Identifiseringen av «Guds Israel»
ER STATEN Israel, som ble opprettet i Palestina 14. mai 1948 og altså nå er i sitt fjerde år, en oppfyllelse av Bibelens profetier? Spørsmålet er meget omstridt. I en artikkel med titelen «Hva jødene tror» (Bladet Life, 11. september 1950), kommer rabbineren Philip S. Bernstein, president for verdens største rabbinerorganisasjon (Central Conference of American Rabbis) med følgende uttalelse: «Med få unntagelser tror religiøse jøder i dag på gjenopprettelsen av Israel og den endelige gjenløsning av menneskeslekten. For de fleste liberale jøder er løsningen av det historiske jødiske problem gjennom opprettelsen av staten Israel, et skritt mot oppfyllelsen av den profetiske jødedoms demokratiske og messianske lengsler.» Redaktøren av Morning Call i Allentown i Pennsylvania, Percy Ruhe, sa at «han tror at det at jødene vender tilbake til Israel, er en viktig del av oppfyllelsen av det gamle testamentes profeti. ’Vi kan ikke vente millenniet — det tusenårige fredsrike før den er oppfylt,’ . . . sa han til slutt». (10. juni 1950) Både jøder og hedninger er meget interessert i dette spørsmålet. Både jøder og hedninger kan, hvis de er fordomsfrie, ærlige og oppriktige, uten vanskelighet få spørsmålet korrekt besvart ved å undersøke Bibelen og de faktiske forholdene i tiden.
Det var den store jødiske profeten Moses som advarte israelittene med følgende ord: «Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne bok — dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: [JEHOVA] DIN GUD, da skal . . . [Jehova] spre deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre.» (5 Mos. 28: 58, 59, 64) Jesus fra Nasaret, en jødisk profet som var større enn Moses, gjentok denne forferdelige advarselen og sa: «For dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tid er til ende.» — 5 Mos. 18: 18, 19; Luk. 21: 22, 24; Joh. 1: 46; Ap. gj. 3: 20, 22, 23.
Både Moses og Jesus var sanne profeter, og det de forkynte, gikk i oppfyllelse. Under de romerske troppers beleiring i året 70 (e. Kr.) kom Jerusalems forferdelige ende. Templet ble ødelagt, og over 1 100 000 av innbyggerne døde (i henhold til den jødiske historikeren Flavius Josefus), byen ble lagt fullstendig øde, om lag 97 000 ble tatt til fange, og de som flyktet, ble spredt for alle vinder. Jehova forkastet således jødene som nasjon, de var ikke lenger Guds utvalgte folk. Bare en liten trofast levning hadde fortsatt hans gunst, og det var med disse Jehova opprettet og inngikk en «ny pakt», da den gamle lovpakten var blitt oppfylt og tatt bort. — Jer. 31: 31—34; Hebr. 8: 8—13.
Guds sanne Israel
Da den gamle pakten trådte ut av kraft, ble den nye opprettet med dem som blir åndelige jøder. Dette innebar at ikke bare naturlige jøder, men også ikke-jøder kunne føres inn i denne nye paktsordning og således bli åndelige jøder. En blir derfor ikke regnet for å tilhøre Abrahams «ætt» til hvem løftene ble gitt, fordi om en etter kjøttet kommer fra Abrahams lender. I Guds øyne er det ikke kjøttets omskjærelse, men hjertets omskjærelse som viser om en er en sann jøde. (5 Mos. 10: 16; 30: 6; Jer. 4: 4) Abraham ble tilregnet rettferdighet før han gjennomgikk noen kirurgisk operasjon på sitt kjøtt. (1 Mos. 17: 9—14, 23—27) På samme måte blir de som blir åndelige israelitter med den samme tro som Abraham, rettferdiggjort på grunn av denne tro. De blir deretter født av Guds ånd og blir således åndelige barn, en del av Guds nye nasjon, ja, sanne judeere, det vil si slike som lovpriser Jehova. Navnet Juda betyr «pris». — 1 Mos. 29: 35.
Tviler du fremdeles på enkelte ting angående dette? Eller er det vanskelig å forstå? Vel, legg nå merke til hva en jøde sier som var blitt omskåret på kjøttet, nemlig han som engang var en meget fremtredende fariseer ved navnet ’Saulus, som senere ble Paulus og Jesu Kristi apostel. Paulus skriver: «For hverken omskjærelse eller det at man ikke er omskåret, er noe, men en ny skapning er noe. Og alle de som vil gå ordentlig fram etter denne regel for oppførsel, over dem være fred og barmhjertighet, ja, over Guds Israel.» (Gal. 6: 15, 16, NW) Legg merke til at han kaller uomskårne ikke-jøder for israelitter. Han skriver videre til disse omvendte hedninge-kristne og forteller dem at de er Abrahams ætt: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» Han sier at den frie kvinne, Sara, Abrahams hustru, var et bilde på det «Jerusalem som er der oppe», som er deres mor. Deretter setter han dem i klasse med Isak, Abrahams og Saras sønn, og sier at de «er løftets barn, liksom Isak». — Gal. 3: 28, 29; 4: 26, 28.
Omskjærelsens kjennemerke
Paulus taler om en som «kalles jøde», og viser deretter at hvis en slik bryter loven, er hans «omskjærelse blitt til forhud»; og omvendt, hvis «den uomskårne holder lovens bud, skal da ikke hans forhud bli regnet som omskjærelse»? Paulus’ konklusjon blir derfor: «For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden, ikke i bokstaven.» (Rom. 2: 12—29) Hvis en unnlater å leve opp til de krav Gud stiller, er en ikke noen del av «Guds Israel», men blir i Jehovas øyne som en uomskåren hedning, selv om en kalles jøde og er omskåret på kjøttet. På den annen side kan en som er hedning i det åpenbare, på grunn av tro bli regnet som jøde i det skjulte, en åndelig israelitt.
Paulus går et skritt videre og forklarer at Abraham var «far til alle de uomskårne som tror», det vil si, hedninger som «var uomskårne». (Rom. 4: 11, 12, 16) Han sier videre: «For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel. Heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn, men: I Isak skal det nevnes deg en ætt, det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» Hvis Gud valgte å ta ikke-jøder inn i det åndelige Israel, «og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger», hva så? Paulus sier videre: «Som han også sier hos Hoseas: «Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, og det skal skje: På det sted hvor det ble sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.» — Rom. 9: 6—8, 24—26.
Paulus som var både naturlig og åndelig jøde, skiller i Filippenserne 3: 2, 3 mellom naturlige jøder, som bare har kjøttets omskjærelse, og de som er virkelig omskåret, de som er jøder i det skjulte, enten de nå tilhører den bokstavelige Israels nasjon eller andre nasjoner: «Se opp for dem som skjærer seg i kjøttet. For vi er dem som har den virkelige omskjærelse, vi som gir hellig tjeneste ved Guds ånd og lar vårt skryt være i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjøttet.» — NW.
Det åndelige Israel er et hellig folk
Det er derfor tydelig at det åndelige Israel er et nytt folk hvor skilleveggen mellom jøder og hedninger er fjernet, slik at det i dette «Guds Israel», blir mulig for begge parter å vokse til «et hellig tempel for Jehova». (Ef. 2: 11—22, NW) De «levende stener» fra alle nasjoner som blir bygd opp til dette «åndelige hus», blir alle under ett kalt «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom». — 1 Pet. 2: 4—10.
Åpenbaringen 14: 1—5 fastsetter tallet på dette kongelige presteskap som skal regjere med Kristus i himmelen, til 144 000. De blir omtalt som de som er «kjøpt fra jorden», «de som følger Lammet hvor det går,» de som er «kjøpt fra menneskene» ved Kristi gjenløsning. Ingen vil påstå at disse arvingene som er sammen med Kristus, utelukkende består av naturlige jøder, israelitter etter kjøttet, og at ingen andre folkeslag er representert i Kristi legeme eller menighet. Når vi derfor hører denne klassen på 144 000 omtalt som «Guds tjenere» som kommer fra Israel, 12 000 fra hver av Israels tolv stammer, da vet vi at det må menes det åndelige Israel. (Åpb. 7: 1—8) Det kunne neppe være det naturlige Israel etter som det ikke er noe som viser at så mange tok imot Kristus i løpet av den tiden denne klassen ble uttatt. Det ville dessuten neppe ha ført til at nøyaktig like mange av hver stamme ville ha besvart kallet, etter som noen av stammene var mer folkerike enn andre. Og her er et viktig punkt: de naturlige jøders stammefortegnelser er ikke blitt bevart i den lange tiden da disse 144 000 skulle tas ut, så det eksisterer derfor ingen fortegnelse som kunne avgjøre deres slektsforhold.
Også her ser vi at det menes et åndelig Israel. Det like antall fra hver av stammene viser at organisasjonen er meget harmonisk oppbygd, og at det ikke er vist partiskhet ved valget. Denne oppdelingen i tolv like store grupper harmonerer godt med de tolv grunnstenene som bærer navnet på de tolv apostlene. (Åpb. 21: 14) Da Israel forlot Egypt, ble de fulgt av en «stor hop» ikke-jøder; og her i Åpenbaringen 7: 9 blir de åndelige israelitter fulgt av en «stor skare» fra alle nasjoner. — 2 Mos. 12: 38.
De fleste av israelittene etter kjøttet snublet over Kristus Jesus som Messias, og av den grunn blir de framstilt som forkastet, borte fra Abraham, Isak og Jakob, og ikke lenger forent med dem i Guds rike. Men i deres sted kommer folk fra øst og vest og nord og sør for å bli forent med det som disse patriarkene symboliserer. (Luk. 13: 27—30) Jesus sa at de som ikke var forent med ham, ble kastet ut som grener som visner og blir kastet på ilden. (Joh. 15: 6) Paulus viste at mange av de naturlige grenene, jødene etter kjøttet, ble klipt vekk fra det teokratiske treet, og at ville grener ble innpodet i deres sted, og dermed mente han de hedninger som tidligere var fremmede og som ble en del av «Guds Israel». Etterat disse grenene var blitt innpodet, tilføyer Paulus: «Således skal hele Israel bli frelst.» Jesus viste også årsaken til at de naturlige jøder mistet anledningen til å bli en del av Abrahams ætt og «Guds Israel», og han vedkjente seg ikke de opprørske jøder. Han sa: «Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger . . . I har djevelen til far.» — Joh. 8: 37—44.
Derav følger at Gud ikke handler med to slags Israel i dag, et naturlig og et åndelig. Hvem av de to er det så Jehova samler og gir sine gjenopprettelses-velsignelser til? Er det republikken Israel som nå hersker over Palestinas befolkning på 1 400 000, eller er det det åndelige Israel som bare består av 144 000? De kjensgjerningene som legges fram i neste artikkel, besvarer fullt ut disse meget viktige spørsmål.