«Jeg har min Guds hus kjært»
«Vi bør ikke forsømme vår Guds hus.» — Neh. 10: 39, NW.
1. Beskriv det teltet som israelittene oppførte i ørkenen med tanke på den sanne tilbedelse.
FOR over 3400 år siden ble det reist et storslagent telt i den ugjestmilde ørkenen på Sinaihalvøya. Det var bare 4,5 meter bredt, 4,5 meter høyt og 13,5 meter langt. Likevel kostet det og dets forgård og alt utstyret nærmere 15 millioner kroner. (2 Mos. 38: 28—31; se fotnotene b og c i 1953-utgaven av NW.) Dette var det vakre tabernaklet, som på Jehova Guds befaling ble oppført i 1512 f. Kr. av israelittene, som var blitt utfridd av trelldommen i Egypt. (2 Mos. 36: 2—38: 20) Dette praktfulle teltet tjente som Israels senter for sann tilbedelse i 485 år.
2, 3. a) Hvilken bygning til pris for Jehova innvigde Salomo i 1027 f. Kr.? b) Fortell hvordan det videre gikk med templet i Jerusalem.
2 I 1027 f. Kr. innvigde Salomo, som var Davids sønn og konge i Israel, en annen bygning til Jehovas pris i Jerusalem, nemlig et tempel som hans far under inspirasjon hadde fått byggeplanene til. (1 Krøn. 28: 11—19) Templet var ni meter bredt, 27,5 meter langt og 13,5 meter høyt innvendig. (1 Kong. 6: 2) Det var hovedsakelig bygd av kalkstein og sedertre og var dekorert med gull og kostelige steiner. Det var uten tvil en av de vakreste og mest kostbare bygninger som noen gang er blitt oppført. Det gull og sølv som var blitt gitt til byggingen av templet, var verdt over 35 milliarder kroner. Den allmektige Gud hadde tydeligvis behag i det, for etter Salomos gripende bønn ved innvielsen «falt det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofferne, og [Jehovas] herlighet fylte huset». 2 Krøn. 6: 12—7: 3.
3 Det templet Salomo bygde, ble ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr., og jødene ble ført i fangenskap. (2 Kong. 25: 8—12) Da jødene 70 år senere ble utfridd av Babylon av perserkongen Kyros, vendte de tilbake til Jerusalem, og templet ble til slutt gjenoppbygd der under Serubabels ledelse. (Esras 1: 1—4; 3: 8—11; 6: 14, 15) Mange hundre år senere ombygde Herodes den store dette templet, og denne bygningen sto fremdeles da Jesus Kristus var her på jorden. Fordi jødene var troløse mot Jehova, ble dette templet jevnet med jorden da romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr., nøyaktig som Jesus hadde forutsagt. — Matt. 24: 1, 2.
4. Hva har trådt i stedet for tabernaklet og templene? Redegjør for hvordan denne bygningen er oppbygd.
4 Templet ble med rette omtalt som «[Jehovas] helligdom», «Guds hus» og «[Jehovas] hus». Jesus kalte det også «min Faders hus». (2 Krøn. 26: 16; Esras 3: 8; Joh. 2: 16) Tabernaklet og de templene som senere ble oppført i Israel, eksisterer ikke lenger, men et langt mer praktfullt tempel, et åndelig tempel, er blitt bygd i deres sted. Angående dette sa den kristne apostelen Paulus følgende til sine kristne brødre i Efesos: «Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk, I som er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» (Ef. 2: 19—22) Guds ånd bor i de menneskene som utgjør dette templet, og de er «levende steiner» som blir bygd opp til et «åndelig hus». (1 Pet. 2: 4, 5; 1 Kor. 3: 16) De som utgjør dette åndelige tempel, er bare 144 000, og en liten levning av dem er fremdeles på jorden. — Åpb. 7: 4—8; 14: 1—5.
5. På hvilken måte viser lovprisere av Jehova med et jordisk håp at de verdsetter den kontakt de har med tempelklassen?
5 Det åndelige tempel kan være representert i lokale menigheter av Jehovas vitner ved en eller flere salvede etterfølgere av Jesus Kristus. Men fordi det bare er et lite antall av disse som fremdeles er på jorden, består noen av Guds tjeneres menigheter utelukkende av innvigde lovprisere av Jehova som har et jordisk håp, en ’stor skare’ som Åpenbaringen sier er «for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel». (Åpb. 7: 9, 15) Disse menneskene setter stor pris på den kontakt de kan ha med tempelklassen, og de viser dette ved fullt ut å samarbeide med den «tro og kloke tjener», som er alle salvede kristne på jorden som klasse betraktet. (Matt. 24: 45—47) Fordi de gjør godt mot Kristi «brødre», hans salvede etterfølgere, vil de bli belønnet med evig liv. — Matt. 25: 34—40, 46.
Ær Jehova med gaver
6, 7. a) Hvordan reagerte israelittene da de fikk det privilegium å gi gaver til byggingen av tabernaklet og templet? b) På hvilken måte reagerer Jehovas tjenere nå når de får anledning til å støtte opp om den sanne tilbedelse? c) Er noen av dem som har reagert på en slik måte, blitt fattige av den grunn?
6 Israelittene fikk det privilegium å gi gull, sølv, kobber, ull, lin og andre ting til byggingen av tabernaklet. De som hadde «hjertelag til det», ga en slik «gave til [Jehova]», ja, de ga så mye at innsamlingen måtte stanses fordi «det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulle fullføres, ja mer enn nok». (2 Mos. 35: 4—9, 20—29; 36: 4—7) David hadde det tempel som skulle bygges i Jerusalem, så kjært at han ga en mengde gaver til byggingen av det, både gull, sølv, kobber, jern og alle slags dyre steiner. Men han sa: «Fordi jeg har min Guds hus kjært, vil jeg også gi hva jeg eier av gull og sølv, til min Guds hus — foruten alt det jeg har samlet sammen til det hellige hus.» Han ga så en mengde gull og sølv i tillegg til det han hadde gitt før. Da de andre israelittene ble oppfordret til å gi bidrag, kom de villig med gaver, og «folket gledet seg over at de ga så villig; for med udelt hjerte ga de frivillig sine gaver til [Jehova]; kong David gledet seg også storlig». — 1 Krøn. 29: 1—9.
7 Jehovas tjenere reagerer på lignende måte i vår tid når det skal oppføres en bygning som skal brukes i den sanne tilbedelse. De er glade over å kunne gi materiell støtte til et slikt prosjekt, enten det gjelder utvidelse av Selskapet Vakttårnets hovedkontor i New York eller et av avdelingskontorene eller bygging av en ny Rikets sal. Og når det skal bygges en ny Rikets sal, gir de også ofte av sin tid og sine krefter. Jehova velsigner dem og gjør det mulig for dem å vise kristen gavmildhet på mange forskjellige måter. (2 Kor. 9: 8—12, UO) Det er ingen som blir fattige når de støtter opp om den sanne tilbedelse ved å gi bidrag til fremme av Guds rikes interesser alt etter hva de er i stand til, for Ordspråkene 3: 9, 10 sier: «Ær [Jehova] med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling! Så skal dine lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most.»
8. Hva har Jehovas tjenere gjort fordi de ikke ønsker å forsømme Guds hus?
8 Israelittene fikk det privilegium å gi sin støtte til tabernaklet og templene og til prestene og levittene, som tjente i dem. På Nehemias’ tid bestemte jødene seg for eksempel for å holde Guds lov og komme med bidrag til opprettholdelsen av den rene tilbedelse i Jehovas helligdom. De forsto at de ikke måtte forsømme Guds hus. (Neh. 10: 32—39, NW) Jehovas vitner i vår tid forsømmer heller ikke Guds hus. For det første kommer de, alt etter hva de er i stand til, med bidrag til leie av møtelokaler eller vedlikehold av Rikets saler og til fremme av forkynnelsen av evangeliet om Riket. (Matt. 24: 14; Mark. 13: 10) De gjør dette med glede og viser derved at de har sin Guds hus kjært. De handler i harmoni med Paulus’ ord: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7.
9. Hvilken innstilling bør Jehovas tjenere ha når Rikets sal trenger å bli reparert?
9 Med tiden trengte det tempel som var blitt bygd av Salomo, å bli reparert, for eksempel på den judeiske kongen Joas’ tid. De som var ansvarlige for reparasjonene, gikk ikke til handling med en gang, men til slutt ble helligdommen satt i stand. (2 Kong. 12: 4—15) Senere sørget også Judas konge Josias for at «[Jehovas] hus» ble satt i stand. (2 Kong. 22: 3—7) Guds tjenere i vår tid viser at de har sin Guds hus kjært, ved at de sørger for vedlikehold av sine Rikets saler. De nøler ikke med å foreta nødvendige reparasjoner, men sørger for at arbeidet blir gjort av flittige og ærlige arbeidere.
10. Hvilket syn bør de kristne ha på utstyret i Rikets sal?
10 Fra tid til annen ble templet plyndret, noe som blant annet skjedde på Judas konge Amasjas tid, da en annen Joas, kongen i Israel, angrep Jerusalem og «tok alt det gull og sølv og alle de kar som fantes i [Jehovas] hus og i skattkammerne i kongens hus, og dessuten gislene; så vendte han tilbake til Samaria». (2 Kong. 14: 11—14) Denne hendelsen lærer Jehovas tjenere i vår tid å være forsiktige når de bruker utstyret i Rikets sal. De vil aldri tilrane seg noen av de ting som tilhører hele menigheten. Rikets sal og utstyret i den bør behandles med respekt og betraktes som noe som først og fremst tilhører Jehova og dernest den kristne menighet som benytter det i tilbedelsen. Husk også at Babylons konge Nebukadnesar stjal alle de kostbare ting i Jehovas tempel og ødela denne praktfulle bygningen. (2 Kong. 25: 8—17) De kristne vil aldri gjøre noe som helst som kan minne om det denne hedenske monarken gjorde, ved å misbruke Rikets sal eller utstyret i den.
Behovet for renhet
11, 12. a) Hvilke krav med hensyn til renhet måtte folket og prestene i Israel oppfylle? b) Hvorfor var det så viktig at de jøder som ble utfridd av fangenskapet i Babylon, var i en ren tilstand? c) Kan Esaias 52: 11 anvendes på de kristne?
11 Å kunne sørge for at det er rent og ordentlig i Rikets sal, er også et privilegium. For dem som ønsker å tjene Jehova, er det dessuten viktig å være rene både i fysisk og åndelig henseende. Israelittene vigde fysisk og religiøs renhet stor oppmerksomhet. De var pålagt å vaske sine klær og bade seg, for eksempel i forbindelse med den urenhet som oppsto som følge av utflod. (3 Mosebok, kapittel 15) Legemlig og seremoniell urenhet var ikke det samme, men det ene kunne innbefatte det andre, som vi nettopp så. Det ble truffet en rekke sanitære forholdsregler, blant annet angående fjerning av menneskelige ekskrementer. (5 Mos. 23: 12—14) Utenfor tabernaklet var det et stort tvettekar, og utenfor templet ble det også anbrakt store kar med vann som prestene skulle vaske seg i. De måtte være rene både i fysisk og åndelig henseende når de tjente i Jehovas helligdom. (2 Mos. 30: 17—21; 2 Krøn. 4: 6) Før jødene ble utfridd av fangenskapet i Babylon (i 537 f. Kr.), sa Esaias under inspirasjon til dem: «Av sted, av sted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer [Jehovas] kar!» (Es. 52: 11) Tenk på det! De skulle få det privilegium å bære tilbake til Jerusalem de hellige kar Nebukadnesar mange år tidligere hadde tatt fra Jehovas tempel. Disse hellige karene måtte bare bæres av rene tilbedere av Jehova Gud, for han bruker ikke urene mennesker i sin tjeneste.
12 Apostelen Paulus forklarte betydningen av Esaias 52: 11 for de kristne og anvendte skriftstedet på dem idet han skrev: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent.» (2 Kor. 6: 14—17) En levning av trofaste jøder i gammel tid forlot Babylon og dens falske religion. De unngikk derved å bli besmittet av dens urenhet og bevarte et rent hjerte. De kristne har likeledes gått ut fra Babylon den store, den falske religions verdensrike, og er ikke besmittet av dette rikets urenhet. (Åpb. 18: 1—8) De har sin Guds, Jehovas, hus kjært og tilber Jehova i ånd og sannhet. — Joh. 4: 23, 24.
13. Av hvilken grunn oppfordret Paulus en gang de kristne i Korint til å utstøte en umoralsk mann fra menigheten?
13 Alle innvigde kristne må være klar over hvor viktig det er at de er rene både i moralsk og åndelig henseende. Den kristne menighet i det gamle Korint hadde en gang tolerert en umoralsk mann i sin midte, og Paulus måtte derfor oppfordre sine kristne brødre der til å utstøte den onde og overgi ham «til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd [ånden, UO] kan bli frelst på den Herre Jesu dag». Paulus visste at det var nødvendig å utstøte overtrederen fordi «en liten surdeig syrer hele deigen». (1 Kor. 5: 1—6) Det var nødvendig å utelukke ham fra menigheten for at menighetens ånd skulle bli frelst.
14. a) Hvorfor må de kristne til enhver tid ha en god oppførsel? b) Hvilken egenskap kjennetegner Jesu disipler, og hvordan beskrev Paulus den?
14 Det er viktig at de kristne til enhver tid har en god oppførsel (1 Pet. 2: 12), for det de gjør, kan ha innvirkning på den menighet de tilhører. De bør også huske salmistens ord: «[Jehova], hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte.» (Sl. 15: 1, 2) Paulus ønsket at de kristne i Filippi måtte være «fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov». (Fil. 1: 9—11) Han oppfordret de kristne i Roma til ikke å bli noen noe skyldige, bortsett fra kjærlighet (Rom. 13: 8), og under inspirasjon ga han en ypperlig beskrivelse av denne egenskapen da han skrev til korintierne. Han viste at kjærligheten er langmodig og velvillig og ikke bærer avind. Den «brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet». Den utholder, tror, håper og tåler alt. «Kjærligheten faller aldri bort.» (1 Kor. 13: 4—8) Det er innbyrdes kjærlighet som kjennetegner Jesu Kristi disipler. (Joh. 13: 34, 35) Ved alltid å ha en gudfryktig oppførsel viser de kristne at de har Guds åndelige hus kjært, og at de verdsetter sitt forhold til det og til Jehova Gud.
’Vi vil gå til Jehovas hus’
15. Hvilke årlige høytider kom israelittene sammen til ved Jehovas helligdom? Hvilke velsignelser oppnådde de ved å være til stede?
15 Hvilken glede var det ikke å komme sammen med andre ved Jehovas helligdom i gammel tid! Israelittene hadde det privilegium å gjøre det tre ganger i året — for å feire de usyrede brøds høytid, kornhøstens høytid og frukthøstens høytid. (2 Mos. 23: 14—17) I den tiden da templet sto i Jerusalem, var forventningen stor da skarer av mennesker nærmet seg byen. Templet lå i en høyde av nesten 800 meter over havet, og salmisten kunne derfor med rette si: «Fagert hever det seg, en glede for all jorden.» (Sl. 48: 2, 3) Der i templet kunne en høre opplesing av Jehovas Ord, se prestene i virksomhet og høre levittene akkompagnert av mange musikkinstrumenter synge sanger til pris for Jehova. Den tjeneste som var blitt utført i tabernaklet, var også til stort gagn åndelig sett. Det er derfor ikke noe å undres over at David utbrøt: «Jeg gleder meg ved ’dem som sier til meg: Vi vil gå til [Jehovas] hus.» — Sl. 122: 1.
16. Hvilket gagn har de kristne av å komme sammen for å få undervisning i Guds Ord?
16 De kristne i vår tid kommer ikke sammen tre ganger i året ved et bestemt tabernakel eller tempel, men hver uke kommer de sammen for å studere og drøfte Bibelen i sine Rikets saler, og de kommer også regelmessig sammen til stevner. Når de kommer for å bli undervist i Guds Ord, oppgløder de hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. (Heb. 10: 24, 25) På slike møter får de styrke og oppmuntring, slik de kristne i Antiokia fikk for 1900 år siden. Lukas forteller: «Judas og Silas, som selv var profeter, trøstet brødrene med mange ord og styrket dem.» (Ap. gj. 15: 30—32) Når de kommer sammen med sine brødre i troen, blir de skjerpet åndelig sett, for Bibelen sier: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» — Ordspr. 27: 17.
17. Hvilket råd blir gitt angående det å besvare spørsmål og lytte til det som blir sagt, på kristne møter?
17 For å få størst mulig utbytte av et kristent møte bør du tenke nøye over de spørsmålene som blir stilt av den tjeneren som leder møtet. Prøv å uttrykke tanken med dine egne ord når du besvarer et spørsmål. Det er sjelden tilstrekkelig bare å lese et svar fra en kristen publikasjon. Det er meget viktig at en forstår selve innholdet. Den etiopiske hoffmannen som Filip forkynte for, ville kanskje ha kunnet besvare forskjellige spørsmål i forbindelse med Esaias’ profeti, for det var den han leste. Han kunne lese det som sto i profetien. Men han forsto ikke betydningen av en profetisk uttalelse angående Messias før Filip «forkynte . . . ham evangeliet om Jesus», idet han gikk ut fra det spesielle skriftstedet. (Ap. gj. 8: 26—39) Mennesker i vår tid som tenker dypt og følger nøye med når andre uttaler seg på kristne møter, kan likeledes bli hjulpet til å forstå vanskelige bibelske spørsmål. Hvor forstandig er det ikke derfor å tenke nøye over de opplysninger som blir gitt på slike møter i bibelske foredrag eller demonstrasjoner eller i andre programposter!
18, 19. Hva kan de som er tilbakeholdne og har vanskelig for å uttrykke seg muntlig på kristne møter, finne oppmuntring i?
18 Det er sant at noen mennesker har vanskelig for å uttrykke seg, for å komme med kommentarer. De er tilbakeholdne og vil helst tie og overlate til andre å si det som skal sies. Slike mennesker kan imidlertid bli oppmuntret ved å få høre at andre som har hatt det på samme måten, har klart å overvinne sitt problem. Paulus ga Timoteus følgende kjærlige formaning: «Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd.» (2 Tim. 1: 7, 8) Ja, Jehova «som daglig bærer byrden for oss», og som ’ingenlunde lar din fot vakle’, vil hjelpe deg til å gi uttrykk for din tro både på kristne møter og andre steder. — Sl. 68: 20, NW; 121: 3.
19 Hvis du ikke har så lett for å ordlegge deg, er du lik Moses. Da Jehova bestemte seg for å bruke ham til å føre Israel ut av Egypt, sa Moses: «Hør meg, [Jehova]! Jeg har aldri vært noen ordets mann, hverken før, eller siden du begynte å tale til din tjener; jeg er tung i mæle og tung i tale.» Men Jehova sa til Moses: «Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.» Gud ordnet det deretter slik at Moses’ bror, Aron, skulle gå sammen med Moses, og han ga Moses denne forsikring: «Jeg skal være med din munn og med hans munn og lære eder hva I skal gjøre.» (2 Mos. 4: 10—17) Det er riktig at Aron tjente som talerør for Moses, men Moses sa en hel del selv også. I 5 Mosebok finner vi for eksempel taler som Moses holdt for israelittene etter Arons død og kort tid før han selv døde. (4 Mos. 20: 22—29; 33: 37, 38; 5 Mos. 10: 6; 34: 1—8) Søk derfor hjelp hos Jehova og gi med din munn uttrykk for din tro når du er til stede på kristne møter. Også på denne måten kan du vise at du har Guds hus kjært. David sa: «Jeg vil kunngjøre ditt [Guds] navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love deg.» (Sl. 22: 23) Hvis du føler det på samme måten, så vis det når du er til stede på kristne møter, ved å ta del i dem ved enhver anledning.
Lovpris Jehova hver dag
20. Hva slags offer frambærer nå de som har Guds hus kjært. Hvorfor?
20 Med tanke på Jehova sa David en gang for mange hundre år siden: «Hver dag vil jeg love deg, og jeg vil prise ditt navn evinnelig og alltid.» (Sl 145: 2) Har du også en slik innstilling? I den tiden da israelittene hadde Guds hus kjært, frambar de trofast tilbørlige offer for Jehova, både dyr og korn. De som har Guds hus kjært i vår tid, frambærer antagelige offer av et annet slag, men også de gjør det fordi de ønsker å love Jehova og prise hans navn. Følgende inntrengende oppfordring ble gitt israelittene etter at de hadde kommet bort fra den rette vei: «Vend om, Israel, til [Jehova] din Gud! For du er falt ved din misgjerning. Kom med ydmyke ord og vend om til [Jehova]! Si til ham: Forlat all misgjering og ta imot det gode vi kan yte — la oss betale med okser, med våre lepper!» (Hos. 14: 2, 3) Jehovas tjenere frambærer nå ’okser med sine lepper’ og gir akt på formaningen: «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!» (Heb. 13: 15) Ja, de priser med glede Jehova med sin munn, blant annet i sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid. Vis at du har Guds hus kjært, ved regelmessig å frambære slike lovoffer for Jehova.
21. På hvilke måter kan en følgelig vise at en har Guds hus kjært?
21 Selv om det ikke lenger finnes noe praktfullt, bokstavelig tabernakel eller tempel for Jehova på jorden, finnes det et åndelig tempel, som er langt mer praktfullt. Vis at du har det kjært. Samarbeid fullt ut med den åndelige tempelklassen. Fortsett å vise at du har Guds hus kjært, ved å ære Jehova med gaver av ditt gods, ved å bevare din åndelige renhet, ved å overvære kristne møter og ta del i dem og ved å prise Jehova hver dag med glede. Ha samme innstilling til Jehova, til tilbedelsen av ham og til hans hus som David hadde. David sa: «Én ting har jeg bedt [Jehova] om, det stunder jeg etter, at jeg må bo i [Jehovas] hus alle mitt livs dager for å skue [Jehovas] liflighet og grunne i hans tempel.» — Sl. 27: 4.
[Bilde på side 405]
Guds folk gleder seg over å komme sammen og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger; dette skjerper dem åndelig sett