kalles Judas’ brev. Det er nok så at det bare inneholder 25 vers, men hvis vi vil oppnå den frelse som alle etterfølgere av Guds Sønn er blitt lovt, må vi gi akt på den inspirerte veiledning det inneholder.
3. Hvem var Judas, og hvorfor kaller han seg selv en «Jesu Kristi slave»?
3 Hvem var det Jehova Gud brukte til å gi oss denne betimelige advarsel? Brevet sier: «Judas, Jesu Kristi tjener [slave, NW] og Jakobs bror — til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus: Miskunn [barmhjertighet, NW] og fred og kjærlighet bli eder mangfoldig til del!» (Jud. 1, 2) Den inspirerte skribenten Judas var i virkeligheten Jesu Kristi halvbror. (Matt. 13: 55) Han forsøkte imidlertid aldri å opphøye seg selv på grunn av sitt kjødelige slektskap med Guds Sønn, for han var klar over at Jesu sanne etterfølgere ikke lenger kjente Jesus etter kjødet. (2 Kor. 5: 16, 17) Han kalte seg derfor ydmykt «Jesu Kristi slave». Han la således med rette først og fremst vekt på sitt åndelige slektskap med Jesus Kristus. Ettersom Judas ikke var en av Herren Jesu Kristi apostler, kaller han seg selv bare en «slave». Han trodde i virkeligheten ikke på Jesus Kristus som Guds Sønn før etter hans oppstandelse. (Joh. 7: 5; Ap. gj. 1: 14) Da han viste tro på Jesus, ble han klar over at han i likhet med en slave var blitt kjøpt for betaling, nemlig for Guds Sønns dyrebare blod. Fra da av måtte ikke Judas bli menneskers slave, like lite som andre som ble kjøpt med Jesu Kristi gjenløsende blod, måtte bli det. — 1 Kor. 7: 22, 23, NW.
4. a) Hvem er Judas’ brev spesielt rettet til, men hvorfor inneholder det også en betimelig advarsel til alle som søker liv? b) Hva krever Gud av alle som håper å oppnå hans frelse?
4 Som en Kristi slave ønsket Judas å skrive om noe som kunne være til størst mulig gagn for hans medslaver, og derved hjelpe dem til å være lydig mot sin Herre. Det brev han skrev, var derfor ikke rettet til noen spesiell kristen menighet. Det framgår imidlertid tydelig av brevet hvem det er rettet til, nemlig «til de kalte», det vil si, til dem som er kalt til Guds himmelske rike for å herske med Jesus Kristus som konger og prester. (1 Tess. 2: 12) Disse åndssalvede kristne er «elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus», og det har derfor behaget Faderen å gi dem himlenes rike hvis de fortsetter å gå på frelsens vei. Det er nok så at dette inspirerte brev er rettet til «Guds menighet», som ifølge Bibelen består av 144 000 medlemmer som er uttatt blant menneskene, men det inneholder også en betimelig advarsel til alle de mennesker som håper å bli frelst under Guds rike, det vil si, alle dem som håper å få leve evig på en paradisisk jord. De må også fortsette å gå på frelsens vei og være like hengivne og trofaste som de salvede kristne og frambringe de samme Rikets frukter som dem. Ja, alle som ønsker å oppnå Guds frelse, må kjempe en hard kamp for den sanne tro.
5. Hva ber Judas om, og hvordan er denne bønnen blitt besvart i forbindelse med Jehovas vitner i vår tid?
5 Judas ber om at Guds barmhjertighet, fred og kjærlighet må bli Kristi sanne etterfølgere mangfoldig til del. Levningen av Kristi salvede etterfølgere på jorden i vår tid har virkelig fått nyte godt av Guds barmhjertighet, for i 1919 utfridde han dem fra Babylon den store, den falske religions verdensrike, og ga dem deretter fred, slik at de alle kunne arbeide i enhet for å fremme Guds rikes interesser. På grunn av Guds kjærlighet er de blitt renset for babylonisk hedenskap og framstilt som hans rene vitner. En «stor skare» av «andre får» har sluttet seg til disse utfridde kristne vitner fordi Jehova Guds barmhjertighet, fred og kjærlighet mangfoldig er blitt dem til del. (Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 16) Disse menneskene har sett at guddommelige velsignelser er blitt utøst over levningen av «de kalte», det vil si levningen av det åndelige Israel, og de er derfor blitt en del av den ’ene hjord’ som Rikets vitner utgjør. Ettersom den nye verdens samfunn av Jehovas vitner er en fredelig hjord som blir ledet av den gode Hyrde, gleder de seg over Guds kjærlighet og barmhjertighet, for de har i rikelig mål fått erfare at Judas’ bønn er blitt oppfylt. Judas ba om at Guds barmhjertighet, fred og kjærlighet måtte bli oss mangfoldig til del. Han ba ikke om at alt dette måtte avta og til slutt opphøre. Kan dette skje? Ja, det kan skje når det gjelder enkeltpersoner, og for å gjøre oss oppmerksom på denne muligheten advarer Judas oss om at det kan skje hvis vi ikke holder oss i Guds kjærlighet.
Spesielle grunner for å kjempe en hard kamp
6. Hvilken formaning blir gitt til hver enkelt kristen, og hvorfor?
6 «Dere elskede, skjønt jeg gjorde alt jeg kunne for å skrive til dere om den frelse vi har felles, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å kjempe en hard kamp for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige. Min grunn er at det har sneket seg inn visse mennesker, som for lenge siden er blitt utpekt av Skriftene til denne dom, ugudelige mennesker, som vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel og viser seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus.» — Jud. 3, 4, NW.
7. Hva hadde Judas først hatt til hensikt å skrive om, og hvorfor forandret han emne?
7 Judas hadde tydeligvis ikke hatt til hensikt å skrive om det å kjempe en hard kamp for den sanne tro. Han hadde håpet å kunne skrive om «den frelse vi har felles», men ved hjelp av Guds hellige ånd ble han klar over at det var noe som det var mer presserende å skrive om enn den frelse de 144 000 som var kalt til det himmelske rike, hadde felles. På Judas’ tid, det vil si for 1900 år siden, samlet ikke den gode Hyrde, Jesus Kristus, inn den ’store skare’ som omtales i Åpenbaringen 7: 9—17, og Judas skrev derfor ikke om den frelse som alle de som tilhører den ’store skare’ har felles. Selv om de ikke direkte hører med til dem hvis frelse Judas opprinnelig hadde tenkt å skrive om, har de felles det dyrebare håp om å oppnå frelse under Riket. De håper å oppnå evig liv i den nye ordning i like høy grad som medlemmer av den «lille hjord» ser fram til å oppnå himmelsk herlighet. Dette håpet om å få leve på en paradisisk jord vil bli virkeliggjort gjennom Riket hvor Jesus Kristus regjerer sammen med «de kalte». Jesus Kristus døde ikke bare for «de kalte», men for hele menneskeverdenen, innbefattet den ’store skare’ av får-lignende mennesker i vår tid. (1 Joh. 2: 1, 2) Disse «får» som har et jordisk håp, må også ’kjempe en hard kamp for troen’ inntil de har oppnådd lønnen, for Satan Djevelen ønsker å berøve dem en slik dyrebar lønn.
8. Hvilken oppfatning avslørte Judas, og hva hadde Jesus Kristus tidligere sagt om enkeltpersoners frelse?
8 Ved å skrive om det å kjempe en hard kamp for troen rettet Judas søkelyset mot den falske lære som ligger til grunn for uttrykket «én gang frelst, alltid frelst». Det at vi nå befinner oss i en frelst tilstand, bør ikke få noen kristen til å tro at han ikke kan bli ledet bort fra Guds kjærlighet og derved gå glipp av den frelse Gud har lovt lydige mennesker. Jesus Kristus hadde tydelig vist at «den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst», og Judas visste dette. (Matt. 24: 13) Jesus talte her om enkeltpersoners frelse og ikke om en hel klasses frelse. Det rår ingen uvisshet med hensyn til den himmelske klasses frelse, men spørsmålet er: Vil vi som enkeltpersoner holde ut inntil enden, enten vi tilhører den «lille hjord» eller den ’store skare’? Den «enden» Jesus nevnte, er ikke nødvendigvis et bestemt år, nei, ikke engang Harmageddon-slaget, men tanken er at en må holde ut inntil en har avsluttet sitt jordiske løp eller til den lange prøven er slutt. Hvis en ikke er utholdende, viser en at en er illojal. En må derfor fortsette å kjempe en hard kamp for troen like til en dør, eller til avslutningen på denne onde tingenes ordning. Hvordan kan en så gjøre det?
9. Hva vil det si å kjempe en hard kamp for troen?
9 Å kjempe en hard kamp for troen betyr ikke bare å holde ut inntil enden når det gjelder å bevare i vårt sinn de ting Gud lærer oss, men det betyr også å motstå fristelsen til å bli fordervet av de mennesker som vender vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel. Vi må være klar over at det i hele Guds folks historie har vært Djevelens taktikk å forsøke å få inn blant Guds folk slike mennesker som ville tjene hans onde hensikt, og som ville forsøke å forderve andre. Alle som har tatt standpunkt for den sanne tro, er derfor nødt til å kjempe en hard kamp. Denne kampen tjener til å prøve vår ulastelighet og vår kjærlighet til Gud.
10. Hva sier Judas at ugudelige mennesker skulle gjøre, og hvordan var dette blitt forutsagt?
10 Judas forklarer hvorfor vi må kjempe en hard kamp for troen, og sier at det er noen som har sneket seg inn i Guds organisasjon ved å gi seg ut for å være kristne. De er i virkeligheten «ugudelige mennesker» som vender Guds barmhjertighet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel. Om lag 10 år før Judas skrev denne advarsel, hadde apostelen Paulus forutsagt at mennesker med onde hensikter ville snike seg inn blant Guds folk. (Ap. gj. 20: 29, 30) Jesus hadde også forutsagt dette forsøk fra fiendens side på å forderve Jehovas utvalgte folk. (Matt. 13: 24—43) Djevelen henter sine representanter fra den verden av mennesker som «har tapt all moralsk sans». — Ef. 4: 17—19, NW.
11. Hvilken innstilling bør vi ha i betraktning av Judas’ advarsel, og hvorfor?
11 Ettersom Djevelen ønsker å føre moralsk fordervede mennesker med onde hensikter inn i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, må alle være på vakt, og dette gjelder særlig menighetens tilsynsmann. Vi må aldri unnlate å være på vakt, «for dagene er onde», og det er mange som elsker ondskapen. Den kristne menighet må passe på at onde mennesker ikke vinner innpass i menigheten. Selv om vi vet at de ikke kan forderve organisasjonen som et hele, kan de skade en menighet og være årsak til at Guds ånd blir hindret i denne menigheten inntil disse onde menneskene er blitt fjernet. Det er ikke bare det at menigheten ikke har framgang, men enkeltpersoner i menigheten kan komme på avveie og bli forledet til å begå umoralske handlinger med noen av det motsatte kjønn. Dette må hindres, slik at Guds organisasjon kan holdes ren og ubesmittet.
«Øyne som er fulle av ekteskapsbrudd»
12. Hvilken advarsel kommer Judas med hva angår ugudelige mennesker som skulle forsøke å snike seg inn i Guds organisasjon, og hvilket motiv har Djevelen for å føre slike mennesker inn blant Guds folk?
12 Judas sier advarende til dem som forsøker å forderve Guds folk, at de «for lenge siden er blitt utpekt av Skriftene til denne dom», det vil si til evig ødeleggelse. Hva er det som er galt med disse menneskene? Det er deres motiv. De mener at ettersom Gud er barmhjertig, kan de bruke hans barmhjertighet som en unnskyldning for en umoralsk oppførsel som gir dem anledning til å tilfredsstille sine kjønnslige lyster. (1 Kor. 6: 9, 10) De forsøker å overtale ubefestede kristne til å inngå løse forbindelser, idet de får dem til å tro at det ikke er så farlig å gi etter for sine lidenskaper en gang iblant ettersom Gud villig tilgir oss, hvis vi bekjenner vår synd. Disse menneskers motiv er således ønsket om å oppnå kjønnslig tilfredsstillelse, og akkurat som i tilfellet med Kain ligger synden på lur ved deres dør. De har ikke rene øyne. Peter sier om dem: «De har øyne som er fulle av ekteskapsbrudd og ikke er i stand til å avstå fra synd, og de forlokker ubefestede sjeler. De har et hjerte som er oppøvd i begjærlighet.» (2 Pet. 2: 14, NW) Djevelen benytter slike mennesker som har «øyne som er fulle av ekteskapsbrudd», for å forsøke å forderve Guds folk som har rene øyne og et rent hjerte, og for å friste dem til å begå synd.
13. Hva tror slike ugudelige mennesker i motsetning til Moses, og hva er de kristne derfor forpliktet til?
13 I motsetning til Moses tror disse onde menneskene at de kan ha en «kortvarig nytelse av synden» og likevel oppnå frelse. (Heb. 11: 25) De tror de kan gi etter for sine lidenskaper og deretter vise en form for anger og fortsette å være blant Guds folk, og så synde på ny ved å gi etter for sitt begjær og gjøre tilnærmelser overfor andre og overtale dem til å gjøre seg skyldig i umoral. De gjør seg således skyldig i å vende Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel. De kristne må motstå og kjempe en hard kamp mot slike umoralske personer, ikke bare på grunn av at disse kan skade enkeltpersoner, men også på grunn av at de kan skade hele menigheten hvis den lar slike mennesker få forsøke å forderve og vanære noen av det motsatte kjønn.
14. Hvorfor er den moralske tilstand som kristenheten befinner seg i, ingen unnskyldning for å gi etter for umoralske personer?
14 Det at kristenheten har fulgt en løsaktig handlemåte, og at dens skoler og kirkesamfunn er fulle av mennesker som legger en umoralsk oppførsel for dagen, gir ikke en sann kristen noen unnskyldning for å gi etter for sine lidenskaper. Judas gjør oss tydelig oppmerksom på at hvis noen synder, viser de «seg falske overfor vår eneste Eier og Herre, Jesus Kristus». Ettersom vi må holde fast ved den tro som en gang ble overgitt til de hellige, bør vi bestemt nekte å gi etter for ugudelige mennesker og motstå enhver form for fordervelse i denne onde tiden.
Noe å bli minnet om
15. Hvordan viser Judas at en kan falle fra troen, selv om en befinner seg i en frelst tilstand, og hvilken utfrielse hadde israelittene felles?
15 For å understreke at vi ikke er endelig frelst etter at vi har kommet til troen, selv om vi er i en frelst tilstand, viser Judas at vi som enkeltpersoner kan komme til å falle fra. Hvordan kan vi gjøre det? Ved å gi etter for fristelser som kommer fra ugudelige mennesker, og således ikke kjempe en hard kamp for troen. Han advarer om at det er blitt forutsagt hvilken dom som skal ramme disse menneskene. Hvor er dette blitt forutsagt? I Bibelens historiske beretning. Guds Ord inneholder mange eksempler på hvordan Jehova handlet med ugudelige mennesker i fortiden, og disse eksemplene viser hva Gud vil gjøre med slike mennesker i vår tid. Før de sniker seg inn og forsøker å friste andre til å begå umoralske handlinger, blir de advart om hvilken dom de vil få. Judas sier: «[Jeg vil] minne eder om at Herren, etter at han hadde frelst folket ut av Egypts land, siden ødela dem som ikke trodde.» (Jud. 5) Ja, hvilken enestående utfrielse erfarte ikke israelittene i år 1513 f. Kr.! Jehova utfridde dem med sterk hånd og frelste deres førstefødte fra døden da den tiende plage rammet Egypt. Det var ikke bare da denne plagen truet de førstefødte, at israelittene ble utfridd, men de ble også utfridd senere, ved Rødehavet. Det var også en «stor hop» av ikke-israelitter som fikk del i denne utfrielsen. — 2 Mos. 12: 38.
16, 17. a) Hva kan de kristne lære av det som skjedde med israelittene og «en stor hop av alle slags folk»? b) Hva advarer apostelen Paulus oss om, og hvordan bør vi reagere på denne advarselen?
16 Hva var det som forbilledlig ble vist her? Ettersom Egypt er et bilde på denne tingenes ordning (Åpb. 11: 8; 2 Kor. 4: 4), ble det ved dette billedlig vist at de mennesker som Jehova i vår tid utfrir fra denne tingenes ordning, ikke skal gå tilbake til Egypt og trelle under synden. Det at de er blitt utfridd fra denne onde tingenes ordning, betyr ikke at de er endelig frelst til evig liv i Guds nye ordning, og at det ikke lenger er mulig for dem å falle fra troen. Det kan ikke bety det hvis israelittene og den ’store hop av alle slags folk’ skal være et fullstendig forbilde. Jehova, som var deres Frelser, utryddet over en million israelitter i ørkenen. (2 Mos. 12: 37; 4 Mos. 14: 26—38) Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi de ga etter for syndens bedragerske makt. Synden er bedragersk. Den kommer snikende og slår ubarmhjertig ned på sine offer, slik som i tilfellet med israelittene. Paulus, en av Jesu Kristi apostler, advarer oss om at det at vi er blitt utfridd fra det motbilledlige Egypt og dets babyloniske hedenskap, ikke er noen garanti for at vi er blitt endelig frelst. Han sa: «[Gud hadde] ikke behag i de fleste av dem [israelittene i ørkenen]; for de ble slått ned i ørkenen. Men disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, liksom de hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere, liksom noen av dem, som skrevet er: Folket satte seg ned for å ete og drikke [offer som ble ofret til Ba’al Peor] og sto opp for å leke [med de kana’anittiske kvinner som innbød dem til slike offer]! La oss heller ikke drive hor, liksom noen av dem drev hor og falt på én dag tjuetre tusen! La oss heller ikke sette Jehova på prøve, slik noen av dem satte ham på prøve, for så å bli drept av slangene. Knurr heller ikke, liksom noen av dem knurret og ble ødelagt av ødeleggeren! Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» — 1 Kor. 10: 5—11, vers 9 fra NW.
17 Paulus skrev her til de kristne, og han benytter det kjødelige Israel som et advarende eksempel. Sammen med israelittene var det «en stor hop av alle slags folk» som var vennlig innstilt overfor dem. I motbildet i vår tid er denne advarselen derfor rettet til både den kristne, salvede levning og den ’store skare’ av «andre får». Alle må derfor være på vakt overfor dem som forsøker å friste noen som er blitt kjøpt med Jesu Kristi blod, til å følge en umoralsk handlemåte, slik at de blir syndens træller. Enhver kan bli påvirket, uansett hvor lenge han har gått på frelsens vei. Bli aldri likegyldig, stolt eller selvsikker, men gransk deg selv i lys av Guds Ord, slik at du ikke blir overlistet av syndens bedragerske makt.
Engler kan også synde og bli rammet av ødeleggelse
18. Ved hjelp av hvilket annet eksempel viser Judas oss nødvendigheten av å kjempe en hard kamp for den kristne tro?
18 Judas fortsetter ved å henvise til et annet eksempel som viser at det er nødvendig å kjempe en hard kamp for den kristne tro: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag; liksom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor [grov utukt, NW] og gikk etter fremmed kjød, ligger for våre øyne som et eksempel [advarende eksempel, NW], idet de lider en evig ilds straff.» — Jud. 6, 7.
19, 20. a) Hvilken synd begikk de engler som Judas omtaler, og hvilken straff fikk de? b) Hvordan tjener de engler som syndet, som et advarende eksempel for oss?
19 Disippelen Judas sammenligner her de ugudelige mennesker som forsøker å forderve andre i Guds organisasjon, med de falne engler på Noahs tid. Disse engler materialiserte seg uten tvil som menn som så fullkomne ut, og de må derfor ha virket svært tiltrekkende på menneskenes døtre. Men hadde de kommet til jorden for å føre menneskene tilbake til Gud? Nei, de hadde urette motiver. De hadde øyne som var fulle av sanselig begjær. De hadde kastet sine øyne på menneskenes vakre døtre. Disse tiltrekkende, materialiserte englene gjorde tilnærmelser overfor vakre kvinner. Uansett om de mente at de hadde rett til å ta disse kvinner til hustruer eller ikke, tok de tydeligvis til ekte hvem de ville, og så mange som de hadde lyst til, ja, de tok seg kanskje flere hustruer enn Lamek hadde, for han hadde på et tidligere tidspunkt tatt seg to hustruer. (1 Mos. 4: 19) Deres vakre utseende hjalp dem til å snike seg inn blant menneskene for å forderve dem. Judas viser at i vår tid vil noen mennesker som kanskje også har et vakkert utseende, snike seg inn blant de kristne. De ønsker særlig å bli kjent med noen av det motsatte kjønn, slik at de kan forderve og vanære dem ved å få dem til å inngå urene kjønnslige forbindelser. Under vannflommen dematerialiserte disse englene seg, men de kunne ikke vende tilbake til Guds hellige organisasjon. Gud sørget for å holde dem «i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag». De befinner seg nå i et åndelig mørke, for de har ikke noe lys fra Gud. Som følge av at de hadde et urett motiv, gjorde de seg selv til demoner. (1 Mos. 6: 1—5) Hvilket advarende eksempel er ikke dette for oss!
20 Vi får her vite at til og med engler som ser Guds åsyn, kan synde og bli dømt til ødeleggelse. Det har aldri vært Guds hensikt at engler skulle leve dels i himmelen som åndeskapninger og dels på jorden som mennesker for å ha omgang med kvinner. Men disse englene forlot sin tildelte bolig. Ettersom engler kan synde og bli rammet av ødeleggelse, bør ikke ufullkomne mennesker tro at de er endelig frelst. Det er bare ved å kjempe en hard kamp for troen at vi kan fortsette å gå på frelsens vei. Vi ønsker ikke å bli lik de engler som ikke tok vare på sin høye stand. Motstå derfor de mennesker som overtrer de grenser Gud har fastsatt, og som forsøker å besmitte kjødet.
21. a) Hvilken synd var det Sodoma og Gomorra spesielt ble ødelagt for? b) Hvordan er ødeleggelsen av disse byene et advarende eksempel samtidig som den er til oppmuntring for gudfryktige mennesker?
21 Som et advarende eksempel omtaler Judas også en straff som Gud om lag 450 år etter vannflommen førte over de to byene Sodoma og Gomorra da han ødela dem med ild. Disse byenes innbyggere ’bedrev grov utukt og gikk etter fremmed kjød’ for å bruke det på unaturlig vis. De gjorde seg ikke bare skyldig i utukt med kvinner, men de begjærte også menns kjød og muligens også dyrs kjød. (3 Mos. 18: 22—25) Bibelen forteller at Jehova sendte to engler til Sodoma for å undersøke byens moralske tilstand og for å redde Lot fra den ødeleggelse som truet den. Lot tok gjestfritt imot englene i sitt hjem, men Sodomas ugudelige innbyggere, en pøbelflokk som besto av både unge og gamle menn, forlangte at de to englene skulle komme ut så de kunne ha urett kjønnslig omgang med dem. Selv etter at englene hadde slått pøbelflokken med blindhet, forsøkte disse sodomittene som var opptent av begjær, å få tak i englene. Neste morgen lot Jehova Gud det regne ild og svovel ned over Sodoma og Gomorra. Lot og hans døtre unnslapp den ødeleggelse som kom over sodomittene. Denne ødeleggelse er satt til et «advarende eksempel» for oss. Hvem er denne advarselen spesielt rettet til? Peter sier: «[Gud] la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og [har dermed] satt dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden, og fridde ut den rettferdige Lot, som plagdes ved de ugudeliges skamløse ferd . . . [Herren vet] å utfri de gudfryktige av fristelser, men å holde de urettferdige i varetekt med straff til dommens dag, aller mest dem som går etter kjød i uren lyst.» — 2 Pet. 2: 6—10.
22. a) Hvilken advarsel bør vi legge oss på hjerte? b) Hvordan utfrir Gud de rettferdige av prøve?
22 Alle som har til hensikt å besmitte kjødet i Guds organisasjon, bør derfor ta seg i akt! De er dømt til evig ødeleggelse. Alle sanne tilbedere bør legge seg denne advarselen på hjerte og ikke engang for et øyeblikk overveie noe fristende forslag fra slike mennesker som er fordømt. Motstå dem! ’Kjemp en hard kamp for troen.’ Vi kan være forvisset om at Gud vet hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve. Han utfrir oss ikke nødvendigvis fra fristelser, for han lar dem utgjøre en prøve for oss. Gud utfrir de rettferdige av prøve ved til sin egen fastsatte tid å avskjære ugudelige mennesker fra livet. Han fjerner dem som forårsaker fristelser.
23. Hva må vi aldri gå trett av å gjøre, og hva har vi da håp om?
23 Vi vet ikke hvor lenge onde mennesker ennå vil utsette oss for fristelser, men vi må aldri gå trett når det gjelder å forkynne det gode budskap om Riket, eller slutte å motstå ugudelige mennesker. Da vil vi oppnå den velsignelse å bli utfridd når Gud avskjærer de ugudelige fra livet, og få leve i en ren, ny ordning. Inntil da må vi alltid være på vakt og kjempe en hard kamp for troen.
[Bilde på side 84]
Sodoma og Gomorra, et advarende eksempel