Åndens frukt

«Åndens frukt . . . er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet godhet, tro, mildhet, selvkontroll.» — Gal. 5: 22, 23, NW.

 1. Hvorfor fører menneskenes forsøk på selvutvikling ofte galt av sted, og hvilket skriftsted kaster lys over dette?

I UMINNELIGE tider har menneskene vært sterkt interessert i selvutvikling av sine egenskaper og ferdigheter, både fysisk, åndelig og moralsk sett. På grunn av ufullkommenhet har deres bestrebelser i denne retning ofte manglet balanse, og de har hatt en tilbøyelighet til å gå til ytterligheter. Det finnes for eksempel mennesker som setter sin ære i å utvikle sin muskelkraft eller utføre fysiske bedrifter som vekker beundring og bifall. Noe de ikke er klar over, er imidlertid at dette ofte skjer på bekostning av ens helse senere i livet, og at det i mange tilfelle vil si at en forsømmer de edlere, om enn uhåndgripelige ting som har å gjøre med hjerte og sinn. Som apostelen sier: «For den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» — 1 Tim. 4: 8.

 2. a) Hvordan har religionene i sin alminnelighet skaffet grobunn for den forestilling at man bør praktisere selvutvikling? b) Hva sa Paulus angående dette i forbindelse med jødedommen?

² Denne mangel på balanse og denne tilbøyelighet til å gå til ytterligheter er også blitt lagt for dagen når folk har prøvd å utvikle seg og forbedre seg åndelig og moralsk sett, for de har ofte betraktet sine prestasjoner med stor stolthet, enten disse prestasjoner har vært virkelige eller innbilte. Dette er i mange tilfelle blitt gjort under påvirkning og ledelse av en av de mange religioner som utgjør en del av den nåværende tingenes ordning, og som påstår at den som holder seg strengt til den foreskrevne livsførsel, vil oppnå gunst og visse fordeler ved det, og at det vil ha betydning både for hans nåværende og hans framtidige liv. Heller ikke de religioner som har gitt seg ut for å dyrke den eneste sanne Gud, har unngått denne snare. Hvorfor skrev Paulus om «åndens frukt» som en motsetning til «kjødets gjerninger» i sitt brev til galaterne? Var det ikke nettopp på grunn av dette spørsmål, som ble reist av noen som fremdeles klamret seg til jødedommen og hevdet at man kunne oppnå rettferdighet i kjødet ved «lov-gjerninger», ved å leve «som jøde»? Paulus visste bare sa altfor godt hva han hadde å kjempe mot, for han sier jo følgende om det liv han tidligere hadde ført: «Jeg gjorde større framgang i jødedommen enn mange jevnaldrende av min rase.» Og så skriver han opprørt: «Er dere virkelig så uforstandige? Dere har jo begynt i ånd: vil dere da nu la dere ’fullende’ i kjød?» — Gal. 5: 19, 22; 2: 14, 16; 1: 14, NW; 3: 3, LB.

 3. Hvilke likhetspunkter er det mellom kristenheten og jødedommen i denne henseende?

³ Også i mange av sektene i kristenheten finner man forestillinger og påstander som har meget til felles med det som ble framholdt av jødedommens tilhengere. Det blir i alminnelighet betraktet som et trekk ved den grunnleggende tro at de kristne er under de ti buds lov, altså også under sabbatsloven, og at man kan oppnå en rettferdig tilstand ved at man i det ytre retter seg strengt etter hele denne lovs detaljerte krav. Liksom jødedommen har også kristenhetens forskjellige systemer føyd til en mengde menneskelagde tradisjoner. Vi nevner eksempelvis: Selvpålagte botsøvelser, faster, selvfornektelse og klostertilværelse eller et liv i streng enkelhet, noe som alt sammen angivelig skal bidra til å gjøre et menneske mer hellig og således sørge for at det får den nødvendige opptuktelse og de kvalifikasjoner som skal til forat det kan oppnå framtidig liv med Kristus i himmelsk herlighet. Ja, noen har endog gått til den ytterlighet å påstå at de har klart å oppnå absolutt hellighet, syndfrihet, mens de enda har vært i kjødet. Hvor tåpelig! Særlig ille blir det i betraktning av at apostelen advarte mot nettopp dette. Han sa: «Nettopp disse ting er riktignok i besittelse av et skinn av visdom ved en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen, men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse.» — Kol. 2: 23, NW.

 4. Hva er det kristenhetens lærere ikke forstår og verdsetter?

⁴ Kristenhetens religiøse lærere i sin alminnelighet forstår ikke Bibelens lære om at de kristne «ikke er under loven, men under nåden», og at de blir erklært rettferdige eller rettferdiggjort i forbindelse med den nye pakt ved dens mellommann Kristus Jesus. Disse lærere forstår derfor heller ikke at kraften til rettferdighet under den nye pakt ikke er de avskaffede ti bud, men Guds ånd, som forvandler de kristne slik at de blir mer lik Gud. Paulus sier: «Dersom dere lar dere drive av ånden, står dere ikke under loven.» — Rom. 6: 15; Gal. 5: 18, LB. Se også Efeserne 2: 15; 2 Korintierne 3: 5—18.

 5. a) Hvorfor har åpenbarelsen av sannheten og renselsen fra det som er galt foregått gradvis? b) Hvordan kan man se at det har vært slik når det gjelder spørsmålet om åndens frukt?

⁵ Det er derfor ikke noe å undre seg over at de som ga akt på sannhetens budskap i de første årene av vår bevegelse i moderne tid, altså i årene før og like etter 1914, og som forlot nåtidens Babylons falske religion i overensstemmelse med befalingen i Åpenbaringen 18: 4, i noen grad fortsatte å la seg påvirke av den lære de tidligere hadde godtatt som sannhet. Vi må alltid huske at åpenbarelsen av sannheten og den medfølgende renselse fra all babylonisk urenhet, både i lære og livsførsel, har foregått gradvis. (Ordspr. 4: 18; Es. 52: 11) Den gangen ble dette med å utvikle «åndens frukter og dyder», som det vanligvis ble kalt, ofret stor oppmerksomhet. Med Galaterne 5: 22, 23 som utgangspunkt var dette et yndet tema for mange foredrag, som ofte kunne bli framført som symposier. Det hele gikk imidlertid alltid ut på å vise at den enkelte selv måtte utvikle de forskjellige egenskaper apostelen regner opp, og dette måtte gjøres ved det de kalte «karakterutvikling». Ja, noen av dem som da var i sannheten, la så stor vekt på betydningen av å utvikle disse ting, og gikk til slike ytterligheter i den anledning at det førte til at de ofret altfor meget oppmerksomhet på seg selv. De anså hver liten opplevelse eller omstendighet for å spille en viss rolle i forbindelse med prøvingen og utviklingen av deres karakter. I mange tilfelle førte det til at de ble selvopptatte og egosentriske, riktignok på en slags ydmyk måte. Vi kan med andre ord si at de ble overmodne og falt av treet.

 6. Hva er det viktig for oss å forstå, og hvilken spesiell fare må vi unngå?

⁶ Vil dette si at vi driver gjøn med emnet? Nei, det ville være meget upassende, for det inntar en meget bestemt plass i Guds Ord. Nei, selv om vi nok kan peke på det latterlige ved å ta seg selv altfor alvorlig, så ønsker vi først og fremst å legge vekt på det vesentlige, nemlig behovet for å betrakte seg selv på rette måte i forholdet til dette spørsmål om å bære frukt. Med hensyn til faren for å bli selvopptatt, så viser sammenhengen i Galaterne, kapitel 5, at dette er vår største fiende innen oss selv. Paulus sier: «Hvis vi lever ved ånd, la oss da også fortsette å vandre ordentlig ved ånd. La oss ikke bli selvopptatte, så vi egger til kappestrid med hverandre og misunner hverandre.» — Gal. 5: 25, 26, NW.

 7. a) Hvordan bør vi betrakte oss selv? b) Hvordan beskriver Esaias vår nåværende velstand?

⁷ Hvordan kan vi da bli hjulpet til å kunne betrakte oss selv på rette måte for å unngå denne fare? Vi må betrakte oss selv på samme måte som Jehova betrakter oss. Og hvordan er det? I våre dager ser han på oss og behandler han oss i første rekke som et samlet folk, et folk som er samlet til hans teokratiske organisasjon Sion. Mange profetier taler om dette innsamlede folk, og på ett sted knytter Esaias det sammen med Guds ånd og de frukter den fører til. Etter å ha fortalt om en tid med goldhet, og ufruktbarhet, sier Esaias at disse forhold skulle vedvare inntil gjenopprettelsen av den teokratiske organisasjon. For å si det med hans ord: «Inntil ånden blir utøst over oss fra det høye, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog. Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark. Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid. Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» (Es. 32: 15—18) For et tiltalende bilde på velsignelser og framgang! Hvilke delikate frukter!

Forskjellige slags frukt

 8. Er all frukt den samme, bokstavelig og billedlig talt? Men hvilken tanke overbringer ordet frukt alle de gangene det blir brukt i Bibelen?

⁸ Nå vil kanskje noen spørre om den frukt som er omtalt i ovennevnte profeti, tilsvarer den frukt som blir beskrevet av Paulus i Galaterne 5: 22, 23. Og hvordan forholder det seg med vintreets frukt i den velkjente lignelsen i Johannes, kapitel 15, hvor Jesus sa: «Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt»? (Joh. 15: 8) Mente Jesus her at de skulle frambringe megen kjærlighet, megen glede og så videre? Er all frukt den samme? Svaret på dette må selvfølgelig bli nei. Ordet frukt forekommer mange ganger i Bibelen, og det blir brukt om en mengde forskjellige ting, både gode og onde. Alle de gangene det blir brukt, henspiller det imidlertid på noe som blir frambrakt, det naturlige og logiske resultat eller produkt av bestemte forhold eller en bestemt handlemåte.

 9, 10. Hvordan kan vi betrakte Rikets frukt fra forskjellige synsvinkler, og med hvilken støtte i Bibelen kan vi gjøre det?

⁹ I betraktning av at vi lever på den tid da Guds rike er blitt opprettet i himlene, og en organisasjon som tilhører Riket, og som Guds folk er blitt samlet inn i, er blitt oppbygd på jorden, kan vi med rette si at all den frukt vi frambringer ved hjelp av Guds ånd og som hans tjenere, er Rikets frukter. Men selv disse gode frukter kan vi betrakte fra forskjellige synsvinkler. Som Jesus fortalte i en av sine lignelser, er det sannhetens Ord, Rikets budskap, som tilsvarer den sæden som den store Såmann sprer ut. Jesus sa: «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» (Luk. 8: 15) Etter som hver slags sæd frambringer etter sitt eget slag, og etter som vi selv fikk kunnskap om sannheten ved at et annet menneske forkynte Rikets budskap for oss, må derfor den frukt vi frambringer, bestå i at vi vitner for andre om det samme budskap og således bidrar til å fremme Rikets interesser. Dette er én synsvinkel, og det er den som hovedsakelig gjelder når illustrasjonen med å bære frukt brukes i de sitatene vi har anført fra Esaias, kapitel 32, og Johannes, kapitel 15.

¹⁰ Dette er imidlertid ikke den eneste synsvinkel. Apostelen sier følgende i sitt brev til dem som er blitt opplyst av sannhetens Ord: «Fortsett å vandre som lysets barn — for lysets frukt består i all slags godhet og rettferdighet og sannhet.» (Ef. 5: 8, 9) Ett slags frukt er det slaget som bør gi seg til kjenne i vårt daglige liv, i «all slags godhet». Det annet slag er det som bør gi seg til kjenne i forbindelse med kunngjøringen av sannheten, i «all slags» felttjeneste. I virkeligheten er det slik at begge slag går hånd i hånd og er uløselig knyttet til hverandre, som vi skal få se. I dette studiet vil vi imidlertid særlig beskjeftige oss med det slag som angår vårt daglige liv og vår personlighet, vår holdning. Og la oss ikke glemme å tilegne oss disse ting på en praktisk måte, og være «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». — Jak. 1: 22.

Kjærligheten — åndens primære frukt

11. Hva er åndens primære frukt, og hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?

¹¹ Av de ni ting som utgjør åndens frukt, og som blir regnet opp i Galaterne 5: 22, 23, kommer kjærligheten som nummer én og den viktigste, og det med rette. La oss nå stille oss selv følgende direkte og praktiske spørsmål: Hva betyr det for meg når det står at «åndens frukt . . . er kjærlighet»? Betyr det at jeg må gå inn for å oppøve meg selv åndelig sett ved at jeg hver morgen når jeg våkner, sier til meg selv: ’Jeg må prøve å bli kjærligere. Jeg bestemmer meg for å bli kjærligere’? Hvis vi grep saken an på den måten og prøvde å forandre oss til det bedre ved egen hjelp, da ville alt vi oppnådde i den retning, være frukten av vår egen ånd, ikke sant? Men det er Guds ånd apostelen omtaler, ikke vår egen. Hvordan skal det da gå for seg?

12. På hvilken måte viser Bibelen at Guds kjærlighet angår oss og virker på oss?

¹² Når vi begynner å lære sannheten å kjenne, er det Guds store kjærlighet som først appellerer til oss, hans vennlighet og godhet tiltaler oss. Etter som vi lærer mer om sannheten, lærer vi også bedre å verdsette Guds uselviske kjærlighet, og så kommer vi til det punkt at vi svarer på hans innbydelse: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte.» (Ordspr. 23: 26) Det vil si at vi i en hengivenhetens ånd innvier oss til Jehova for å gjøre hans vilje, og derved blir vi sanne kristne. Det er klart at dette ikke skjer på grunn av kjærlighet som vi har utviklet på vårt eget initiativ. Nei, det skjer tydeligvis, som Paulus sier, «fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den hellige ånd». — Rom. 5: 5.

13. Hvordan påvirker denne kjærlighet vårt forhold til våre brødre?

¹³ Samtidig er vi klar over at vi har kommet inn i et fellesskap med andre som har fulgt nøyaktig den samme løpebane og tatt de samme skritt. Disse menneskene er derfor våre medkristne, og nå i vår tid er vi alle sammen medlemmer av den nye verdens samfunn. Vårt nære forhold til disse våre brødre og søstre kommer som en naturlig og logisk følge, liksom alminnelig frukt er et naturprodukt, og ikke blir framtvunget eller fabrikert. Til støtte for dette skriver Johannes: «I dette er kjærligheten, ikke at vi [først] har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. . . . [og] har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige til å elske hverandre» på den samme varme, vennlige og uselviske måten. (1 Joh. 4: 10, 11) Selvfølgelig bør vi elske hverandre. Når vi blir virkelig kristne, og Guds kjærlighet fyller vårt hjerte, og kunnskapen om sannheten og håpet om Riket fyller vårt sinn, da skulle det ikke være til å unngå at dette forandrer og forvandler hele vårt liv og vår holdning.

14. Legger Bibelen vekt på vårt personlige ansvar når det gjelder åndens frukt?

¹⁴ Er det noen som leser dette, som får det inntrykket at det er en meget lett og enkel sak å bære åndens frukt? Det er det nemlig ikke. Selv om denne frukten ikke er noe en utvikler av seg selv, betyr ikke dette på noen måte at det eneste vi behøver å gjøre, er å sette oss godt til rette og overgi oss i Guds hender og forholde oss trege og viljeløse. La oss som før nevnt få den rette forståelse av oss selv og den rolle vi må spille. I illustrasjonen om vintreet sa Jesus: «Min Far er vindyrkeren.» (Joh. 15: 1, NW) Ja, det er den store Jehova som dyrker all Rikets frukt, og all ære tilskrives ham. Som Paulus viser, får imidlertid vi være med på dyrkningsarbeidet under hans ledelse ved å plante og vanne og luke, men glem aldri at det er «Gud som gir vekst». Men enda vi enkeltvis ikke er noe i oss selv, må enhver av oss, som apostelen videre sier, se til hvorledes han oppfyller sine forpliktelser, for «enhvers verk [skal] bli åpenbart; for dagen [denne dommens dag] skal vise det.» — 1 Kor. 3: 6, 7, 10, 13.

15. Hva går vårt personlige ansvar ut på, og hvordan kan vi best oppfylle våre forpliktelser?

¹⁵ Hva er da egentlig vår nøyaktige andel når det gjelder å dyrke åndens frukt, og da spesielt kjærligheten? Dette spørsmålet er ikke vanskelig å besvare. Etter hvert som vi blir mer og mer klar over hva sann kjærlighet er, slik vi ser det hos Jehova, selve kilden til kjærlighet, og etter hvert som vi kommer i nærmere forening med ham, får vi et dypt og brennende ønske om å legge den samme egenskap for dagen. Slik er kjærligheten. Den ønsker å komme til uttrykk, den vil være virksom. Den er uselvisk, og får oss derfor til å ønske at andre må glede seg over og være med på det som betyr så meget for oss. Og nå vil vi spørre: Hvordan kan kjærligheten bedre bli en virkelig frukt enn ved at vi så fullstendig og helhjertet som mulig slår oss sammen med den gruppe av innvigde mennesker som Jehova har samlet inn i en ny verdens samfunn? Og hvordan kan vi bedre adlyde påbudet om å ’bli . . . etterlignere av Gud, som elskede barn, og fortsette å vandre i kjærlighet’ enn ved at vi overværer og deltar aktivt i alle møter som blir arrangert i vår lokale menighet, og likeledes er med på de forskjellige grener av direkte tjeneste på feltet? Hvis vi følger denne handlemåte, får vi virkelig en uendelig rekke utmerkede anledninger til å vise uselvisk og gudlignende kjærlighet og vennlighet og godhet! Det er faktisk ingen grense for dette. Som Paulus sa: «Mot slike ting er det ingen lov,» eller med andre ord: Det er ingen lov som sier: ’Du skal ikke gå lenger i denne retning.’ — Ef. 5: 1, 2; Gal. 5: 23, NW.

16. Hvilke forpliktelser har vi som medlemmer av den nye verdens samfunn?

¹⁶ Legg merke til at dette er noe helt annet enn bare å gå på møtene for å få en velsignelse ved å sette der i taushet uke etter uke og bare absobere all godheten, eller å delta i tjenestearbeidet bare av gammel vane eller på grunn av pliktfølelse. Riktignok absorberer frukttrær all den godhet de kan fra solen og luften og jorden. Men hvorfor? Jo, forat de kan bære frukt til gagn og oppfriskelse for andre. Dette gjelder også fruktene som har med vårt daglige liv og vår holdning å gjøre, og fruktene i forbindelse med forkynnelsen av Riket. Vår personlighet bør være slik at våre medkristne og anstendige mennesker i verden gleder seg over den og setter pris på den på grunn av slike fine egenskaper. Er din personlighet slik?

17. Hva vil det si å ’leve ved ånd’ og «vandre ordentlig ved ånd»?

¹⁷ For å finne støtte for den tanken at den beste måten å bære åndens frukt på består i å ha så meget som mulig å gjøre med Guds innsamlede folk, kan vi enda en gang se på det uttrykket vi alt har sitert: «Hvis vi lever ved ånd, la oss da også fortsette å vandre ordentlig ved ånd.» (Gal. 5: 25, NW) Her ser vi hemmeligheten ved vår andel i dyrkningsarbeidet og frambringelsen av denne ønskverdige frukt. Apostelen sier ikke noe om at vi skal trene oss opp selv ved å underkaste oss bestemte åndelige øvelser. Nei, det gjelder å «leve ved ånd» og «også fortsette å vandre ordentlig ved ånd». Dette betyr at vi skal kunne se på oss selv som et innsamlet folk, et folk som er samlet til Sion, der Jehova har utgytt sin ånd over sin tjenerklasse og har lagt sitt ord i vår munn og er vår Lærer, som lærer oss hvordan vi skal kunne leve ved ånd, ved hans ånd — ikke enkeltvis, men som et folk. Når vi så har begynt å vandre på den rette vei, gjelder det å gjøre stødig og ordentlig framgang under teokratisk ledelse, og da kan vi uten frykt stole på at åndens frukt vil bli frambrakt til Jehovas pris, til velsignelse for andre og til vår egen frelse til liv i den nye verden. — Es. 54: 13; 59: 21.

18. På hvilke praktiske måter hjelper organisasjonen oss med dette?

¹⁸ Jehovas organisasjon skaffer til veie mange praktiske hjelpemidler til å vandre ordentlig og gjøre god framgang. Så vel Vakttårnet som Budbringer og de møtene hvor den sannhet og veiledning disse bladene inneholder, blir drøftet, hjelper oss stadig til å få en klar forståelse og til å passe på at vi alltid oppfører oss og tjener på en riktig måte, både ved å oppmuntre oss og ved å irettesette oss. I denne onde og vanskelige tiden kommer vi ofte ut for problemer som får oss til å undres over hvilken holdning vi bør innta og hvordan vi bør handle. Også i denne henseende har vi virkelig nytte av å holde oss nær til organisasjonen, for den skaffer oss i dag som på apostlenes tid modne og pålitelige tjenere, og deres oppførsel og innstilling tjener som et godt eksempel. Hensikten med at de er innsatt, er også at de skal hjelpe oss, selv om deres veiledning ikke alltid er som vi ventet det eller håpet det. Som Paulus skrev til filippenserne: «La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framgang, fortsette å vandre ordentlig i samme spor. Bli i forening etterlignere av meg, brødre, og hold øyet festet på dem som vandrer på en måte som svarer til det eksempel dere har i oss.» — Fil. 3: 16, 17, NW.

19. Er det mulig og nødvendig å forandre sin personlighet når man blir kristen?

¹⁹ Før vi avslutter denne delen av vår drøftelse, vil vi si litt mer om forandringen av vår innstilling og vår personlighet. Dette er et punkt vi alle bør ha full klarhet i. Ingen av oss kan tillate seg å si: ’Jeg tror ikke akkurat at det var så mye i veien med min oppførsel eller personlighet før jeg kom i sannheten. Jeg kan ikke innse at jeg har noe særlig behov for å gjøre noen spesiell forandring. Når alt kommer til alt må vi jo være naturlige, ikke sant?’ Nå vel, sett at du førte et like godt liv og hadde en like vinnende personlighet som den dannede, rike unge rådsherren som Jesus hadde kjær, og som i oppriktighet hadde holdt alle budene fra sin ungdom av, og som ønsket å vite hva som manglet. Husker du hva han manglet? Jo, han manglet den aller viktigste av åndens frukter, nemlig uselvisk kjærlighet. (Mark. 10: 17—22) La oss nå være ærlige mot oss selv og ydmyke overfor Jehova. Vi bør alle stille oss på linje med våre brødre i Efesus, som Paulus skrev følgende til: «Dere bør legge vekk den gamle personlighet [det gamle selvopptatte jeg] som svarer til deres tidligere ferd og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men . . . dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet som ble skapt [ikke utviklet av dem selv] i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet.» — Ef. 4: 22—24, NW.