Kyndig veiledning i kunsten å gjøre mennesker til vitner
«Gå derfor og gjør disipler.» — Matt. 28: 19, NW.
1. Hvilket formål hadde Jehova med å gjøre Israel til en nasjon, og hvordan unnlot Israel å leve opp til dette?
JEHOVA har hatt sine vitner på jorden nesten like lenge som det har vært mennesker til. Det første vitne var Abel, Adams sønn. Det har ikke alltid vært mange av dem. Det har for det meste bare vært få, en glissen rekke ned gjennom tidene. Til sine tider har imidlertid Jehova funnet for godt å ha forholdsvis mange av dem. Hele Israels folk besto således av Jehovas vitner. (Es. 44: 8) Men de levde ikke opp til det høye kall de hadde fått, nemlig å representere ham blant jordens folk. Etter at Jehova hadde vist sin langmodighet med dem i lang tid, forkastet han dem derfor fullstendig som sine vitner, til tross for at han hadde gjort Israel til en nasjon nettopp for dette formål. Forkastelsen av denne nasjonen fant sted da Israels folk lot Kristus Jesus drepe, men en ny nasjon av vitner var da allerede i ferd med å bli dannet. — Heb. 11: 4 til 12: 1; 2 Mos. 19: 5, 6.
2. Hvilken forskjell er det blant annet på den nye nasjon av vitner og Israels nasjon med hensyn til den måten de ble dannet på?
2 Den nye nasjon av vitner for Jehova skulle i mange henseender være forskjellig fra den gamle. Forskjellen består blant annet i at mens et menneske kunne bli født som israelitt og således bli et medlem av Jehovas folk på grunn av sin avstamning fra Guds venn Abraham, så kan ingen bli født som et medlem av den nye nasjon. Det er bare ved å bli kalt av Gud, ta imot kallet og innvie seg til å bli hans tjener at man kan bli et medlem av den nye nasjon. Det er ens hjertetilstand og tro som teller. Det blir frambrakt medlemmer av denne nasjon ved at mennesker som har nådd ansvarlig alder, fornyer sitt sinn slik at de vender seg bort fra en falsk form for tilbedelse til den eneste form for tilbedelse som er velbehagelig for Gud. — Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24.
3. Hvilken framgangsmåte brukte Jesus da han begynte å danne den nye nasjon, og hvilket resultat ga den?
3 Det var sin elskede Sønn, Jesus Kristus, Jehova ga i oppdrag å gjøre mennesker til vitner, noe som var meget passende, for han var selv det største vitne for Jehova som noen gang har vært her på jorden, og alle Guds vitner etter ham må være hans disipler og etterfølgere. Hans arbeid ga overordentlig gode resultater. Den framgangsmåten han brukte da han begynte sin virksomhet, var å tale offentlig, og han var en absolutt mester på dette område. Han hadde et mektig budskap å forkynne, budskapet om at Guds rike var menneskenes eneste håp, og han må ha lagt det fram på en særdeles fengslende måte. Da fariseerne ved en anledning sendte tjenere av sted for å gripe ham, kom de tomhendt og meget imponert tilbake, og de sa: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» Hans mange tilhørere var så fengslet av hans ord og hans mirakler at de til og med ble hos ham i dagevis, og følgen var at Jesus bare ved sine offentlige taler klarte å gjøre et slikt inntrykk på menneskene at noen av dem innvigde seg til å tjene den høyeste Gud, Jehova, og symboliserte sin innvielse ved å la seg døpe i vann. Vi leser om døperen Johannes: «Da dro Jerusalem og hele Judea og hele landet om Jordan ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan.» Men om Jesus leser vi: «Da nå Herren fikk vite at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes . . . da forlot han Judea og dro atter bort til Galilea.» — Åpb. 1: 5; Matt. 3: 5, 6; Joh. 4: 1—3.
En ny forkynnelsesmetode blir innført
4. Hvilken forkynnelsesmetode innførte Jesus senere, og hvorfor?
4 Til tross for de utmerkede resultater Jesus hadde av sine offentlige taler, innførte han en ny metode til å gjøre mennesker til vitner for Jehova. Han gjorde det fordi han hadde ansvaret for dette arbeidet, og han var klar over de behov som ville oppstå i framtiden. Han visste at han ikke ville kunne være så svært lenge hos sine etterfølgere og utføre forkynnelsen for dem, og at hans mirakler ville opphøre etter en tid, men likevel måtte det store arbeidet med å gjøre mennesker til vitner fortsette. Han visste at mange av dem som lyttet til ham i dag, ville vende ryggen til ham i morgen og slutte seg til den pøbelflokken som ville forlange hans liv og sette i gang ondskapsfull forfølgelse av hans etterfølgere. Arbeidet måtte imidlertid ikke stoppe. Han visste at hans disipler skulle bli sendt til de ikke-jødiske nasjoner på hele den bebodde jord og forkynne der hvor det ville være lite gagn i bare å sitere skriftene. Den nye nasjon av vitner for Jehova måtte vokse, og den skulle bestå av mennesker av god vilje som fikk det mektige budskap om Guds rike dypt innprentet i seg, slik at de fornyet sitt sinn. Hvordan skulle dette gjøres? Det var innlysende at bare offentlige taler ikke ville være det mest effektive midlet. Til gagn for sine etterfølgere, som dette arbeidet skulle betros til, innførte derfor Jesus det trekket i det kristne forkynnelsesarbeid som er blitt kalt hus-til-hus-forkynnelse — og for en fruktbringende metode det har vist seg å være! Det var en metode som var tilpasset ufullkomne menneskers evner. Det var fremdeles forkynnelse ved hjelp av en preken, men den var forenklet ved at tilhørerskaren var redusert til bare noen få personer, og undertiden til bare en enkelt person. Det er nok så at den for hver enkelt forkynner ikke var så omfattende som den masseundervisning Jesus kunne gi, men den var ikke desto mindre forbausende virkningsfull.
5. Hvilket distrikt ble tildelt dem som skulle gjøre mennesker til vitner ved å forkynne?
5 I Matteus’ evangelium, kapitel 10, finner vi den detaljerte veiledning om hvordan mennesker skulle gjøres til vitner ved hjelp av hus-til-hus-forkynnelse, som Jesus selv ga da han personlig lærte opp apostlene. Emnet for forkynnelsen skulle være det samme som Jesus hadde: «Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» (Matt. 10: 7) Det distriktet de skulle forkynne i, var først begrenset til Israels land, men etter Jesu himmelfart skulle det utvides til å omfatte hele verden, slik det framgår av disse berømte ord: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» — Matt. 28: 19, NW.
6. Hvilken åndelig innstilling må de ha som skal utføre dette arbeidet?
6 I Matteus 10: 8—10 snakker så Jesus om den åndelige innstilling de som utførte dette arbeidet, skulle ha. Forkynnerne av det gode budskap måtte være åndeligsinnet for å være skikket for dette arbeidet. De måtte sette Guds rike først og la de materielle behov komme i annen rekke. «For intet har I fått det, for intet skal I gi det. I skal ikke ta gull eller sølv eller kobber med i eders belter, ikke skreppe til reisen, ikke to kjortler, ikke sko, ikke stav; for arbeideren er sin føde verd.»
7. På grunnlag av hvilke betingelser viser Jesus at hans himmelske Far har påtatt seg forpliktelsen til å sørge for sine tjenere i materiell henseende?
7 Legg merke til den grunnen som blir gitt: «Arbeideren er sin føde verd.» Disse Jesu ord viser i virkeligheten at hans himmelske Far har påtatt seg en forpliktelse. De som forkynner det gode budskap, er av Jehova Gud satt til å arbeide i hans vingård. Han bestemmer betingelsene. En av betingelsene er at arbeiderne må være åndeligsinnet, at de må legge hele sin sjel og hele sitt hjerte og sinn i forkynnelsen av Riket. Når arbeidsgiveren stiller et slikt krav som dette, er det klart at forpliktelsen til å ta seg av arbeiderens materielle behov hviler på ham. Jesus anerkjente således det prinsippet som Jehova allerede hadde uttalt i moseloven i 4 Mosebok 18: 31 og i 5 Mosebok 25: 4, og han anvendte det på det kristne forkynnelsesarbeid.
8. Når føler ikke Jehova seg forpliktet til å sørge for våre materielle behov på en spesiell måte?
8 Hvis derimot arbeideren ikke oppfyller betingelsene, men lar sine materielle behov komme i første rekke, da vil ikke Gud føle seg forpliktet til å sørge for hans materielle behov på en spesiell måte. Han sørger generelt sett for hele menneskehetens behov. Det er mange millioner mennesker i verden som sørger for seg selv, som setter sine materielle interesser først, og de får det de trenger til livets opphold, uten at Jehova sørger for dem på noen spesiell måte. Det er ikke nødvendig. De har brukt tid og krefter på å gjøre det selv. Men det som Jehova virkelig føler seg forpliktet til, og som han har lovt å gjøre, er å tilfredsstille de nødvendige materielle behov hos dem som tar seg av hans rikes interesser, og som ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’, slik som Jesus gjorde. De som setter Rikets interesser først, misjonærer, pionerer, områdetjenere, seksjonstjenere og de over tusen personer som arbeider i Betel-hjemmene, som alle sammen er ordinerte Jehovas vitner i heltidstjeneste, kan i takknemlighet bekrefte dette. — Matt. 6: 33.
«Finn ut» først
9. Hva er det som gjør et menneske fortjent til å motta Guds budskap?
9 Da Jesus deretter ga sin veiledning angående arbeidet på feltet, beskrev han hva forkynnerne av det gode budskap skal gjøre når de kommer til sitt distrikt: «Overalt hvor dere kommer inn i en by eller landsby, finn da ut hvem i den som gjør seg fortjent til det, og bli der til dere drar bort.» (Matt. 10: 11, NW) Det første som måtte til når de skulle gjøre mennesker til vitner, var å ’finne ut hvem som gjør seg fortjent til det’. Fortjent til hva? Fortjent til den store forrett og fordel å ha disse tjenere for den Høyeste i sitt hjem og lytte til dem når de forklarte det guddommelige budskap om frelse som de overbrakte! Hvis et menneske tok vennlig imot det frelsens budskap som apostlene forkynte, og viste dem ekte gjestfrihet fordi de var Guds tjenere, ville det gjøre vedkommende fortjent til en slik forrett i Guds og Kristi øyne. Jesus sa om slike mennesker: «Den som tar imot eder, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir én av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» — Matt. 10: 40—42; 25: 34—40.
10. Hvordan kan man finne ut hvem som gjør seg fortjent til det?
10 ’Finn ut hvem som gjør seg fortjent til det,’ sa Jesus. Hvordan kan man finne ut hvilke mennesker som gjør seg fortjent til at man forkynner det gode budskap om Guds rike for dem? Man kan ikke vite det bare ved å se på dem. Hvorvidt mennesker gjør seg fortjent til det eller ikke, avhenger av hva som foregår i deres sinn, hva de tenker, så hvis man ikke kan finne ut hva de tenker, kan man aldri finne ut om de vil gjøre seg fortjent til det eller ikke. Hvordan kan vi få et menneske til å vise hva det tenker? Det er ikke så vanskelig som vi kanskje tror. Vi gjør det i virkeligheten hver eneste dag. Hvis vi vil vite hva et menneske mener om været, om de nyeste bilmodellene eller om verdenspolitikken, så behøver vi ikke gjøre noe annet enn å begynne å snakke med ham om det emnet vi har valgt, og da vil vi i alminnelighet oppnå at han åpner munnen og lar oss vite hva han mener om det. Og hvis vi gjerne vil vite om et bestemt menneske er en av dem som gjør seg fortjent til at vi forkynner for dem, om han er en av dem som Jesus sa at hans etterfølgere skulle lete etter, da må vi begynne å snakke med ham om Gud, Kristus Jesus og hans rike, og da får vi vite hva han mener, og om han gjør seg fortjent til at vi forkynner for ham. Den eneste måten å finne ut dette på er å snakke med folk.
11. Hvorfor kunne ikke apostlene betrakte religion som en privatsak som ikke bør diskuteres med andre, og hvilket typisk eksempel er omtalt på folks reaksjon overfor forkynnelsen?
11 I samsvar med dette rådet fra Jesus med hensyn til å gjøre mennesker til vitner var apostlene og de første kristne ikke av den oppfatning at religion er en privatsak og ikke bør diskuteres med andre. De fulgte i sin Mesters fotspor, og derfor snakket de med andre om sin tro, og når apostlene kom til en by hvor det gode budskap ikke tidligere var blitt forkynt, gikk de følgelig til torget og byportene hvor folk pleide å samle seg for å høre nytt. På slike steder begynte så apostlene å lete etter mennesker som gjorde seg fortjent til å få høre det gode budskap. Det var ikke vanskelig å komme i snakk med dem og dreie samtalen inn på Riket, og så ville det være lett å finne dem som gjorde seg fortjent til å få høre budskapet. Et typisk eksempel på dette blir omtalt i Apostlenes gjerninger, kapitel 17. Paulus hadde forkynt på torget i Aten, og så ble han ført opp på Areopagos, et sted hvor han kunne forklare sin lære for de filosofene som var forsamlet der. Da han hadde avlagt et vitnesbyrd om Jehova Guds overhøyhet, om Kristus Jesus, om dommens dag og om oppstandelsen, førte det til en typisk reaksjon hos tilhørerne: «Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen, men andre sa: Vi vil høre deg ennå en gang om dette. Dermed gikk da Paulus bort fra dem. Men noen menn holdt seg til ham og kom til troen.» De siste som er nevnt her, var de som gjorde seg fortjent til å få høre det gode budskap, og de ville innby apostlene til å bo i sitt hjem, i likhet med Akvilas og Priskilla som innbød Paulus til å bo hos dem da han var i Korint, og i likhet med Lydia som Lukas forteller følgende om: «Da nå hun og hennes hus var blitt døpt, ba hun oss og sa: Så sant I holder meg for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta opphold der! Og hun nødde oss.» — Ap. gj. 17: 32—34; 18: 1—3; 16: 15.
12. Hvorfor var hilsenen med ønske om fred passende å bruke for Kristi disipler i arbeidet fra hus til hus på den tiden, og hvordan kunne de ’la fred komme over et hus’?
12 Det var ikke bare på offentlige steder det ble forkynt, men de som gjorde seg fortjent til det, ble også funnet, ved forkynnelse fra hus til hus, slik Jesu ord videre viser: «Når dere kommer inn i et hus, hils så på husstanden, og hvis husstanden gjør seg fortjent til det, så la den fred dere ønsker den, komme over den; men hvis den ikke gjør seg fortjent til det, la da freden fra dere vende tilbake til dere.» (Matt. 10: 12, 13, NW) Lukas 10: 5 gjengir den nøyaktige ordlyden av den hilsenen Jesus ville de skulle bruke: «Fred være med dette hus!» Dette var en vanlig hilsen på den tiden. Den siktet til den fred og framgang som kommer fra Gud, og innbefattet et ønske om velferd, og når vi tenker på det gode budskap apostlene var kommet for å bringe om fred med Gud gjennom Kristus Jesus, var det en meget passende hilsen. Når nå husets folk fikk høre om formålet med besøket, sto det til dem selv om de ville gjøre seg fortjent til at de gode ønskene ble til virkelighet. Hvis husstanden gjorde seg fortjent til det, ville apostelen adlyde Jesu veiledning og ’la den fred han hadde ønsket den’ da han kom inn i huset, ’komme over den’ ved å forklare det gode budskap inngående. Denne leting etter mennesker som gjorde seg fortjent til dette, var imidlertid bare det første av tre skritt som må tas når man skal gjøre mennesker til vitner for Jehova. Det var som å velge omhyggelig ut råmaterialet til å arbeide videre med.
De neste skritt
13. Hvorfor er arbeidet med å gjøre mennesker til vitner også blitt kalt en forlikelsens gjerning?
13 Det arbeid Kristi disipler utførte, er også blitt kalt en forlikelsens gjerning. Etter Adam og Evas opprør mot Gud har det vært fiendskap mellom Gud og denne verden, men det gode budskap Kristi etterfølgere overbrakte, var et budskap om fred med Gud gjennom mellommannen Kristus Jesus. Ved å ta imot Jesus som mellommann mellom Gud og mennesker og innvie seg til Gud gjennom ham var disse første kristne av alle folkeslag blitt forlikt med Gud og hadde fred med ham, og ved sin hilsen ønsket de at alle mennesker som gjorde seg fortjent til det, måtte få den samme fred. Paulus uttrykte det slik: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» Med dette formålet i tankene kom de inn i folks hjem. For dem som gjorde seg fortjent til det, betydde dette begynnelsen til en undervisning som ville føre til innvielse og til fullstendig fred med Gud. — 2 Kor. 5: 20.
14. a) Hva kreves det for at et menneske som gjør seg fortjent til det, skal bli forlikt med Gud? b) Hva er det annet skritt som må tas når man skal gjøre mennesker til vitner, og hvordan kan det tas?
14 Forlikelse med Gud og fred med ham innebærer innvielse til å gjøre hans vilje gjennom Kristus Jesus, og det er igjen noe som er resultatet av nøyaktig kunnskap om Guds hensikter. Det lar seg ikke gjøre å få nøyaktig kunnskap ved et enkelt besøk; det krever tid. Hvis mennesker som gjør seg fortjent til det, skulle kunne bli vitner for Jehova og få fred med Gud, måtte de få sannheten om Kristus og hans rike så grundig forklart for seg at den ville gjøre et dypt og varig inntrykk på dem og også overvinne deres gamle religiøse forestillinger enten disse var rent hedenske eller stammet fra den fordervede jødiske religion. Målet var at slike mennesker skulle føres fram til å forstå Guds hensikter så godt at de ville ønske å innvie sitt liv til å tjene ham. Et slikt undervisningsarbeid tar tid, og det er grunnen til at Jesus i sin veiledning til forkynnerne sa at de skulle «bli der» hos dem som gjorde seg fortjent til det. Dette var altså det andre skrittet som var nødvendig for å gjøre mennesker til vitner. (Matt. 10: 11, NW) Hvis en forkynner ble innbudt til å bo i slike menneskers hjem, da ville han naturligvis bli hos dem, og han ville bruke mye tid til å undervise dem. Men han kunne også bli hos mennesker som han ikke bodde hos, ved å komme tilbake til dem gang på gang og på den måten bruke mye tid til å forkynne for dem.
15. Hvilket skritt må videre tas, i arbeidet med å gjøre mennesker til vitner, og hvem er det som i virkeligheten gjør mennesker til vitner?
15 Det var enda et skritt som måtte tas i dette arbeid med å gjøre mennesker til vitner. Det var ikke nok at læreren ble en tid hos dem som gjorde seg fortjent til det, ved å gjøre gjenbesøk hos dem. Skulle forkynneren kunne adlyde befalingen om å bringe fred til mennesker som gjorde seg fortjent til det, var det ikke til å komme forbi at det måtte holdes regelmessig bibelstudium i slike menneskers hjem. Grunnen til at dette ikke måtte unnlates, var at det i virkeligheten ikke var forkynneren av det gode budskap som gjorde mennesker til en Kristi disippel eller til et vitne for Jehova. Selv om vi leser at Jesus og apostelen Paulus ’gjorde’ disipler, var de de siste til å tilta seg æren for det. Jesus sa: «Jeg taler det jeg har sett hos min Fader.» Paulus anerkjente Gud som den egentlige skaper av den nye nasjon, da han sa: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. . . . For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland.» Det betyr at forkynneren bare ble brukt til å plante Guds sannhetsord i de menneskers hjerter som gjorde seg fortjent til det. Selv om Guds tjenere fikk denne befaling: «Gå derfor og gjør disipler,» så skulle de altså ikke bare tale sitt eget ord når de oppholdt seg hos mennesker av god vilje, men det ble ventet av dem at de skulle la Jehova tale gjennom sitt skrevne Ord, Bibelen, slik Jesus gjorde ved hele tiden å sitere Bibelen. Det var bare ved å la Gud selv tale til dem gjennom sitt Ord at mennesker som fortjente det, kunne motta et varig inntrykk av det i sitt sinn. Det var bare på den måten at hans Ord kunne bli plantet dypt i deres hjerter, slik at det kunne bære frukt. Et bibelstudium med slike mennesker var således det tredje skritt i den framgangsmåten Jesus lærte sine etterfølgere å følge når de skulle gjøre mennesker til vitner for Jehova. Det var bare ved dette siste skrittet, bibelstudiet, at de menneskene som gjorde seg fortjent til det, kunne få den fred som de sanne kristne nyter. — Joh. 4: 1; Ap. gj. 14: 21; Joh. 8: 38; 1 Kor. 3: 6—9; Matt. 28: 19.
16. Oppsummer den veiledning Jesus ga med hensyn til å gjøre mennesker til vitner.
16 Dette er da den veiledning Jesus ga sine etterfølgere med hensyn til å gjøre mennesker til vitner ved den metoden å forkynne fra dør til dør. Tre forskjellige skritt trer tydelig fram: Forkynnerne må finne dem som gjør seg fortjent til det, ved å snakke med dem; de må bruke tid til å forkynne for dem, og de må hjelpe dem til å få den fred som kommer ved å bli forlikt med Gud gjennom innvielse, noe som ikke kan finne sted uten flittig studium av Guds Ord. De tre skrittene kan sammenlignes med tre operasjoner i en fabrikasjonsprosess. Hvis en av disse operasjonene ikke blir omhyggelig utført, vil produktet bli dårlig, men hvis materialet er godt, og arbeidsinstruksene blir fulgt, kan man vente et feilfritt produkt.
17. Finnes det en lettere og raskere måte å utføre vitnearbeidet på? Hvor effektiv viste denne metoden seg å være i de første kristnes dager?
17 Det kan se ut som det er en lang og besværlig prosess å gjøre mennesker til vitner ved hjelp av denne metoden, og det er sant at det i vår tid virkelig krever tid og iherdig arbeid å frambringe bare et eneste nytt vitne ved denne metoden — men det er den beste og raskeste metoden som finnes. Jesus brukte den selv da han lærte opp sine etterfølgere, og han var en mester på dette område. Det finnes ingen snarvei til dette målet. Jesus var en praktisk arbeider; han gjorde bruk av praktisk visdom. Hvis det hadde vært en lettere og raskere måte å gjøre arbeidet på for hans etterfølgere, så ville han sikkert ha fortalt dem det. Den kjensgjerning at han ikke gjorde det, viser at det ikke finnes noen slik måte. Ved å følge dette rådet gjorde hans disipler tusener av mennesker til vitner av en slik ypperlig kvalitet at man den dag i dag forbinder uttrykket «de første kristne» med den ubrytelige lojalitet disse menneskene viste overfor de høyeste prinsipper når de var utsatt for den voldsomste forfølgelse. De ’fylte Jerusalem med sin lære’ og ’oppviglet hele verden’, og de har øvet innflytelse på menneskenes handlemåte helt til denne dag. Det er sannelig et bemerkelsesverdig resultat av en undervisningskampanje, og et godt bevis for hvor effektive de metodene er som er blitt brukt! Hvor effektiv er så den samme metoden nå i det tjuende århundre, masseproduksjonens tidsalder? — Ap. gj. 5: 28; 17: 6.