De som kommer med gaver, må være rene

«Gi [Jehova] den ære hans navn skal ha, kom med offergaver til hans tempelgårder! Bøy dere ned for [Jehova] og tilbe ham i hellig skrud!» — Sal. 96: 8, 9.

1, 2. Hvorfor må Jehovas folk være rene, og hvordan ble dette understreket overfor israelittene?

DET at Jehova er hellig og ren, krever at hans folk også er rene. (1. Pet. 1: 14—16) Dette faktum ble sterkt understreket overfor israelittene gjennom Moselovens bestemmelser. Israelittene måtte ikke ha noe å gjøre med de umoralske og fordervede skikker som nasjonene omkring dem hadde, og de måtte unngå, hvis det var mulig, å røre ved et dødt legeme eller noe annet som kunne gjøre dem urene, og ikke spise dyr som ble betegnet som urene. — 3. Mos. 11: 4—8, 10—20, 24, 25; 18: 3—24.

² Når israelittene gikk i krig og slo leir, måtte de holde leiren ren. Loven sa: «Leiren [skal] være hellig, så [Jehova] ikke får se noe motbydelig hos deg, for da vender han seg bort fra deg.» (5. Mos. 23: 14) Hvis en israelitt ble besmittet på en eller annen måte, måtte han ’vaske sine klær, og han var uren til om kvelden’. (3. Mos. 11: 40) Det var ikke tilstrekkelig bare å vaske seg. Ikke før neste dag, ved solnedgang, ifølge den hebraiske måten å regne dagene på, ville vedkommende igjen stå i et rett forhold til Jehova. I løpet av den tiden israelittene oppholdt seg i ørkenen og antallet av dem kom opp i millioner, var det ingen liten oppgave å opprettholde Guds normer for renhet.

 3. Hvilket ansvar hadde de aronittiske prestene hva renhet angår?

³ En israelitt måtte være seremonielt ren for å kunne frambære et antagelig offer. (3. Mos. 15: 31) Det var prestenes plikt å opprettholde Guds normer for renhet, å holde seg selv rene og hjelpe sine israelittiske brødre til å være i en godkjent tilstand, slik at de kunne frambære offer som ville ha Guds godkjennelse. — Mal. 2: 7.

 4. Hvordan betraktet Jehova Gud de offer som ble frambåret av israelitter som ikke oppfylte hans krav?

⁴ Når israelittene ignorerte Guds krav om å følge en rett handlemåte, var deres offer ikke bare uten betydning, men de var avskyelige i Jehova Guds øyne. Bibelen sier: «Offer fra de ugudelige er en styggedom for [Jehova], men de ærliges bønn tar han vel imot.» (Ordsp. 15: 8) «Den som slakter en okse, er lik en manndraper, den som ofrer et lam, er lik en hundemorder, den som bærer fram grødeoffer, er lik den som ofrer svineblod, den som brenner røkelse, er lik den som hyller en avgud. De som gjør dette, har valgt sine egne veier; de holder av sine fæle gudebilder.» — Jes. 66: 3.

 5. Hvorfor bør vi i dag være interessert i hvilken stilling vi står i overfor Gud?

⁵ De rettferdige prinsipper som ble innlemmet i Guds lov til Israel, har ikke endret seg. De får sin anvendelse til alle tider, i alle situasjoner og under alle forhold. Det er derfor Jehovas kristne vitner i dag bør tenke nøye over hvilken stilling de står i overfor Gud. Hver enkelt bør spørre seg selv: ’Bestreber jeg meg på å bevare min renhet i mental, moralsk, fysisk og åndelig henseende? Bidrar jeg personlig til den kristne menighets renhet — en renhet som skiller den ut fra en ond og uren generasjon? Viser den måten jeg steller og bruker hjemmet mitt og andre eiendeler på, deriblant min egen kropp, at jeg nøye følger Jehovas vei? Kan det samme sies om hele min levemåte?’ Hvis vi kan svare bekreftende på disse spørsmålene, viser vi at vi bestreber oss på å gi akt på den inspirerte formaningen om å være på vakt mot «all urenhet på kropp og sjel». — 2. Kor. 7: 1.

ANDRE BESTEMMELSER I LOVEN OM ANTAGELIGE OFFER

 6. Hva sa loven om salvingsoljen?

⁶ Det som sies i Moseloven om salvingsoljen, viser også tydelig hvor viktig det er å opprettholde Guds norm for hellighet. Da Moses fikk vite hvordan salvingsoljen skulle lages, fikk han også nøye beskjed om hvordan den skulle brukes. Vi leser: «Dette skal være min hellige salvingsolje hos dere i slekt etter slekt. Den må ikke komme på kroppen til noe annet menneske, og dere må ikke lage annen salve med denne blanding. Hellig er den, og hellig skal den være for dere. Den som lager maken til denne kryddersalven eller bruker den på en som ikke er innviet, skal utryddes av sitt folk.» (2. Mos. 30: 31—33) Det var dødsstraff for å unnlate å respektere den hellige hensikt med salvingsoljen.

 7. Hva kan vi lære av Guds påbud angående salvingsoljen?

⁷ Dette lærer oss noe viktig. Bibelen viser at oljen er et bilde på Jehovas hellige ånd. (Jevnfør Sakarja 4: 2—6.) Den store Konge og Prest, Jesus Kristus, ble salvet med hellig ånd, ikke med salvingsolje. (Matt. 3: 16, 17; Luk. 4: 18; Hebr. 1: 8, 9) Vi ønsker derfor å ha den største aktelse for Guds ånd og gjøre vårt ytterste for å følge dens ledelse. Dette innbefatter å bevare en god samvittighet, slik at vi ikke ’gjør ånden sorg’. (Ef. 4: 30) Ettersom det er ved hjelp av sin ånd at Jehova Gud bygger opp den kristne menighet, må vi dessuten være på vakt mot å gi mennesker æren for det som blir utført. (1. Kor. 3: 5, 6) Vår faste tro på de inspirerte profetiene bekrefter også at vi har en rett innstilling til Guds ånd, som er ansvarlig for disse profetiene. (2. Pet. 1: 21) Viser vi i ord og handling at vi ser fram til «en ny himmel og en ny jord» og ønsker at så mange som mulig skal få kjennskap til dette storslåtte håpet? — 2. Pet. 3: 13, 14.

 8. Hva sa loven angående røkelsen?

⁸ Guds lov til Israel inneholdt også spesielle påbud angående røkelsen. Etter å ha nevnt hva røkelsen besto av, og hvordan den skulle tilberedes, sier Bibelen: «Høyhellig skal det være for dere. Røkelse som er blandet slik som denne, må dere ikke lage til dere selv; viet til [Jehova] skal den være. Den som lager maken til denne røkelsen for å nyte dens vellukt, skal utryddes av sitt folk.» (2. Mos. 30: 34—38) Det var således strengt forbudt å bruke den hellige røkelsen på en verdslig måte. Hva kan vi lære av dette?

 9. a) Hva lærer vi av Salme 141: 2 og Åpenbaringen 5: 8 angående betydningen av røkelsen? b) Hvordan kan vi vise at vi verdsetter det privilegium å kunne vende oss til Gud i bønn?

⁹ Røkelsen var et bilde på de antagelige bønner som Guds trofaste tjenere ber. Dette framgår av Salme 141: 2: «La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.» Og i Åpenbaringen 5: 8 leser vi at «røkelse, det er de helliges bønner». Hvor viktig er det ikke at vi verdsetter høyt det privilegium det er å kunne be! Vi kan vise vår verdsettelse ved å be regelmessig i harmoni med Guds vilje. (1. Joh. 3: 21, 22; 5: 14, 15) Selviske bønner og bønner som blir bedt med et urett motiv, kan sammenlignes med misbruk av røkelse. Vår himmelske Far hører ikke slike bønner. — Jak. 4: 3.

10. Hvilken veiledning gir Bibelen med hensyn til hvem som kan be på vegne av menigheten?

¹⁰ Ettersom bønn utgjør en viktig del av den sanne tilbedelse, bør de menn som ber på vegne av menigheten, være menn som er et eksempel for andre. Apostelen Paulus ga Timoteus denne inspirerte veiledning: «Nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene [lojale, NW] hender, uten sinne og strid.» (1. Tim. 2: 8) Menn som ikke hadde gjort seg skyldig i illojale handlinger overfor Gud og mennesker, og som ikke bar nag til noen, kunne med rette be på vegne av menigheten. I samsvar med det alvor som er forbundet med bønn, bør vi passe på at vi ikke lar tankene flakke når andre ber til Jehova Gud på våre vegne.

11, 12. a) Hva kan sies om det å gi et løfte? b) Hvor alvorlig var det ifølge loven å unnlate å oppfylle et løfte?

¹¹ Det loven sa om å gi et løfte, hadde nøye tilknytning til ordningen med å frambære offer. Det ble sagt til israelittene: «Det [kan] hende at dere vil bære fram et ildoffer for [Jehova] — brennoffer eller slaktoffer av storfeet eller småfeet, til en duft som behager [Jehova] — enten det er for å oppfylle et løfte, eller det er et frivillig offer.» (4. Mos. 15: 3) Det ble gitt mange løfter i forbindelse med anmodninger til Gud for å oppnå hans gunst og hjelp. Hvis den Høyeste imøtekom anmodningen, forpliktet den som ga et slikt løfte, seg frivillig til å gjøre noe spesielt eller til å avholde seg fra å gjøre noe som han ellers hadde rett til å gjøre.

¹² Et løfte hadde i virkeligheten samme gyldighet som en ed. Å unnlate å oppfylle et løfte var en svært alvorlig sak, noe som framgår av følgende uttalelse i loven: «Når du gir et løfte til [Jehova] din Gud, skal du ikke dryge med å innfri det. Ellers vil [Jehova] din Gud kreve det av deg, og du pådrar deg skyld. Hvis du lar være å love noe, blir du ikke skyldig.» — 5. Mos. 23: 21, 22.

13. Hva bør i harmoni med det Guds lov sa om løfter, kunne sies om vårt ord som kristne?

¹³ Det vi kan lære av dette, er at vår himmelske Far venter at vi skal være ærlige og rettskafne på alle livets områder. Vi bør ha det samme ønske som salmisten David. Han sa: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, [Jehova], min klippe og min gjenløser.» (Sal. 19: 15, EN) Når dette er tilfelle, gir vi akt på disippelen Jakobs formaning: «La et ja være ja og et nei være nei, så ikke dommen skal ramme dere!» (Jak. 5: 12) Ja, andre bør kunne ha tillit til at det vi sier, er pålitelig, til å stole på. Ettersom Jehova venter at hans tjenere skal ’tale sant, hver med sin neste’, kan en som ikke er sannferdig eller ærlig, neppe vente at den Høyeste skal finne behag i hans gaver.

14, 15. a) Hva foreskrev loven angående høytider? b) Har disse høytidene en parallell i dag, og hva sier 1. Korinter 5: 7, 8 angående dette?

¹⁴ Også når det gjelder et annet område innen den kristne virksomhet, gjør vi vel i å tenke over hva loven foreskrev. Jehova påla sitt folk Israel å holde tre årlige høytider. Alle israelittiske menn skulle være til stede ved disse høytidene. (5. Mos. 16: 16) For mange betydde dette at de måtte reise langt og tåle de ulemper det medførte å være borte fra hjemmet. I dag er vi kanskje til stede ved to eller tre stevner i året, og dette betyr kanskje for vårt vedkommende at vi må ofre noe. Gjør vi oss de nødvendige anstrengelser for å kunne komme på stevnene fordi vi ønsker å være sammen med våre brødre og ta til oss av den åndelige føden som blir tilveiebrakt?

¹⁵ Vårt forhold til Gud innebærer naturligvis noe mer enn at vi bare verdsetter stevner for Guds folk. Hvordan det? Vi er ikke pålagt å holde bestemte dager og høytider, slik israelittene var. (Kol. 2: 16, 17) Apostelen Paulus skrev: «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød.» (1. Kor. 5: 7, 8) Jesus Kristus ble ofret bare én gang som det virkelige påskelam. Hele vår livsførsel som kristne kan derfor sammenlignes med de usyrede brøds høytid. Er vi villige til å fjerne det som er syndig, for å bevare vår egen og menighetens renhet? Hvis vår tjeneste skal være antagelig for Gud, er det absolutt nødvendig at vi hver dag oppfyller hans rettferdige krav.

JEHOVAS STORE OMSORG FOR OSS

16. a) Gjennom hvem ga Jehova en alvorlig formaning i det femte århundre før Kristus? b) Hva kan sies angående de styrende på den tiden?

¹⁶ Ettersom det er med tanke på vår evige velferd at Jehova oppfordrer oss til å komme med offergaver, og ikke for at han selv skal nyte godt av dem, gjør vi vel i å merke oss hans vennlige rettledning om hva som gjør våre gaver antagelige for ham. Gjennom sin profet Malaki ga Jehova Gud i det femte århundre før Kristus dem som påberopte seg å tilbe ham, en alvorlig formaning hva dette angår. På det tidspunkt var Perserriket blitt en verdensmakt. Områder som tidligere hadde vært underlagt små kongerikers herredømme, ble nå styrt som provinser med stattholdere som representerte den persiske kongen. For å gjøre det mulig for disse stattholderne å håndheve Perserrikets lover og kreve inn skatter til den persiske kongens skattkammer hadde disse stattholderne fått tildelt uinnskrenket makt over innbyggerne i sine respektive provinser. I betraktning av stattholderens store myndighet betalte borgerne for det meste sine skatter og kom til og med med en ekstra gave til ham. De ønsket ikke å vekke hans mishag og sette sitt liv i fare.

17. Hvordan kom Israels folk og prestene til kort på Malakis tid hva det å frambære antagelige offergaver til Jehova angår?

¹⁷ På bakgrunn av dette forstår vi hvor passende Jehovas ord gjennom Malaki var. Den Høyeste gikk i rette med israelittene. Gjennom Malaki påpekte han hvor syndig det var av folket å framstille blinde, halte og syke dyr som offer. og hvor syndig det var av prestene å ta imot slike offer som ikke var uten lyte. Han sier deretter utfordrende: «Kom med slikt [en slik offergave] til din stattholder! Tror du han ville synes om deg eller ta vel imot deg?» (Mal. 1: 7, 8) Det var ikke vanskelig for israelittene å forestille seg hvilket uønsket resultat det ville føre til å handle slik overfor en menneskelig stattholder. Hvordan kunne de da vente at den store Konge, Jehova, skulle godkjenne dem. Det kunne de rett og slett ikke vente. Det beste for dem ville være å handle i harmoni med Malakis oppfordring: «Men nå, prøv å vinne Guds velvilje, så han kan være nådig mot oss.» (Mal. 1: 9) Det var bare ved å leve i samsvar med Jehovas krav at de kunne oppnå hans godkjennelse.

18. Hvordan kan kristne komme til å gjøre seg skyldige i den samme feil som israelittene gjorde seg skyldige i på Malakis tid?

¹⁸ I dag må vi forvisse oss om at vi høster gagn av de lærerike eksempler som er nedskrevet i Bibelen. (Rom. 15: 4) Vi kan ikke tillate oss å gi inntrykk av å være gavmilde slik Ananias og Saffira gjorde, mens vi i virkeligheten dyrker våre egne selviske interesser. (Apg. 5: 1—11) Det vil ikke være riktig av oss å bruke våre krefter, midler og evner for å behage oss selv i en slik grad at vi praktisk talt ikke har krefter eller midler til overs til å kunne hjelpe andre i materiell og åndelig henseende. Det ville være det samme som å si til Jehova: ’Her gir jeg det som er til overs.’ Ville ikke det være en hån mot ham? Kan vi virkelig vente at han skal finne behag i et slikt minimum av tjeneste? Hvor tydelig er det ikke at hele vårt liv, vår daglige livsførsel, vår holdning og våre motiver er forbundet med våre offergaver til Jehova! Vi må bevare renheten i alle henseender.

19. Hva kan hjelpe oss til å avgjøre hvorvidt vi virkelig gir det beste vi har?

¹⁹ Til israelittene ble det sagt at ’enhvers gave bør stå i forhold til den velsignelse Jehova gir’. (5. Mos. 16: 17) Slik bør det også være med oss. Vi bør i takknemlighet tenke over alle de velsignelser vår himmelske Far har latt oss få del i, og ikke overse noen av dem. Så kan vi hver især avgjøre hvorvidt det vi gir Jehova, står i forhold til det han har gitt oss. Hvor vidunderlig er det ikke at han kjenner våre evner og muligheter og likevel ikke spesielt pålegger hver enkelt av oss hva vi skal gi ham! Han lar oss selv bestemme i hvilken grad vi vil gi uttrykk for vår verdsettelse. Og er det ikke slik at vi ønsker å gi ham det han fortjener, nemlig vårt aller beste? Noe mindre enn det vil ikke være bra nok. La oss derfor gi vårt beste til ham som har gitt oss alt det vi eier!

[Bilder på side 17]

OLJE (Jehovas ånd)

RØKELSE (antagelige bønner)

BRENNOFFER (fullstendig hengivenhet)

USYREDE BRØD (ren livsførsel)